Angst - Fastlåst situasjon

[YoplaitDouble]

Sliter med GAD og sosial angst, som fortsetter å gå i feil retning. Bakgrunnsinformasjon og hva jeg har prøvd hittil:

 

Cipralex, Zoloft og Fontex

Kraftige bivirkninger som ikke forsvant, selv på lav konsentrasjon over lengre tid forsvant de ikke. Paradoksalt nok mye bivirkninger med veldig lav serumkonsentrasjon. Bivirkninger kort oppsummert: Mye panikkangst, angst, kraftig økt sosial angst (som ikke er god i utgangspunktet), ekstra bekymringer og overdreven nervøsitet. Som tidligere nevnt fikk jeg en "happy" uke en uke etter oppstart Cipralex, som varte i 5 dager og endte med total psykisk kræsj. Har egentlig ikke kommet meg etter dette selv mange måneder etter siste SSRI ble seponert og vi konkluderte med at jeg ikke tåler SSRI.

 

Aurorix

Alt for aktiverende ved økning fra 300mg til 450mg. Seponerte etter litt for kort tid fordi jeg skulle på ferie og den gjorde meg totalt søvnløs og ga konstant "muskelstramming" i brystet/gjorde meg urolig

 

Buspiron

Ga liten effekt. Avsluttet tidlig fordi jeg fikk "tåkesyn" / tørre øyne ved doseøkning. Små "dryss" av happy i stemning i starten, kunne vare et par timer av gangen.

 

Psykolog

Dårlig match mellom meg og psykologen. Veldig uklar på hvordan det hele skulle fungere, og jeg følte meg lite mottagelig for tiden og ble bare verre av å snakke om meg selv fra et negativt ståsted. Er satt på "pause" inntil videre.

 

Nå bruker jeg kun en liten dose Tolvon for å få sove. Fortsatt mye nattlige oppvåkninger, men får hvertfall fungert i jobb. Jeg har for øvrig høy utdannelse og har en bra jobb, men ikke så mye utover det.

 

 

Nåværende situasjon

Har fått diagnose GAD og sosial angst tidligere. Fastlege og psykolog mener det samme. Har tidligere ikke vært plaget av panikkangst, men dette har begynt å øke betraktelig i det siste. Det skal ingenting før jeg jages opp og stress tåler jeg ikke i det hele tatt. Jeg har sikkert klart å stoppe det 4-5 ganger denne uken før jeg har fått fullverdige panikkanfall. Jeg klarer som regel å stoppe det før det går for langt, men det er svært stressende å skulle plages av dette. Ganske random når det oppstår, men oftest på offentlig transport. Jeg føler også depresjon begynner å bli en større del av plagene mine, noe jeg ikke følte jeg hadde i særlig grad tidligere. Jeg føler meg fastlåst i situasjonen slik det er nå, og føler at jeg må ordne opp på egenhånd. Samtidig begynner jeg å miste taket på dette og sliter med å komme meg oppover igjen. Har lite energi igjen og tanken på at ingen medisiner er i stand til å hjelpe meg er heller ikke bra.

 

NHD har vel nevnt flere ganger at episoden min med Cipralex kunne peke på bipolar lidelse. Jeg har aldri hatt episoder med mani eller hypomani, men ble ganske happy av SSRI før det kræsjet, men fortsatt langt fra hypomani. Kan også nevnes at jeg opplevde skikkelig kraftig økning av panikkangst i den "happy" perioden med Cipralex. Følte skikkelig virkning, men med panikkangst hver gang jeg skulle ta kollektivtrafikk. Sånn var jeg ikke før dette. Hvordan er det mulig. Samtidig som stemningsnivået løftes betraktelig fikk jeg i tillegg voldsomt kraftige episoder med panikkangst samtidig (som jeg på den tiden ikke slet med).

