Ekspertsvar Ambivalens om mat.

[AnonymBruker]

AnonymBruker, on 16 Sept 2013 - 21:25, said:

Jeg anser det for overveiende sannsynlig at du har en kroppsvekt som er for lav i forhold til din beinstruktur. Du vil kunne se her at f.eks. Modum Bad sin avdeling for spiseforstyrrelser sier at normal vekt vanligvis vil innebære en BMI på over 20. http://www.modum-bad.no/filarkiv/File/2012/pdf-filer/SAMARBEIDSAVTALE_FOR_SSF_rev_08_10_12.pdf

Hvis du vil ha hjelp med din spiseforstyrrelse må du gi opp ønsket om for lav vekt.

Anonymous poster hash: 4de43...c80

Da kommer jeg nok i den kategorien som er utenom "vanligvis".

Dette er jo egentlig en ganske håpløs diskusjon, for jeg har sett meg selv og det har ikke du. Jeg vet at jeg ikke har noe i nærheten av for lav kroppsvekt.

Men jeg setter pris på din omtanke og dine råd.

Jeg ser i alle fall at et behandlingsopplegg som det ved Modum Bad ikke ville være noe for meg. Å binde seg til en vektoppgang på 700 gr - 2 kg pr uke er meningsløst med mindre man er undervektig. En normalvektig trenger vel ikke å legge på seg for å bli frisk fra spiseforstyrrelser. Anonymous poster hash: aa040...599

[AnonymBruker]

Da kommer jeg nok i den kategorien som er utenom "vanligvis".

Dette er jo egentlig en ganske håpløs diskusjon, for jeg har sett meg selv og det har ikke du. Jeg vet at jeg ikke har noe i nærheten av for lav kroppsvekt.

Men jeg setter pris på din omtanke og dine råd.

Jeg ser i alle fall at et behandlingsopplegg som det ved Modum Bad ikke ville være noe for meg. Å binde seg til en vektoppgang på 700 gr - 2 kg pr uke er meningsløst med mindre man er undervektig. En normalvektig trenger vel ikke å legge på seg for å bli frisk fra spiseforstyrrelser. Anonymous poster hash: aa040...599

Det er ingen som sier at de som er normalvektige må opp 700 g pr uke, men de definerer normal vekt som BMI på 20 i de aller fleste tilfeller.

 

Men inntil du er motivert for endring, så kan du vel like gjerne la være å skrive om dette her?

Anonymous poster hash: 4de43...c80

[AnonymBruker]

AnonymBruker, on 16 Sept 2013 - 21:47, said:

Det er ingen som sier at de som er normalvektige må opp 700 g pr uke, men de definerer normal vekt som BMI på 20 i de aller fleste tilfeller.

Men inntil du er motivert for endring, så kan du vel like gjerne la være å skrive om dette her?

Anonymous poster hash: 4de43...c80

Fordi jeg ikke er enig med deg, som aldri har møtt eller sett meg, i at jeg har for lav kroppsvekt så bør jeg slutte å skrive?

Jeg prøver nå å være åpen for å endre min adferd når det kommer til mat - det er derfor jeg startet denne tråden - men jeg ser ikke helt hvorfor jeg må "innrømme" at jeg har for lav kroppsvekt til noen som aldri har sett meg når jeg selv har en tydelig overbevisning om noe annet?

Jeg har prøvd å se i retningslinjene her og beklager igjen om jeg har oversett noe og har startet en tråd om et tema som egentlig ikke er åpent for diskusjon her i forum for psykiatri. I så fall regner jeg med at moderator vil rydde opp i det. Det var ikke min mening i alle fall. Anonymous poster hash: aa040...599

[AnonymBruker]

Fordi jeg ikke er enig med deg, som aldri har møtt eller sett meg, i at jeg har for lav kroppsvekt så bør jeg slutte å skrive?

Jeg prøver nå å være åpen for å endre min adferd når det kommer til mat - det er derfor jeg startet denne tråden - men jeg ser ikke helt hvorfor jeg må "innrømme" at jeg har for lav kroppsvekt til noen som aldri har sett meg når jeg selv har en tydelig overbevisning om noe annet?

