Usikker på skam

[TulleKoppen]

Hei.

 

Jeg opplever ikke at jeg har sosial angst, jeg har f.eks. ikke problemer med å dra på et kjøpesenter selv om jeg føler at jeg er i alles fokus og at det liksom hagler ned ord om meg, men som selvsagt egentlig bare er tanker. Ja det er jo kanskje litt problematisk da, men det jeg mener er at jeg ikke får sammenbrudd eller noe, jeg takler det fint, jeg gjennomfører det alltid, og jeg gruer meg ikke for å gjøre det på nytt.

 

Det jeg imidlertid har problemer med, er hvordan jeg opplever det å være sosial. Som regel er det ikke positive oppleveleser, unntaket er hovedsakelig nær familie. Ja, jeg snakker om situasjoner der man snakker med hverandre og er sammen, til motsetning fra kjøpesenteret hvor man bare passerer andre.

 

Men så lurer jeg på om dette er et annet problem enn sosialangst, eller om det bare er _litt_ sosialangst.

 

For. Hvis det bare er litt sosialangst, men bare litt, så er det jo grunn til å skamme seg meg. For min del. Skjerpe seg burde man uansett, med tanke på å fungere i samfunnet, men noen grunner er bedre enn andre, og hvis jeg bare har et snev av sosialangst - så er det jo grunn til å skamme seg. Skam kan være bra, det, det er ikke all skam som er negativt og uønsket (selv om det aldri oppleves godt).

 

Jeg sier _ikke_ at sosialangst er noen dårlig grunn, og at de som har dette må skamme seg, tvert imot faktisk. Men siden jeg ikke har problemer med kjøpesenter, noe jeg vet at mange med sosialangst har, så vil jeg jo, hvis det er denne typen problematikk dette dreier seg om, ikke kvalifisere for å ha sosialangst, altså selv om det er den type problematikk. Og da bør jeg skamme meg.

 

Merk at jeg her ikke snakker om disse tankene jeg får sammen med andre. Jeg snakker bare om ubehaget.

 

Eller kanskje tankene er relatert til ubehaget? Ja, det er kanskje verre med disse tankene når man er mer tett sosialt sett. På et kjøpesenter er man jo ikke tett sosialt sett, det er man derimot på et middagsselskap.

 

Da jeg fikk i gruppeterapi fikk jeg beskjed om at jeg hadde sosialangst. Det ble faktisk insistert på det, selv om jeg fortalte noenlunde det samme som jeg har gjort her. Men jeg kjenner meg altså ikke igjen i den typen problematikk, i alle fall ikke når det er alvorlig nok til en diagnose. Og ingen terapeut/utreder har fortalt meg at det er sosialangst jeg sliter med. Jeg stoler jo selvsagt mer på legen/psykologen enn hjelpepleiere og sykepleiere.

 

Ja, jeg tror ikke det er sosialangst.

 

Men jeg skjønner ikke helt det store bildet her. Jeg har jo ikke direkte angst i sosiale situasjoner, det er ikke som jeg må legge meg ned på gulvet i sammenbrudd. Så da har jeg vel ikke noe å unnskylde meg med?

 

Problemet er vel mitt eget syn på meg selv, og det synet jeg oppfatter at andre har på meg (uansett om dette er korrekt tolkning eller ikke).

 

Men er det en god nok unnskyldning til å ikke ha skam... det er spørsmålet. Jeg har masse skam jeg, men terapeuten forsøker at jeg skal bli kvitt denne.

 

Kanskje det er hensiktsmessig med mer skam? Skam er jo en stor bidragsyter i utviklingen av moral hos mennesker.

[Inner self]

I know no shame. Men jeg er heller ikke redd for kjøpesenter, men jeg har mistet evnen til smalltalk med helt ukjente mennesker.

[TulleKoppen]

I know no shame. Men jeg er heller ikke redd for kjøpesenter, men jeg har mistet evnen til smalltalk med helt ukjente mennesker.

 

Ok, ingen skam, og ikke redd for kjøpesenter, men kan jo selvsagt ha andre problemer.

[stjernestøv]

Kanskje det blir bedre når du gjør det ofte, eksponering?

[TulleKoppen]

Kanskje det blir bedre når du gjør det ofte, eksponering?

 

Snakker/er med folk? Ja, absolutt.

[ISW]

Virker som om det er dine påtrengende forestillinger som er problemet og ikke sosial angst?

Hvis du opplever problemet mer reelt, så kan du jo ikke putte alt i angsthatten. F.eks, møter du på en gal hund og blir skadet, og derfor redd, så er ikke det "hundeskrekk" liksom.

Du føler at folk snakker om deg. For deg er jo det et reelt problem som du må prøve å gjøre noe med? Om det er tvangstanker eller noe annet er vanskelig å si, men det skader jo aldri å eksponere seg litt. Av typen; snakker de om meg? So what. La folk snakke. Jeg er meg, folk kan si hva de vil.