 

Jeg er veldig usikker på hva jeg burde gjøre nå og hvordan jeg skal ta opp ting med legen. Jeg har forklart hvor ekstremt satt ut jeg ble i all prøving/feiling med SSRI tidligere, men jeg tror likevel han ikke har skjønt hvor ille bivirkningene opplevdes. Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal strukturere det opp for legen og få ut essensen av dette. Hva burde jeg fokusere på å få frem? Hvordan skal jeg legge det frem for å få den riktige hjelpen? Jeg føler legen har gått litt tom for ideer nå. Det er mulig at jeg ikke kommuniserer ting godt nok også, så han misforstår.

Endret 26. september 2013 av YoplaitDouble

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er vanskelig å finne på noe problemløsende her.

 

Det finnes "tåler ikke"-pasienter. De tåler ikke medisinene, ikke psykoterapiene og ikke behandlerne. Hvis de har tendenser til "skal bare", blir prognosen enda dårligere. De skal bare slutte med medisinen fordi de skal på fest, ferie eller fordi de bare måtte prøve hvordan det var uten. Hvis de skal bare hoppe over noen behandlingstimer også fordi de skal til frisøren eller på hytta, blir prognosen enda dårligere.

 

Noen har så alvorlig sykdom at de må prioritere behandling foran alt annet om de skal bli bedre. Det innebærer å holde ut det ubehaget som alltid er ved oppstarten av medisiner. Det betyr å prioritere psykoterapien foran alt annet. Prioritere hjemmeoppgavene i psykoterapi, og alltid stille topp beredt til neste time.

 

Jeg håper for din del at du verken er en "tåler ikke" eller "skal bare"-pasient.

[MissAftereight]

Det er vanskelig å finne på noe problemløsende her.

 

Det finnes "tåler ikke"-pasienter. De tåler ikke medisinene, ikke psykoterapiene og ikke behandlerne. Hvis de har tendenser til "skal bare", blir prognosen enda dårligere. De skal bare slutte med medisinen fordi de skal på fest, ferie eller fordi de bare måtte prøve hvordan det var uten. Hvis de skal bare hoppe over noen behandlingstimer også fordi de skal til frisøren eller på hytta, blir prognosen enda dårligere.

 

Noen har så alvorlig sykdom at de må prioritere behandling foran alt annet om de skal bli bedre. Det innebærer å holde ut det ubehaget som alltid er ved oppstarten av medisiner. Det betyr å prioritere psykoterapien foran alt annet. Prioritere hjemmeoppgavene i psykoterapi, og alltid stille topp beredt til neste time.

 

Jeg håper for din del at du verken er en "tåler ikke" eller "skal bare"-pasient.

Jeg synes dette var veldig godt oppsummert å stiller meg bak dette svaret. Jeg går selv i terapi og sliter mye med angst og jeg har vel vært på tur ut av terapien en million ganger. Det gjelder å stå i det og møte sin frykt samt at man bruker terapeuten sin for det han er. Han er en person man kan dele alt som er vondt og vanskelig med og om man bruker han som den ressursen han er så vil man gradvis oppnå bedring. Jeg har tro på behandling, men det krever et godt stykke arbeid. Det første er å ikke flykte unna når det står på som verst. Lykke til   

[ISW]

Har du ikke to alternativer igjen da?

 

1) Metakognitiv terapi. Har tidligere diskutert Grønneberg ved Volvat Oslo som er meget flink.

 

2) Bare "bite i seg" bivirkningene fra SSRI og gå på en dose som gjør at serumnivået blir normalt?

[YoplaitDouble]

Har du ikke to alternativer igjen da?

 

1) Metakognitiv terapi. Har tidligere diskutert Grønneberg ved Volvat Oslo som er meget flink.

 

2) Bare "bite i seg" bivirkningene fra SSRI og gå på en dose som gjør at serumnivået blir normalt?

Joda. Jeg synes bare det er så vanskelig å ha masse hullete fravær fra jobben om jeg skal gå hyppig til psykolog. Da blir jeg bare enda mer nervøs i forkant i tilfelle noen skulle lure på hva jeg skal. Det er jo ikke slik at dette er noe jeg deler med kolleger akkurat. Det er jo ganske tabu tema. Hvordan håndterer du sånt når du har fravær pga psykologtimer?

