Ekspertsvar Ambivalens om mat.

[Bella Dotte]

Jeg synes det er flott at du tar det opp her! Og jeg beklager hvis jeg var uempatisk i mitt svar tidligere. Når du selv vet med deg selv at du har et anstrengt forhold til kropp og mat, og BMIen din i tillegg nærmer seg "undervekt", og du i tillegg har ansvar for å oppdra barn, så er det klart du skal oppsøke hjelp. Vi støtter deg alle på det og håper du får den hjelpen du trenger!

[AnonymBruker]

Neida, jeg oppfattet deg ikke som usympatisk, Bella Dotte.<br /><br />Det er sikkert bare jeg som skjemmes over at jeg har dette problemet, som tilsynelatende burde la seg løse bare ved å begynne å spise normalt, men så får jeg det ikke til.<br />Og jeg kjenner at det sitter veldig langt inne å skulle snakke med fastlegen om det. Både fordi jeg aldri har vært hos han og fordi jeg hele tiden finner på grunner til at jeg ikke trenger den hjelpen. Og jeg er litt redd for at han egentlig bare skal bekrefte akkurat det, og da vil jeg skjemmes enda mer.<br /><br />Når dere svarer så høres det så enkelt ut, mens jeg klarer å gjøre det så veldig vanskelig.

Anonymous poster hash: aa040...599

[Bella Dotte]

Hva om du "bryter isen" ved å be om henvisning til ernæringsfysiolog? Da viser du at du er mottakelig for råd og veiledning, uten å blottstille deg og være redd for at legen skal vurdere vekten din i "feil" retning? Du kan heller få henvising videre til behandling for spiseforstyrrelse senere. Jeg vet ikke om ernæringsfysiologer selv kan henvise til behandlere, men han/hun vil garantert oppfatte om du har en spiseforstyrrelse og/eller er undervektig og ta de nødvendige grep. Det som er viktig nå, er at du oppretter kontakt med "hjelpeapparatet" så fort som mulig! Du behøver ikke å "kjenne" fastlegen på forhånd.

 

(Og du har helt rett i at det er enklere å gi råd enn å følge dem. Alle vet godt hva alle andre bør gjøre, mens ens egne problemer er gigantiske. Dessverre. Sånn er det nok for alle. Ingen vet akkurat hvordan en annen person har det, og man skal være ganske ydmyk for å gi råd.)

Endret 21. september 2013 av Bella Dotte

[frosken]

Det er sikkert bare jeg som skjemmes over at jeg har dette problemet, som tilsynelatende burde la seg løse bare ved å begynne å spise normalt, men så får jeg det ikke til.<br />Og jeg kjenner at det sitter veldig langt inne å skulle snakke med fastlegen om det. Både fordi jeg aldri har vært hos han og fordi jeg hele tiden finner på grunner til at jeg ikke trenger den hjelpen. Og jeg er litt redd for at han egentlig bare skal bekrefte akkurat det, og da vil jeg skjemmes enda mer.<br /><br />Når dere svarer så høres det så enkelt ut, mens jeg klarer å gjøre det så veldig vanskelig.

Anonymous poster hash: aa040...599

Det er glidende overganger mellom å være en som bare ønsker å gå litt ned i vekt og det å ha en spiseforstyrrelse. Derfor vil det også ofte være svært upredikerbart hvordan en fastlege vil forholde seg til en situasjon som din. Jeg tror det er svært viktig at du uttrykker helt tydelig at du ønsker behandling for det du oppfatter som en spiseforstyrrelse. Hvis du selv er vag på dette, så vil du fort kunne oppleve at fastlegen "normaliserer" hele problematikken og sier noe om at siden du nå er slank så må du unne deg litt mer mat.

 

Ofte fungerer det ikke så bra å kun snakke med en ernæringsfysiolog uten at man samtidig har noen samtaler med en psykolog. Ernæringsfysiologen kan selvfølgelig lage en kostliste til deg, som sier hva du skal spise når på dagen, men du kommer vel neppe til å følge den dersom du ikke samtidig får tatt et oppgjør med dine egne tanker om mat og kropp.

 

Noen ganger kan det være lurt å ha med seg et brev til legen hvor man forklarer hva man ønsker hjelp til. Dersom du synes dette er vanskelig å snakke om, så kan det være en løsning.

[AnonymBruker]

Jeg har avbestilt timen...<br />Skjønner at det er ordentlig dumt, men jeg må bare prøve igjen en annen gang.<br /><br />Dagene som har gått etter at jeg bestilte den timen har vært et helvete. Prøvd å ordne opp litt på egenhånd, spise litt mer, få litt mer styring, men har bare endt opp med å få fullstendig panikk. Har gått opp i vekt og føler meg så utrolig elendig! Jeg føler meg så enormt stor at jeg skjemmes!<br />Nå har jeg landet tilbake i kontrollsonen min og det føles så GODT! Jeg trives jo her... det er sånn jeg må ha det for å føle at jeg har kontroll.<br /><br />Nå syns dere sikkert at jeg er en feiging og det har dere kanskje rett i... Jeg trenger bare litt mer tid.

