Depresjon, posttraumatisk lidelse

[Gjest Anonym bruker]

Hei. Jeg er en dame på 36 år. For 4 år siden mistet den siste i familien min. Jeg er oppvokst i med to alkoliserte foreldre, og en veldig utrygg barndom. Jeg hadde to søstre, og jeg har mistet min sønn. Da min siste søster som var mitt største trygghet i livet som jeg kunne søke trøst og støtte døde brått og brutalt så fikk jeg kjenne det virkelig på kroppen. Jeg har sett alle ligge døde og funnet de. Jeg fikk panikk anfall, og vært ut og inn avlegevakten med både hjerneblødning og hjertinnfarkt noe som selfølgelig var angst. Jeg gikk med hodepine, stiv nakke, dirringer i hodet, søvnproblemer, drømt masse. Så endelig ble dette borte. Nå siste året har jeg kommet inn i en depresjon. Nå kom plutselig tårene. Ensomheten. Jeg har sovet på sofa med klær på i disse 4 årene grunnet redd for å dø i sengen. Jeg har smerter i kroppen når jeg våkner, jeg er konstant sliten, til tider kommer stivhet i nakke og hodepine tilbake. Jeg har gått til det punktet at jeg ikke ønsker å leve. Jeg har vært i kontakt med fastlegen, men henvisninger til psykolog går i retur til meg. Det er ikke kapasitet til å ta meg i mot. Jeg vil så gjerne komme meg tilbake til "livet. Har fått Ciralex av legen, men putter finger i halsen når jeg har tatt en. Jeg er redd. Mamma var pille misbruker. Jeg vet at de ikke er vanedanende, men frykten for bivirkninger er stor. Jeg ser og leser mye på nett når jeg har krfeter å hente. Jeg vet at trening er bra, men jeg har rett og slett null energi etter jobb. Jeg forter meg hjem å må sove. Søvn ser jeg er viktig, men det går jo ikke. Og kosthold er jeg flink til. Hva anbefaler du meg å gjøre. Jeg får ikke hjelp, og klarer ikke hjelpe meg selv. Jeg har vært på legevakta og scoret 80 prosent på depresjon test, men siden jeg ikke var i selvmordsfare så får jeg ikke hjelp. Har du noe tips og råd? Jeg vil så veldig gjerne bli meg selv igjen, og få livet tilbake.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Mitt råd er at du følger de råd du får hos fastlegen inkl det å ta medisin.

 

Det finnes intet trylleformular mot psykisk lidelse. Kun hardt arbeid for å komme oppover. Det betyr at en også må gjøre mange ting som i øyeblikket føles ubehagelige.

[Gjest]

Mitt råd er at du følger de råd du får hos fastlegen inkl det å ta medisin.

 

Det finnes intet trylleformular mot psykisk lidelse. Kun hardt arbeid for å komme oppover. Det betyr at en også må gjøre mange ting som i øyeblikket føles ubehagelige.

Hm.. Unnskyld at jeg blander meg, men.. ts har jo søkt hjelp, men de har ikke kapasitet til å ta imot hennr. Burde hun ikke fått hjelp av spesialist?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hm.. Unnskyld at jeg blander meg, men.. ts har jo søkt hjelp, men de har ikke kapasitet til å ta imot hennr. Burde hun ikke fått hjelp av spesialist?

Det desidert beste tiltaket mot depresjon er antidepressiva og aktivitet.

[Gjest]

Det desidert beste tiltaket mot depresjon er antidepressiva og aktivitet.

Ja, men nå tenkte jeg mest på (evt) ptsd..