[Gjest]

Joda. Jeg synes bare det er så vanskelig å ha masse hullete fravær fra jobben om jeg skal gå hyppig til psykolog. Da blir jeg bare enda mer nervøs i forkant i tilfelle noen skulle lure på hva jeg skal. Det er jo ikke slik at dette er noe jeg deler med kolleger akkurat. Det er jo ganske tabu tema. Hvordan håndterer du sånt når du har fravær pga psykologtimer?

Dette er et dilemma for mange, virker det som. Håper noen har et godt svar/råd.

Selv var jeg åpen med sjefen. Hun sa ikke noe til mine kolleger. Når noen spurte (tror det skjedde bare en gang også), sa hun at jeg gikk på kurs. Jeg gikk hver uke i over 2 år.

Endret 26. september 2013 av hww

[ISW]

Joda. Jeg synes bare det er så vanskelig å ha masse hullete fravær fra jobben om jeg skal gå hyppig til psykolog. Da blir jeg bare enda mer nervøs i forkant i tilfelle noen skulle lure på hva jeg skal. Det er jo ikke slik at dette er noe jeg deler med kolleger akkurat. Det er jo ganske tabu tema. Hvordan håndterer du sånt når du har fravær pga psykologtimer?

 

Nå gjør jeg ikke det lengre (går til psykiater som jobber kveld og helg), men jeg sa det bare rett ut jeg

 

Men skjønner veldig godt hva du mener. 

 

Det var sånn at du hadde tatt gentest på nedbrytingen av SSRI?

[frosken]

Joda. Jeg synes bare det er så vanskelig å ha masse hullete fravær fra jobben om jeg skal gå hyppig til psykolog. Da blir jeg bare enda mer nervøs i forkant i tilfelle noen skulle lure på hva jeg skal. Det er jo ikke slik at dette er noe jeg deler med kolleger akkurat. Det er jo ganske tabu tema. Hvordan håndterer du sånt når du har fravær pga psykologtimer?

Av og til må man svelge noen kameler for å skape rammer som kan gi endring. Verden går ikke under av om noen kollegaer skulle komme til å få vite at du går til psykolog. Du kan selvfølgelig godt pakke det inn og påstå at du skal til fysioterapeut i stedet, men du bør i det minste sørge for å jobbe intensivt i psykoterapi for å komme deg videre.

 

Synes nhd sier noe vesentlig om det med "skal bare" og "tåler ikke".

[ISW]

Det er vanskelig å finne på noe problemløsende her.

 

Det finnes "tåler ikke"-pasienter. De tåler ikke medisinene, ikke psykoterapiene og ikke behandlerne. Hvis de har tendenser til "skal bare", blir prognosen enda dårligere. De skal bare slutte med medisinen fordi de skal på fest, ferie eller fordi de bare måtte prøve hvordan det var uten. Hvis de skal bare hoppe over noen behandlingstimer også fordi de skal til frisøren eller på hytta, blir prognosen enda dårligere.

 

Noen har så alvorlig sykdom at de må prioritere behandling foran alt annet om de skal bli bedre. Det innebærer å holde ut det ubehaget som alltid er ved oppstarten av medisiner. Det betyr å prioritere psykoterapien foran alt annet. Prioritere hjemmeoppgavene i psykoterapi, og alltid stille topp beredt til neste time.

 

Jeg håper for din del at du verken er en "tåler ikke" eller "skal bare"-pasient.

 

Jeg har noen spørsmål til dette. Jeg stiller dem i denne tråden fordi det virker som om jeg også har en underlig respons på medikamenter, og fordi jeg har hørt flere ulike ting når det gjelder dosering.

 

Jeg har tatt nye serumkonsentrasjoner nå, som jeg ikke har fått svaret på enda. Men for meg er det veldig typisk ved doseøkninger og oppstart av nye medikamenter; 3-4 dager med forverring, så en veldig fin uke, og deretter tilbake til der jeg var, mer eller mindre. Det irriterer meg, for hver gang jeg gjør en slik endring, så tenker jeg "ah, endelig noe som hjalp" og så er jeg mer eller mindre tilbake der jeg var igjen. Hva er dette et tegn på?

