Depresjon, posttraumatisk lidelse

[Venninne trenger hjelp...]

Jeg får rett og slett vondt av deg. Du har jammen ikke hatt det lett, du har symptomer på ptsd, noe jeg trodde skulle utredes og behandles hos spesialist.. men det er mulig jeg tar feil, jeg er ingen behandler. Jeg vet bare hvor utrolig vondt det er å ikke få hjelp.

Samtidig tenker jeg at du har fått et svært godt svar av nhd. Det kan jo hende plagene dine forsvinner når du får behandling for depresjon. Uansett - ta til deg rådet fra eksperten her inne - han vet hva han snakker/skriver om og kan dette.

God bedring og lykke til

Tusen takk for varme gode ord:) Jeg også trodde man hadde krav på hjelp når man blir syk. Mener det er menneske rett. Ja har lest og tror selv det er pdst. Søsteren min døde på Hallowen fest, der jeg ble vitne til døds kramper, og ambulanse kom å prøvde hjerte starter. Det tok veeeldig lang tid før hodet skjønte hva som egentlig hadde skjedd. Men masse stress med begravelse og arve oppgjør telefoner, og alle vennene hennes og mine som skulle prate. Hodet gikk i høygir. Dagen etter hun døde fikk jeg oppleve panikk angst. Det var grusomt! jeg trodde virkelig huset snurret, og hodet eksploderte nesten;) ble en tur på legevakt, og fikk Sobril, noe som jeg ikke klarer å ta. Pilleangst. Jeg forklarte, og han rev i stykker resept, og sa gå hjem å slapp av med en varm kopp te. Hatt masse drømmer om henne, jeg har ikke kunnet rydde i kjelleren, for det gjorde hun rett før hun døde, jeg ser meg selv i speilet og ser henne. (vet det er meg da) he he, spiser som henne... osv. Ja skal ta til meg det leser her inne:)

[frosken]

Så pille og aktivitet er det som hjelper for å bli kvitt traumer? Jeg har to jobber og flink til å gå gråte turer for er ensom. Jeg jobber jobber men utrolig sliten, men å gå hjemme gjør at jeg blir liggende i mitt eget glasskap. Ingen hører mitt rop om hjelp! og gråter. Så aktivitet er bra.

Du har fått et klart og entydig råd fra Nils Håvard Dahl, men du velger å ikke følge det.

Du sier at ingen hører ditt rop om hjelp, men jeg synes det er svært uklart hva slags hjelp du ønsker. Både fastlegen din og psykiateren på denne nettsiden anbefaler bruk av antidepressiva, og mener at det vil kunne hjelpe deg i gang igjen slik at du slipper å ha det sånn. Hvorfor velger du å ikke følge rådet?

Ser at du skriver at du har pilleangst, men jeg er overbevist om at du kan overstyre den angsten med fornuften din om du ønsker det. Men hvis du ikke ønsker å ta medisinene, så er det en helt annen sak.

[Venninne trenger hjelp...]

Vil gjerne komme med en liten kommentar angående trening.

 

Tror det er viktig å skille mellom psykisk og fysisk slitenhet. Jeg kan være psykisk utkjørt etter jobb, men likevel tvinger jeg meg selv til en joggetur. Selv om man blir fysisk sliten av det, gjenvinner du mye psykisk energi.

Ser den... men når det psykiske setter seg fysisk i kroppen så er det ikke greit. Jeg har to jobber jeg, og går masse turer. Men funker ikke. Mulig må ta en skikkelig hard økt, men totalt utslitt. Tror kanskje ikke det er lurt når man hverken får søvn eller orker å spise særlig. Vet at trening gir god søvn, men vet ikke helt opp dødsangsten blir borte. Liv redd hver kveld legger meg. Jeg ser den med trening.. det er nok beste medisin, bare finne en liten ork!

[Venninne trenger hjelp...]

Du har fått et klart og entydig råd fra Nils Håvard Dahl, men du velger å ikke følge det.

Du sier at ingen hører ditt rop om hjelp, men jeg synes det er svært uklart hva slags hjelp du ønsker. Både fastlegen din og psykiateren på denne nettsiden anbefaler bruk av antidepressiva, og mener at det vil kunne hjelpe deg i gang igjen slik at du slipper å ha det sånn. Hvorfor velger du å ikke følge rådet?