Endret 24. september 2013 av hww

[Gjest]

Hei. Jeg er en dame på 36 år. For 4 år siden mistet den siste i familien min. Jeg er oppvokst i med to alkoliserte foreldre, og en veldig utrygg barndom. Jeg hadde to søstre, og jeg har mistet min sønn. Da min siste søster som var mitt største trygghet i livet som jeg kunne søke trøst og støtte døde brått og brutalt så fikk jeg kjenne det virkelig på kroppen. Jeg har sett alle ligge døde og funnet de. Jeg fikk panikk anfall, og vært ut og inn avlegevakten med både hjerneblødning og hjertinnfarkt noe som selfølgelig var angst. Jeg gikk med hodepine, stiv nakke, dirringer i hodet, søvnproblemer, drømt masse. Så endelig ble dette borte. Nå siste året har jeg kommet inn i en depresjon. Nå kom plutselig tårene. Ensomheten. Jeg har sovet på sofa med klær på i disse 4 årene grunnet redd for å dø i sengen. Jeg har smerter i kroppen når jeg våkner, jeg er konstant sliten, til tider kommer stivhet i nakke og hodepine tilbake. Jeg har gått til det punktet at jeg ikke ønsker å leve. Jeg har vært i kontakt med fastlegen, men henvisninger til psykolog går i retur til meg. Det er ikke kapasitet til å ta meg i mot. Jeg vil så gjerne komme meg tilbake til "livet. Har fått Ciralex av legen, men putter finger i halsen når jeg har tatt en. Jeg er redd. Mamma var pille misbruker. Jeg vet at de ikke er vanedanende, men frykten for bivirkninger er stor. Jeg ser og leser mye på nett når jeg har krfeter å hente. Jeg vet at trening er bra, men jeg har rett og slett null energi etter jobb. Jeg forter meg hjem å må sove. Søvn ser jeg er viktig, men det går jo ikke. Og kosthold er jeg flink til. Hva anbefaler du meg å gjøre. Jeg får ikke hjelp, og klarer ikke hjelpe meg selv. Jeg har vært på legevakta og scoret 80 prosent på depresjon test, men siden jeg ikke var i selvmordsfare så får jeg ikke hjelp. Har du noe tips og råd? Jeg vil så veldig gjerne bli meg selv igjen, og få livet tilbake.

Jeg får rett og slett vondt av deg. Du har jammen ikke hatt det lett, du har symptomer på ptsd, noe jeg trodde skulle utredes og behandles hos spesialist.. men det er mulig jeg tar feil, jeg er ingen behandler. Jeg vet bare hvor utrolig vondt det er å ikke få hjelp.

Samtidig tenker jeg at du har fått et svært godt svar av nhd. Det kan jo hende plagene dine forsvinner når du får behandling for depresjon. Uansett - ta til deg rådet fra eksperten her inne - han vet hva han snakker/skriver om og kan dette.

God bedring og lykke til

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1.  

   Jeg får rett og slett vondt av deg. Du har jammen ikke hatt det lett, du har symptomer på ptsd, noe jeg trodde skulle utredes og behandles hos spesialist.. men det er mulig jeg tar feil, jeg er ingen behandler. Jeg vet bare hvor utrolig vondt det er å ikke få hjelp.

   Samtidig tenker jeg at du har fått et svært godt svar av nhd. Det kan jo hende plagene dine forsvinner når du får behandling for depresjon. Uansett - ta til deg rådet fra eksperten her inne - han vet hva han snakker/skriver om og kan dette.

   God bedring og lykke til

    

   Plagene forsvinner nok ikke, men de kan reduseres så mye at vedkommende får nok livsmot og energi til å komme ut av en vond, nedadgående sirkel og begynne å få orden på livet sitt igjen.

[ISW]

Vil gjerne komme med en liten kommentar angående trening.

 

Tror det er viktig å skille mellom psykisk og fysisk slitenhet. Jeg kan være psykisk utkjørt etter jobb, men likevel tvinger jeg meg selv til en joggetur. Selv om man blir fysisk sliten av det, gjenvinner du mye psykisk energi.

[Gjest]

•  

   

  Plagene forsvinner nok ikke, men de kan reduseres så mye at vedkommende får nok livsmot og energi til å komme ut av en vond, nedadgående sirkel og begynne å få orden på livet sitt igjen.

