Ikke bli

[veien å gå]

Nå et år etter bruddet med min samboer gjennom 10 år sitter jeg å tenker tilbake, hvor dum og blind jeg var. Jeg var veldig glad i den mannen. Og gjorde vel alt for at ting skulle bli bra igjen. Jeg tenker egentlig at jeg kastet bort 10 år av mitt liv.

 

 

De første åra av vårt forhold var et drømmeforhold. Han var en snill mann. Men så begynte endringene. Han gjemte på alkohol, drakk i smug, vi hadde ikke sex på flere år, vi hadde hvert vårt soverom i de siste åra. han låste seg mer og mer inne på et rom, var ikke interessert i folk i det hele tatt, når vi ble invitert i selskaper fest ol, gikk jeg som regel alene, for han ville ikke møte teite falske stygge plagsomme folk. Jeg gikk til lege for å få hjelp til han, det var en kamp å komme igjennom for jeg ble ikke trodd, helt til søstera faktisk fant ut at jeg ikke var hysterisk, men fikk merke på kroppen selv hvordan det egentlig låg an med broren , og den dagen han endelig skulle få psykologisk hjelp nektet han og truet meg med både det ene og det andre. Det endte jo med at jeg gikk fra han, for de siste åra hadde vert så tøffe, og vanskelige, og bare fulle av bekymringer at jeg ikke orket mer. Psykologisk hjelp skulle være siste utvei. Og jeg hadde grabbet meg fast til det håpet.  Jeg flyttet ut. I ettertid har jeg fått vist at han er narkoman.......Han har brukt rusmidler siden vi kom sammen. Jeg føler meg dum som ikke har sett dette. Jeg jobber selv i helsevesenet og har hatt mye med rus å gjøre, hadde jo en mistanke, men fikk det ikke til å stemme. Men det er jo bekreftet nå.  Men er så glad for at jeg er ute av det forholdet. Og har det så mye bedre den dag i dag. Fra å ha hatt smerter i hele kroppen, som skyldes stress i forhold til bekymringer til han, og at han skulle ta livet av seg. Til å bli lykkelig og ha sluppet en tung byrde fra min skulder. Men jeg venter hver dag på tlf om at han nå har tatt sitt eget liv, den kjennes i magen.

 

 

I dag har jeg en ny mann, og jeg må innrømme at det er helt herlig. Endelig et forhold som er normalt, og at en ikke må gjemme seg å finne på masse unnskyldninger for alt. Denne mannen har støttet meg gjennom prosessen, og jeg er så lykkelig nå, som jeg aldri har vert. Dette er en mann jeg har kjent i flere år, begge har lange forhold bak seg. Og jeg tror vi fant sammen i rett tidspunkt for oss begge.

,Jeg skriver dette lille innlegget i kort sammenheng for å hjelpe andre som kansje er i samme situasjon. Bryt ut, av et slik forhold, ingen kan leve slik, en blir bare dratt ned i søla selv, og blir ulykkelig. En vil etter hvert føle seg ensom, mister litt av livsgnisten til å drømme seg videre i livet. En blir apatisk for man kommer ingen vei. En føler savn etter kjærlighet, noen å ha det gøy sammen med. Noen å dele gleder med. Men savner noen å elske med, som igjen fører til mye frustrasjon. Det er alltid vondt å bryte ut, men så lenge partneren din ikke vil gjøre noe selv, så vil det aldri bli bedre.....Håper dette kan hjelpe noen hvert fall. En har bare et liv.... Og kjenner du deg igjen i det jeg skriver. Kom deg ut av forholdet, gresset er faktisk grønnere på andre siden da, ikke vær redd for det Jeg har ikke bare vært heldig, jeg har bare fått en normal mann Og ingen som drar meg ned og lesser hodet mitt med bekymringer lengre

 

[Soulshine]

Godt å lese at du har det fint 

[veien å gå]

Godt å lese at du har det fint 

 

Takk

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Meget fint innlegg til ettertanke :-)

[veien å gå]

Meget fint innlegg til ettertanke :-)

Takk.