 

Jeg har (dessverre) en psykiater som forholder seg til maksimaldoseringen i Felleskatalogen og ikke serumkonsentrasjon. Synes det er uheldig at jeg går og "daffer" på 60-70 nmol/l sertralin hvis jeg kan få fullgod effekt av å øke den opp mot 200-250 nmol/l. 

 

Er det slik at serumkonsentrasjonen gir den fulle sannheten, slik at man (i teorien) om nødvendig skulle måtte ta opp i 1 gram Zoloft eller 100 mg Cipralex om dagen, og at det er like ufarlig som om en person som bryter ned medikamentet saktere tar 150-200 mg Zoloft eller 20-30 mg Cipralex?

[Gjest]

Det er vanskelig å finne på noe problemløsende her.

 

Det finnes "tåler ikke"-pasienter. De tåler ikke medisinene, ikke psykoterapiene og ikke behandlerne. Hvis de har tendenser til "skal bare", blir prognosen enda dårligere. De skal bare slutte med medisinen fordi de skal på fest, ferie eller fordi de bare måtte prøve hvordan det var uten. Hvis de skal bare hoppe over noen behandlingstimer også fordi de skal til frisøren eller på hytta, blir prognosen enda dårligere.

 

Noen har så alvorlig sykdom at de må prioritere behandling foran alt annet om de skal bli bedre. Det innebærer å holde ut det ubehaget som alltid er ved oppstarten av medisiner. Det betyr å prioritere psykoterapien foran alt annet. Prioritere hjemmeoppgavene i psykoterapi, og alltid stille topp beredt til neste time.

 

Jeg håper for din del at du verken er en "tåler ikke" eller "skal bare"-pasient.

Handler ikke dette (også?) om motivasjon...?

[YoplaitDouble]

Nå gjør jeg ikke det lengre (går til psykiater som jobber kveld og helg), men jeg sa det bare rett ut jeg

 

Men skjønner veldig godt hva du mener. 

 

Det var sånn at du hadde tatt gentest på nedbrytingen av SSRI?

Jepp. Normal nedbrytning. Tas bare dårlig opp i tarmen. Men jeg tror ikke SSRI er noe alternativ lenger, jeg blir egentlig bare dårligere jo høyere dose, uten at det forsvinner etter flere uker. Legen vil heller ikke øke enda mer, når jeg må opp på 100mg Cipralex for å komme på OK nivå. Prøvde 40mg uten noe effekt. Det føles heller ikke riktig å øke enda mer når jeg bare blir dårligere av det. Det er noe som ikke stemmer helt når bivirkninger ikke går over etter mange uker på samme dose. Jeg tviler sterkt på det bare er å øke enda mer når jeg reagerer sånn på lav serumverdi. Jeg er tross alt et menneske og ikke et lab-eksperiment 

 

Eksempel på rare bivirkninger på 40mg:

- Du føler det er "kleint" å ha tatt opp boliglån og "kleint" å måtte kommunisere med banken

- Du holder på å få panikk på apoteket fordi du er kjempenervøs for å hente ut medisin

- Du blir nesten livredd en helt normal kollega på jobben som skal vise deg noe, og klarer nesten ikke svare på det han sier fordi du "kjenner" angsten for ingenting bare han nærmer seg i rommet

 

...ikke så morsomt å bli helt satt ut på den måten uten at det går over før dose reduseres   Opplever det litt på grensen til respektløst at det forsøkes å gi meg skylden for å "ikke tåle" medisinen. Jeg tåler ganske mye. Men når du først har stått på 10mg i 6 uker og fortsatt har bivirkninger, og ved økning blir det bare enda verre. Da handler det ikke om at jeg psykisk sett ikke tåler medisinen eller er "lat" som ikke godtar å ha bivirkninger konstant i 3 måneder. Den virker jo tross alt ikke og gjør meg bare enda verre. Det skal ikke ta et kvart år med birkninger før man får effekt. Som jeg heller aldri vil få med de lave serumverdiene.

Endret 27. september 2013 av YoplaitDouble