Godt å lese

[MissAftereight]

Det er trist å lese historien din og jeg finner det ikke noe rart at du mangler energi og at du er inne i en depressiv periode nå hvor tårene er kommet og fortvilelsen er stor. Det er helt tydelig å lese at du trenger terapi og i så måte er jeg uenig med psykiater her. Antidepressiva og aktivitet er vel og bra, men er jo ikke en langvarig løsning på ditt problem. Jeg synes det er galskap av fastlegen å skrive ut antidepressiva uten å henvise deg til psykoterapi samtidig. Disse to bør gå hånd i hånd. Det er tydelig at du har mye du trenger å bearbeide og snakke om og da hjelper det lite om du bare har piller til rådighet. Du kommer deg kanskje et stykke på veg, men progresjonen vil jo være dårlig om du ikke får bearbeid traumene dine samtidig. Mitt råd til deg er å ta medisinen, men samtidig kreve at legen din hjelper deg å få behandling av en profesjonell psykolog også. Jeg håper virkelig du får den hjelpen du trenger og har krav på og jeg ønsker deg lykke til 

[Gjest]

Det er trist å lese historien din og jeg finner det ikke noe rart at du mangler energi og at du er inne i en depressiv periode nå hvor tårene er kommet og fortvilelsen er stor. Det er helt tydelig å lese at du trenger terapi og i så måte er jeg uenig med psykiater her. Antidepressiva og aktivitet er vel og bra, men er jo ikke en langvarig løsning på ditt problem. Jeg synes det er galskap av fastlegen å skrive ut antidepressiva uten å henvise deg til psykoterapi samtidig. Disse to bør gå hånd i hånd. Det er tydelig at du har mye du trenger å bearbeide og snakke om og da hjelper det lite om du bare har piller til rådighet. Du kommer deg kanskje et stykke på veg, men progresjonen vil jo være dårlig om du ikke får bearbeid traumene dine samtidig. Mitt råd til deg er å ta medisinen, men samtidig kreve at legen din hjelper deg å få behandling av en profesjonell psykolog også. Jeg håper virkelig du får den hjelpen du trenger og har krav på og jeg ønsker deg lykke til 

Hun har blitt henvist til psykolog flere ganger, men de har ikke kapasitet til å ta imot henne, skriver hun. Kanskje det har litt å si hvor god henvisningen er også?

Kanskje hun skulle bedt om å bli henvist til et annet sted, altså bruke retten til fritt sykehusvalg?

[MissAftereight]

Hun har blitt henvist til psykolog flere ganger, men de har ikke kapasitet til å ta imot henne, skriver hun. Kanskje det har litt å si hvor god henvisningen er også?

Kanskje hun skulle bedt om å bli henvist til et annet sted, altså bruke retten til fritt sykehusvalg?

Jeg leste at de ikke hadde kapasitet, men det holder jo ikke. Om det er henvisningen som er dårlig er jo vanskelig å si, men det må finnes noen hun kan sendes til. Det finnes gruppeterapi som et midlertidig alternativ eller man kan være dagpasient hvor det er mulig. Det varierer jo fra kommune til kommune hvilke tilbud de har. Hovedproblemet er ofte at pasientene ikke har energi til å forlange mer ut av legen sin. Jeg tror det beste er å bare fortsette å klage til fastlegen. 

[Gjest]

Jeg leste at de ikke hadde kapasitet, men det holder jo ikke. Om det er henvisningen som er dårlig er jo vanskelig å si, men det må finnes noen hun kan sendes til. Det finnes gruppeterapi som et midlertidig alternativ eller man kan være dagpasient hvor det er mulig. Det varierer jo fra kommune til kommune hvilke tilbud de har. Hovedproblemet er ofte at pasientene ikke har energi til å forlange mer ut av legen sin. Jeg tror det beste er å bare fortsette å klage til fastlegen.

Spørs om det hjelper så mye å klage til fastlegen.. hun har etter hva jeg mener å lese, blitt henvist flere ganger..eller så er det sendt ut hhenvisniner til flere også. Men kommer hun så langt med å klage?

Jeg tror at jeg i dette tilfelle ville brukt retten til fritt s.h.valg. Men først og fremst fått medisinsk behandling for depresjonen og blitt fulgt opp av fastlegen- også mens hun venter på å komme inn til spesialist.

