Sjalusi er så irriterende og smertefullt

[Bella Dotte]

Jeg har omsider begynt å drive litt research selv, for jeg får ikke hjelp av noen. Det heller mest mot "søskensjalusi", for det er ikke hva folk flest tenker på som sjalusi hos voksne.

Jeg aksepterer ikke å måtte dele psykologen min med andre pasienter og tildels venner. At han har familie, går bra, men jeg misunner naboer og bekjente. Jeg har det ikke sånn med andre relasjoner, der er det helt
OK at de ikke har tid til meg hele tiden, det er rett og slett slitsomt om en er altfor ivrig. Jeg trenger mye tid for meg selv.

Jeg kan ikke akseptere at psykologen også har andre relasjoner. Det skjer nok fordi relasjonen vår kjennes så "eksklusiv" - vi er inne i en "boble" - dermed ligner det faktisk også litt på et parforhold. Alt blir så stort, og så sterkt. Og det igjen skyldes hvordan vi omgås, hvordan jeg blir møtt: Full oppmerksomhet, masse skryt, støtte, alt dreier seg om meg og hva jeg vil prate om, alt jeg sier er så fornuftig og interessant og spennende; han får meg til å føle meg helt utrolig vel og gir inntrykk av at han også har det bra, og at det er jeg som gjør at han har det bra. Han får meg til å føle meg smart og morsom, og derfor synes jeg nok at han er litt ekstra smart og morsom. Jeg føler at jeg er viktig; også for ham. Jeg blir emosjonelt påvirket og det virker som om han også er det (kanskje mest fordi jeg selv er emosjonelt påvirket), og det forsterker igjen følelsene mine. Jeg vil gjerne at de jeg liker også skal ha det bra og at jeg kan gjøre noe for dem. Men jeg slipper å bidra her, fordi psykologen tar hele ansvaret. Det er deilig, men gjør meg ambivalent, jeg føler meg uviktig og kommer i takknemlighetsgjeld når jeg føler at jeg aldri får gjort gjengjeld.

Ja, det får meg til å føle meg både viktig og uviktig. Det kjennes helt ekte ut, men så intenst at det virker kunstig. Jeg vil gjerne at det skal være sant, men er det det? Hvilke av av disse følelsene reflekterer virkeligheten?

Jeg får ikke så mye følelsen at jeg er i behandling, det kjennes mer ut som et vennskap. Men et vennskap som bare er på mine premisser - når vi er sammen. Psykologen er et knapphetsgode, det er ikke bare jeg som har "oppdaget" ham. Jeg må dele ham med flere. Dette er både deilig og sårt. Her er kanskje en del av bakgrunnen for min hang til selvmedlidenhet.

Han er ganske motsetningsfylt, synes jeg, både kultivert og bajas, seriøs og jovial. Kunnskapsrik og ydmyk, myk og tøff, energisk og rolig. Oppfører seg mest som en miljøarbeider, ikke som jeg forestiller meg en psykolog "skal".

Han bruker mye tid på meg, og jeg vil ha mer, men jeg har dårlig samvittighet for det jeg allerede legger beslag på. Jeg savner ham fort og sterkt.

Det kjennes ut som det er jeg som trenger ham mest, og han som forstår meg best, samtidig som han også liker meg best. Hvorfor kan ikke de andre pasientene få hjelp av noen andre?

Det er viktig for meg å ha noen som jeg kan snakke så uanstrengt med - alle andre relasjoner er mer krevende mentalt, mens denne kanskje er den relasjonen jeg er i som er mest krevende emosjonelt.

 

[frosken]

Jeg håper at psykologen snart ser nødvendigheten av ryddig grenser rundt behandlingen. Du kan snakke med ham om din sjalusi, men han bør ikke la seg påvirke av den.

[Bella Dotte]

Grenser er flott det, men jeg har uansett dette opphenget, som i sin tur skaper sjalusi (når han er borte)! Jeg mener, jeg føler så sterkt, er det normalt?

Endret 28. september 2013 av Bella Dotte

[frosken]

Grenser er flott det, men jeg har uansett dette opphenget, som i sin tur skaper sjalusi (når han er borte)! Jeg mener, jeg føler så sterkt, er det normalt?

Det er ikke vanlig å bli fullt så opphengt i sin psykolog som du er. Men jeg mener at hans grenseløshet er med på å "fore" dette opphenget hos deg.

 

Det er lettere å komme seg ut av en slik overopptatthet, dersom terapeuten har tydelige grenser. Terapitimer på hans kontor til faste tidspunkt med jevne mellomrom og ingen kontakt mellom disse timene, vil kunne hjelpe.

[Bella Dotte]

OK. Mener du at hans grenseløshet også innbefatter mimikk (som jeg oppfatter som engasjert) og skryt (som jeg oppfatter som berettiget) - burde jeg helst hatt en "stiv" psykolog som sa mm, mm, mm og "hvordan har vi det i dag"? (Det ville også gjøre meg frustrert, men på en annen måte...

 

Jeg har forresten hatt opplegg med "Terapitimer på hans kontor til faste tidspunkt med jevne mellomrom og ingen kontakt mellom disse timene" med andre, og jeg har vært like opptatt av disse. Men jeg ble ikke sjalu, for disse hadde ikke andre pasienter enn meg da.

Endret 28. september 2013 av Bella Dotte

[frosken]

OK. Mener du at hans grenseløshet også innbefatter mimikk (som jeg oppfatter som engasjert) og skryt (som jeg oppfatter som berettiget) - burde jeg helst hatt en "stiv" psykolog som sa mm, mm, mm og "hvordan har vi det i dag"? (Det ville også gjøre meg frustrert, men på en annen måte...

 

Jeg har forresten hatt opplegg med "Terapitimer på hans kontor til faste tidspunkt med jevne mellomrom og ingen kontakt mellom disse timene" med andre, og jeg har vært like opptatt av disse. Men jeg ble ikke sjalu, for disse hadde ikke andre pasienter enn meg da.

Du har snakket om også andre ting enn mimikk og verbale utsagn. Du har vært opptatt av klemming av psykologen, kafebesøk med øldrikking og hjemmebesøk. Jeg tror særlig disse tingene har medvirket til at du stadig blir mer - og ikke mindre - opphengt i psykologen.

 

Vet ikke helt hva du omtaler som "skryt", men jeg anser det ikke for å være psykologens oppgave å gi deg stadige bekreftelser.

[Bella Dotte]

Hjemmebesøk er standard prosedyre for ham. Klemming er et behov som oppstår hos meg når det blir veldig emosjonelt. Det er han som er glad i øl, ikke jeg. Jeg ser på dette som litt perifert i denne sammenhengen.

 

Ja, med skryt mener jeg bekreftelse, at han sier hyggelige ting til meg, om meg, støtter meg med at jeg har tatt gode avgjørelser evt ikke hadde andre valg osv. Skal han ikke gjøre det, altså?

[frosken]

Hjemmebesøk er standard prosedyre for ham. Klemming er et behov som oppstår hos meg når det blir veldig emosjonelt. Det er han som er glad i øl, ikke jeg. Jeg ser på dette som litt perifert i denne sammenhengen.

 

Ja, med skryt mener jeg bekreftelse, at han sier hyggelige ting til meg, om meg, støtter meg med at jeg har tatt gode avgjørelser evt ikke hadde andre valg osv. Skal han ikke gjøre det, altså?

Å uttrykke verbal støtte til at du tar gode valg etc., er ok. Klemmingen mener jeg ikke er ok.  Terapi handler om å sette ord på følelser og behov, ikke å få dem dekket umiddelbart av terapeuten gjennom f.eks. klemming.