Ekspertsvar Ambivalens om mat.

[AnonymBruker]

Jeg hater at noen kommenterer kroppen min. Jeg blir sint når de sier "Nå må du stoppe" eller "Nå har du blitt for tynn."

Hvorfor er det greit å si noe sånt?!

Hvis jeg hadde gått opp i vekt er det ingen som ville sagt "Nå syns jeg du har blitt for tykk, så nå må du stoppe?!"

Samtidig liker jeg å høre noen si at jeg har blitt tynnere.

Jeg elsker å kjenne på beina som stikker frem når jeg dusjer. Men jeg hater å gå til speilet og se at det ikke stemmer. Dumme meg... innbille meg at jeg er tynn.

Elsker å se at vekta går ned. Å nå målene mine. Jeg føler at jeg klarer noe. Jeg får det til, jeg mestrer, jeg har kontroll. Det er så god følelse. Jeg elsker å kjenne at kroppen er helt tom og ren. Jeg føler meg vel. Kanskje til og med litt vellykket, en liten stund.

Samtidig skjønner jeg at jeg aldri kommer til å bli fornøyd. Bare ned dit... nei, det var ikke nok - det hjalp jo ikke! Litt til da... da blir det nok bra.

Jeg har jo gått denne veien før og vet at den aldri stopper. Men likevel klarer jeg ikke å la være.

Jeg passer alltid på å spise når de andre ser det. Hele dagen er vi fra hverandre, men til middag må de se meg spise.

Det er stort sett jeg som lager middag. Jeg har allergier og barna vet at det er mye mat som mamma ikke kan spise fordi hun ikke tåler det. Jeg velger alltid å lage mat med noen av de matvarene jeg gir meg selv lov til å spise + endel matvarer jeg ikke tåler. Da spiser jeg litt av det jeg har lov til og det andre kan jeg naturligvis ikke spise fordi jeg ikke tåler det. Det forstår ungene og de syns ikke det er rart. Og de ser at jeg spiser. Ellers forklarer jeg at jeg har spist før dem.

Avhengig av hva jeg lager til middag må jeg planlegge hva jeg kan spise resten av dagen for at det ikke skal bli for mye totalt.

Men jeg bekymrer meg likevel litt for hva barna egentlig tenker - særlig hun eldste. Hun sier ingenting om tykk/tynn eller vekt, men hun sier "Mamma, du har blitt så hard."

Jeg er så redd for at hun skal "arve" et sykt forhold til mat!

Jeg vingler sånn... jeg vil og vil ikke. Jeg kan ikke la være.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

Jeg tenker at hvis jeg skulle fortelle noen at jeg trøbler litt med maten så kommer de til å le av meg. Hvilken mislykket slanker er jeg? Jeg er alt for stor! Det tyter ut overalt!

Jeg kunne ønske jeg kunne svare: "Ja, jeg har litt konflikter med mat og kropp, men jeg får hjelp for det, så ikke bekymre deg! :-)" - ferdig med den saken.

Så tenker jeg at jeg bare blir påvirket av de som kommenterer rundt meg. Jeg ser jo i speilet hvordan det står til! De kan ikke se hva som gjemmer seg under klærne, men det ser jeg...

Og jeg er voksen! Jeg vet bedre! Jeg er ingen motepåvirket tenåringsjente med en drøm om modellkarriere! Likevel klarer jeg å krølle til noe så enkelt som mat.

Jeg skjønner at dette ikke er helt optimalt og jeg vil ikke ha det sånn. Samtidig tror jeg ikke at jeg trenger hjelp, jeg er jo ikke en gang i nærheten av mager. Det er tankene mine som ødelegger.

Vet ikke hva jeg skal gjøre med det? Anonymous poster hash: aa040...599

[AnonymBruker]

Det var oppklarende nok å bare skrive dette ned, tror jeg.<br />En som er så bevisst på sitt eget spisemønster at hun kan skrive så mye om det som jeg nettopp har gjort er vel ikke akkurat i noen faresone.<br /><br />Jeg vet jo hva jeg driver med. Jeg gjør det jo fordi jeg føler jeg må ha det sånn. Jeg velger det jo.