Jeg har prøvd å se i retningslinjene her og beklager igjen om jeg har oversett noe og har startet en tråd om et tema som egentlig ikke er åpent for diskusjon her i forum for psykiatri. I så fall regner jeg med at moderator vil rydde opp i det. Det var ikke min mening i alle fall. Anonymous poster hash: aa040...599

Nei, fordi du ønsker å forfølge videre vektnedgang selv om det er commen knowledgde at det bidrar til ytterligere forverring av spiseforstyrrelse.

 

 

Anonymous poster hash: 4de43...c80

[AnonymBruker]

AnonymBruker, on 16 Sept 2013 - 21:59, said:

Nei, fordi du ønsker å forfølge videre vektnedgang selv om det er commen knowledgde at det bidrar til ytterligere forverring av spiseforstyrrelse.

Anonymous poster hash: 4de43...c80

Ok, nå skjønte jeg hva du mente. Problemet du snakker om er det at jeg vil litt mer ned i vekt før jeg vil be om veiledning.

Jeg må tenke litt på det. Anonymous poster hash: aa040...599

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke.

 

Er det fordi du vil beundres for at du er tynn og dermed kan føle deg bedre enn andre, eller hva går dette egentlig ut på? Du trenger ikke svare, men det er akkurat det inntrykket jeg får av noen jeg kjenner som har anoreksi.

Anonymous poster hash: 97e5f...041

[AnonymBruker]

AnonymBruker, on 16 Sept 2013 - 22:51, said:

Jeg skjønner ikke.

Er det fordi du vil beundres for at du er tynn og dermed kan føle deg bedre enn andre, eller hva går dette egentlig ut på? Du trenger ikke svare, men det er akkurat det inntrykket jeg får av noen jeg kjenner som har anoreksi.

Anonymous poster hash: 97e5f...041

Nei, jeg tror ikke jeg er bedre enn andre. Jeg ønsker bare å føle meg tilfreds med meg selv. Anonymous poster hash: aa040...599

[AnonymBruker]

I går under middagen satt syvåringen spørsmålstegn ved alle de ulike matvarene på tallerkenen sin og lurte på hvor sunne de var. Jeg prøver å svare etter beste evne at "Ja, brokkoli er veldig sunt, men om man KUN spiser brokkoli er det ikke sunt, for man trenger andre ting også. Ertestuing er ikke så veldig sunt alene, men det er helt greit å spise litt ertestuing ved siden av med resten av middagen. Juice er sunt om man bare drikker litt, men ikke om man drikker det hele dagen." osv... Jeg blir så engstelig for henne og klarer ikke å se om dette er en normal og riktig interesse for mat eller om det er jeg som har satt i gang tanker en syvåring ikke burde ha.

Til kveldsmat i går hadde hun spist to brødskiver og sa "Åå, dette brødet er så godt! Kan jeg få en skive til?" hvorpå jeg svarte "Kjenn etter i magen din... -er du sulten, eller har du bare lyst på en skive fordi det smaker godt?" - og jeg klarer ikke vurdere om det er et galt eller et helt ok svar!

Jeg er så redd for å ødelegge for barna mine!

Nå har jeg bestilt time hos fastlegen. Jeg har time neste fredag, men jeg aner ikke hva jeg skal si eller hva slags respons jeg kan forvente. Jeg er redd for at jeg kommer til å avlyse når det nærmer seg.

Er det sånn at jeg kanskje må vente i mange måneder på å få hjelp? Hvordan skal jeg klare å holde på motivasjonen for å komme meg ut av dette? Anonymous poster hash: aa040...599

[AnonymBruker]

Nei, jeg tror ikke jeg er bedre enn andre. Jeg ønsker bare å føle meg tilfreds med meg selv. Anonymous poster hash: aa040...599

 

Men kan du ikke være tilfreds med deg selv hvis du er som alle andre?

 

Vi er ikke tynne og perfekte, hvorfor må du være det? Eller vil du ikke være som oss andre, i så fall hvorfor ikke?