Endret 25. september 2013 av hww

[MissAftereight]

Spørs om det hjelper så mye å klage til fastlegen.. hun har etter hva jeg mener å lese, blitt henvist flere ganger..eller så er det sendt ut hhenvisniner til flere også. Men kommer hun så langt med å klage?

Jeg tror at jeg i dette tilfelle ville brukt retten til fritt s.h.valg. Men først og fremst fått medisinsk behandling for depresjonen og blitt fulgt opp av fastlegen- også mens hun venter på å komme inn til spesialist.

Tja det hjelper i alle fall ikke om hun ikke klager. Jeg ble utsatt for det samme for noen år tilbake og det ble katastrofalt for meg. Jeg ba om psykolog, men fikk ikke noe tilbud. Jeg gjorde ikke noe mer med saken og tenkte at jeg kanskje ikke hadde behov for psykolog siden jeg ikke fikk et tilbud da. Det som da skjedde var at jeg over flere år utviklet en personlighetsendring og kronisk PTSD. Hadde jeg fått hjelp når jeg ba om det hadde jeg hatt betydelig mindre plager enn jeg har i dag. Jeg hadde vært adskillig bedre og jeg hadde ikke hatt det alkoholproblemet som jeg nå sliter med. Det jeg forsøker å si er at man må stå på kravene sine til man blir hørt. Det er for sin egen ved og vel. Psykisk helse er viktig å ta vare på og man kjenner seg selv best og vet om man trenger hjelp eller ikke. Så mitt råd er fortsatt å kreve at fastlegen hjelper henne med å få et bedre behandlingstilbud. Det betyr ikke at hun ikke skal bruke medisinene i mellomtiden. Selvsagt bør hun gjøre det, men hun bør ikke akseptere at hun ikke får terapi. Stå på krava rett og slett!

[frosken]

Hei. Jeg er en dame på 36 år. For 4 år siden mistet den siste i familien min. Jeg er oppvokst i med to alkoliserte foreldre, og en veldig utrygg barndom. Jeg hadde to søstre, og jeg har mistet min sønn. Da min siste søster som var mitt største trygghet i livet som jeg kunne søke trøst og støtte døde brått og brutalt så fikk jeg kjenne det virkelig på kroppen. Jeg har sett alle ligge døde og funnet de. Jeg fikk panikk anfall, og vært ut og inn avlegevakten med både hjerneblødning og hjertinnfarkt noe som selfølgelig var angst. Jeg gikk med hodepine, stiv nakke, dirringer i hodet, søvnproblemer, drømt masse. Så endelig ble dette borte. Nå siste året har jeg kommet inn i en depresjon. Nå kom plutselig tårene. Ensomheten. Jeg har sovet på sofa med klær på i disse 4 årene grunnet redd for å dø i sengen. Jeg har smerter i kroppen når jeg våkner, jeg er konstant sliten, til tider kommer stivhet i nakke og hodepine tilbake. Jeg har gått til det punktet at jeg ikke ønsker å leve. Jeg har vært i kontakt med fastlegen, men henvisninger til psykolog går i retur til meg. Det er ikke kapasitet til å ta meg i mot. Jeg vil så gjerne komme meg tilbake til "livet. Har fått Ciralex av legen, men putter finger i halsen når jeg har tatt en. Jeg er redd. Mamma var pille misbruker. Jeg vet at de ikke er vanedanende, men frykten for bivirkninger er stor. Jeg ser og leser mye på nett når jeg har krfeter å hente. Jeg vet at trening er bra, men jeg har rett og slett null energi etter jobb. Jeg forter meg hjem å må sove. Søvn ser jeg er viktig, men det går jo ikke. Og kosthold er jeg flink til. Hva anbefaler du meg å gjøre. Jeg får ikke hjelp, og klarer ikke hjelpe meg selv. Jeg har vært på legevakta og scoret 80 prosent på depresjon test, men siden jeg ikke var i selvmordsfare så får jeg ikke hjelp. Har du noe tips og råd? Jeg vil så veldig gjerne bli meg selv igjen, og få livet tilbake.

