Får ikke klemme tenåringene mine

[AnonymBruker]

Det oppleves som en slags sorg at de alltid avviser meg hver gang jeg ønsker å gi dem en klem. Begge er gutter. Faren har ikke behov for å gi klem til dem, men jeg har alltid vært en "klemmer" med mine nærmeste.

 

Andre som opplever det samme?

Anonymous poster hash: b0c4f...88e

[Dorthe]

Dattera mi er en klemmer, mens minstemann vil ikke egentlig ikke.  Så det blir under tvang

[AnonymBruker]

Jeg gir ofte klemmer til mine barn. Eldste datter på 24 både gir og mottar uten spesielle oppfordringer. Datter og sønn få år yngre gir ikke klemmer, han tar gjerne imot, hun er mye mer nølende, da skal det helst være veldig forsiktig og puslete. Hun er mer som sin mor; henne gir heller aldri klemmer, men kan til nød ta imot fra meg og barna. Fatter ikke hvorfor det skal være nødvendig å gjøre seg så kostbar.

Anonymous poster hash: 3cb88...152

[TulleKoppen]

Hvordan faren opplever klemming:

 

 

Hvordan tenåringsbarna opplever klemming:

 

[AnonymBruker]

Hvordan faren opplever klemming:

 

 

Hvordan tenåringsbarna opplever klemming:

 

 

Grøss for en overdrivelse. Jeg kan godt gi resten av familien skikkelige bamseklemmer, men jeg presser ikke lufta ut av lungene deres og heller ikke påfører dem smerte. De skal bare førle at jeg setter veldig pris på dem! Skjønner ikke hvorfor noen skal ha så problem med fysisk kontakt som illustrert i de bildene.

Anonymous poster hash: 3cb88...152

[TulleKoppen]

 

Grøss for en overdrivelse. Jeg kan godt gi resten av familien skikkelige bamseklemmer, men jeg presser ikke lufta ut av lungene deres og heller ikke påfører dem smerte. De skal bare førle at jeg setter veldig pris på dem! Skjønner ikke hvorfor noen skal ha så problem med fysisk kontakt som illustrert i de bildene.

Anonymous poster hash: 3cb88...152

 

 

Nå mente jeg å snakke om noe generelt da, ikke spesifikt for deg... 

[Madelenemie]

Hei!

 

Jeg liker ikke klemmer, noen av barna gjør det heller ikke, vi klemmer ikke, men vi er glad i hverandre, veldig.

 

Jeg klemmer de minste fordi jeg vet man skal gjøre det, det liker jeg og de liker det, jeg klemmer dem mye for tiden :-)

 

Men jeg tenker aldri på å klemme voksne feks venner, nå som jeg er blitt kjent med systemet, hender det når andre gir beskjed om at de liker klemmer, at jeg klemmer, men det er ikke noe behov jeg har.

Jeg gjør det da bare for å glede dem.

 

Likevel har jeg oppdaget at etter jeg begynte å klemme mitt barn som liker klemmer, har jeg begynt å slappe av med det, eller synes det er ok, og fint, til å begynne med måtte jeg mer tenke "gi en klem hver morgen" så ga jeg en klem hver morgen, pluss på ettermiddagen, pluss på kvelden, festet hendene hardt rundt barnet, og klemte  :-) Når jeg gjør det nå, tenker jeg mindre og noen ganger ikke over det, jeg klemmer fordi jeg mer selv syns det er hyggelig :-)

 

Når barna er små og man ammer, så er det med nærhet og klemming mer naturlig enn når de blir større, sånn er det for meg, og tenåringer er for meg nesten voksne, det var ukjent for meg at de vil ha klem, men er det sånn, så endrer jeg meg, og nå har jeg gjort mange gode erfaringer ved min endring på mange sentrale områder.

[Kayia]

Det oppleves som en slags sorg at de alltid avviser meg hver gang jeg ønsker å gi dem en klem. Begge er gutter. Faren har ikke behov for å gi klem til dem, men jeg har alltid vært en "klemmer" med mine nærmeste.

