Ekspertsvar sær og vanskelig?

[AnonymBruker]

Hei. Er en jente på 24 år.

Har begynt å lure på om det er noe galt med meg.

Har bare trodd at jeg har vært sær og deprimert, men lurer på om det kan ligge noe mer der.

Om meg;

Liker best å være alene, bor alene,

er aldri med venner, har nesten ikke venner. Har en venninne, men bor ikke i samme by så har lite kontakt.

Sliter sosialt, blir heller hjemme enn å være med på sosiale sammenkomster. Hvis jeg skal på fest vil jeg drikke før jeg drar for å få roet meg litt. Ellers drikker jeg svært sjelden, og tar ikke piller eller noe.

gruer meg hvis det er konfirmasjon eller lignende. Veldig usikker på meg selv og alle rundt meg, har utrolig dårlig selvtillit selv om mine nærmeste er flinke til å rose meg osv. får helt angst hvis jeg må prate høyt foran flere personer.

sliter veldig med forhold, spesielt når det kommer til intimitet, da trekker jeg meg helst unna.

Klarer heller ikke å snakke om det til noen, er første gang jeg i det hele tatt nevner det nå.

Tenker alltid på hva andre tenker om meg, er alltid redd for å si noe dumt, virke dum og ikke være bra nok. Hater å være midtpunktet, f.eks skjuler jeg helst bursdagen min for ikke å få oppmerksomhet.

Angst for å prate med fremmede. Hvis jeg først blir kjent med noen (bare når jeg har drukket) Så tar det ekstremt lang tid før jeg klarer å prate med de, flere mnd. Og innen den tid blir det som regel for mye for meg og jeg kutter kontakten.

Er veldig følsom ovenfor kritikk, takler det svært dårlig. Den som gir kritikk vil da tro at jeg er sur, mens egentlig blir jeg veldig nedfor og tenker at jeg bare er noe dritt.

Tenker veldig lite om meg selv.

fungerer bra i jobbsammenheng, jobber i barnehage. har ikke lyst til å gå på jobb, men er stort sett aldri borte. Gruer meg for å prate med foreldrene til barna.

Har god kontakt med mamma, men har aldri fortalt henne heller om noe av dette.

Har hatt et forhold i 4mnd nå, har vært intime, men da ikke fordi jeg har lyst men føler jeg må for hans skyld. Han tror at noe har skjedd med meg, har sagt at det ikke har det. Men klarer ikke å fortelle han hva det er, vet jo ikke engang selv hva som feiler meg.

Har lurt på om jeg også er aseksuell da jeg ikke liker sex i det hele tatt, får nærmest angst.

Jeg har ofte selvmordstanker og er mye deprimert uten at jeg vet hvorfor. Har egentlig ikke lyst til å få hjelp heller.

Skulle bare ønske jeg kunne fått noe svar på hva som feiler meg.. Hvorfor er jeg sånn? Er jeg bare sær og merkelig som jeg har trodd hele tiden..

Anonymous poster hash: 47e51...f17

[Nycora]

Jeg tror du kan ha utbytte av metakognitiv terapi. Ikke godt å ha det sånn. Du må oppsøke hjelp. Selvbildet ditt kan bygges opp, men du må bryte terskelen for ikke å si noe. Dette er ingenting å skamme seg over. Finn deg en psykolog eller noe lignende. Lykke til :-).

[Madelenemie]

Hei!

 

Jeg tror det er noe "galt" med deg.

 

Ta Nycora sitt råd, du kan sikkert få hjelp, men da tror jeg du må holde fast ved at problemet er deg.

 

Jeg har asperger og misliker mye det samme som deg, men jeg tenker sjelden/aldri på hva andre tenker om meg, det kan jeg jo ikke vite noe om, så det syns jeg er grunnløst å tenke på.

 

Etter at jeg begynte i terapi, har jeg forstått at andre tenker en hel del, også om meg, det er en teori og lite jeg forholder meg til, de får si hva de tenker, ellers kan jeg ikke forholde meg til det for man kan aldri vite noe sikkert om tanker og gjetteleker.

