Når man både er redd fortvilt og lykkelig

[Madelenemie]

Hei!

 

Redd blir jeg ofte, når rekkefølger endres, og jeg ikke klarer forstå hvordan dagen kan fortsette når tider blir forskjøvet, planer endret og når jeg er redd og ikke forstår.

 

Fortvilt blir jeg når ingen er her til å hjelpe meg, feks forsikre meg om at dette går bra, først få barna på skolen, så sette på vaskemaskiner, så handle også rekke likevel feks barnehabiliteringen. Noen få dager, særlig før, kom en sykepleier hit som sa "Du sett deg her, nå skal vi se på dagen din" også forklarte hun hvordan en endring likevel lot jeg gjøre. Hun lo til meg, og klemte meg (bare det likte jeg ikke) hun bestemte feks at jeg skulle spise og sa "nå tenker vi ikke mer, men drar og ordner det", jeg ville da tenke, både på om man kan bestemme seg så fort, og om det nå var så lurt, men jeg fikk ikke tenke for hun kom med jakker og sko og lo og sa nå drar vi.

 

Når vi kjørte sa jeg "Å nei å nei, du skulle jo kjøre der" da sa hun " Nei i dag kjører vi en annen vei", da ble jeg stille, og tenkte på at så enkelt er det ikke for meg.

 

Lykkelig er jeg fordi jeg vet hva alt dette rare skyldes, at rekkefølger som flokes og rotes til blir uro og forvirring, det heter autisme. heldigvis at jeg vet det.

Da kan jeg presentere meg på telefon og si at "Det ikke så lett for meg for rekkefølgen er ikke sånn som den burde", de som vet om asperger syndrom, ler ofte, da senker jeg skuldrene, som om å le, kjennes trygt og deilig og avvæpnende. Hvis de ler, så betyr det at det egentlig bare er jeg som opplever dette som skummelt, men egentlig er det noe helt i orden og greit.

 

Jeg har mest lykkelige dager, noen få triste dager, noen flere dager preget av forvirring. Det som gjør de triste dagene gode er at min mann er som et fjell, jeg mener alltid der, og alltid der når det gjelder. Han hentet meg da jeg trodde fjellet var knust, da psykiateren på akuttpsykiatrisk forklarte meg at sikkert min mann ikke var lei av meg og best for meg å reise hjem for ikke bra for meg der hos dem. Da gjorde jeg en erfaring, og min mann kom og min mann gråt og min mann sa " endelig og stakkars deg" som om jeg bare de få timene borte var en sorg i hjertet hans.

 

Dager med forvirring er verre, det handler om rekkefølger som er brutt, om uforutsigbarheten jeg ikke takler, og så komme tankene opp på det, om mennesker og deres signaler, om at nonverbal kommunikasjon er deres rett, også blir jeg redd, fordi jeg er forvirret, og vil ha det fast, og konkret og trygt og bestemt og varig og enkelt og rett.

 

Jeg er et lykkelig menneske, født til å streve fordi jeg har noen vansker, likevel er de vriene menneskene de jeg trenger, men best er det når de går kusr om asperger syndrom, eller vet om asperger syndrom, og de snakker rett og enkle ord, sånne ord jeg kan forstå, og som gjør meg lykkelig og glad igjen.

 

Jeg har vært redd nå, særlig i går, så ble jeg forvirret og det er jeg enda, men under det, under redselen, og tårene jeg holder tilbake, under forvirringen og spørsmålene, ligger lykken som en sekk i magen min, og fra den kommer det små drypp av tanker om trygghet ut. Jeg ber om hjelp, jeg kryper ikke lenger inn i en krok, og min mann leter ikke lenger etter meg, jeg ligger ikke under noen dyne under et bord i en krok mer, når jeg blir redd, jeg holder ikke pusten mer når jeg blir redd, sånn at min mann rister meg og sier "hallo lille hva er galt?".

