Ekspertsvar Oppdrag lykke på NRK1

[TulleKoppen]

Da slo du meg, jeg fikk 8.

 

Hehe, godt gjort. 

[ColaZero]

Ja, mistenker at det er vanlig for "psyke" å ha det sånn. 

 

Men jeg tror det "kommer av" mange ulike ting. For deg er det dårlig selvtillit, sier du. Jeg tror ikke det er sånn for meg, det jeg tenker på er at jeg på en måte har noe å "frykte" ved å ta feil av følelser eller vise feil følelser... dete kan jo henge sammen med småparanoia... 

 

Men! Nok om meg da! Hva kommer dette av for deg, tror du?

 

Jeg føler ikke, som du, at jeg har noe å frykte ved å ta feil av følelser. Men jeg har tanker som gjør at jeg frykter konsekvensene av disse (følelsene/tankene)....når jeg leser dette jeg har skrevet så sier jeg jo det samme som du!! Du har småparanoia, jeg har følelsen av at tanker om feil føleser kan føre til store katastrofer. Jeg føler ikke at noen skal komme og skade eller "ta" meg.

 

Jeg har og til tider problemer med å kjenne etter hva slags følelser jeg har. Ikke alltid jeg klarer å kjenne om jeg er sint, nervøs, sliten, sulten, forhåpningsfull, redd eller full av frykt/angst. Men jeg kjenner igjen ren glede.

 

Vil vel tro at alt dette produserer tanker om jeg har rett eller feil følelser ifh til ting/situasjoner.

[TulleKoppen]

Jeg føler ikke, som du, at jeg har noe å frykte ved å ta feil av følelser. Men jeg har tanker som gjør at jeg frykter konsekvensene av disse (følelsene/tankene)....når jeg leser dette jeg har skrevet så sier jeg jo det samme som du!! Du har småparanoia, jeg har følelsen av at tanker om feil føleser kan føre til store katastrofer. Jeg føler ikke at noen skal komme og skade eller "ta" meg.

 

Jeg har og til tider problemer med å kjenne etter hva slags følelser jeg har. Ikke alltid jeg klarer å kjenne om jeg er sint, nervøs, sliten, sulten, forhåpningsfull, redd eller full av frykt/angst. Men jeg kjenner igjen ren glede.

 

Vil vel tro at alt dette produserer tanker om jeg har rett eller feil følelser ifh til ting/situasjoner.

 

Ganske likt, da. For min del så ble mine uregjerlige følelser i barndommen banket på plass (nesten ikke bokstavelig talt da)... så jeg har lært at jeg må passe veldig på hva jeg sier/gjør, og igjen hva jeg føler. Det fører jo til et emosjonelt kaos når man hele tiden må tilpasse seg sånn. Som du er inne på ja, følelsesgjenkjennelse er det viktig å lære seg. Vi prøvde å "jobbe" endel med dette i terapi, men resultatet var vel egentlig at jeg begynte å mislike terapeuten såpass at jeg følte ubehag ved han, og avlyste terapi...

[ColaZero]

Ganske likt, da. For min del så ble mine uregjerlige følelser i barndommen banket på plass (nesten ikke bokstavelig talt da)... så jeg har lært at jeg må passe veldig på hva jeg sier/gjør, og igjen hva jeg føler. Det fører jo til et emosjonelt kaos når man hele tiden må tilpasse seg sånn. Som du er inne på ja, følelsesgjenkjennelse er det viktig å lære seg. Vi prøvde å "jobbe" endel med dette i terapi, men resultatet var vel egentlig at jeg begynte å mislike terapeuten såpass at jeg følte ubehag ved han, og avlyste terapi...

...nesten ikke bokstavelig talt sier du. Mener du bokstavelig talt? At du ble fysisk mishandlet? Eller at du "nesten" ble mishandlet?

 

Har jobbet med følelser i terapi i 7 år uten at det har vært spesielt vellykket. Går ikke lenger i terapi nå. Psykologen sier at terapi ikke vil hjelpe meg.

[TulleKoppen]

...nesten ikke bokstavelig talt sier du. Mener du bokstavelig talt? At du ble fysisk mishandlet? Eller at du "nesten" ble mishandlet?

 

Har jobbet med følelser i terapi i 7 år uten at det har vært spesielt vellykket. Går ikke lenger i terapi nå. Psykologen sier at terapi ikke vil hjelpe meg.

