rådløs

[AnonymBruker]

Har en sønn som bare sitter hjemme. Han er 22 år. hadde jobb for et år siden, men sa plutselig opp. Tror egentlig det bunner i psykiske problemer - han bare gikk på dagen. Siden har han fått penger fra NAV. Han får ikke mer penger enn at det så vidt går rundt. For et halvt år siden prøvde han å ta livet av seg i fylla. ble lagt inn på psykiatrisk, men dro hjem igjen dagen etter. Fikk time for oppfølging på dagpsykiatrisk, men møtte ikke opp. Nektet å gå dit i hele tatt. Så roet deg seg ned og han fikk en liten jobb som varte i et par uker. Nå vet jeg om flere kobber han kan søke på, men han gjør det ikke. Sier han ikke tør å dra på intervju.

Nå begynner samboeren min å få nok. Sønnen min gjør lite hjemme og kommer og går som han selv vil. Vi vet aldri om han møter opp til middag - han sier en ting og gjør noe annet. Jeg har nok sydd litt puter under armene hans fordi jeg feks har registrert og forsikret bilen hans i mitt navn fordi det ikke skulle bli så dyrt for ham. Dette går på forholdet løs - jeg føler at samboeren min er drittlei hele gutten. Egentlig er det mest fristende å be ham flytte, men kan man kaste ut sitt eget barn når man vet at han ikke vil klare seg økonomisk? Jeg vet også at han har rotet med litt stoff, men tror ikke han gjør det nå. Begynner selv å bli sliten av hele greia. Trenger råd. Hva ville andre gjort?

Anonymous poster hash: fc77b...439

[Kayia]

Har en sønn som bare sitter hjemme. Han er 22 år. hadde jobb for et år siden, men sa plutselig opp.

 

Tror egentlig det bunner i psykiske problemer - han bare gikk på dagen. Fikk time for oppfølging på dagpsykiatrisk, men møtte ikke opp. Nektet å gå dit i hele tatt.

 

Jeg vet også at han har rotet med litt stoff, men tror ikke han gjør det nå.

 

Sønnen min gjør lite hjemme og kommer og går som han selv vil. Vi vet aldri om han møter opp

 

Nå begynner samboeren min å få nok.

 

Egentlig er det mest fristende å be ham flytte, men kan man kaste ut sitt eget barn når man vet at han ikke vil klare seg økonomisk?

Jeg forstår det som at samboeren din ikke er hans far, er dette korrekt? Jeg ville uansett startet med å ta en prat med samboer. Du må få samboer til å bidra med en felles innsats for å hjelpe gutten - nå.

 

Deretter ville jeg gått til egen fastlege og bedt om råd for vegen videre. Legen kjenner hele situasjonen gjennom tid (vil jeg tro?), men vil uansett kunne rådgi om hvor dere starter med å hjelpe sønnen din.

 

Dernest ville jeg skapt en rolig ramme rundt en samtale med gutten. Vurder om du skal gjøre dette alene, sammen med sambo eller kanskje sammen med hans eller din fastlege. Fortell at du er bekymret og at du gjerne vil hjelpe han. Fortell også at målet er at han kan stå på egne ben etterhvert.  

 

Slik jeg forstår situasjonen bunner problemene i hans psykiske helse. Jeg ville derfor jobbe hardt for å motivere sønn til å ta i mot psykiatrisk hjelp. Jeg ville ikke snakket mye om plikter og rutiner hjemme i første omgang - men dette må dere også ta tak i (i fellesskap) når han har kommet mer ovenpå. Det er ingen vits i å legge fram forventinger om atferdsendring når han er i opposisjon - det vil faktisk bare kunne forverre situasjonen.

 

Etter mitt syn ber man ikke sin sønn om å flytte før man har forsøkt å bidra til å få han selvstendiggjort, og jeg syns det høres ut som dere kan prøve litt til. Husk at det er flere instanser dere kan be om bistand fra, feks NAV.

