Hvor går grensen for spiseforstyrrelse?

[Nycora]

I ungdommen: spiste kun bittelitt til middag hver dag i mange år. Dette for å roe ned mor. Drakk vann og trente som en gal. Telte hvor mange sit-ups og armhevinger som måtte taes hver kveld før sengetid. Dette måtte gjøres uansett tretthet.

Gikk inn i et forhold å begynte gradvis å spise mere mat. Har hele tiden etter dette hatt veldig dårlig samvittighet for alt som blir spist, kaster opp noen ganger, men ikke ofte. Er veldig opptatt av kosthold og hva som inneholder minst mulig kalorier og karbohydrater. Er idag feit og overvektig. Leser og studerer, planlegger mat hele tiden. På vekta minst en gang pr dag og får angst om den går oppover. Planlegger slanking hele tiden, men dette rakner av og til og fører da til overspising, uvel og kaster opp. Er det normalt å være så opptatt av mat? Føler jeg har mat og slanking på hjernen, går ikke en time i våken tilstand hvor jeg ikke tenker mat, vekt og slanking. Er på nettet ofte og studerer forskjellige slankemetoder.

[lille_myyy]

Hei,

 

Dette er ikke normalt, nei. Man har spiseforstyrrelse (uansett type) når det går utover hverdagen. Og når det opptar for mye av din tid, som det tydelig gjør hos deg. Og har vel gjort det over lang tid også? Vanskelig å bryte et mønster når man har tenkt slik over en så lang periode. Mitt råd er derfor å søke hjelp, og ikke lese deg til hjelpen per bøker/internett. For det funker tydeligvis ikke så bra? I hvertfall for å bryte tankemønsteret ditt.

 

Har selv hatt det (har det), og det er en lang og tung prosess. Men etterhvert som spiseforstyrrelsen "forsvinner", og fokuset ditt kommer bort i fra mat, kosthold og trening, får man er mye mer givende hverdag. I følge meg selv Kan fokusere litt mer på positive ting i livet ditt, også blir man mindre humørsyk og slipper følelsen av å ha "sviktet" seg selv. 

 

Et tips kan være å skrive opp på et ark. Hvordan ville livet ditt ha sett ut uten alle tankene på mat/kosthold og trening? Og hvordan er livet ditt MED disse tankene. 

 

Lykke til  

[AnonymBruker]

Hadde det sånn da jeg var en liten selvopptatt tenåring, men det gikk heldigvis over da jeg ble voksen.

 

Når livet går meg i mot og jeg får tilbakefall, så prøver jeg å huske at jeg er voksen og har ansvar for mitt eget liv. Blir jeg deprimert tar jeg antidepressiva og går lange turer, og jeg har ingen unnskyldning for å sulte eller kaste opp lenger.

Anonymous poster hash: ae92d...b7e

[AnonymBruker]

AnonymBruker, on 16 Sept 2013 - 20:22, said:

Hadde det sånn da jeg var en liten selvopptatt tenåring, men det gikk heldigvis over da jeg ble voksen.

Når livet går meg i mot og jeg får tilbakefall, så prøver jeg å huske at jeg er voksen og har ansvar for mitt eget liv. Blir jeg deprimert tar jeg antidepressiva og går lange turer, og jeg har ingen unnskyldning for å sulte eller kaste opp lenger.

Anonymous poster hash: ae92d...b7e

Så flott for deg at du har fått behandlingen og kunnskapen du trenger for å vite andre veier ut av problemene dine!

Er det noen spesiell grunn til at du føler du må rakke ned på andre som ikke har fått dette verktøyet enda? Anonymous poster hash: e64e0...35d

[Nycora]

Hei,

 

Dette er ikke normalt, nei. Man har spiseforstyrrelse (uansett type) når det går utover hverdagen. Og når det opptar for mye av din tid, som det tydelig gjør hos deg. Og har vel gjort det over lang tid også? Vanskelig å bryte et mønster når man har tenkt slik over en så lang periode. Mitt råd er derfor å søke hjelp, og ikke lese deg til hjelpen per bøker/internett. For det funker tydeligvis ikke så bra? I hvertfall for å bryte tankemønsteret ditt.