Anonymous poster hash: aa040...599

[frosken]

Jeg er ikke så opptatt av hvorvidt du er feig eller ikke, men jeg synes det er leit at datteren din skal vokse opp med en mor som er såpass spiseforstyrret uten at hun prøver å gjøre noe med det.

 

Jeg tenker at når man har barn, så har man et ansvar i forhold til mer enn bare seg selv.

[PandaAmanda]

Jeg skjønner at du tenker det, men jeg prøver faktisk.

Jeg har ikke tenkt til å gi opp, jeg trenger bare litt mer tid.

[PandaAmanda]

Faen, det måtte skje at jeg glemte å krysse av for "Post som anonym"

[frosken]

Jeg skjønner at du tenker det, men jeg prøver faktisk.

Jeg har ikke tenkt til å gi opp, jeg trenger bare litt mer tid.

Skjønner at du føler du trenger mer tid, men du forer sykdommen på denne måten. Jeg tror det er nødvendig å overstyre irrasjonaliteten med rasjonalitet. Bestill time hos fastlegen og tving deg selv til å møte opp.

[PandaAmanda]

Jeg har en så sterk overbevisning om at jeg må LITT mer ned før jeg kan be om hjelp at jeg ikke kan gjøre det før jeg er der.

Jeg klarer ikke å se hva som er rasjonelt og ikke. En dag kler jeg på meg vide bukser for å skjule de spinkle beina mine og dagen etter føler jeg meg som et fettberg og kan ikke gå ut av huset fordi jeg ikke kan vise meg sånn.

Jeg TROR at det skal gå bra å be om hjelp når jeg har nådd neste mål.

[frosken]

Jeg har en så sterk overbevisning om at jeg må LITT mer ned før jeg kan be om hjelp at jeg ikke kan gjøre det før jeg er der.

Jeg klarer ikke å se hva som er rasjonelt og ikke. En dag kler jeg på meg vide bukser for å skjule de spinkle beina mine og dagen etter føler jeg meg som et fettberg og kan ikke gå ut av huset fordi jeg ikke kan vise meg sånn.

Jeg TROR at det skal gå bra å be om hjelp når jeg har nådd neste mål.

Du lurer deg selv.

[PandaAmanda]

Jeg ser veldig godt at det kan se sånn ut... Men jeg føler at jeg har landet på et trygt sted nå. Jeg SKAL prøve på nytt når jeg er klar.

Jeg SKAL sørge for at barna mine ikke vil bli preget av mine uvaner.

[frosken]

Du lurer deg selv. Typisk spiseforstyrra atferd.

[gullfisk]

Jeg ser veldig godt at det kan se sånn ut... Men jeg føler at jeg har landet på et trygt sted nå. Jeg SKAL prøve på nytt når jeg er klar.Jeg SKAL sørge for at barna mine ikke vil bli preget av mine uvaner.

Så gjør det NÅ. Du er på et meget utrygt sted, og har slett ikke "landet". Barna blir preget nå.

(Jeg syns ikke det ok å svare noe annet enn et rungende "JA" på et spørsmål om brokkoli er sunt. )

[br123vn]

BMI tar ingen hensyn til beinbygning og/eller muskler, og er et feil mål å bruke ved spiseforstyrrelser. Har jeg lært, etter tiår med behandling for nettopp anorexia.

I mine øyne har du alvorlige problemer, og det går dessverre fort over i svært alvorlige former. Jeg håper du har en god fastlege som tar deg og situasjonen på alvor!!  Lykke til!

[br123vn]

På spesialistenheten her på sykehuset, der jeg har vært til behandling i tre år, der bruker de BMI 20 som minstemål btw.

[br123vn]

Og pass på barna dine! De får med seg så innmari mye mer enn vi tror. Vi har selv hatt barnevernet inne i bildet pga min situasjon, for å beskytte de. Et barn skal lære selv å kjenne på sult og mett, en 7 åring er svært sårbar. Jeg mener absolutt ikke at du er en dårlig mor eller  noe!!!! Ikke ta det slik. Jeg bare håper du kan unngå å komme i min situasjon, for det er ikke bra.

[PandaAmanda]

Takk for at du deler erfaringene dine, br123vn.

Det gjør inntrykk...

Håper du har fått god hjelp og er bedre nå!

[br123vn]

Ja, det går fint med meg. Jeg bare deler det fordi jeg IKKE ønsker at du skal havne i samme karusellen. Man ser ikke denne sykdommen før den tar overhånd, så selv om du føler du ikke er tynn nok eller syk nok, så vil du antakelig ikke føle det om du går ned aldri så mye.

[PandaAmanda]

Henter opp denne bare for å si at jeg såvidt har snakket med fastlegen og har en dobbeltime neste uke der vi skal diskutere hvorvidt det skal settes inn tiltak hos en spesialist.

Jeg gikk ned til dit jeg følte jeg "måtte" for å ha "lov" til å be om hjelp og da klarte jeg det. Selv om det ikke ser sånn ut for meg forteller BMI at jeg er undervektig og da føles det lettere å si at jeg har et problem.

Takk for oppmuntring!