Er jeg unormal

[Gjest Anonym bruker]

Sliter masse med forholde til min samboer. Vi krangler og edruelig om masse. Jeg har 3 barn han har 2. Mine må kjøpe selv det de måtte ha av data, tlf osv, mens ha og eksn kjøper i lag. Dette liker jeg ikke, da jeg ikke har råd til det samme, og har heller ingen som hjelper. Han kjøper ting uten at vi snakker om dette påforhånd. Dette er ikke snakk om billige ting, men dyre investeringer. Jeg blir sur, mildt sakt forbundet. Han blir bedt i selskaper til felles venner sammen med eksen uten at jeg eller mine barn blir bedt.. Jeg blir igjen frustrert og sint. Han fester, kommer hjem sent, om ikke neste morgen, har alltid gode unnskyldninger. Vi prater om ting som skjer, eller krangler om det som skjer.. Selvfølgelig blir jeg, i følge meg rasende. Og han hevder at det ikke går Ann å snakke med meg. Jeg er sjalu ja. Å det er ikke enkelt å akseptere væremåten hans, og det vet han. Likevel gjør han ikke my for å hjelpe til. Dette mener han skyldes min væremåte overfor han og i full offentlighet. Jeg har blitt sint noen ganger i påhør for noen av hans venner. Ikke bra men.. Vel det er vel her skon trykker. Men det skal sies at dette er no som skjer etter mange ganger hvor vi har på 2 manshånd har prøvd å prate om. Men han sier det hjelper ikke å kritisere, det hjelper ikke og at jeg må lære å akseptere at han er voksen og er ingen A4 menneske. Jeg er i ferd med å tro at det er jeg som virkelig er ute på glattisen. Her om dagen fikk jeg vite at han har overtatt en bar, hvor hun jeg tror han er utro med også skal jobbe. Jeg truet med å flytte. Neste dag fikk jeg vite at han og eksamen med barna skal i konfirmasjon, noe som vi andre ikke er bedt i. Han mener også her at jeg overreagerer og dette kan jeg ikke klandre han for. Men jeg gjør ikke det, men hva medmedfølelse. Hjelp er jeg virkelig helt uteåkjøre... Synes det er trist å bli utenfor og er redd for å flytte, da min yngste pote er veldig glad i han. Sukk! Hva gjør jeg. Familieterapaut er uaktuelt, det har han sakt.

[FjellOgDalar]

Kinkig det der. Leit at du er i den situasjonen. Men... Din x trenger ikke vite det om du selv søker råd. Dette være seg hos fastlegen eller en familierådgiver. Det er yrkesgrupper som kan ha ulik påvirkning på ulike relasjoner. Poenget mitt er bare at det å f.eks. kontakte familierådgiver for veiledning ikke betyr at x vet at du har gjort det. I det hele tatt kan en familierådgiver i starten hjelpe deg med samtaler du nok trenger rundt hva du følerog hvordan du kan takle situasjonen dere er i. Dette er vanskelig, men jeg tror det eneste som kan hjelpe er om du forsøker et oppgjør med deg selv der du gir litt f i hva alle andre tenker. I det hele tatt skal DIN helse være overordnet. Ingen vinner noe på at du sliter deg ut.

 

Håper du finner ut av det!

[frosken]

Sliter masse med forholde til min samboer. Vi krangler og edruelig om masse. Jeg har 3 barn han har 2. Mine må kjøpe selv det de måtte ha av data, tlf osv, mens ha og eksn kjøper i lag. Dette liker jeg ikke, da jeg ikke har råd til det samme, og har heller ingen som hjelper. Han kjøper ting uten at vi snakker om dette påforhånd. Dette er ikke snakk om billige ting, men dyre investeringer. Jeg blir sur, mildt sakt forbundet. Han blir bedt i selskaper til felles venner sammen med eksen uten at jeg eller mine barn blir bedt.. Jeg blir igjen frustrert og sint. Han fester, kommer hjem sent, om ikke neste morgen, har alltid gode unnskyldninger. Vi prater om ting som skjer, eller krangler om det som skjer.. Selvfølgelig blir jeg, i følge meg rasende. Og han hevder at det ikke går Ann å snakke med meg. Jeg er sjalu ja. Å det er ikke enkelt å akseptere væremåten hans, og det vet han. Likevel gjør han ikke my for å hjelpe til. Dette mener han skyldes min væremåte overfor han og i full offentlighet. Jeg har blitt sint noen ganger i påhør for noen av hans venner. Ikke bra men.. Vel det er vel her skon trykker. Men det skal sies at dette er no som skjer etter mange ganger hvor vi har på 2 manshånd har prøvd å prate om. Men han sier det hjelper ikke å kritisere, det hjelper ikke og at jeg må lære å akseptere at han er voksen og er ingen A4 menneske. Jeg er i ferd med å tro at det er jeg som virkelig er ute på glattisen. Her om dagen fikk jeg vite at han har overtatt en bar, hvor hun jeg tror han er utro med også skal jobbe. Jeg truet med å flytte. Neste dag fikk jeg vite at han og eksamen med barna skal i konfirmasjon, noe som vi andre ikke er bedt i. Han mener også her at jeg overreagerer og dette kan jeg ikke klandre han for. Men jeg gjør ikke det, men hva medmedfølelse. Hjelp er jeg virkelig helt uteåkjøre... Synes det er trist å bli utenfor og er redd for å flytte, da min yngste pote er veldig glad i han. Sukk! Hva gjør jeg. Familieterapaut er uaktuelt, det har han sakt.