Jeg bruker ord, for jeg har lært hvordan man kan få hjelp :-) 

 

 

Istedet ringer jeg fastlegen og bydelen og sjekker åpningstidene til legevakten og enda bedre jeg sendte sms til en venn, for første gang når jeg er fortvilt og jeg skrev. "jeg tror ikke at jeg kan komme i kveld for jeg tror jeg må dra på legevakten for å snakke med en psykiater". Da svarte vennen" jeg forstår du har det vanskelig, kanskje jeg kan svare på noen av dine spørsmål?", jeg forsøkte det, og helt rett, hun kunne svare. Både på hvorfor andre kan merke at jeg har asperger syndrom og hvordan sobril virker :-)  Da trenger jeg ikke sitte på legevakten i kveld :-)

Det er fint og skummelt og slitsomt å ha en venn, men det fine med denne vennen er at vil hjelpe meg, og på samme prinsipper som jeg hjelper mine naboer :-) veldig sliten selv, men har et ekstra batteri for andre :-)

Sånn har jeg det også, jeg som trenger så faste rutiner, jeg kommer fort når min nabo er i nød og trenger meg, jeg har en egen batteripakning for andre, men den har jeg ikke for meg selv :-(

 

 

Jeg er redd, fortvilt, gråter på innsiden men jeg er så lykkelig.

 

Og jeg har i vertfall to venner, autistvennen og den hemmelige vennen fra dol:-)

[Madelenemie]

Hei!

 

Og jeg sendte mail til vennen nå om at jeg skrev om henne her på dol :-)

 

Hvem jeg er og :-) vil vel bare hun skal vite.

 

Så fint og rart og deilig, alt på en gang, å møte noen som ikke ser i øynene og som har batteri for andre og elsker andre, men likevel syns mennesker er vriene :-( og som blir sint og som ikke tåler lyving og ikke liker klemming.

 

:-)

[ISW]

Du kan jo både være redd og lykkelig samtidig. Det er jo ikke sånn at en ting utelukker det andre? 

 

Bare noen tanker jeg har rundt det andre du skriver:

 

Det er bra at du ikke drar så mye på legevakten, men jeg vil egentlig sterkt advare deg mot å bruke venner som behandlere. Venner kan du selvfølgelig snakke ut med og få støtte fra. Men ikke drøft medisinske problemstillinger med vennene dine. 

 

Angående autisme: Kanskje ikke så lurt å tillegge "alt" denne diagnosen? Jeg tror ikke jeg er autistisk, selv om jeg har IQ på 140+ og tilbragte barndomsårene med å gjøre skolearbeid som lå 7-8 år fram i tid. Men klart jeg kan ha noen slike trekk.

 

Virker på meg som om du har noen ganske rigide mønstre for hvordan livet ditt skal være, og når noe bryter mot dette så får du angst. Har du og behandleren din snakket om OCPD noen gang?

[Madelenemie]

Du kan jo både være redd og lykkelig samtidig. Det er jo ikke sånn at en ting utelukker det andre? 

 

Bare noen tanker jeg har rundt det andre du skriver:

 

Det er bra at du ikke drar så mye på legevakten, men jeg vil egentlig sterkt advare deg mot å bruke venner som behandlere. Venner kan du selvfølgelig snakke ut med og få støtte fra. Men ikke drøft medisinske problemstillinger med vennene dine. 

 

Angående autisme: Kanskje ikke så lurt å tillegge "alt" denne diagnosen? Jeg tror ikke jeg er autistisk, selv om jeg har IQ på 140+ og tilbragte barndomsårene med å gjøre skolearbeid som lå 7-8 år fram i tid. Men klart jeg kan ha noen slike trekk.

 

Virker på meg som om du har noen ganske rigide mønstre for hvordan livet ditt skal være, og når noe bryter mot dette så får du angst. Har du og behandleren din snakket om OCPD noen gang?

Hei!

 

 

Nei, jeg kan lite/ingenting om psykiatriske diagnoser. Etter beskjed fra min psykiater forholder jeg meg til hennes avgjørelse og beslutning, det er best for meg. (jeg er ikke ofte på legevakten har vært der 3 ganger hele mitt liv)

 

Min psykiater er ekspert på to ting epilepsi og autisme, hun  skriver bøker og har studier nå på autisme.

 

Hun har sagt at jeg har kun en ting autisme. 