 

Har selv hatt det (har det), og det er en lang og tung prosess. Men etterhvert som spiseforstyrrelsen "forsvinner", og fokuset ditt kommer bort i fra mat, kosthold og trening, får man er mye mer givende hverdag. I følge meg selv Kan fokusere litt mer på positive ting i livet ditt, også blir man mindre humørsyk og slipper følelsen av å ha "sviktet" seg selv. 

 

Et tips kan være å skrive opp på et ark. Hvordan ville livet ditt ha sett ut uten alle tankene på mat/kosthold og trening? Og hvordan er livet ditt MED disse tankene. 

 

Lykke til

Kjenner til den følelsen av  ha sviktet seg selv hele tiden når jeg har spist noe. Spesielt hvis jeg skulle spise for mye og usunt. Da straffer jeg meg selv veldig og har dårlig samvittighet. Takk for tips om å skive ned, skal forsøke det. Vet ikke hvordan livet mitt vil se ut uten denne kontrollen på mat? Får angst bare ved tanken, men dette er vel noe som kan overvinnes sikkert.

[Nycora]

 

Hadde det sånn da jeg var en liten selvopptatt tenåring, men det gikk heldigvis over da jeg ble voksen.

 

Når livet går meg i mot og jeg får tilbakefall, så prøver jeg å huske at jeg er voksen og har ansvar for mitt eget liv. Blir jeg deprimert tar jeg antidepressiva og går lange turer, og jeg har ingen unnskyldning for å sulte eller kaste opp lenger.

Anonymous poster hash: ae92d...b7e

 

Mener du at jeg fortsatt er selvopptatt som voksen da? Jeg også har jo ansvar for mitt eget liv, selvsagt, men dette er noe jeg som ikke så lett lar seg styre. Jeg får angst hvis jeg ikke har denne kontrollen. Føler jeg mister meg selv og vet ikke hva jeg skal gjøre.

[lille_myyy]

Kjenner til den følelsen av  ha sviktet seg selv hele tiden når jeg har spist noe. Spesielt hvis jeg skulle spise for mye og usunt. Da straffer jeg meg selv veldig og har dårlig samvittighet. Takk for tips om å skive ned, skal forsøke det. Vet ikke hvordan livet mitt vil se ut uten denne kontrollen på mat? Får angst bare ved tanken, men dette er vel noe som kan overvinnes sikkert.

Ja:) Det ligger mye skam i forhold til spiseforstyrrelser, ikke at det er det, men at man selv føler det. "Skammen" over å være den man er. "Skammen" av å ikke mestre, og ikke nå et mål som er satt. "Skammen" med å enten ikke spise, overspise eller kaste opp.

 

Du skal bare vite at det er ingen andre enn deg selv som skammer seg over deg. Og dette kan vel bunne i at man ofte har for høye mål til å begynne med? Sett deg små delmål som du skal nå, i stedefor et stort uovervinnerlig et. Tipper det ikke er noen andre enn deg selv som er så streng mot deg som deg selv? Eller ingen andre som tenker du har "misyktes" i noen form? Det er bare i hode ditt at dette bunner. Over tid blir det en form for selvforakt og dårlig selvbilde, nettopp fordi du mener selv du ikke har oppnådd de målene du satte deg i livet Dette er mønsteret jeg mener det kanskje kan være lurt å få hjelp til å bryte, iallefall i starten. 

 

Perfeksjonister, tvangspregere og rigide personlighetstrekk disponerer for spiseforstyrrelse. Man stiller ekstreme krav til å skulle være perfekt, men det blir aldri godt nok!!

 

Det at du får angst av tanken på å ikke tenke og handle på måten du gjør er ganske naturlig i starten ;p Vi er jo rutinedyr, og dette er måten du har holdt "kontroll" på livet ditt. Når man tar bort det, føler man i starten at alt er kaotisk og maktesløs, og tyr raskt tilbake til det "gamle mønsteret". 

 

Om ikke annet, anbefaler jeg deg boken "Sterk/svak" av Finn Skårderud. Der står det nesten alt du trenger å komme i gang  

[AnonymBruker]

Så flott for deg at du har fått behandlingen og kunnskapen du trenger for å vite andre veier ut av problemene dine!

