Forelsket i psykologen

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg er forelsket i psykologen min.   Jeg kjenner til overføring og skjønner at dette er normalt og vanlig i terapi, men likevel. Det føles så ekte og det gjør meg deprimert å tenke på at terapien til syvende og sist skal avsluttes og at det aldri vil bli noe mellom oss. Noen ganger angrer jeg på at jeg dro til han og ikke fant en dame i stedet for. 

 

Han er så snill og han får meg til å føle meg bra. Han sier ofte at han liker meg og at jeg har et bra utseende. 

 

Er det mulig at han kan føle det samme for meg, selv om han ikke kan handle på disse følelsene pga forpliktelsene sine ovenfor meg som pasient? 

Anonymous poster hash: cb8be...4b2

Anonymous poster hash: cb8be...4b2

[Beverly123]

Tvilsomt.

 

Jeg skjønner hvordan du har det med å være i den forelskelsesbobla, men det vil gå over.

[Bella Dotte]

At han kommenterer utseendet ditt positivt, kan tyde på at han er tiltrukket av deg. Men han har ikke lov til å ha et forhold med deg.

[Gondor]

Jeg er heldigvis ikke tiltrukket av min psykolog, men hvis jeg hadde vært det, hadde jeg fortalt ham det med en gang og vi hadde nok snakket om det resten av den timen.

 

Jeg gjetter på at han hadde dreid samtalen inn på hvilke behov og lengsler jeg har. En som kan lytte. En jeg kan være meg selv ovenfor. At dette ikke dreier seg om ham, men om en mann der ute. Han ville helt sikkert sagt at når det gjelder mine sterke behov for kroppskontakt og sex var noe jeg måtte tåle å bære på, til jeg fant meg en god og snill mann. At jeg måtte være aktiv for å finne ham.

 

Men jeg vet også at han hadde sagt at det viktigste nå, ville være å rydde opp i mitt usunne forhold til min ex mann.

 

Så jeg tror at det er viktig å fortelle ham det. Men det vet du best selv. Hvis han er en oppgående psykolog har han helt sikkert ha lagt merke til det uansett. Og det er helt sikkert ikke første gang dette har skjedd ham.

 

Psykiateren min er ganske kjekk og jeg vedder på at det er mange hypomane kvinner som har prøvd å forføre ham. Men når jeg ser inn i øynene på den mannen vet jeg at han har svært klare profesjonelle grenser. Kanskje han får lyst på en, men det gjør ingenti

[Gondor]

ingenting så lenge han holder seg innenfor grensene. Jeg tenner ikke på ham, men respekterer og ser opp til ham som en svært dyktig profesjonell.

[TulleKoppen]

Kanskje det hjelper å tenke at det egentlig ikke er psykologen man er forelsket i. Psykologen vet du ikke hvem er, for han/hun har du aldri møtt. Den du har møtt er en psykolog, selvsagt med en personlig vri, men likevel en rolle som helt sikkert avviker vesentlig fra hvordan vedkommende ellers ville vært.

[MissAftereight]

Behandlingsforholdet er et rart forhold. Det er et forhold der heling skjer fordi terapeut og pasient ikke er venner på fritiden. Det skal være en trygg plass hvor man kan fokusere på hva som brakte en til behandling, og det kan man attpåtil gjøre helt åpenlyst. Så det er et sted mellom en fremmed, og en nær venn. Merkelig ikke sant?

 

Med denne personen som verken er en fremmed eller en venn skal man snakke om sine innerste tanker og følelser. Man skal fortelle om sine verste opplevelser og all urett som livet har kastet på deg. Man skal klatre over verdens største mur av skam og spy ut all oppkast man sitter inne med. Alt som er vondt og vanskelig skal man fortelle denne personen som er verken en fremmed eller en venn.  Hvordan man kan vite om terapeuten bryr seg er ikke godt å si. Er hans smil ekte og kanskje et ikke verbalt uttrykk for medfølelse og tilknytning? Er det at han åpner døren for deg når du kommer et tegn på at han ønsker deg velkommen inn i dette rommet? Hvordan vet man egentlig at terapeuten bryr seg? Man betaler jo penger for å ha denne personen i sitt liv. Der ute irl ville det bli sett på som tragisk og patetisk, men i terapirommet er det normalt. Det er det som skiller det fra ett ekte vennskap, for i terapirommet er det bare deg man snakker om. Det er bare deg og ditt liv som teller og det er bare dine problemer som det skal fokuseres på. I situasjoner hvor man normalt sett ville gitt en klem eller holdt rundt noen som hadde det vondt må man i det rommet lete etter andre tegn på at man blir akseptert, forstått og respektert. Som for eksempel et varmt smil kan fortelle eller ett medfølende empatisk blikk kan formidle.