Du sier at du gjerne vil bli deg selv igjen og få livet tilbake. I såfall tenker jeg at du har fått et svært godt svar av nhd her; du bør følge fastlegens råd. Du har fått Cipralex, du vet dette ikke er vanedannende medikamenter og da bør du ta dem. Ikke tulle mer rundt det med medisinene men kort og godt ta dem.

 

Dersom du fortsatt har store søvnvansker, så kan du få hjelp fra fastlegen. Også her finnes det medikamenter som ikke er vanedannende og som gjøre at du får den søvnen du trenger.

 

Siden du ikke har fått plass hos psykolog, vil et godt alternativ være å ha jevnlige samtaler med fastlegen, særlig viktig er dette inntil cipralexen begynner å virke.

 

Du skriver at det har vært flere dødsfall i din familie som har berørt deg sterkt. En yrkesgruppe som ofte er gode på å forstå reaksjoner på dødsfall, er prestene. De forholder seg til folk som nettopp har mistet noen av sine hele tiden. Det er ikke nødvendig å være kristen for å be om en samtale med presten i din lokale menighet. Kanskje noen samtaler med en prest vil gjøre at du i større grad klarer å fokusere fremover mot resten av livet i stedet for å bruke opp energien på ting som er forbi.

 

Lykke til:-)

[frosken]

Spørs om det hjelper så mye å klage til fastlegen.. hun har etter hva jeg mener å lese, blitt henvist flere ganger..eller så er det sendt ut hhenvisniner til flere også. Men kommer hun så langt med å klage?

Jeg tror at jeg i dette tilfelle ville brukt retten til fritt s.h.valg. Men først og fremst fått medisinsk behandling for depresjonen og blitt fulgt opp av fastlegen- også mens hun venter på å komme inn til spesialist.

Det er nettopp ved å fortsatt kommunisere med fastlegen om hvordan hun har det, at hun vil kunne få mere hjelp. Både ved at fastlegen snakker med henne, noe som er vist å være til stor nytte ved depresjoner. I tillegg vil fastlegen få bedre innsikt i hennes problematikk, og vedkommende vil ha bedre grunnlag for å skrive en mer utfyllende henvisning neste gang som kanskje etter hvert vil gi tilgang også til psykolog - om det skulle vise seg nødvendig.

[Gjest]

Det er nettopp ved å fortsatt kommunisere med fastlegen om hvordan hun har det, at hun vil kunne få mere hjelp. Både ved at fastlegen snakker med henne, noe som er vist å være til stor nytte ved depresjoner. I tillegg vil fastlegen få bedre innsikt i hennes problematikk, og vedkommende vil ha bedre grunnlag for å skrive en mer utfyllende henvisning neste gang som kanskje etter hvert vil gi tilgang også til psykolog - om det skulle vise seg nødvendig.

Det er sant det

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er en dame på 36 år. For 4 år siden mistet den siste i familien min. Jeg er oppvokst i med to alkoliserte foreldre, og en veldig utrygg barndom. Jeg hadde to søstre, og jeg har mistet min sønn. Da min siste søster som var mitt største trygghet i livet som jeg kunne søke trøst og støtte døde brått og brutalt så fikk jeg kjenne det virkelig på kroppen. Jeg har sett alle ligge døde og funnet de. Jeg fikk panikk anfall, og vært ut og inn avlegevakten med både hjerneblødning og hjertinnfarkt noe som selfølgelig var angst. Jeg gikk med hodepine, stiv nakke, dirringer i hodet, søvnproblemer, drømt masse. Så endelig ble dette borte. Nå siste året har jeg kommet inn i en depresjon. Nå kom plutselig tårene. Ensomheten. Jeg har sovet på sofa med klær på i disse 4 årene grunnet redd for å dø i sengen. Jeg har smerter i kroppen når jeg våkner, jeg er konstant sliten, til tider kommer stivhet i nakke og hodepine tilbake. Jeg har gått til det punktet at jeg ikke ønsker å leve. Jeg har vært i kontakt med fastlegen, men henvisninger til psykolog går i retur til meg. Det er ikke kapasitet til å ta meg i mot. Jeg vil så gjerne komme meg tilbake til "livet. Har fått Ciralex av legen, men putter finger i halsen når jeg har tatt en. Jeg er redd. Mamma var pille misbruker. Jeg vet at de ikke er vanedanende, men frykten for bivirkninger er stor. Jeg ser og leser mye på nett når jeg har krfeter å hente. Jeg vet at trening er bra, men jeg har rett og slett null energi etter jobb. Jeg forter meg hjem å må sove. Søvn ser jeg er viktig, men det går jo ikke. Og kosthold er jeg flink til. Hva anbefaler du meg å gjøre. Jeg får ikke hjelp, og klarer ikke hjelpe meg selv. Jeg har vært på legevakta og scoret 80 prosent på depresjon test, men siden jeg ikke var i selvmordsfare så får jeg ikke hjelp. Har du noe tips og råd? Jeg vil så veldig gjerne bli meg selv igjen, og få livet tilbake.

