Hva avgjør hvor mye hjelp du får?

[AnonymBruker]

Jeg snakker ofte med mennesker som har alvorlige psykiatriske diagnoser, og har mange ganger undret over at folk får så ulik grad av hjelp og tilbud om terapi. Noen får knapt noe utover medisiner, og er til tider desperate mens de venter på å komme inn til en samtale som ligger langt fram i tid. Andre får "alt", og følges tett opp både hjemme og på behandlingssted. Noen mister behandlingstilbud tvert hvis de ikke følger opp terapi og medisiner, mens andre igjen kan slutte og begynne på igjen med medisiner så mye de vil uten at det får konsekvenser.

 

Jeg kjenner to med samme bipolar-diagnose og ganske lik livssituasjon, med tenåringsbarn og ektemann. De er på noenlunde samme alder, pluss minus fem år. Begge har mye tvangsproblematikk, og tidvis selvmordstanker. Den ene får alt som finnes av hjelp, og den andre får nesten ingenting. 

 

Hva er det som avgjør hvem som får og hvem som ikke får?

Anonymous poster hash: 36390...c10

Anonymous poster hash: 36390...c10

[stjernestøv]

 

Jeg snakker ofte med mennesker som har alvorlige psykiatriske diagnoser, og har mange ganger undret over at folk får så ulik grad av hjelp og tilbud om terapi. Noen får knapt noe utover medisiner, og er til tider desperate mens de venter på å komme inn til en samtale som ligger langt fram i tid. Andre får "alt", og følges tett opp både hjemme og på behandlingssted. Noen mister behandlingstilbud tvert hvis de ikke følger opp terapi og medisiner, mens andre igjen kan slutte og begynne på igjen med medisiner så mye de vil uten at det får konsekvenser.

 

Jeg kjenner to med samme bipolar-diagnose og ganske lik livssituasjon, med tenåringsbarn og ektemann. De er på noenlunde samme alder, pluss minus fem år. Begge har mye tvangsproblematikk, og tidvis selvmordstanker. Den ene får alt som finnes av hjelp, og den andre får nesten ingenting. 

 

Hva er det som avgjør hvem som får og hvem som ikke får?

Anonymous poster hash: 36390...c10

Anonymous poster hash: 36390...c10

 

 

Tror det er tilfeldig og kommer an på behandleren, jeg kjenner folk med alvorlige diagnoser som kun får medisiner via legen sin. De kunne trengt en psykiater som fulgte dem opp. Og en gang jeg sluttet med medisiner sa psykologen "Ok da er det ikke vits i at du går til meg", men jeg var bare glad jeg ble kvitt han.

[Bella Dotte]

Trynefaktoren. Eller hvor man havner hen.

[AnonymBruker]

I bedre perioder får jeg dårlig samvittighet for å gå i behandling når jeg tenker på alle de som ikke får det.

 

 

Anonymous poster hash: a5c06...d83

[Bella Dotte]

Jeg har også av og til dårlig samvittighet for at jeg bruker ressurser slik, men så tenker jeg over hvordan jeg hadde hatt det hvis jeg ikke hadde fått det jeg får, og at jeg tror jeg trenger enda mer... det er vanskelig.

[Inner self]

Tror det varierer en del, etter hvor man bor. Oslo tror jeg har ganske rikelig tilbud. Jeg bodde på Romerike før, der var det mye mindre tilbud... Men det er jo en stund siden da.

[xxløvetannxx]

Det tror jeg kommer mye an på hva man selv er i stans til å kreve. Ikke så mye stedsbestemt eller diagnoseavhengig. Jeg bor i distriktet, får medisin (depot) satt av lege samt samtale hver tiende dag, psykepleier i kommunen ved behov og psykiater annenhver uke. Jeg behandles for Ptsd og psykoselidelse... føler også på skyldfølelse når jeg tenker på de som ikke får den hjelpen de trenger.

[Bella Dotte]

Ja, enig, det er absolutt avhengig av hvor mye man klarer å "mase", dvs legge fram problemene sine så de fremstår alvorlige, men ikke umulige.

[AnonymBruker]

Ja, enig, det er absolutt avhengig av hvor mye man klarer å "mase", dvs legge fram problemene sine så de fremstår alvorlige, men ikke umulige.

 

Jeg har inntrykk av hvis man "scorer" lavt på selvmordstanker kommer man automatisk bakerst i køren og må ta til takke med kun medisiner. Er det slik at man skal være nødt til å lyve om selvmordstanker for å bli tatt alvorlig????

Anonymous poster hash: 37e85...922

[Bella Dotte]

 

Jeg har inntrykk av hvis man "scorer" lavt på selvmordstanker kommer man automatisk bakerst i køren og må ta til takke med kun medisiner. Er det slik at man skal være nødt til å lyve om selvmordstanker for å bli tatt alvorlig????

Anonymous poster hash: 37e85...922

 

 

På det nivået du peker på her, snakker vi legevakt eller innleggelse. "Dagligpsykiatrien" vil nok ha minst mulig med selvmordstanker å gjøre.

[AnonymBruker]

På det nivået du peker på her, snakker vi legevakt eller innleggelse. "Dagligpsykiatrien" vil nok ha minst mulig med selvmordstanker å gjøre.

 

Men hva skal men gjøre når man har gått og ventet i nesten ett år på hjelp i det offentlige helsevesenet? Alt bare flyter, det er ingen som vet noen ting eller kan svare på hva som skjer videre, samtidig som man selv synker dypere og dypere ned i gjørma.

Anonymous poster hash: 37e85...922

[AnonymBruker]

 

Men hva skal men gjøre når man har gått og ventet i nesten ett år på hjelp i det offentlige helsevesenet? Alt bare flyter, det er ingen som vet noen ting eller kan svare på hva som skjer videre, samtidig som man selv synker dypere og dypere ned i gjørma.

Anonymous poster hash: 37e85...922

 

Hvis du er henvist videre mener jeg de skal sende brev om hvor lang ventetiden er.

Anonymous poster hash: a5c06...d83

[Bella Dotte]

Du enten må være frisk nok for dps/privatpraktiserende, dvs ikke ha alvorlige selvmordstanker (om du har, så ikke nevn dem), eller ha psykose eller selvmordsplaner og kontakte legevakt og få dem til å legge deg inn.

[Gjest]

Men hva skal men gjøre når man har gått og ventet i nesten ett år på hjelp i det offentlige helsevesenet? Alt bare flyter, det er ingen som vet noen ting eller kan svare på hva som skjer videre, samtidig som man selv synker dypere og dypere ned i gjørma. Anonymous poster hash: 37e85...922

Kanskje du skal ta kontakt med Nav pasientformidling? Kan hende de kan hjelpe deg.