Andre som opplever det samme?

Jr ønsket alltid kos på ryggen etter legging som liten. Han sa alltid "kommer du opp?" etter tannpuss, men plutselig en dag gikk han bare opp og sa "natta".

 

Jeg satt igjen litt paff og tenkte "merkedag - der startet løsrivingsprosessen for fullt".

 

Jeg tror du opplever det samme, dvs guttenes første, viktige løsrivingshandling. IKKE uttrykk sorg overfor dem, og slutt å tenk dette som avvising. Dette er nemlig en viktig grensesettende handling fra deres side, og det er starten på deres prosess med å finne ut hvem de er, hva de ønsker, hvordan de ønsker det etc. Svært viktig fase for resten av deres relasjonelle liv.

 

Om du venter tålmodig og respekterer grensene deres kommer forresten klemmene tilbake  

[Lillemus]

Jeg klemmer ungene mine og de klemmer meg. De er nå 13 og 15 år og det går ikke en dag (når de er hos meg da) uten at vi klemmer hverandre opptil flere ganger. Jentungen er veldig klemmete, guttungen litt mindre, men han klemmer meg gjerne når han takker for maten (uoppfordret!) og vi gir alltid nattaklem til hverandre.

 

Jeg tenker at jeg må ha gjort noe riktig når min 15-årige sønn gir meg nattaklem og sier "Natta mamma, jeg er så glad i deg!" *smelt*   Men å klemme meg i venners påsyn?! *høhø* Jeg har ikke fått nærmet meg klassearealet siden han begynte i 4. klasse, men i går - han går nå i 10.! - viste han faktisk at han kjenner meg i skolegården! Nå var det riktignok så sent på ettermiddagen at skolen var slutt og det var bare en gjeng som trente kampsport i gymsalen med vinduer ut mot skolegården, men allikevel.

[laban]

Jeg tenker at jeg må ha gjort noe riktig når min 15-årige sønn gir meg nattaklem og sier "Natta mamma, jeg er så glad i deg!"

Du har sikkert gjort mye riktig, men jeg tror ikke på noen entydig sammenheng mellom kvaliteten på foreldrene / oppdragelsen og avkommets lyst til å gi dem klem i tenårene.

[Miss Piggy]

Jeg vet ikke når jeg begynte å misslike å få klemmer av mamma. Men hun var veldig "dulle og klemme på veslejenta si" og sånn er hun fortsatt. (Jeg er snart 30) Jeg syns det var og er veldig ubehagelig.

 

Jeg tvinger meg selv til å gi henne en klem av ren høfflighet hvis det er snakk om en "takk for ett eller annet" eller det er lenge siden sist. 

Hun har sakt at hun syns det er trist at jeg er så avvisende på nærkontakt. Jeg skjønner henne jo, for jeg har jo vært veslejenta hennes en gang i tiden. Men barn blir voksene de også og man må bare innse at "dulletiden" er forbi.

[Miss Piggy]

Tror man bare må respektere at alle ikke er like glad i å klemme. Det betyr ikke at barna ikke er glad i deg!

[Madelenemie]

Tror man bare må respektere at alle ikke er like glad i å klemme. Det betyr ikke at barna ikke er glad i deg!

Hei!

 

Det er viktigere å vise barna at man er stødig tilstede i livet deres med praktisk bistand, uten for mange ord og klenging/klemming. Så får de finne sin vei, det er lettere tror jeg hvis man slipper å få for mange maseord inn i ørene, og gnåleord (det er ord om en klem)

 

Jeg hjelper barna med lekser, jeg lager mat og jeg ordner opp i deres praktiske vansker, dette fordi jeg elsker dem. Utover det snakker vi lite, kanskje de savner mer prat, men jeg finner ikke så mye å si.

[Miss Piggy]

Hei!