Er det noen spesiell grunn til at du føler du må rakke ned på andre som ikke har fått dette verktøyet enda? Anonymous poster hash: e64e0...35d

 

Det var faktisk ikke meningen å rakke ned på noen. Ville bare fremføre klart og tydelig det som måtte til for min del.

 

Kunnskap er tilgjengelig for de som søker. Behandling også (?), hvis man bestemmer seg for å nyttegjøre seg all støtte man får. Den største delen av jobben gjorde jeg med meg selv, alene. Har vært fotløs og dypt fortvilet utallige ganger, men jeg bestemte meg for å greie det. Tror mye handlet om modning. Jeg har nok enda en vei å gå, men spiseproblemer og den verste "kan ikke, får ikke til"-tenkingen forsvant tidlig i 20-årene. Jeg sluttet å skylde på menn, mat, mor og meg selv, og så begynte jeg å gjøre noe med problemene heller. Stablet meg sakte opp, ble selvstendig, sluttet å gå fra forhold til forhold, falt stadig vekk, men bare bestemte meg for at det ble for dumt å ha så mange problemer når jeg kunne velge et bedre liv for meg selv og de rundt meg. Mye handlet om å komme meg ned på jorda og ikke være så opptatt av meg selv. Kanskje ikke det funker for alle, og jeg vet at spiseforstyrrelser (og kanskje personlighetsforstyrrelser) er kompliserte lidelser, men når så mange har greid det før, hvofor ikke du også?

Anonymous poster hash: ae92d...b7e

[AnonymBruker]

Mener du at jeg fortsatt er selvopptatt som voksen da? Jeg også har jo ansvar for mitt eget liv, selvsagt, men dette er noe jeg som ikke så lett lar seg styre. Jeg får angst hvis jeg ikke har denne kontrollen. Føler jeg mister meg selv og vet ikke hva jeg skal gjøre.

 

Nå er ikke jeg psykiater, men jeg tror at hvis du skal modnes så må du tørre å miste kontrollen, "miste deg selv", finne et nytt fotfeste. Kanskje redefinere hva som er viktig for deg. Kanskje mister du ikke deg selv heller, men bare din nåværende forestilling av hvem du er?

 

Hvis du er en av de som er veldig opptatt av hva andre mener, av status, være på en bestemt måte og at andre skal ha et visst inntrykk av deg, så spør deg selv hva som er vitsen. Man lurer ingen likevel, hvis det er måten en tror en har "kontroll" på. Alle merker at de jeg kjenner (med spiseforstyrrelser) sliter, og alle skulle ønske de heller turte å være som oss andre dødelige heller enn å kjøpe dyre ting, skryte og løpe fra den ene statusmannen til den neste. Så hva er det da egentlig man kontrollerer, hvis alle uansett gjennomskuer det? Nå vet ikke jeg om du er sånn, men det er ikke så uvanlig, og jeg synes det er trist når voksne kvinner tripper rundt og oppfører seg som små barbiedukker. Det merkes så godt at de ikke er seg selv.

 

Når de prøver å være perfekte, så lurer jeg også på hvorfor de har et så stort behov for å være det? De ser da sikkert at alle vi andre er langt fra perfekte. Har de et behov for å være bedre enn oss andre, eller hva er det de egentlig vil? Triumfere med at de har kontroll, bli beundret for det? Jeg beundrer dem ikke, jeg skulle ønske de greide å bli voksne. Hos en av dem virker det som om det er oppmerksomhetsbehovet som er i overkant stort, noe som viser seg både i deling av sykdom med alle, og forførerisk væremåte + hopper fra mann til mann.

 

Hvis noe av dette treffer deg, så vit at det finnes et langt mer tilfedsstillende liv der fremme, hvis man bare tør å prøve noe nytt.

Anonymous poster hash: ae92d...b7e

[Nycora]

 

Nå er ikke jeg psykiater, men jeg tror at hvis du skal modnes så må du tørre å miste kontrollen, "miste deg selv", finne et nytt fotfeste. Kanskje redefinere hva som er viktig for deg. Kanskje mister du ikke deg selv heller, men bare din nåværende forestilling av hvem du er?