Anonymous poster hash: aa040...599

[laban]

Jeg føler at jeg klarer noe. Jeg får det til, jeg mestrer, jeg har kontroll. Det er så god følelse. Jeg elsker å kjenne at kroppen er helt tom og ren. Jeg føler meg vel. Kanskje til og med litt vellykket, en liten stund.

(...)

Samtidig skjønner jeg at jeg aldri kommer til å bli fornøyd. Bare ned dit... nei, det var ikke nok - det hjalp jo ikke! Litt til da... da blir det nok bra.

Jeg har jo gått denne veien før og vet at den aldri stopper. Jeg tenker at hvis jeg skulle fortelle noen at jeg trøbler litt med maten så kommer de til å le av meg. Hvilken mislykket slanker er jeg? Jeg er alt for stor! Det tyter ut overalt!

(...)

Jeg kunne ønske jeg kunne svare: "Ja, jeg har litt konflikter med mat og kropp, men jeg får hjelp for det, så ikke bekymre deg! :-)" - ferdig med den saken.

Anonymous poster hash: aa040...599

Jeg er enig i at du burde kunne svare at du får hjelp for dette. Du kan jo starte her, det er uforpliktende og de kommer garantert ikke til å le av deg: http://iks.no/

Du beskriver helt glimrende en typisk tenkemåte for mange som sliter med det samme som deg. Noen av dem går det til slutt veldig dårlig med. Fortell det samme (evt. skriv ut det første innlegget ditt) til noen flere, før det går for langt - da vil det gå hardt ut over barna dine også.

Det stemmer ikke at (ref. innlegg 2) så lenge du til en viss grad er bevisst på hva som skjer og "velger" å la det skje, er du utenfor faresonen. Også anorektikere som sulter i hjel, kan være svært så bevisste på spisemønsteret sitt.

[frosken]

Det var oppklarende nok å bare skrive dette ned, tror jeg.<br />En som er så bevisst på sitt eget spisemønster at hun kan skrive så mye om det som jeg nettopp har gjort er vel ikke akkurat i noen faresone.<br /><br />Jeg vet jo hva jeg driver med. Jeg gjør det jo fordi jeg føler jeg må ha det sånn. Jeg velger det jo.

Anonymous poster hash: aa040...599

Det er vel snarere slik at en slik overopptatthet av mat og kropp er typisk for de som har en spiseproblematikk.

[miakami]

Hvorfor er det greit å si noe sånt?!

Hvis jeg hadde gått opp i vekt er det ingen som ville sagt "Nå syns jeg du har blitt for tykk, så nå må du stoppe?!"

 

Jo, det ville det vært folk som hadde kommentert, hvis du gikk opp. Man får høre det uansett skjønner du

[serenity777]

Jo, det ville det vært folk som hadde kommentert, hvis du gikk opp. Man får høre det uansett skjønner du

Gjettom! Det har jeg fått høre mange ganger

[AnonymBruker]

miakami, on 13 Sept 2013 - 16:10, said:

Jo, det ville det vært folk som hadde kommentert, hvis du gikk opp. Man får høre det uansett skjønner du

Nei. De gangene jeg har gått opp i vekt har ingen sagt noe sånt.

Kjedelig at dere har fått slike kommentarer. Jeg syns folk kan holde seg for god til slikt - alle fall når perifere venner får seg til å kommentere.

Men nå var det ikke det jeg hadde mest lyst til å lufte i denne tråden. Anonymous poster hash: aa040...599

[AnonymBruker]

Hvis NHD har noen meninger om hvorvidt jeg er på trygg grunn med dette opplegget eller ikke blir jeg takknemlig for svar fra han.<br /><br />BMI pr i dag er 18,5 hvis det er av betydning. Jeg er sånn sett normalvektig, men målene mine sier at jeg er "for stor" i midjen i forhold til hoftene, f.eks. om man ser på liv/hofte-ratio. Jeg tror ikke BMI er en god målestokk for meg. Jeg ser ikke spesielt slank ut.