 

Det er viktigere å vise barna at man er stødig tilstede i livet deres med praktisk bistand, uten for mange ord og klenging/klemming. Så får de finne sin vei, det er lettere tror jeg hvis man slipper å få for mange maseord inn i ørene, og gnåleord (det er ord om en klem)

 

Jeg hjelper barna med lekser, jeg lager mat og jeg ordner opp i deres praktiske vansker, dette fordi jeg elsker dem. Utover det snakker vi lite, kanskje de savner mer prat, men jeg finner ikke så mye å si.

 

Veldig enig med deg der!

[Bella Dotte]

Det er forferdelig å måtte klemme noen om man ikke liker det, om man ikke liker klemmer overhodet, eller ikke liker å klemme akkurat den personen, eller i akkurat den situasjonen. Det bør motparten repsektere. Å bli tvunget til slikt som å klemme, eller spise opp mat man ikke orker, kan føre til problemer med å sette grenser og bli utsatt for overgrep senere.

[tonie]

 

Det oppleves som en slags sorg at de alltid avviser meg hver gang jeg ønsker å gi dem en klem. Begge er gutter. Faren har ikke behov for å gi klem til dem, men jeg har alltid vært en "klemmer" med mine nærmeste.

 

Andre som opplever det samme?

Anonymous poster hash: b0c4f...88e

 

Sønnen min er bare ti, og har heldigvis ikke begynt å avvise klemmene mine enda. Han er innmari kosete, så jeg har et håp om at han aldri vil bli en klemhater. Jeg kommer nok også til å savne det veldig i så fall. Jeg er egentlig ikke en klemmer, jeg da. Liker aldeles ikke å bli klemt av hvem som helst, men det er noe helt annet med klemmer fra mine nærmeste. Hvis ungen min en dag ikke vil klemmes kommer jeg ikke til å presse meg på, for jeg kjenner den følelsen, og den er ikke god. Man bør respektere andres grenser.

[Colette]

 

Sønnen min er bare ti, og har heldigvis ikke begynt å avvise klemmene mine enda. Han er innmari kosete, så jeg har et håp om at han aldri vil bli en klemhater. Jeg kommer nok også til å savne det veldig i så fall. Jeg er egentlig ikke en klemmer, jeg da. Liker aldeles ikke å bli klemt av hvem som helst, men det er noe helt annet med klemmer fra mine nærmeste. Hvis ungen min en dag ikke vil klemmes kommer jeg ikke til å presse meg på, for jeg kjenner den følelsen, og den er ikke god. Man bør respektere andres grenser.

Du  kan være glad du slipper å klemme kunder du     Jeg hadde besøk av en kunde her om dagen, som forlanger minst 2 klemmer pr. besøk hos oss.  Og det betyr 4 klemmer i året.  Men han er både kjekk og hyggelig da   Og jeg er absolutt en klemmer, og ikke så nøye på den biten

[AnonymBruker]

Dette er nok ikke så uvanlig Selv var jeg aldri en klemmer, uansett alder. Og ja, spesielt i tenårene. Det er da man utvikler seg mest som person, man begynner å tenke sjølv, finner sine grenser osv. Og det at vi begynner å trekke oss litt vekk ifra foreldrene våre er jo helt naturlig. Skulle jo tatt seg ut om vi i voksen alder skulle gå å holde hender med foreldrene våre i byen, klemme de 24/7 og sove i samme seng som de. Nei, dette er ikke noe å bekymre seg over! Ikke noe mer enn et tegn på at de begynner å bli voksne

Anonymous poster hash: be829...5a1

[AnonymBruker]

 

Det oppleves som en slags sorg at de alltid avviser meg hver gang jeg ønsker å gi dem en klem. Begge er gutter. Faren har ikke behov for å gi klem til dem, men jeg har alltid vært en "klemmer" med mine nærmeste.

 

Andre som opplever det samme?

Anonymous poster hash: b0c4f...88e

 

Helt normalt:)

Anonymous poster hash: f900c...750