 

Hvis du er en av de som er veldig opptatt av hva andre mener, av status, være på en bestemt måte og at andre skal ha et visst inntrykk av deg, så spør deg selv hva som er vitsen. Man lurer ingen likevel, hvis det er måten en tror en har "kontroll" på. Alle merker at de jeg kjenner (med spiseforstyrrelser) sliter, og alle skulle ønske de heller turte å være som oss andre dødelige heller enn å kjøpe dyre ting, skryte og løpe fra den ene statusmannen til den neste. Så hva er det da egentlig man kontrollerer, hvis alle uansett gjennomskuer det? Nå vet ikke jeg om du er sånn, men det er ikke så uvanlig, og jeg synes det er trist når voksne kvinner tripper rundt og oppfører seg som små barbiedukker. Det merkes så godt at de ikke er seg selv.

 

Når de prøver å være perfekte, så lurer jeg også på hvorfor de har et så stort behov for å være det? De ser da sikkert at alle vi andre er langt fra perfekte. Har de et behov for å være bedre enn oss andre, eller hva er det de egentlig vil? Triumfere med at de har kontroll, bli beundret for det? Jeg beundrer dem ikke, jeg skulle ønske de greide å bli voksne. Hos en av dem virker det som om det er oppmerksomhetsbehovet som er i overkant stort, noe som viser seg både i deling av sykdom med alle, og forførerisk væremåte + hopper fra mann til mann.

 

Hvis noe av dette treffer deg, så vit at det finnes et langt mer tilfedsstillende liv der fremme, hvis man bare tør å prøve noe nytt.

Anonymous poster hash: ae92d...b7e

 

Opprinnelig så startet vel dette med mobbing, overgrep og at jeg fikk høre x antall ganger at jeg ikke var som alle andre. Jeg startet med dette fordi det er noe galt med meg, noe udefinerbart, men jeg er likevel ikke som alle andre. Jeg mistet fullstendig kontroll og det har jeg også gjort en del ganger senere i livet. Jeg har sett døden i øynene flere ganger og dette har ikke gjort ting bedre. Maten har liksom blitt en overlevelsesstrategi, om du forstår. Hvis jeg ikke greier å ha kontroll på overgrep og trusler, så har jeg i hvert fall kontroll på maten. Jeg ser at det ikke finnes noen logikk i dette, egentlig, likevel er det vanskelig når dette har pågått i så mange år.

 

Da jeg var ganske lita, opplevde jeg omsorgssvikt fra min mor. Hun stengte meg inne og jeg var mye sulten. Hun lå mye på loftet og gråt og jeg spiste det jeg fant, kunne være brødskorper og jeg drakk vann fra springen. Det var kaldt og ensomt. Der startet kanskje forholdet til mat...

 

Hva andre sier og mener om meg bryr jeg meg f.... i, jeg er redd mennesker, de er ikke til å stole på og jeg er paranoid. Vet ikke om dette var noe oppklarende, men jeg tror det har noe å si for hvordan jeg har blitt.

[Nycora]

Ja:) Det ligger mye skam i forhold til spiseforstyrrelser, ikke at det er det, men at man selv føler det. "Skammen" over å være den man er. "Skammen" av å ikke mestre, og ikke nå et mål som er satt. "Skammen" med å enten ikke spise, overspise eller kaste opp.

 

Du skal bare vite at det er ingen andre enn deg selv som skammer seg over deg. Og dette kan vel bunne i at man ofte har for høye mål til å begynne med? Sett deg små delmål som du skal nå, i stedefor et stort uovervinnerlig et. Tipper det ikke er noen andre enn deg selv som er så streng mot deg som deg selv? Eller ingen andre som tenker du har "misyktes" i noen form? Det er bare i hode ditt at dette bunner. Over tid blir det en form for selvforakt og dårlig selvbilde, nettopp fordi du mener selv du ikke har oppnådd de målene du satte deg i livet Dette er mønsteret jeg mener det kanskje kan være lurt å få hjelp til å bryte, iallefall i starten. 