 

Et par ganger førte vel mine utilpassete og uregjeringe følelser til brutaliteter, men som regel ikke. Vil uansett ikke kalle det fysisk mishandling. Det har vel mer gått på en kontinuerlig strøm av negative og ikke-konstruktive "tilbakemeldinger"... jeg laster ingen for dette, men jeg skulle gjerne ønske skolevesenet hadde de samme måtene å takle ting på da som nå. I dag får mange flere hjelp. Jeg husker når jeg gikk på ungdomsskolen, jeg vet ikke om det var reelt at alle ropte skjellsord til meg gjennom friminuttet eller om det var innbildninger i samband med angsten, men behagelig var det slettes ikke, selv om jeg ikke sa noe til noen som helst.

[ColaZero]

Et par ganger førte vel mine utilpassete og uregjeringe følelser til brutaliteter, men som regel ikke. Vil uansett ikke kalle det fysisk mishandling. Det har vel mer gått på en kontinuerlig strøm av negative og ikke-konstruktive "tilbakemeldinger"... jeg laster ingen for dette, men jeg skulle gjerne ønske skolevesenet hadde de samme måtene å takle ting på da som nå. I dag får mange flere hjelp. Jeg husker når jeg gikk på ungdomsskolen, jeg vet ikke om det var reelt at alle ropte skjellsord til meg gjennom friminuttet eller om det var innbildninger i samband med angsten, men behagelig var det slettes ikke, selv om jeg ikke sa noe til noen som helst.

Som å lese om meg selv. Bortsett fra at jeg visste, og vet fortsatt, at skjellsordene var reelle.

Jeg sa det heller ikke til noen at jeg ble voldsomt plaget på ungdomsskolen. Ofte lurt på hvorfor. Kan hende jeg tenkte jeg fortjente den behandlingen jeg fikk og at det var årsaken. Vet ikke. Det var jo svært skamfullt også. Og helt uvirkelig...å bli plaget på den måten.

[TulleKoppen]

Som å lese om meg selv. Bortsett fra at jeg visste, og vet fortsatt, at skjellsordene var reelle.

Jeg sa det heller ikke til noen at jeg ble voldsomt plaget på ungdomsskolen. Ofte lurt på hvorfor. Kan hende jeg tenkte jeg fortjente den behandlingen jeg fikk og at det var årsaken. Vet ikke. Det var jo svært skamfullt også. Og helt uvirkelig...å bli plaget på den måten.

 

 

Grunnen til at jeg ikke sa noe var nok at jeg følte det var riktig, at det var sånn det skulle være. Følte at jeg fortjente det. På den tiden hadde jeg heller ikke tvil på at de ropte skjellsord til meg, men jeg har begynt å tenke litt i ettertid, etter at jeg ble pasient. For nå til dags innbiller jeg meg jo at alle rundt meg (fysisk sett rundt meg, f.eks. alle de andre på butikken) snakker om meg, og hvis de er høylydte føler jeg jo naturligvis at de roper noe til meg, i og med at det uansett handler om meg. Jeg forestiller meg at det var akkurat det samme da jeg gikk på skolen. Jeg mener, er det egentlig realistisk at alle på andre siden av skolegården hele tiden snakker nedsettende om deg? Og at alt de roper handler om deg? Tror egentlig ikke jeg ble særlig mobbet jeg, tror det var psykdom hele greia... paranoia.

[ColaZero]

 

Grunnen til at jeg ikke sa noe var nok at jeg følte det var riktig, at det var sånn det skulle være. Følte at jeg fortjente det. På den tiden hadde jeg heller ikke tvil på at de ropte skjellsord til meg, men jeg har begynt å tenke litt i ettertid, etter at jeg ble pasient. For nå til dags innbiller jeg meg jo at alle rundt meg (fysisk sett rundt meg, f.eks. alle de andre på butikken) snakker om meg, og hvis de er høylydte føler jeg jo naturligvis at de roper noe til meg, i og med at det uansett handler om meg. Jeg forestiller meg at det var akkurat det samme da jeg gikk på skolen. Jeg mener, er det egentlig realistisk at alle på andre siden av skolegården hele tiden snakker nedsettende om deg? Og at alt de roper handler om deg? Tror egentlig ikke jeg ble særlig mobbet jeg, tror det var psykdom hele greia... paranoia.

Kanskje en kombinasjon? At du faktisk ble snakket nedsettende om (av noen) og at det ballet på seg og du da tilslutt trodde alle gjorde det. Og at dette kan være en medvirkende årsak til din paranoia i dag?

 

Jeg føler og på dårlige dager at folk ute og på butikken ser på meg og synes jeg er rar. Og ler av meg bak ryggen min. Er overbevist om at dette har å gjøre med nedsettende behandling  (mobbing) på ungdomsskolen (bl.a.).

[TulleKoppen]

Kanskje en kombinasjon? At du faktisk ble snakket nedsettende om (av noen) og at det ballet på seg og du da tilslutt trodde alle gjorde det. Og at dette kan være en medvirkende årsak til din paranoia i dag?