Anonymous poster hash: 97e5f...041

[AnonymBruker]

AnonymBruker, on 17 Sept 2013 - 14:58, said:

I går under middagen satt syvåringen spørsmålstegn ved alle de ulike matvarene på tallerkenen sin og lurte på hvor sunne de var. Jeg prøver å svare etter beste evne at "Ja, brokkoli er veldig sunt, men om man KUN spiser brokkoli er det ikke sunt, for man trenger andre ting også. Ertestuing er ikke så veldig sunt alene, men det er helt greit å spise litt ertestuing ved siden av med resten av middagen. Juice er sunt om man bare drikker litt, men ikke om man drikker det hele dagen." osv... Jeg blir så engstelig for henne og klarer ikke å se om dette er en normal og riktig interesse for mat eller om det er jeg som har satt i gang tanker en syvåring ikke burde ha.

Til kveldsmat i går hadde hun spist to brødskiver og sa "Åå, dette brødet er så godt! Kan jeg få en skive til?" hvorpå jeg svarte "Kjenn etter i magen din... -er du sulten, eller har du bare lyst på en skive fordi det smaker godt?" - og jeg klarer ikke vurdere om det er et galt eller et helt ok svar!

Jeg er så redd for å ødelegge for barna mine!

Nå har jeg bestilt time hos fastlegen. Jeg har time neste fredag, men jeg aner ikke hva jeg skal si eller hva slags respons jeg kan forvente. Jeg er redd for at jeg kommer til å avlyse når det nærmer seg.

Er det sånn at jeg kanskje må vente i mange måneder på å få hjelp? Hvordan skal jeg klare å holde på motivasjonen for å komme meg ut av dette? Anonymous poster hash: aa040...599

Er det noen som kan fortelle meg om dette er normale tanker om mat for en syvåring? Og ok svar på spørsmålene hennes? Anonymous poster hash: aa040...599

[frosken]

Jeg får tanker om at 7-åringen din er i ferd med å bli litt vel opptatt av hva som er sunn mat osv. Det er nærliggende å tro at hun fanger opp din overopptatthet av temaet.

[Bella Dotte]

BMI er ikke noen fasit, men en pekepinn. Vi er alle forskjellig bygd. Da jeg veide 58 kilo og hadde en BMI på 22,4, følte jeg meg riktig slank og fjong, men jeg fikk en fure i ansiktet ala Christian Borch. Jeg bør ligge på et par kilo mer enn det - men ikke femten kilo mer.

 

Jeg har det motsatte problemet av deg, TS, men jeg forstår godt tankene dine og kunne sikkert ha tenkt det samme selv om jeg var i samme situasjon. Søk hjelp! Nå, ikke vent. Du sliter allerede nok, og du blir ikke penere om du går ytterligere ned. Ingen vil beundre deg for det, heller, hverken for viljestyrken eller for livvidden. Men folk kan bli skremt. Barna dine trenger også en frisk mor.

[AnonymBruker]

Jeg gjør det ikke for å bli penere eller for at noen skal beundre meg... Jeg føler bare at det er det eneste som holder meg sammen. Skal jeg gi slipp på dette har jeg ikke kontroll på noen ting. Da er det heller ikke noe annet jeg får til.<br /><br />Jeg må være verdens verste mor som ikke klarer å bare snu om til tross for at jeg er redd for å ødelegge noe for barna mine <img data-cke-saved-src="http://forum.doktoronline.no/public/style_emoticons/default/sad.png" src="http://forum.doktoronline.no/public/style_emoticons/default/sad.png" class="bbc_emoticon" title=":(" /><br />Jeg ser at de blir nedprioritert fordi alle tanker om og planlegging av mat tar for mye plass. Likevel klarer jeg ikke å slutte.<br /><br />Er det noen som har gjort dette før som kan fortelle meg hva jeg kan forvente fra fastlegen?

Anonymous poster hash: aa040...599

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvorfor innleggene mine blir fulle av rare tegn. Beklager det.

Anonymous poster hash: aa040...599

[AnonymBruker]

Fastlegen kommer vel til å høre på deg og henvise deg videre, som fastleger flest. Heller enn å tenke at du er verdens verste mor så kan du heller gjøre det gode mødre gjør: Søke hjelp når de trenger det, så de kan få det bedre med seg selv.