Ser at du skriver at du har pilleangst, men jeg er overbevist om at du kan overstyre den angsten med fornuften din om du ønsker det. Men hvis du ikke ønsker å ta medisinene, så er det en helt annen sak.

Det er da ikke snakk om å ville... man velger ikke depresjon eller å være redd for å putte i seg pille Har heller ikke valgt det livet har gitt meg.Så det er snakk om ønske. Kan godt ta pille jeg, men det tar ikke bort sorg og traumer desverre. Det må da finnes hjelp i tillegg. Psykolog eller noe. Det er faktisk sånn at man må si at man skal ta selvmord eller skjære seg selv for å få hjelp. Det skal jeg ikke, men sånn er det. Jeg mener det er menneskerett å få hjelp når man er syk. 

[Venninne trenger hjelp...]

Det er da ikke snakk om å ville... man velger ikke depresjon eller å være redd for å putte i seg pille Har heller ikke valgt det livet har gitt meg.Så det er snakk om ønske. Kan godt ta pille jeg, men det tar ikke bort sorg og traumer desverre. Det må da finnes hjelp i tillegg. Psykolog eller noe. Det er faktisk sånn at man må si at man skal ta selvmord eller skjære seg selv for å få hjelp. Det skal jeg ikke, men sånn er det. Jeg mener det er menneskerett å få hjelp når man er syk. 

hvordan hjelp trenger. Det vet jo ikke jeg, og derfor jeg spurte også

[Madelenemie]

Hei. Jeg er en dame på 36 år. For 4 år siden mistet den siste i familien min. Jeg er oppvokst i med to alkoliserte foreldre, og en veldig utrygg barndom. Jeg hadde to søstre, og jeg har mistet min sønn. Da min siste søster som var mitt største trygghet i livet som jeg kunne søke trøst og støtte døde brått og brutalt så fikk jeg kjenne det virkelig på kroppen. Jeg har sett alle ligge døde og funnet de. Jeg fikk panikk anfall, og vært ut og inn avlegevakten med både hjerneblødning og hjertinnfarkt noe som selfølgelig var angst. Jeg gikk med hodepine, stiv nakke, dirringer i hodet, søvnproblemer, drømt masse. Så endelig ble dette borte. Nå siste året har jeg kommet inn i en depresjon. Nå kom plutselig tårene. Ensomheten. Jeg har sovet på sofa med klær på i disse 4 årene grunnet redd for å dø i sengen. Jeg har smerter i kroppen når jeg våkner, jeg er konstant sliten, til tider kommer stivhet i nakke og hodepine tilbake. Jeg har gått til det punktet at jeg ikke ønsker å leve. Jeg har vært i kontakt med fastlegen, men henvisninger til psykolog går i retur til meg. Det er ikke kapasitet til å ta meg i mot. Jeg vil så gjerne komme meg tilbake til "livet. Har fått Ciralex av legen, men putter finger i halsen når jeg har tatt en. Jeg er redd. Mamma var pille misbruker. Jeg vet at de ikke er vanedanende, men frykten for bivirkninger er stor. Jeg ser og leser mye på nett når jeg har krfeter å hente. Jeg vet at trening er bra, men jeg har rett og slett null energi etter jobb. Jeg forter meg hjem å må sove. Søvn ser jeg er viktig, men det går jo ikke. Og kosthold er jeg flink til. Hva anbefaler du meg å gjøre. Jeg får ikke hjelp, og klarer ikke hjelpe meg selv. Jeg har vært på legevakta og scoret 80 prosent på depresjon test, men siden jeg ikke var i selvmordsfare så får jeg ikke hjelp. Har du noe tips og råd? Jeg vil så veldig gjerne bli meg selv igjen, og få livet tilbake.

Hei!

 

Så store og dyptgripende som dine vansker, tidlig traumatisering osv... er er det tankevekkende for meg og sjokkerende at du ikke får innvilget terapi.

 

Det er mye som kan gjøres. Mye terapi er vag, utydelig og dårlig, jeg har formidlet mine prinsipper, mine oppskrifter, regler og systemer til min psykiater, som mener mine systemer ville kunnet hjulpet mange mennesker, de er basert på fornuft, hardt eget arbeide og et langtidsperspektiv.