 

Det er mange spørsmål og tanker man som pasient har i hodet om terapeuten sin. Spørsmål som om terapeuten tenker på deg når han ikke er på jobb. Som om det er ganger han egentlig har lyst å rope til deg at nå må du slutte å være så gal og dum. Som om han noen ganger blir så lei og frustrert av deg at han bare vil gi opp. Eller om det er ganger han kunne tenkt seg å være en ekte venn med deg og sitte på cafe og snakke om alt annet enn problemer. Eller om han som er psykolog har sine egne «issues» han trenger å bearbeide. Det er mange tanker man gjør seg om sin terapeut. Og det er vel ikke uvanlig å ha et ønske om å henge med terapeuten sin utenfor øktene. Jeg mener, har du bestemt deg for at denne personen er troverdig og sympatisk nok til å dele din dypeste frykt med. Hvorfor skulle du ikke ville ønske å ta en kaffe med han og bare henge og se TV med han?

 

Den terapeutiske relasjonen er en interessant en.  Den er utrolig intim og det innebærer utveksling av penger. Merkelig, ikke sant? Det er ikke rart at man som pasient noen ganger undrer seg om terapeuten bryr seg om deg - virkelig bryr seg om deg- gitt at man betaler for terapi. Svaret vet ikke jeg, men terapeuter er ikke roboter som lytter til noens problemer uten å bli berørt på en eller annen måte. En god terapeut, etter min mening, føler dine erfaringer dypt og er i stand til å separere seg selv nok til å hjelpe deg å arbeide gjennom dem.

 

Å forelske seg i terapeuten din er en kjent prosess i psykoterapi. Det betyr bare at du føler positive, intense følelser for en annen person som hjelper deg med viktige saker i livet ditt. Ikke løp vekk fra disse følelsene - eller din terapeut - i frykt. Snakk med terapeuten din om dem, og sjansene er at det vil hjelpe.

 

Profesjonelle terapeuter er opplært til å takle sine egne "motoverføring" problemer, og i Norge, er et romantisk forhold mellom en klient og terapeut ansett uetisk. Det er lite synlig at det kan bli dere to. Men det er ikke usannsynslig at han også har romantiske følelser og fantasier om deg. Det hender oftere enn man tror. Dog skal det sies at om han er en profesjonell terapeut vil han som du nevner innledningsvis aldri kunne handle på disse følelsene. 

[cilie]

 

Jeg tror jeg er forelsket i psykologen min.   Jeg kjenner til overføring og skjønner at dette er normalt og vanlig i terapi, men likevel. Det føles så ekte og det gjør meg deprimert å tenke på at terapien til syvende og sist skal avsluttes og at det aldri vil bli noe mellom oss. Noen ganger angrer jeg på at jeg dro til han og ikke fant en dame i stedet for. 

 

Han er så snill og han får meg til å føle meg bra. Han sier ofte at han liker meg og at jeg har et bra utseende. 

 

Er det mulig at han kan føle det samme for meg, selv om han ikke kan handle på disse følelsene pga forpliktelsene sine ovenfor meg som pasient? 

Anonymous poster hash: cb8be...4b2

Anonymous poster hash: cb8be...4b2

 

Det er fint at du vet at det er normalt, for da vet du at det aldri kan bli noe mellom dere og at det helt garantert vil gå over. Husk at du ikke kjenner vedkommende privat, men kun i lys av rollen som psykolog.

 

Jeg har også blitt fortalt at jeg er en flott kvinne på mange måter og at han kan skjønne at en person falt for meg, men jeg tar det mer som oppbacking og overhodet ikke som tegn på at han "liker" meg. Jeg tipper det er vanlig å få ulike komplimenter i terapi - både på utseende og personlighet. Det kan være for å synliggjøre at man faktisk har flere ressurser enn man muligens ser selv.

 

Håper du fort får andre å sverme for!!

[rose23]

Jeg også hadde en periode med dette, men det gikk over med tiden, og til slutt var det jeg som sa "bye bye", til tross for at han mente jeg burde fortsette :-)