 

Jeg har fått mye og god hjelp av terapi selv, jeg er ferdig behandlet, jeg hadde en dårlig forankret identitet tror jeg, nå er jeg stødig i meg selv, mer eller mindre fordi de fortalte meg at "du har asperger syndrom", det hjalp meg mye.  Jeg er i dag et tvers gjennom lykkelig menneske.

[AnonymBruker]

Hei. Er en jente på 24 år.

Har begynt å lure på om det er noe galt med meg.

Har bare trodd at jeg har vært sær og deprimert, men lurer på om det kan ligge noe mer der.

Om meg;

Liker best å være alene, bor alene,

er aldri med venner, har nesten ikke venner. Har en venninne, men bor ikke i samme by så har lite kontakt.

Sliter sosialt, blir heller hjemme enn å være med på sosiale sammenkomster. Hvis jeg skal på fest vil jeg drikke før jeg drar for å få roet meg litt. Ellers drikker jeg svært sjelden, og tar ikke piller eller noe.

gruer meg hvis det er konfirmasjon eller lignende. Veldig usikker på meg selv og alle rundt meg, har utrolig dårlig selvtillit selv om mine nærmeste er flinke til å rose meg osv. får helt angst hvis jeg må prate høyt foran flere personer.

sliter veldig med forhold, spesielt når det kommer til intimitet, da trekker jeg meg helst unna.

Klarer heller ikke å snakke om det til noen, er første gang jeg i det hele tatt nevner det nå.

Tenker alltid på hva andre tenker om meg, er alltid redd for å si noe dumt, virke dum og ikke være bra nok. Hater å være midtpunktet, f.eks skjuler jeg helst bursdagen min for ikke å få oppmerksomhet.

Angst for å prate med fremmede. Hvis jeg først blir kjent med noen (bare når jeg har drukket) Så tar det ekstremt lang tid før jeg klarer å prate med de, flere mnd. Og innen den tid blir det som regel for mye for meg og jeg kutter kontakten.

Er veldig følsom ovenfor kritikk, takler det svært dårlig. Den som gir kritikk vil da tro at jeg er sur, mens egentlig blir jeg veldig nedfor og tenker at jeg bare er noe dritt.

Tenker veldig lite om meg selv.

fungerer bra i jobbsammenheng, jobber i barnehage. har ikke lyst til å gå på jobb, men er stort sett aldri borte. Gruer meg for å prate med foreldrene til barna.

Har god kontakt med mamma, men har aldri fortalt henne heller om noe av dette.

Har hatt et forhold i 4mnd nå, har vært intime, men da ikke fordi jeg har lyst men føler jeg må for hans skyld. Han tror at noe har skjedd med meg, har sagt at det ikke har det. Men klarer ikke å fortelle han hva det er, vet jo ikke engang selv hva som feiler meg.

Har lurt på om jeg også er aseksuell da jeg ikke liker sex i det hele tatt, får nærmest angst.

Jeg har ofte selvmordstanker og er mye deprimert uten at jeg vet hvorfor. Har egentlig ikke lyst til å få hjelp heller.

Skulle bare ønske jeg kunne fått noe svar på hva som feiler meg.. Hvorfor er jeg sånn? Er jeg bare sær og merkelig som jeg har trodd hele tiden..

Anonymous poster hash: 47e51...f17

Litt angst, depresjon, fobi, sosialangst...... dårlig selvtillitt...... Har du opplevd noe i barndommen du har fortrengt? mobbing, utestenging, følelse av å bli avvist, blitt misbrukt eller mishandlet? Det trenger ikke alltid ha en slik årsak heller, mange er rett og slett slik av personlighet, de trenger å føle seg trygg... og det krever mye jobbing med seg selv, en må lære seg å stole på seg selv og andre, og ikke tolke ting i verste mening, tenke at andre også er sjenerte og at en selv kan ta initiativ........ Du burde absolutt hatt hjelp innen kognitiv terapi eller lignende. Hvorfor ikke bestille en time hos fastlege, snakke litt om disse tingene her, så kanskje få henvisning til en som er ekspert innen disse feltene... Ikke sikkert du trenger medisinering, kanskje heller terapi - enten individuelt eller i gruppe. 