 

Jeg tror SSRI til tider trengs og er nødvendig, men jeg mener ut i fra det du skriver at du trenger god terapi, en god samtalepartner, som kan hjelpe deg til å ta livet ditt tilbake/få det godt inni deg.

 

Prøv å skrive et brev og legg ved klagen din, feks det du skrev her er bra, men prøv og utfylle og presisere mer, om du klarer.

 

Til sist, om du ikke får medhold i klagen, er det andre ting du kan gjøre.

Da tar man det videre, kanskje du skal brette opp armene og bestemme deg for å bli frisk, det blir litt som om ikke klare å løpe 100 meter fordi man er sliten, men bestemme seg for å klare 5 mil likevel.

Til slutt klarer man det, med mye smerte og med erfaring som kan hjelpe andre.

 

Håper du ikke gir deg!

[Venninne trenger hjelp...]

Det er trist å lese historien din og jeg finner det ikke noe rart at du mangler energi og at du er inne i en depressiv periode nå hvor tårene er kommet og fortvilelsen er stor. Det er helt tydelig å lese at du trenger terapi og i så måte er jeg uenig med psykiater her. Antidepressiva og aktivitet er vel og bra, men er jo ikke en langvarig løsning på ditt problem. Jeg synes det er galskap av fastlegen å skrive ut antidepressiva uten å henvise deg til psykoterapi samtidig. Disse to bør gå hånd i hånd. Det er tydelig at du har mye du trenger å bearbeide og snakke om og da hjelper det lite om du bare har piller til rådighet. Du kommer deg kanskje et stykke på veg, men progresjonen vil jo være dårlig om du ikke får bearbeid traumene dine samtidig. Mitt råd til deg er å ta medisinen, men samtidig kreve at legen din hjelper deg å få behandling av en profesjonell psykolog også. Jeg håper virkelig du får den hjelpen du trenger og har krav på og jeg ønsker deg lykke til 

Tusen takk for gode ord:) er sååå enig med du. 5 henvisniner er sendt og detter i postkassa. Beklager ikke kapasitet å ta i mot... Det er så lange køer at man ikke blir satt på venteliste engang. Det er vondt og krevene å hele tiden søke etter hjelp. de lykkelige pillene ligger med støv på i skapet, og skal blåses av når får samtale terapi. Om jeg i det hele tatt får det.  Ja er en menneskerett å få hjelp syntes jeg. Jobber to jobber jeg, og betaler masse skatt. Men totalt utslitt, men jobbe må jeg for vondt å være hjemme. Jeg er en av de som hater helger og ferier for da vet jeg når vondt en kommer.

[frosken]

Det er da ikke snakk om å ville... man velger ikke depresjon eller å være redd for å putte i seg pille Har heller ikke valgt det livet har gitt meg.Så det er snakk om ønske. Kan godt ta pille jeg, men det tar ikke bort sorg og traumer desverre. Det må da finnes hjelp i tillegg. Psykolog eller noe. Det er faktisk sånn at man må si at man skal ta selvmord eller skjære seg selv for å få hjelp. Det skal jeg ikke, men sånn er det. Jeg mener det er menneskerett å få hjelp når man er syk.

Nei, man velger ikke depresjon, men man kan i stor grad velge hvordan man forholder seg til at man er deprimert. Du kan vel ikke vite i hvilken grad antidepressive vil hjelpe deg uten at du har prøvd?

Det er ikke slik at man må true med selvmord eller selvskading for å få hjelp. Men du må kanskje starte opp med medisineringen for så å få større initiativ til å gjøre det som må til for at du får hjelp.

[frosken]

Tusen takk for gode ord:) er sååå enig med du. 5 henvisniner er sendt og detter i postkassa. Beklager ikke kapasitet å ta i mot... Det er så lange køer at man ikke blir satt på venteliste engang. Det er vondt og krevene å hele tiden søke etter hjelp. de lykkelige pillene ligger med støv på i skapet, og skal blåses av når får samtale terapi. Om jeg i det hele tatt får det.  Ja er en menneskerett å få hjelp syntes jeg. Jobber to jobber jeg, og betaler masse skatt. Men totalt utslitt, men jobbe må jeg for vondt å være hjemme. Jeg er en av de som hater helger og ferier for da vet jeg når vondt en kommer.

