"Greit" å få hjelp resten av livet?

[AnonymBruker]

Helt realistisk sett er det mulig jeg må ha en eller annen form for hjelp og støtte resten av livet. Ihvertfall i perioder, for ikke å falle helt sammen ved livets mer eller mindre normale påkjenninger. Målet burde jo være å få meg så frisk at jeg kan greie meg selv og være like stabil som folk flest, men kanskje er skaden til en viss grad uopprettelig.

 

Jeg føler det er flaut å ha et slikt "handicap". Er det "greit" å beslaglegge en behandler i årevis, når jeg ikke har en psykoselidelse og heller ikke er bipolar? Følgene av støttesamtaler m/ innslag av behandling er at jeg takler nedturer og har minimalt med sykefravær.

 

Med hjelp selv greier jeg å hjelpe mange andre gjennom mitt yrke. Sånn sett er det samfunnsøkonomisk lønnsomt, men stadig flaut at en i mitt yrke trenger slik støtte. Kan jeg ta i mot støtte og behandling med god samvittighet, eller skal jeg fortsette å tyne meg selv til å bli som alle de friske?

Anonymous poster hash: 6ee24...9de

[frosken]

Hvorfor ser du for deg at du vil trenge denne typen hjelp resten av livet?

[AnonymBruker]

Hvorfor ser du for deg at du vil trenge denne typen hjelp resten av livet?

 

På grunn av sykehistorie og prognosene assosiert med min lidelse har jeg begynt å ta innover meg at det kan tenkes å bli sånn. (.. .En videre diskusjon om hvorvidt jeg burde endre min tankegang er ikke relevant her)

Anonymous poster hash: 695e5...f28

[Bella Dotte]

Hvis du trenger å tyne deg selv for å fungere som alle andre, så gir vel svaret seg selv. Alle andre trenger ikke å tyne seg for å kunne fungere.

[xxløvetannxx]

Jeg syns det er en ekkel tanke. Jeg vet med meg selv at jeg vil trenge medisin lenge. Og sikkert lengre enn jeg greier å forestille meg akkurat nå... Jeg kombinerer depotsprøyte (ap) med samtale med lege hver tiende dag. Har i tillegg psykepleier i kommunen, som kommer til meg ved behov... Har også en psykiater, som jeg ikke liker å gå til og egentlig skal gjøre annenhver uke. Ser for meg et minimum med hjelp må være noe slikt. (Minus psykiateren).

 

Resten av livet er lenge. Forhåpentligvis. Og hvis det er dette som skal gi meg livslyst og stabilitet, så får det bare være slik.

[TulleKoppen]

Jeg får ikke helt tak på hva som er problemkjernen her. Du innser at det er samfunnsøkonomisk (fordi du vil yte bedre(?)). Du sier så at det er flaut i ditt yrke. Men så snakker du om samvittighet ved å ta imot hjelpen. Er det at du syns det er flaut (i ditt yrke), eller er det fordi du tviler på om det er "samfunnsøkonomisk"?

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det er "greit" å tenke om seg selv at man skal trenge terapi resten av livet for å kunne fungere når man ikke har en alvorlig psykisk lidelse. "Resten av livet" er for øvrig et usedvanlig langt tidsperspektiv, og det er få ting vi kan predikere om et så langt tidsrom.

Anonymous poster hash: 2907d...927

[MissAftereight]

Du skriver "En videre diskusjon om hvorvidt jeg burde endre min tankegang er ikke relevant her"...Det er jo akkurat det som er relevant her. Fordi du allerede har bestemt deg for at "det er bare slik du er". Som min psykolog sier til meg når jeg sier det samme "Det er ansvarsfraskrivelse". Jeg beklager for at sannheten noen ganger er kjiipt å høre og at du kanskje blir fornærmet nå. Det er ikke min intensjon, men det virker som at du spør for å få bekreftelse og aksept på at du er en slik person som alltids må ha hjelp i perioder. 

 

Jeg tror ingen mennesker kan forutsi når og hvor mye hjelp man har behov for nå eller fremover i tid. Det er uansett en hver sin rett i en velferdsstat å benytte seg av den hjelp som er tilgjengelig om man har behov for det. Det er vår rett og en av grunnene til at vi betaler skatt her til lands. Men samtidig er det viktig og forstå at selv om ting kan virke håpløs nå er det kanskje noe helt annet om 10 år. Heng deg derfor ikke opp i tanken på at du vil være avhengig av hjelp hele livet. Det vil psyke deg selv ned. Det bekrefter du allerede når du nevner dette med skam over deg selv. Kanskje du vil ha behov for hjelp, kanskje ikke. Fokuser heller på hva som virker for deg og hva som gjør deg bedre og forsøk å hold det fokuset fremover.

 

Lykke til

[rose23]

Jepp :-)

Men hva med å bruke venner og familie? Eller skaffe seg et eget privat nettverk? Og høre på dem? Kan få det vel så bra, med en slik løsning også :-)