 

Perfeksjonister, tvangspregere og rigide personlighetstrekk disponerer for spiseforstyrrelse. Man stiller ekstreme krav til å skulle være perfekt, men det blir aldri godt nok!!

 

Det at du får angst av tanken på å ikke tenke og handle på måten du gjør er ganske naturlig i starten ;p Vi er jo rutinedyr, og dette er måten du har holdt "kontroll" på livet ditt. Når man tar bort det, føler man i starten at alt er kaotisk og maktesløs, og tyr raskt tilbake til det "gamle mønsteret". 

 

Om ikke annet, anbefaler jeg deg boken "Sterk/svak" av Finn Skårderud. Der står det nesten alt du trenger å komme i gang

Tusen takk for mange gode råd. Skal se nærmere på dette i morgen :-).

[AnonymBruker]

Opprinnelig så startet vel dette med mobbing, overgrep og at jeg fikk høre x antall ganger at jeg ikke var som alle andre. Jeg startet med dette fordi det er noe galt med meg, noe udefinerbart, men jeg er likevel ikke som alle andre. Jeg mistet fullstendig kontroll og det har jeg også gjort en del ganger senere i livet. Jeg har sett døden i øynene flere ganger og dette har ikke gjort ting bedre. Maten har liksom blitt en overlevelsesstrategi, om du forstår. Hvis jeg ikke greier å ha kontroll på overgrep og trusler, så har jeg i hvert fall kontroll på maten. Jeg ser at det ikke finnes noen logikk i dette, egentlig, likevel er det vanskelig når dette har pågått i så mange år.

 

Da jeg var ganske lita, opplevde jeg omsorgssvikt fra min mor. Hun stengte meg inne og jeg var mye sulten. Hun lå mye på loftet og gråt og jeg spiste det jeg fant, kunne være brødskorper og jeg drakk vann fra springen. Det var kaldt og ensomt. Der startet kanskje forholdet til mat...

 

Hva andre sier og mener om meg bryr jeg meg f.... i, jeg er redd mennesker, de er ikke til å stole på og jeg er paranoid. Vet ikke om dette var noe oppklarende, men jeg tror det har noe å si for hvordan jeg har blitt.

 

Ok, da forstår jeg deg bedre. Var litt farget av et annet innlegg da jeg svarte deg.

 

Skjønner veldig godt at du må ha en eller annen form for kontroll. Du har all rett til å føle vondt etter det som har skjedd deg, men du har også all rett til å forme ditt eget liv og ditt eget syn på deg selv og ha det BRA, tross alt. Jeg har ikke fasiten, men jeg kan fortelle hva som var bedringsveien til en som har opplevd det samme som deg. Først ble alt det vonde som presset på sørget over. Så var det å bestemme seg for å leve tross alt, mobilisere styrke og vilje, finne et trygt og godt ståsted i seg selv - i den man er, uavhengig av det som har skjedd en, og finne en mening med livet likevel. Det kan innebære å redefinere sitt eget selvbilde, og det tar tid, men det går. Det høres kanskje litt pompøst, svevende og spirituelt ut, og jeg skulle gjerne hatt bedre tid og formulert meg bedre, men forhåpentligvis får du en formening om hvordan veien videre kan bli. 

 

Hvis du ikke har lest Viktor Frankl, så anbefaler jeg deg det.

Anonymous poster hash: ae92d...b7e

[br123vn]

Hei

Du skriver at du er "feit og overvektig", noe som ikke behøver å være virkeligheten dersom du har en spiseforstyrrelse. Da mister man jo evnen til å se på seg selv som noe annet enn altfor svær.

Jeg har selv diagnosen atypisk anorexi (DVs at jeg nå er normalvektig etter laaang periode med undervekt).

Å ta kontroll over tanker og kaos og ikke minst følelser ved å bruke maten er ikke friskt. Det er et symptom på at du trenger hjelp. Foreløpig virker du å ha selvinnsikt i hva du er i ferd med å gli mer og mer inn i, og siden du har en historie med spisefortyrrelser bak deg, så råder jeg deg til å få hjelp .Iallfall ta det opp med fastlegen din.  Selv om du forhåpentligvis er på et sted hvor du klarer å snu denne utviklingen selv. Spiseforstyrrelser handler ikke om å bare spise, eller ikke kaste opp, eller overtrene. Det handler om å finne hensiktsmessige metoder for å håndtere vonde tanker og følelser. Og det må man ofte ha hjelp til. Er du ikke klar for det, så kan symptomene endre seg fra sult til overspising til oppkast, trening, selvskading osv. Symptomforskyvning. Og da kommer man jo ingen vei. .