Har du forsøkt å henvende deg til privatpraktiserende avtalespesialister også eller er alle henvisningene blitt sendt til dps?

Det avhenger mye fra sted til sted hvilke tilbud som finnes og hvor vanskelig det er å få tilgang, men det finnes stort sett alltid muligheter dersom man kommuniserer sine behov på en tydelig og ryddig måte. Hva sier fastlegen din til avslagene? I Oslo har det i allefall periodevis vært slik at søknader til dps om behandling for depresjon avvises, da man mener det kan behandles på bydelsnivå eller hos privatpraktiserende avtalespesialister. Andre steder i landet har man en helt annen praksis.

[Venninne trenger hjelp...]

Hei!

 

Så store og dyptgripende som dine vansker, tidlig traumatisering osv... er er det tankevekkende for meg og sjokkerende at du ikke får innvilget terapi.

 

Det er mye som kan gjøres. Mye terapi er vag, utydelig og dårlig, jeg har formidlet mine prinsipper, mine oppskrifter, regler og systemer til min psykiater, som mener mine systemer ville kunnet hjulpet mange mennesker, de er basert på fornuft, hardt eget arbeide og et langtidsperspektiv.

 

Jeg tror SSRI til tider trengs og er nødvendig, men jeg mener ut i fra det du skriver at du trenger god terapi, en god samtalepartner, som kan hjelpe deg til å ta livet ditt tilbake/få det godt inni deg.

 

Prøv å skrive et brev og legg ved klagen din, feks det du skrev her er bra, men prøv og utfylle og presisere mer, om du klarer.

 

Til sist, om du ikke får medhold i klagen, er det andre ting du kan gjøre.

Da tar man det videre, kanskje du skal brette opp armene og bestemme deg for å bli frisk, det blir litt som om ikke klare å løpe 100 meter fordi man er sliten, men bestemme seg for å klare 5 mil likevel.

Til slutt klarer man det, med mye smerte og med erfaring som kan hjelpe andre.

 

Håper du ikke gir deg!

Tusen <3 takk for svar. Ja blir en ekstra belastning av å lete etter hjelp. Men viljen og håp er der enda:) derfor er her i det "vonde" livet enda. Jeg bretter opp armene inimellom å tenker at dette skal jeg klare helt selv. Leser mye selvhjelp bøker, og mye på nett. Jeg skal bestille ny time til legen i dag. Han sa sist at det var vanskelig og han syntes også hårreisende at man skal stå på laaaange ventelister, eller få henvisninger i retur. Han kan jo ikke noe for det, men jeg skal finne litt ork å klage om det ikke skjer noe denne gang:) det ble ringt 113 av samboer her om dagen. De kunne så klart ikke komme. Noe jeg skjønner også. Men jeg "klikka". Havnet på legevakt, og han ringte psykriatisk men de kunne ikke ta meg inn så lenge det ikke var selvmordsfare, men skåret 80 på depresjon test. Har også blitt hentet av politi, og de kjørte meg hjem, og jeg nektet å gå in for mitt forhold er en stor værkebyll for jeg er "syk". Ble satt i fyllearest. Valgte helt selv.Spør man de som kjenner meg så er jeg den stille oppegående jenta som hjelper alle andre.. bare ikke meg selv;) Men enda.... så får man ikke hjelp. Nei slutte å skrike å hjepe seg selv kanskje, selv om stått helt alene i 4 år. Du har så rett.. kommer seg opp med masse erfaring, eller ned i kista. 

[Venninne trenger hjelp...]

Nei, man velger ikke depresjon, men man kan i stor grad velge hvordan man forholder seg til at man er deprimert. Du kan vel ikke vite i hvilken grad antidepressive vil hjelpe deg uten at du har prøvd?

Det er ikke slik at man må true med selvmord eller selvskading for å få hjelp. Men du må kanskje starte opp med medisineringen for så å få større initiativ til å gjøre det som må til for at du får hjelp.