Anonymous poster hash: aa040...599

[AnonymBruker]

Jeg trenger bare å vite om det er tydelig for andre at jeg trenger litt veiledning med dette eller om det ser mer ut som noe jeg kan vimse meg ut av igjen på egenhånd.<br /><br />Jeg klarer ikke å se det selv.

Anonymous poster hash: aa040...599

[Lillemus]

Hvis NHD har noen meninger om hvorvidt jeg er på trygg grunn med dette opplegget eller ikke blir jeg takknemlig for svar fra han.<br /><br />BMI pr i dag er 18,5 hvis det er av betydning. Jeg er sånn sett normalvektig, men målene mine sier at jeg er "for stor" i midjen i forhold til hoftene, f.eks. om man ser på liv/hofte-ratio. Jeg tror ikke BMI er en god målestokk for meg. Jeg ser ikke spesielt slank ut.

Anonymous poster hash: aa040...599

En bmi på 18,5 for en voksen kvinne er ikke normalvektig. Du er undervektig og laaangt ute å kjøre når det gjelder mat og spising.  Som Laban sier så betyr ikke det at du er så bevisst på hva du driver med at du er utenfor faresonen, overhodet ikke...

[AnonymBruker]

Lillemus, on 15 Sept 2013 - 21:11, said:

En bmi på 18,5 for en voksen kvinne er ikke normalvektig. Du er undervektig og laaangt ute å kjøre når det gjelder mat og spising. Som Laban sier så betyr ikke det at du er så bevisst på hva du driver med at du er utenfor faresonen, overhodet ikke...

Nei, nå tar du faktisk feil. BMI på 18,5 er innenfor normalvekt. Anonymous poster hash: aa040...599

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har helt sikkert en spiseforstyrrelse. og du trenger hjelp på spesialistnivå. Ikke bare for din egen skyld, men også for barnas skyld.

[AnonymBruker]

Hvordan går man eventuelt frem? Skal man starte hos fastlegen?<br />Jeg har aldri vært hos fastlegen.<br /><br />Jeg kan ikke dra dit med min kropp og påstå at jeg trenger hjelp for spiseforstyrrelser. Da vil han nok se rart på meg og si at jeg innbiller meg ting.

Anonymous poster hash: aa040...599

[Lillemus]

Nei, nå tar du faktisk feil. BMI på 18,5 er innenfor normalvekt. Anonymous poster hash: aa040...599

18,5 er helt på kanten til å være undervektig.

 

http://www.bmi-kalkulator.no/

 

Og for en voksen kvinne mener jeg at dette er en for lav vekt dersom man må skjære kraftig inn på hva og hvor mye man spiser for å holde denne vekten. Noe annet er det dersom man er veldig tynn og spinkel fra naturens side.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvordan går man eventuelt frem? Skal man starte hos fastlegen?<br />Jeg har aldri vært hos fastlegen.<br /><br />Jeg kan ikke dra dit med min kropp og påstå at jeg trenger hjelp for spiseforstyrrelser. Da vil han nok se rart på meg og si at jeg innbiller meg ting.

Anonymous poster hash: aa040...599

Spiseforstyrrelse diagnostiseres ikke med BMI. Dette går på ditt tankeinnhold og ditt forhold til kroppen.

Du oppsøker fastlegen, ta gjerne med en utskrift av denne tråden.

Si at du ønsker hjelp av en spesialist på spiseforstyrrelser.

[Mirabell]

...

Samtidig liker jeg å høre noen si at jeg har blitt tynnere.

Jeg elsker å kjenne på beina som stikker frem når jeg dusjer. Men jeg hater å gå til speilet og se at det ikke stemmer. Dumme meg... innbille meg at jeg er tynn.

Elsker å se at vekta går ned. Å nå målene mine. Jeg føler at jeg klarer noe. Jeg får det til, jeg mestrer, jeg har kontroll. Det er så god følelse. Jeg elsker å kjenne at kroppen er helt tom og ren. Jeg føler meg vel. Kanskje til og med litt vellykket, en liten stund.

Samtidig skjønner jeg at jeg aldri kommer til å bli fornøyd. Bare ned dit... nei, det var ikke nok - det hjalp jo ikke! Litt til da... da blir det nok bra.