Anonymous poster hash: 5f3fa...98d

[MissAftereight]

Det kan høres ut som at du lider av unnvikende personlighetsforstyrrelse. Google det så tror jeg du vil kjenne deg godt igjen i symptomene. En personlighetsforstyrrelse er noe som starter i ungdomstiden og som utvikler seg over tid og blir din personlighet. Det kan du få hjelp med ved å gå i terapi og ved bevisstgjøring av dine maladaptive skjemaer/negative leveregler. Unnvikende personlighetsforstyrrelse er den vanligste personlighetsforstyrrelsen og de som har den søker ofte hjelp selv fordi de skjønner at de er litt annerledes enn andre. Du vil ha godt av terapi og du vil få et mye bedre liv etterpå. Men du må regne med at du må ha langtidsterapi. Minst 6 mnd og mest sannsynlig enda lengre. 

 

Lykke til 

[ISW]

For å oppsummere litt:

 

Du har angst

Du har liten seksuell lyst

Du har ikke venner og trives ikke sosialt

Du er veldig følsom for kritikk

Du har dårlig selvtillit

Du har selvmordstanker

Du føler deg nedstemt

 

Er ikke dette ganske "textbook" depresjon egentlig?

 

Depresjon kan behandles! Start med å bestille deg en time hos fastlegen.

 

Om du i tillegg har noen andre tilstander så kan disse sikkert også håndteres, men det viktigste er vel å kvitte seg med depresjonen. Kjempefint at du er i jobb Men når depresjonen forsvinner, blir jobben lettere, det blir lettere å være sosial og å nyte sex, selvmordstankene forsvinner og selvtilliten bedres. Alt dette kan legen din hjelpe deg med så start der

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar til dere alle sammen, har lenge skjønt at dette ikke kan være normalt, problemet er at jeg ikke vil snakke om det.

Sliter også veldig med å gå til legen, så det å skaffe hjelp er ikke det letteste det heller.

Men setter virkelig pris på svarene deres, har tenkt litt på unnvikende personlighetsforstyrrelse før du skrev det, og skremmende mye stemmer.

Jeg blir nok bare nødt til å ta meg sammen å gjøre noe med dette, ellers er jeg redd det går galt..

Tusen takk!!!

Anonymous poster hash: 47e51...f17

[AnonymBruker]

Og må innrømme at jeg på en måte håper at det finnes en "diagnose", at jeg ikke bare er helt på trynet.

Har isolert meg i helgen, holdt meg borte fra typen, så han spør jo så klart hva som er galt. Men klarer ikke å få meg til å si det, er redd han vil tro jeg er dum som i det hele tatt tror noe sånt..

Anonymous poster hash: 47e51...f17

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ut fra det du skriver kan en få tanker både om depresjon, sosial fobi og engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse.

 

Uansett må dette undersøkes videre. Det første du gjør er å bestille time hos fastlegen. Du må regne med å bli henvist videre til utredning og behandling i psykiatrien.

 

Lykke til :-)

[Gjest]

Tusen takk for svar til dere alle sammen, har lenge skjønt at dette ikke kan være normalt, problemet er at jeg ikke vil snakke om det.

Sliter også veldig med å gå til legen, så det å skaffe hjelp er ikke det letteste det heller.

Men setter virkelig pris på svarene deres, har tenkt litt på unnvikende personlighetsforstyrrelse før du skrev det, og skremmende mye stemmer.

Jeg blir nok bare nødt til å ta meg sammen å gjøre noe med dette, ellers er jeg redd det går galt..

Tusen takk!!! Anonymous poster hash: 47e51...f17

Synes du set det er vanskelig å "stikke hull på byllen" - altså å bryte isen/fortelle fastlegen dette du skriver her?

Da kan det være til stor hjelp for både deg og fastlegen din at du skriver et brev til han/henne. Evt kan du skrive ut ditt og nhd's innlegg, da har du kommet meget langt. Fastlegen vil se på dette som nyttig informasjon.

Jeg slet med akkurat det samme som deg, og jeg klarte heller ikke fortelle. Så for meg var det å skrive et brev tik fastlegen "redningen".

Masse lykke til, jeg håper du tar steget videre til fastlegen uansett hvordan - det er IKKE godt å ha det slik, og du er fortsatt ung. Ikke frarøv deg selv livskvalitet ved å gå og ha det slik