Ja men vi mennesker er ulike.. jeg klarer ikke ta noe som heter piller i det hele tatt! må ha noen der om noe skal skje. De er ikke bare slutte å ta når man først har begynt.. men jeg har ikke sagt jeg aldri skal ta de, men de fjerner ikke det som er hoved problemet, så må få bearbeidet alle traumene vil jeg tro.Nei vet ikke jeg... men mulig det er forskjellig fra kommune til kommune. Men her får jeg hvertfall alle henvisninger i retur. 

[Venninne trenger hjelp...]

Tja det hjelper i alle fall ikke om hun ikke klager. Jeg ble utsatt for det samme for noen år tilbake og det ble katastrofalt for meg. Jeg ba om psykolog, men fikk ikke noe tilbud. Jeg gjorde ikke noe mer med saken og tenkte at jeg kanskje ikke hadde behov for psykolog siden jeg ikke fikk et tilbud da. Det som da skjedde var at jeg over flere år utviklet en personlighetsendring og kronisk PTSD. Hadde jeg fått hjelp når jeg ba om det hadde jeg hatt betydelig mindre plager enn jeg har i dag. Jeg hadde vært adskillig bedre og jeg hadde ikke hatt det alkoholproblemet som jeg nå sliter med. Det jeg forsøker å si er at man må stå på kravene sine til man blir hørt. Det er for sin egen ved og vel. Psykisk helse er viktig å ta vare på og man kjenner seg selv best og vet om man trenger hjelp eller ikke. Så mitt råd er fortsatt å kreve at fastlegen hjelper henne med å få et bedre behandlingstilbud. Det betyr ikke at hun ikke skal bruke medisinene i mellomtiden. Selvsagt bør hun gjøre det, men hun bør ikke akseptere at hun ikke får terapi. Stå på krava rett og slett!

takk for svar:) Det du skriver her er jo akkurat som jeg skulle skrevet selv. Jeg har gått i 4 år, og mange ganger til legen. Legen sier det selv at han er oppgitt. Det er lange vente lister, og ikke kapasitet som er mitt tilfelle. Jeg får ikke stå på ventelister som går over 2 år osv. Man blir sliten av å lete etter hjelp, man får lyst å gi opp helt. Man er i grunn tom for energi, om du ikke skal bruke masse energi på å finne hjelpen. Det ble ringt 113 for jeg "klikka" fulstendig hjemme. De kunne klart ikke hente meg. Det skjønner jeg da;) men da ble kjørt på legevakt og scåret 80 prosent på den testen. De ringte psykiatrisk men de kunne ikke ta meg i mot for jeg manglet å si at jeg ønsket å ta livet mitt. Det ente med at jeg sto på legevakt helt alene midt på natta. Jeg hadde ikke penger med meg, og ingen å ringe. Den halv timen jeg gikk hjem kom så klart tankene om å legge seg i skogen å bli der for ingen bryr seg uansett. Neste smell  ble tatt med politi etter en fuktig by tur. Jeg husker lite, men jeg hadde sittet på fortauet og de ville være greie å kjøre meg hjem. Da de skulle slippe meg av hjemme, nektet jeg å gå inn for forholdet mitt er en stor værkebyll. Det er nok meg, vanskelig å leve med en med depresjon tenker jeg. Jeg tok nok en klikk å ble sint, og ba de sette meg inn! De ville ikke, men endte rett i håndhjern og på legevakt nok engang. så rett i glattcelle. Nok en gang gikk jeg tassene i ensomheten hjem. Derfor kan jeg kjenne meg igjen noe av det du skriver. Jeg har akkurat merket at jeg begynner å bli tørst, når dagene er vonde. Begge foreldrene mine var alkoholikkere,,, antagelig så fikk de aldri noe hjelp de heller, som førte rett i døden. Ta vare på deg selv du også..<3 jeg får så vondt ikke bare for meg selv, men for alle andre som ikke får den hjelpen de trenger. Det kunne reddet mange liv... 

[Venninne trenger hjelp...]

Har du forsøkt å henvende deg til privatpraktiserende avtalespesialister også eller er alle henvisningene blitt sendt til dps?