Endret 24. september 2013 av Kayia

[veien å gå]

Etter min erfaring er det beste for å få ungene selvstendige i dag å bare la dem flytte, og klare seg selv. Nåtidens barn har fått sydd alt for mangen puter under armene og tåler ikke motgang, det ser vi mer å mer av. Altså, jeg mener unger over 20 år bør flytte ut om de ikke går på skole eller jobber. Ellers så lærer de seg å utnytte fordelene ved å bo hjemme, og blir lært hjelpeløshet

[Kayia]

Etter min erfaring er det beste for å få ungene selvstendige i dag å bare la dem flytte, og klare seg selv. Nåtidens barn har fått sydd alt for mangen puter under armene og tåler ikke motgang, det ser vi mer å mer av. Altså, jeg mener unger over 20 år bør flytte ut om de ikke går på skole eller jobber. Ellers så lærer de seg å utnytte fordelene ved å bo hjemme, og blir lært hjelpeløshet

Late og bortskjemte unger sparker man bak ja, men psykisk syke unger med rusproblematikk og suicidale episoder trenger rolige, stabile voksne som er i stand til å be om kompetent hjelp. 

Endret 26. september 2013 av Kayia

[veien å gå]

Late og bortskjemte unger sparker man bak ja, men psykisk syke unger med rusproblematikk og suicidale episoder trenger rolige, stabile voksne som er i stand til å be om kompetent hjelp. 

Ja er enige i den, men føler samtidig at mangen unge i dag får nettopp slike problemer fordi de ikke tåler motgang

[Kayia]

Ja er enige i den, men føler samtidig at mangen unge i dag får nettopp slike problemer fordi de ikke tåler motgang

Og da mener du de skal kastes på gata for å lære seg å meste motgang da eller? Jeg tror dette er et svært dårlig råd i ts' tilfelle.

[veien å gå]

Og da mener du de skal kastes på gata for å lære seg å meste motgang da eller? Jeg tror dette er et svært dårlig råd i ts' tilfelle.

Self skal en som har psykiske problemer få hjelp, ikke det jeg sier. Men at mangen unger i dag får problemer når de skal flytte for seg selv fordi de har fått for mye i hendene, og ikke har lært å takle problemer.  Det jeg sier at man ikke må sy puter under armen på ungene, for da vil de få problemer i voksen alder. Er jo så mangen eksempler på det for tiden. De er vant med at foreldrene ordner alt for dem, og de lærer ikke å ordne opp selv.

[Kayia]

Self skal en som har psykiske problemer få hjelp, ikke det jeg sier. Men at mangen unger i dag får problemer når de skal flytte for seg selv fordi de har fått for mye i hendene, og ikke har lært å takle problemer.  Det jeg sier at man ikke må sy puter under armen på ungene, for da vil de få problemer i voksen alder. Er jo så mangen eksempler på det for tiden. De er vant med at foreldrene ordner alt for dem, og de lærer ikke å ordne opp selv.

Jeg skjønner bare ikke hvor du vil med komentarene dine?

 

Hverken du eller jeg vet noe om årsakene til at denne 22-åringen sitter hjemme, men vi vet at han er arbeidsledig etter å ha sagt opp en jobb på dagen, at han har vært innlagt på psykiatrisk, at han har forsøkt å ta sitt eget liv og at han har eksprimentert med narkotika. 

 

Mor ber om råd. 

 

Hvordan mener du at hun skal nyttegjøre seg din kommentar om at unge har fått sydd puter under armene og bør settes på gata?

 

Igjen: Er ditt råd at hun setter han på gata?

[veien å gå]

Jeg skjønner bare ikke hvor du vil med komentarene dine?

 

Hverken du eller jeg vet noe om årsakene til at denne 22-åringen sitter hjemme, men vi vet at han er arbeidsledig etter å ha sagt opp en jobb på dagen, at han har vært innlagt på psykiatrisk, at han har forsøkt å ta sitt eget liv og at han har eksprimentert med narkotika. 

 

Mor ber om råd. 

 

Hvordan mener du at hun skal nyttegjøre seg din kommentar om at unge har fått sydd puter under armene og bør settes på gata?

 

Igjen: Er ditt råd at hun setter han på gata?