Anonymous poster hash: 97e5f...041

[frosken]

Jeg gjør det ikke for å bli penere eller for at noen skal beundre meg... Jeg føler bare at det er det eneste som holder meg sammen. Skal jeg gi slipp på dette har jeg ikke kontroll på noen ting. Da er det heller ikke noe annet jeg får til.<br /><br />Jeg må være verdens verste mor som ikke klarer å bare snu om til tross for at jeg er redd for å ødelegge noe for barna mine <img data-cke-saved-src="http://forum.doktoronline.no/public/style_emoticons/default/sad.png" src="http://forum.doktoronline.no/public/style_emoticons/default/sad.png" class="bbc_emoticon" title=":(" /><br />Jeg ser at de blir nedprioritert fordi alle tanker om og planlegging av mat tar for mye plass. Likevel klarer jeg ikke å slutte.<br /><br />Er det noen som har gjort dette før som kan fortelle meg hva jeg kan forvente fra fastlegen?

Anonymous poster hash: aa040...599

Jeg tror det er vanskelig å forutsi med noen særlig grad av sikkerhet hvordan din fastlege vil reagere. Noen vil sørge for å henvise deg til spesialist på spiseforstyrrelser, andre kan komme til å bagatellisere hele problemet. Du må sannsynligvis selv være tydelig på at du ønsker å bli viderehenvist om det er det du ønsker.

[Silkepiken]

Er det noen som kan fortelle meg om dette er normale tanker om mat for en syvåring? Og ok svar på spørsmålene hennes? Anonymous poster hash: aa040...599

Barn lurer på det meste, og om hun har "snappet" noe opp, kan det bare være en normal nysgjerrighet uten at det trenger ligge noe meir bak. Men eg tror kanskje eg ville svart noe sånnt som at: Å spise sunt, det er å spise litt av alt. Og så er det noe mat som kroppen er ekstra glad i, og som er ekstra viktige å spise nok av for at kroppen skal ha det bra.

Og i forhold til det siste svaret, ville jeg aldri ha svart et barn slik, om ikke det var et vektproblem tilstede.

Man spiser mat både fordi det er godt, og fordi man er sulten. Noen ganger det ene, noen ganger det andre, og noen ganger begge deler. Appetitten går i bølgedaler, spesielt hos barn. Matglede er viktig:-)

[Bella Dotte]

Man bør ikke si at "dette er sunt", "dette er usunt". Ingenting er enten sunt eller usunt. Hva som er sunt, er avhengig av hvem man er og hvordan man har det. Spebarn skal helst ha morsmelk, tykke skal ha lite kalorier og mye grønnsaker, mens de som har vært hungersrammede godt kan fråtse i peanøttsmør og majones. Er du i mye aktivitet, skal du ha mer mat enn om du er stillesittende. Kvinner i reproduktiv alder trenger mer jern enn andre grupper. Osv.

[Kayia]

Jeg skjønner at det ikke er bra, når jeg leser det jeg skriver. Og jeg vil gjøre noe med det, først og fremst for barnas skyld. Jeg er så redd for at de skal måtte slite med slike ting de også. Men nå tenker jeg bare at jeg vil vente til jeg har nådd det neste målet mitt og så be om hjelp til å klare å holde meg der. Altså ikke gå mer ned da, men ikke opp heller.

Neppe en god ide siden du skriver "Samtidig skjønner jeg at jeg aldri kommer til å bli fornøyd. Bare ned dit... nei, det var ikke nok - det hjalp jo ikke! Litt til da... da blir det nok bra.

Jeg har jo gått denne veien før og vet at den aldri stopper. Men likevel klarer jeg ikke å la være."

 

Du vet det jo selv, du klarer ikke la være. Søk hjelp nå.

[AnonymBruker]

Jeg prøver faktisk å gjøre det som er riktig her... det er jo derfor jeg skriver.<br /><br />Jeg uttrykker bare at jeg syns det er veldig vanskelig. De siste dagene etter at jeg startet denne tråden føler jeg meg helt enorm og at jeg sveller ut for hver dag. Overbevist om at legen kommer til å le av meg og si at jeg med min store kropp ikke akkurat trenger å bekymre meg for å gå ned litt til.<br /><br />Det betyr ikke at jeg likevel skal prøve å gjennomføre det, men jeg syns det er veldig vanskelig. Jeg blir fortvilet men jeg har ingen å snakke med dette om, derfor startet jeg denne tråden.

Anonymous poster hash: aa040...599