Jeg har jo gått denne veien før og vet at den aldri stopper. Men likevel klarer jeg ikke å la være.

Jeg passer alltid på å spise når de andre ser det. Hele dagen er vi fra hverandre, men til middag må de se meg spise.

Det er stort sett jeg som lager middag. Jeg har allergier og barna vet at det er mye mat som mamma ikke kan spise fordi hun ikke tåler det. Jeg velger alltid å lage mat med noen av de matvarene jeg gir meg selv lov til å spise + endel matvarer jeg ikke tåler. Da spiser jeg litt av det jeg har lov til og det andre kan jeg naturligvis ikke spise fordi jeg ikke tåler det. Det forstår ungene og de syns ikke det er rart. Og de ser at jeg spiser. Ellers forklarer jeg at jeg har spist før dem.

Avhengig av hva jeg lager til middag må jeg planlegge hva jeg kan spise resten av dagen for at det ikke skal bli for mye totalt.

...

Du elsker at vekta går ned og det gir deg kontrollfølelse!? Og du lurer familien til å tro at du spiser mer enn du gjør?! Du har en spiseforstyrrelse, du har ikke kontroll og du MÅ gå til fastlegen for å få hjelp, som NHD skriver over.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det ikke er bra, når jeg leser det jeg skriver. Og jeg vil gjøre noe med det, først og fremst for barnas skyld. Jeg er så redd for at de skal måtte slite med slike ting de også.<br /><br />Men nå tenker jeg bare at jeg vil vente til jeg har nådd det neste målet mitt og så be om hjelp til å klare å holde meg der. Altså ikke gå mer ned da, men ikke opp heller.

Anonymous poster hash: aa040...599

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det ikke er bra, når jeg leser det jeg skriver. Og jeg vil gjøre noe med det, først og fremst for barnas skyld. Jeg er så redd for at de skal måtte slite med slike ting de også.<br /><br />Men nå tenker jeg bare at jeg vil vente til jeg har nådd det neste målet mitt og så be om hjelp til å klare å holde meg der. Altså ikke gå mer ned da, men ikke opp heller.

Anonymous poster hash: aa040...599

Du vil ikke få hjelp til å opprettholde en unormalt lav kroppsvekt. Behandling sikter ikke på å opprettholde sykdom.

Anonymous poster hash: 4de43...c80

[AnonymBruker]

AnonymBruker, on 16 Sept 2013 - 19:20, said:

Du vil ikke få hjelp til å opprettholde en unormalt lav kroppsvekt. Behandling sikter ikke på å opprettholde sykdom.

Anonymous poster hash: 4de43...c80

Nei, det skjønner jeg jo. Jeg har ikke unormalt lav kroppsvekt.

Jeg ser i andre tråder her at dette temaet kanskje ikke er noe som er ok å diskutere i dette forumet. Det visste jeg ikke og beklager i så fall.

Jeg er litt redd for å ha skapt en smitteeffekt, det var virkelig ikke meningen. Anonymous poster hash: aa040...599

[AnonymBruker]

Nei, det skjønner jeg jo. Jeg har ikke unormalt lav kroppsvekt.

Jeg ser i andre tråder her at dette temaet kanskje ikke er noe som er ok å diskutere i dette forumet. Det visste jeg ikke og beklager i så fall.

Jeg er litt redd for å ha skapt en smitteeffekt, det var virkelig ikke meningen. Anonymous poster hash: aa040...599

Jeg anser det for overveiende sannsynlig at du har en kroppsvekt som er for lav i forhold til din beinstruktur. Du vil kunne se her at f.eks. Modum Bad sin avdeling for spiseforstyrrelser sier at normal vekt vanligvis vil innebære en BMI på over 20. http://www.modum-bad.no/filarkiv/File/2012/pdf-filer/SAMARBEIDSAVTALE_FOR_SSF_rev_08_10_12.pdf

 

Hvis du vil ha hjelp med din spiseforstyrrelse må du gi opp ønsket om for lav vekt.

Anonymous poster hash: 4de43...c80