Kjære deg, jeg får vondt av deg. Du har opplevd flere belastende hendelser og det er ikke rart du reagerer som du gjør. Det høres ut som om du trenger støtte og noen til å backe deg opp. Denne hjelpen kan komme fra fastlegen. Dere bør avtale å møtes med faste intervaller (f.eks annen hver uke) til du er gjennom denne tunge perioden og/eller til du får hjelp fra andre instanser. Du kan fortsette samtalene med legen i tillegg. Du har krav på samtaler med legen så bestill time og avtal samtaler der legen setter opp en ny time til deg hver gang du er der. Bytt fastlege hvis du ikke syns det fungerer. Det høres rart ut at du ikke får time hos psykolog. Har legen skrevet en ordentlig henvisning der det står hva du sliter med og hva du har opplevd? Du kan spørre om han kan skrive en ny henvisning, spør eventuelt om du kan få lese den. Fins det andre lavterskeltilbud i kommunen? Kan du f.eks gå til samtaler hos en psykiatrisk sykepleier? Fastlegen vet hvilke tilbud som fins. Hold på håpet om at det blir bedre med tiden, for det blir det.

Anonymous poster hash: ffcd5...bd6

[Venninne trenger hjelp...]

Mitt råd er at du følger de råd du får hos fastlegen inkl det å ta medisin.

 

Det finnes intet trylleformular mot psykisk lidelse. Kun hardt arbeid for å komme oppover. Det betyr at en også må gjøre mange ting som i øyeblikket føles ubehagelige.

Jeg forstår at det ikke finnes noe trylleformular. Rådet fra legen er jo å ta Cipralex. Som jeg skriver jeg har pillle angst vil jeg tro. Jeg har kjøpt de to ganger og ligger i skapet med støv på. Jeg har virkelig prøvd å ta de men jeg putter den i munn, og svelger jeg den angrer jeg og kaster den opp. Det jeg er redd for er at blir jeg syk av å gå på de så har jeg ingen å hjelpe meg. Vet at fastlegen kan hjelpe, men alikevel en voldsomt redsel for å ta de. Jeg har to venninner som rett og slett advarer meg å ta de som de har godt på selv. Jeg har sagt til legen at jeg skal ta de, men pillene løser ikke problemet, så de kan ikke trylle de heller De fjerner ikke alle traumer og tap. 

[Venninne trenger hjelp...]

Det desidert beste tiltaket mot depresjon er antidepressiva og aktivitet.

 

Det desidert beste tiltaket mot depresjon er antidepressiva og aktivitet.

 

Hm.. Unnskyld at jeg blander meg, men.. ts har jo søkt hjelp, men de har ikke kapasitet til å ta imot hennr. Burde hun ikke fått hjelp av spesialist?

Så pille og aktivitet er det som hjelper for å bli kvitt traumer? Jeg har to jobber og flink til å gå gråte turer for er ensom. Jeg jobber jobber men utrolig sliten, men å gå hjemme gjør at jeg blir liggende i mitt eget glasskap. Ingen hører mitt rop om hjelp! og gråter. Så aktivitet er bra.