Hei,

 

Ser at du har postet dette innlegget i forum for psykiatri, er det noen spesiell grunn for det?

 

Du forteller om situasjoner som er veldig ulike. Slik jeg ser det er det en enorm forskjell på å overta en bar uten å fortelle sin samboer om det og å si ja til en invitasjon til konfirmasjon selv om ikke du også er invitert.

[Marie Mel]

Sliter masse med forholde til min samboer. Vi krangler og edruelig om masse. Jeg har 3 barn han har 2. Mine må kjøpe selv det de måtte ha av data, tlf osv, mens ha og eksn kjøper i lag. Dette liker jeg ikke, da jeg ikke har råd til det samme, og har heller ingen som hjelper. Han kjøper ting uten at vi snakker om dette påforhånd. Dette er ikke snakk om billige ting, men dyre investeringer. Jeg blir sur, mildt sakt forbundet. Han blir bedt i selskaper til felles venner sammen med eksen uten at jeg eller mine barn blir bedt.. Jeg blir igjen frustrert og sint. Han fester, kommer hjem sent, om ikke neste morgen, har alltid gode unnskyldninger. Vi prater om ting som skjer, eller krangler om det som skjer.. Selvfølgelig blir jeg, i følge meg rasende. Og han hevder at det ikke går Ann å snakke med meg. Jeg er sjalu ja. Å det er ikke enkelt å akseptere væremåten hans, og det vet han. Likevel gjør han ikke my for å hjelpe til. Dette mener han skyldes min væremåte overfor han og i full offentlighet. Jeg har blitt sint noen ganger i påhør for noen av hans venner. Ikke bra men.. Vel det er vel her skon trykker. Men det skal sies at dette er no som skjer etter mange ganger hvor vi har på 2 manshånd har prøvd å prate om. Men han sier det hjelper ikke å kritisere, det hjelper ikke og at jeg må lære å akseptere at han er voksen og er ingen A4 menneske. Jeg er i ferd med å tro at det er jeg som virkelig er ute på glattisen. Her om dagen fikk jeg vite at han har overtatt en bar, hvor hun jeg tror han er utro med også skal jobbe. Jeg truet med å flytte. Neste dag fikk jeg vite at han og eksamen med barna skal i konfirmasjon, noe som vi andre ikke er bedt i. Han mener også her at jeg overreagerer og dette kan jeg ikke klandre han for. Men jeg gjør ikke det, men hva medmedfølelse. Hjelp er jeg virkelig helt uteåkjøre... Synes det er trist å bli utenfor og er redd for å flytte, da min yngste pote er veldig glad i han. Sukk! Hva gjør jeg. Familieterapaut er uaktuelt, det har han sakt.

Ja, kanskje er du litt ute på glattisen i forhold til deg selv og grensesetting. 

Finn ut hva du er villig til å leve med og hvordan du vil ha det i ditt liv. De grensene må holdes, om du så må flytte. Det trengs ikke krangling for å sette grenser. Grenser settes og det gis beskjed. Jeg forstår at når andre ikke holder de grensene er det vondt. Andres grenser skal overholdes. 

 

Du beskriver et liv hvor du finner hans væremåte lite ansvarsfullt. Det er vanskelig å si at noen av dere har mer rett enn den andre, uten å høre en annen part også. Han kan dra seg unna for å slippe krangler, og det vil igjen såre deg. Ingen av delene er bra. Om dere elsker hverandre, så finnes det mange gode ekteskapskurs-weekendkurs å dra på. 

 

For å ta vare på deg selv, og unngå følelsen om å være på "glattisen", så trengs det noen grenser.