 

Jeg føler og på dårlige dager at folk ute og på butikken ser på meg og synes jeg er rar. Og ler av meg bak ryggen min. Er overbevist om at dette har å gjøre med nedsettende behandling  (mobbing) på ungdomsskolen (bl.a.).

 

Ja jeg vet jo jeg ble snakket nedsettende om i alle fall av og til, så var nok en kombinasjon ja.

 

Ja jeg tror du har rett i at dette kommer av mobbingen. Mobbing fører jo til problemer i forhold til ditt syn på deg selv, for man "lærer" jo at man er "dårlig".

 

Nøyaktig hva som skaper selvhenføringstendenser er det sikkert uenigheter om, men dette kommer altså i mange former og grader. Det mildeste er vel f.eks. om du er på et selskap, også er det noen som ler/fniser, som du da tolker som at handler om deg. Lenger opp på skalaen så handler alt i media om deg, siden de snakker i koder (selvopplevd). Tror nok det kan bli langt verre enn dette og...

 

Merkelig fenomen igrunn! 

[TulleKoppen]

Kanskje en kombinasjon? At du faktisk ble snakket nedsettende om (av noen) og at det ballet på seg og du da tilslutt trodde alle gjorde det. Og at dette kan være en medvirkende årsak til din paranoia i dag?

 

Jeg føler og på dårlige dager at folk ute og på butikken ser på meg og synes jeg er rar. Og ler av meg bak ryggen min. Er overbevist om at dette har å gjøre med nedsettende behandling  (mobbing) på ungdomsskolen (bl.a.).

 

Beklager om jeg sa noe dumt! Så du ikke svarte mer... mente ikke å bagatellisere problemet ditt.

[Bella Dotte]

Mulig jeg har Asperger ellerno - herregud, jeg kommer ikke videre i Lykketesten; etter 3 innledende spørsmål (som er frivillige), er første spørsmål:

Generelt sett, hvor lykkelig er du?

Eh... er det ikke det man skal ta testen for å finne ut?

[ColaZero]

Beklager om jeg sa noe dumt! Så du ikke svarte mer... mente ikke å bagatellisere problemet ditt.

Nei,nei,nei! Du sa ingenting dumt, tvert imot! Grunnen til at jeg ikke svarte var at jeg gikk og la meg :-) Svarer mer utfyllende senere!

[XbellaX]

Programmet som går på NRK1 nå handler om en gruppe mennesker som ikke føler seg lykkelige. De skal gjennom et program for å endre på dette. De tok en test i starten av programmet, som skulle måle hvor lykkelige de var. Den kan alle ta på nettet:

 

http://www.nrk.no/livsstil/lykketest/

 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til dette jeg. Stort sett føler jeg meg bare totalt mislykket som ser at vanlige folk heller ikke trenger å være lykkelige.

 

 

Takk for tips, for et flott program. Så godt for mange å høre at lykke faktisk er noe man kan trene seg opp til, jobbe med og mot, nå slipper vi sitte å vente på lykkefølelsen.

[TulleKoppen]

Nei,nei,nei! Du sa ingenting dumt, tvert imot! Grunnen til at jeg ikke svarte var at jeg gikk og la meg :-) Svarer mer utfyllende senere!

 

Ingen tvang om det altså, vi hadde sikkert snakket "ferdig" uansett... 

 

Takk for tips, for et flott program. Så godt for mange å høre at lykke faktisk er noe man kan trene seg opp til, jobbe med og mot, nå slipper vi sitte å vente på lykkefølelsen.

 

Ja, det kan man, eller man kan slutte på dempende medisiner... 

[stjernestøv]

Ingen tvang om det altså, vi hadde sikkert snakket "ferdig" uansett... 

 

 

Ja, det kan man, eller man kan slutte på dempende medisiner... 

Kan være lurt å slutte med dempende medisiner.

[AnonymBruker]

75 -tjohei

Anonymous poster hash: 3e399...0c8

[TulleKoppen]

Kan være lurt å slutte med dempende medisiner.

 

"Kan", ja, men tror ikke det i mitt tilfelle.

[stjernestøv]

"Kan", ja, men tror ikke det i mitt tilfelle.

Nei du må jo gjøre det som er best for deg

[TulleKoppen]

Kanskje mange i dag har glemt at man må søke lykken, all den tid man ikke trenger sulte ihjel etc. uansett...

[XbellaX]

Ingen tvang om det altså, vi hadde sikkert snakket "ferdig" uansett... 

 

 

Ja, det kan man, eller man kan slutte på dempende medisiner... 

 

Lykke kan være vanskelig å få taket på når man er frisk, enda vanskeligere når man strever med livet. Jeg tror likevel ikke lykke avhenger av medisininntak.