Les innleggene mine er du snill, jeg snakker generelt ikke bare om denne gutten, jeg skriver også at en med psykiske problemer må få hjelp. Men at ofte så er det mangen så får problemer i dag fordi de ikke takler motgang. Jeg vet ikke bakgrunnen til denne gutten, og det er trist at han har det slik. Men på generelt grunnlag så må man bygge opp våre barn. Til og med den beste kan havne i trøbbel. Jeg er ikke ute å svartlegge, bare deler mine tanker. Jeg kjenner systemet, og har nært på kroppen fått kjent en som kan minne om denne personen. Han fikk ikke hjelp, og tok livet av seg. Jeg sier ikke at hun skal sette denne gutten på gata. Langt der i fra. Men poenget er at unger må lære å håndtere problemer i tidlig alder for å takle noe i voksen alder. Bakgrunnen her er vanskelig å si. Veien er lang å gå for å få hjelp i dagens samfunn. Man blir ikke hørt. Og noen ganger er personene så langt nede selv at de ikke vil ha hjelp, da kommer man heller ingen vei. Håper self det beste for denne gutten. Men ser det oftere og oftere at mangen ikke takler det virkelige liv. Og det er trist.

[Madelenemie]

Self skal en som har psykiske problemer få hjelp, ikke det jeg sier. Men at mangen unger i dag får problemer når de skal flytte for seg selv fordi de har fått for mye i hendene, og ikke har lært å takle problemer.  Det jeg sier at man ikke må sy puter under armen på ungene, for da vil de få problemer i voksen alder. Er jo så mangen eksempler på det for tiden. De er vant med at foreldrene ordner alt for dem, og de lærer ikke å ordne opp selv.

Hei!

 

Jeg tror det er for enkelt å se det sånn.

 

Mens dagens unge har foreldre som kanskje bryr seg veldig mye, og kanskje for mye.., så skal de i dag voksne opp under andre, mer hektiske forhold, og forhold hvor det knapt er tid for lek for barn.

Livet er langt mer hektisk enn da jeg vokste opp. Og mange barn sørger nettopp over at de ikke har tid å leke, eller bare være på rommet sitt, eller bare være hjemme, det er noe å tenke på.

 

Samt at dagens 50 og 60 åringer kom jo lett inn i et enklere, mer fleksibelt arbeidsmarked, med mye mindre krav til effektivitet, enn det er i dag.

 

Denne travelheten gjør nok mange unge syke, den slapp foreldregenerasjonen unna, på den måten hadde også foreldregenerasjonen sine puter sydd under armene.

 

Bondevik kalte sin egen generasjon dessertgenerasjonen, og det tror jeg man bør tenke på, og ikke tro det er så enkelt å vokse opp i dag.

 

Det er fordeler og ulemper før og nå, men at det er lettere for dagens barn og unge, det tror jeg ikke på.

[Bella Dotte]

Helt enig med Madelenemie; ikke for ingenting at generasjonen etter blir kalt for oppvaskgenerasjonen...

[Kayia]

Les innleggene mine er du snill, jeg snakker generelt ikke bare om denne gutten, jeg skriver også at en med psykiske problemer må få hjelp. Men at ofte så er det mangen så får problemer i dag fordi de ikke takler motgang. Jeg vet ikke bakgrunnen til denne gutten, og det er trist at han har det slik. Men på generelt grunnlag så må man bygge opp våre barn. Til og med den beste kan havne i trøbbel. Jeg er ikke ute å svartlegge, bare deler mine tanker. Jeg kjenner systemet, og har nært på kroppen fått kjent en som kan minne om denne personen. Han fikk ikke hjelp, og tok livet av seg. Jeg sier ikke at hun skal sette denne gutten på gata. Langt der i fra. Men poenget er at unger må lære å håndtere problemer i tidlig alder for å takle noe i voksen alder. Bakgrunnen her er vanskelig å si. Veien er lang å gå for å få hjelp i dagens samfunn. Man blir ikke hørt. Og noen ganger er personene så langt nede selv at de ikke vil ha hjelp, da kommer man heller ingen vei. Håper self det beste for denne gutten. Men ser det oftere og oftere at mangen ikke takler det virkelige liv. Og det er trist.

Årsaken til at jeg reagerer som jeg gjør er at jeg mener dine kommentarer kan være skumle i denne tråden.

 

Du mer enn antyder at ungdommers problem er foreldrenes skyld, fordi unge får sydd puter under armene og lærer ikke å takle motgang. I tillegg sier du at unge bør få prøve seg selv ("unge over 20 år bør ikke bo hjemme").

 

Noe sier meg at denne unge gutten ikke er en av dem som har fått sydd puter under armene, men det er forsåvidt sekundært.

 

Det viktige her er at dersom ts lytter til dine råd og setter jr på gata slik at han "kan lære seg å takle motgang selv", kan det bli katastrofalt for et ungt menneske som åpenbart trenger hjelp, ikke distanse.