[Nycora]

Hei

Du skriver at du er "feit og overvektig", noe som ikke behøver å være virkeligheten dersom du har en spiseforstyrrelse. Da mister man jo evnen til å se på seg selv som noe annet enn altfor svær.

Jeg har selv diagnosen atypisk anorexi (DVs at jeg nå er normalvektig etter laaang periode med undervekt).

Å ta kontroll over tanker og kaos og ikke minst følelser ved å bruke maten er ikke friskt. Det er et symptom på at du trenger hjelp. Foreløpig virker du å ha selvinnsikt i hva du er i ferd med å gli mer og mer inn i, og siden du har en historie med spisefortyrrelser bak deg, så råder jeg deg til å få hjelp .Iallfall ta det opp med fastlegen din.  Selv om du forhåpentligvis er på et sted hvor du klarer å snu denne utviklingen selv. Spiseforstyrrelser handler ikke om å bare spise, eller ikke kaste opp, eller overtrene. Det handler om å finne hensiktsmessige metoder for å håndtere vonde tanker og følelser. Og det må man ofte ha hjelp til. Er du ikke klar for det, så kan symptomene endre seg fra sult til overspising til oppkast, trening, selvskading osv. Symptomforskyvning. Og da kommer man jo ingen vei. .

Jeg er overvektig nå, har vært så inaktiv og syk i mange år at jeg la på meg ganske mye. Har greid å gå ned 12 kilo de siste 9 måneder. Faktisk 2 til den siste uka. Det gjør det ikke noe bedre at jeg har noen kilo for mye, jeg har mat og slanking på hjernen. I dag har jeg spist 2 kokte egg og en sukkerfri youghurt. Skal spise 2 rugsprø til kvelds. Sånn kan jeg holde på ganske lenge, men så sprekker jeg innimellom. Er jeg hjemme alene så overspiser jeg noe veldig og må kaste opp etterpå. Heldigvis er jeg ikke så ofte hjemme alene.

 

Kanskje blir dette bedre når jeg kommer ned på normalvekt igjen, bare det at jeg var ikke fornøyd da jeg var 45 kilo og 168 lang heller. Da også var jeg for feit.

 

Jeg har liksom ikke tenkt på at dette kan være unormalt. Har vært sånn storparten av livet.Trodde at alle andre også var sånn? Hvordan tenker de som er normale da?  Ikke er det vel skadelig heller, det er jo ikke så veldig ille akkurat. Tror ikke det er noe jeg trenger hjelp for, må bare prøve og fokusere på noe annet enn mat og slanking. Hvordan gjør jeg det?

[br123vn]

Nå er jo ikke jeg helt normal heller da Men jeg har hatt gode perioder i livet mitt, der jeg fungerte fint, spiste uten å tenke over det noe særlig. Jeg spiste vanlig mat, allslags mat. Men min spiseforstyrrelse lå bak der den, og ventet til jeg var sårbar. Den gjør ofte det. Da begynte den å ta mere plass, og satt igjen på skulderen min og gnålte.

Å gå ned i vekt, selv om man kanskje burde gå ned litt, er triggende dersom du har en spiseforstyrrelse i dvale et sted inni deg. Det er en skummel vei, og den kan fort gå galt.

Jeg kjenner ikke deg, og jeg kan ikke vurdere hvor syk eller frisk du er. Jeg snakker bare utifra egne erfaringer, og lærdom fra andre pasienter og dyktige helsepersonell på spesialavdelingen for spiseforstyrrelser her jeg bor. (Der jeg nå har vært tre år i behandling)

Å spise 2-300 kalorier på en dag er ikke friskt. Eller sunt. Eller en riktig måte å gå ned i vekt på. Det eneste du gjør er å få kroppen din til å gjøre seg klar for sult. Den tviholder på alle kalorier, og den setter ned forbrenningen masse. Og som du selv skriver, etter en stund vil man gi etter for kroppens behov, og ender opp med overspising og evt oppkast. Dette er ikke friskt og kan være farlig. Du skriver at det ikke er skadelig eller ille. Men det er det! Uansett hvilken vekt man har så trenger kroppen din næring. Man kan være underernært selv om man er normalvektig. Kaster du opp taper kroppen din væske og salter.