 

Jeg har også høy IQ, på papiret, ingen hjelp har jeg av det :-( Jeg får ikke jobb :-(

 

Vennen er autist :-) Dårligfungerende/ på samme nivå :-) og vi er like, dvs vi forventer mye det samme av andre mennesker, og klarer tenke logisk tanker. Imidlertid er jeg "selvstendig" dvs er gift og studerer, min venn er avhengig av daglig tilsyn. Forskjellen er kun den at jeg har noen som betaler for meg, og hun har ikke det, men hun har satt vekk sin økonomi, så alt blir ordnet av det offentlige.

 

Hun har høy IQ, men hva hjelper den henne?

 

Jeg tror imidlertid vi kan hjelpe hverandre, mest fordi vil er like og vil komme videre.

[Madelenemie]

Hei!

 

 

Nei, jeg kan lite/ingenting om psykiatriske diagnoser. Etter beskjed fra min psykiater forholder jeg meg til hennes avgjørelse og beslutning, det er best for meg. (jeg er ikke ofte på legevakten har vært der 3 ganger hele mitt liv)

 

Min psykiater er ekspert på to ting epilepsi og autisme, hun  skriver bøker og har studier nå på autisme.

 

Hun har sagt at jeg har kun en ting autisme. 

 

Jeg har også høy IQ, på papiret, ingen hjelp har jeg av det :-( Jeg får ikke jobb :-(

 

Vennen er autist :-) Dårligfungerende/ på samme nivå :-) og vi er like, dvs vi forventer mye det samme av andre mennesker, og klarer tenke logisk tanker. Imidlertid er jeg "selvstendig" dvs er gift og studerer, min venn er avhengig av daglig tilsyn. Forskjellen er kun den at jeg har noen som betaler for meg, og hun har ikke det, men hun har satt vekk sin økonomi, så alt blir ordnet av det offentlige.

 

Hun har høy IQ, men hva hjelper den henne?

 

Jeg tror imidlertid vi kan hjelpe hverandre, mest fordi vil er like og vil komme videre.

 

Du kan jo både være redd og lykkelig samtidig. Det er jo ikke sånn at en ting utelukker det andre? 

 

Bare noen tanker jeg har rundt det andre du skriver:

 

Det er bra at du ikke drar så mye på legevakten, men jeg vil egentlig sterkt advare deg mot å bruke venner som behandlere. Venner kan du selvfølgelig snakke ut med og få støtte fra. Men ikke drøft medisinske problemstillinger med vennene dine. 

 

Angående autisme: Kanskje ikke så lurt å tillegge "alt" denne diagnosen? Jeg tror ikke jeg er autistisk, selv om jeg har IQ på 140+ og tilbragte barndomsårene med å gjøre skolearbeid som lå 7-8 år fram i tid. Men klart jeg kan ha noen slike trekk.

 

Virker på meg som om du har noen ganske rigide mønstre for hvordan livet ditt skal være, og når noe bryter mot dette så får du angst. Har du og behandleren din snakket om OCPD noen gang?

Hei!

 

Jeg har nevnt en mengde diagnoser for min psykiater.

 

Hun har jobbet på Dikemark, og mange psykiatriske sykehus og hun sier hun vet hva hun snakker om, jeg har kun autisme.

 

Det er bra, men på den annen side dumt, da jeg ikke får medisiner...

 

Jeg har lest at Temple Grandim bruker mange medisiner i perioder, hun er professor med asperger syndrom.

 

Jeg fikk diagnosen barneautisme da jeg var 6 år, dette viste ikke Ullevål Sykehus om, så de satte diagnosen asperger syndrom, men det er en diagnose innenfor samme spekter. Forskjellen er den at mens jeg i dag kan snakke, brukte jeg ikke språket normalt før jeg omtrent ble tenåring, jeg svarte med innlærte formuleringer. Dette tyder på mer klassisk autisme, noe som ikke er en diagnose, men jeg tror jeg liker bedre å ha diagnosen asperger syndrom, for da tenker andre jeg er smart.

 

Jeg er smart kun på noen snevre områder, feks matematikk, jeg vil ikke skifte klær eller pusse tenner uten en klar oppfordring, påbud, med tilhørende forklaring som jeg gjerne glemmer.

Jeg liker slitte klær og ikke harde nyvaskede tekstiler.