Det avhenger mye fra sted til sted hvilke tilbud som finnes og hvor vanskelig det er å få tilgang, men det finnes stort sett alltid muligheter dersom man kommuniserer sine behov på en tydelig og ryddig måte. Hva sier fastlegen din til avslagene? I Oslo har det i allefall periodevis vært slik at søknader til dps om behandling for depresjon avvises, da man mener det kan behandles på bydelsnivå eller hos privatpraktiserende avtalespesialister. Andre steder i landet har man en helt annen praksis.

Har gått til privat psykoterapi og gestalt terapi. Men det koster 600,- uken, og gikk til ett punk at jeg ikke har råd lengere. Prøvd Naprapat, massase, psykosomatisk fysio terapi, kvante medisin, healing.. alt dette er privat steder jeg har funnet og betalt selv. Det er kun sendt ut henvisninger til forskjellige psykologer i Akershus. Der ga du meg GOD ide.. lege vil jo se nå at jeg har vært på legevakt, og fyllearrest for je ba om det og ville ikke hjem siste mnd. Kanskje DPS er tingen.. leste litt på det nå på nett. Noe som heter Follo klinikken. Tusen takk. Skal få ringt lege og få time nå jeg. Legen sier hver gang at han også syntes det er håpløst. Han er fortvila selv, for han ser jeg trenger hjelp men han kan ikke gjøre annet å gi meg Cipralex og henvise til flere psykologer. Tuuuuusen takk. Fikk ett lite håp nå

[frosken]

Har gått til privat psykoterapi og gestalt terapi. Men det koster 600,- uken, og gikk til ett punk at jeg ikke har råd lengere. Prøvd Naprapat, massase, psykosomatisk fysio terapi, kvante medisin, healing.. alt dette er privat steder jeg har funnet og betalt selv. Det er kun sendt ut henvisninger til forskjellige psykologer i Akershus. Der ga du meg GOD ide.. lege vil jo se nå at jeg har vært på legevakt, og fyllearrest for je ba om det og ville ikke hjem siste mnd. Kanskje DPS er tingen.. leste litt på det nå på nett. Noe som heter Follo klinikken. Tusen takk. Skal få ringt lege og få time nå jeg. Legen sier hver gang at han også syntes det er håpløst. Han er fortvila selv, for han ser jeg trenger hjelp men han kan ikke gjøre annet å gi meg Cipralex og henvise til flere psykologer. Tuuuuusen takk. Fikk ett lite håp nå

Privatpraktiserende avtalespesialister, slik jeg foreslo, er de som har refusjonsavtale med det offentlige, slik at du ikke betaler mer enn vanlig egenandel opp til frikortgrensen.

Dersom du bor i Akershus, så er du vel såpass nærme Oslo at du evt. kan finne en behandler der. En vanlig fremgangsmåte er at man selv skriver et brev som tydelig formidler hvilke problemer du opplever i hverdagen og hva du ønsker å oppnå med behandling, og så sender likelydende brev til flere avtalespesialister samtidig. I brevet opplyser du også at du har henvisning fra fastlege. Ikke nødvendig å sende henvisningen før du finner en behandler med ledig kapasitet. Før eller senere vil man da få napp hos noen.

Hvordan det ligger an med kapasitet ved Follo-klinikken vet jeg ingenting om, men det er jo verdt et forsøk.

[frosken]

Ja men vi mennesker er ulike.. jeg klarer ikke ta noe som heter piller i det hele tatt! må ha noen der om noe skal skje. De er ikke bare slutte å ta når man først har begynt.. men jeg har ikke sagt jeg aldri skal ta de, men de fjerner ikke det som er hoved problemet, så må få bearbeidet alle traumene vil jeg tro.Nei vet ikke jeg... men mulig det er forskjellig fra kommune til kommune. Men her får jeg hvertfall alle henvisninger i retur.

Jeg synes fortsatt at du skal komme i gang med å ta antidepressiva i stedet for å grave deg ned i en slags offermentalitet. Samtidig kan du skrive brev til privatpraktiserende avtalespesialister i både Akershus og Oslo; det finnes alltid noen med ledig kapasitet, men siden det ikke finnes en koordineringsordning som fungerer, så krever det en del egeninnsats å finne en med ledig kapasitet.