Hvis du skal gå ned i vekt, så vil jeg anbefale deg å gjøre det med hjelp. Fastlegen din bør vite om hele bakhistorien din. Jeg mener du har en spiseforstyrrelse, og da trenger du hjelp til å kontrollere den før den blir verre. Kanskje burde du få en kostplan du skal følge. Og noen med peiling du kan snakke med.

Håper du har en oppegående fastlege, snakk med h*n!

 

Mener jeg da.....

[Nycora]

Nå er jo ikke jeg helt normal heller da Men jeg har hatt gode perioder i livet mitt, der jeg fungerte fint, spiste uten å tenke over det noe særlig. Jeg spiste vanlig mat, allslags mat. Men min spiseforstyrrelse lå bak der den, og ventet til jeg var sårbar. Den gjør ofte det. Da begynte den å ta mere plass, og satt igjen på skulderen min og gnålte.

Å gå ned i vekt, selv om man kanskje burde gå ned litt, er triggende dersom du har en spiseforstyrrelse i dvale et sted inni deg. Det er en skummel vei, og den kan fort gå galt.

Jeg kjenner ikke deg, og jeg kan ikke vurdere hvor syk eller frisk du er. Jeg snakker bare utifra egne erfaringer, og lærdom fra andre pasienter og dyktige helsepersonell på spesialavdelingen for spiseforstyrrelser her jeg bor. (Der jeg nå har vært tre år i behandling)

Å spise 2-300 kalorier på en dag er ikke friskt. Eller sunt. Eller en riktig måte å gå ned i vekt på. Det eneste du gjør er å få kroppen din til å gjøre seg klar for sult. Den tviholder på alle kalorier, og den setter ned forbrenningen masse. Og som du selv skriver, etter en stund vil man gi etter for kroppens behov, og ender opp med overspising og evt oppkast. Dette er ikke friskt og kan være farlig. Du skriver at det ikke er skadelig eller ille. Men det er det! Uansett hvilken vekt man har så trenger kroppen din næring. Man kan være underernært selv om man er normalvektig. Kaster du opp taper kroppen din væske og salter.

Hvis du skal gå ned i vekt, så vil jeg anbefale deg å gjøre det med hjelp. Fastlegen din bør vite om hele bakhistorien din. Jeg mener du har en spiseforstyrrelse, og da trenger du hjelp til å kontrollere den før den blir verre. Kanskje burde du få en kostplan du skal følge. Og noen med peiling du kan snakke med.

Håper du har en oppegående fastlege, snakk med h*n!

 

Mener jeg da.....[/quot

Det er flaut å snakke om dette, da må jeg samtidig innrømme at jeg har et problem og det er kanskje ikke riktig. Har bare fått dette på hjernen. Det går opp og ned, akkurat nå sulter jeg meg selv for å gå ned i vekt. Hater å se ut sånn som jeg gjør nå. Må bare gjøre noe.

[br123vn]

Det høres ikke så godt ut

Håper du tør å ta det opp med legen. H*n er nok vant med alle slags temaer, og vil garantert ikke tenke noe negativt om deg!

[Nycora]

Hei. Dette er liksom litt todelt. Jeg slanker meg og tenker mat hele tiden. I tillegg har jeg perioder hvor jeg blir syk, kvalm og kaster opp. Mister totalt matlysten og greier ikke mat i det hele tatt. Dette går opp og ned, tror det har litt å si hva som skjer i livet mitt. Ikke noe jeg er bevisst egentlig, men underbevisstheten spiller meg visst et puss av og til. Jeg ser ganske klar sammenheng mellom hvorfor jeg er så syk akkurat nå. Det kan bare ikke fortsette sånn, jeg føler meg elendig.