Men ofte er det jo slik at du har et annet mål med behandlingen enn det fornuftige. Det har jeg også. Jeg ønsker meg en garanti for å ikke være suicidal. Du ønsker å vite om noen snakker om deg, eventuelt at de skal slutte med det. Du gir nok blanke i om du skulle være suicidal eller ikke, og jeg gir blanke i om noen snakker om meg. Spørsmålene interesserer oss ikke. Men vi har begge to andre spørsmål som vi bryr oss veldig om

[TulleKoppen]

 

 

Ja, jeg må jo/nok eksponere/utfordre meg mer! 

 

Uansett om det er angst eller hva det er. Er vel ikke bare ved angst man trenger å eksponere seg?

 

Jeg opplever det ikke som vrangforestillinger, jeg ser på det mer som tankevandring - uønsket/skadelig som sådann. Men heller ikke tvangstanker slik du beskriver dem, du syns jo det er plagsomt med tankene og du ønsker dem ut av sinnet. Sånn er ikke jeg, det er ikke tankene i seg selv som er plagsomt, og jeg prøver ikke å fjerne dem fra sinnet. Jeg er ikke redd for tankene, det jeg er redd for er om de skulle være sanne. Altså, når jeg får slike tanker, så tenker jeg ikke "søren, nå kommer de tankene igjen, det er dumt", det jeg tenker er tankene i seg selv, jeg tenker ikke noe _om_ tankene, jeg "er" i tankene. Jeg surfer rundt på dem. Men jeg er likevel i stand til å "ta meg i skinnet" og korrigere meg og si at det jeg tenker ikke er virkelig (som regel).

[ISW]

Tvangstanker kan jo være så mangt.. Ikke alle tvangstanker innebærer masse angst. Men felles for de fleste er at de kommer av en underliggende tvil, som de selv er med på å forsterke.

Uansett hva disse tankene er, ville du vel hatt det bedre uten dem og det er jo i seg selv en grunn til å gjøre noe med det. Nei, det er ikke lett. Jeg vet det :/

Det jeg tror er løsningen er å i størst mulig grad avfokusere på å besvare tankene. Som nevnt, vi ønsker å vite sikkert. Er det sånn, eller er det det ikke? En sunnere holdning er nok å mer fokusere på "trenger jeg egentlig å vite om de snakker om meg og eventuelt hva de sier"?

[TulleKoppen]

En sunnere holdning er nok å mer fokusere på "trenger jeg egentlig å vite om de snakker om meg og eventuelt hva de sier"?

 

Det er jo helt klart, men _det _handler jo ikke om hvilke tanker jeg har, det handler om hvordan jeg er som person... noe man selvsagt kan forandre på det og, dog. Tror problemet mitt handler om at jeg er på veldig vakt for ting som kan såre meg. Det hjelper sikkert å bli tryggere på seg selv, og det kan man gjøre gjennom å erfare at man kan være trygg på seg selv.

[ISW]

Det skjønner jeg veldig godt. Det kommer vel også av at man kanskje husker å ha fått et par smeller "i trynet" og så blir man veldig var på dette senere.

 

Ja, når du lærer deg å bli mer trygg på deg selv tror jeg mange av problemene dine kommer til å mildne ganske mye. Du vil bry deg mindre om hva andre tror og mener om deg, som igjen vil gi deg bedre fungering. Og kanskje gjøre at du vil være i stand til å jobbe litt, som igjen kanskje vil bygge deg ytterligere opp.

 

Jeg har tro på deg og vi er her hvis du lurer på noe!

[sur kjerring]

Hei.

 

Jeg opplever ikke at jeg har sosial angst, jeg har f.eks. ikke problemer med å dra på et kjøpesenter 

 

Men har man problemer med å gå rundt på et kjøpesenter hvis man har sosialangst da? Trodde det gikk mer på kontakt med andre?

[TulleKoppen]

Jeg har tro på deg og vi er her hvis du lurer på noe!

 

Takk for det! 

 

Jeg vet egentlig ikke hvor trygg jeg er på meg selv, jeg tror folk oppfatter at jeg er veldig trygg på meg selv, så det er kanskje bare en innbilning at jeg er utrygg på meg selv...

 

Men har man problemer med å gå rundt på et kjøpesenter hvis man har sosialangst da? Trodde det gikk mer på kontakt med andre?

 

Er det sånn det er? Den gruppa jeg var i, der var alle redd for å dra der det var mye folk. Jeg er ikke redd for folkemengder, ingenting faktisk.

[sur kjerring]

 

Er det sånn det er? Den gruppa jeg var i, der var alle redd for å dra der det var mye folk. Jeg er ikke redd for folkemengder, ingenting faktisk.

 

Jeg vet ikke jeg, det er derfor jeg spør;)

 

Er du ikke redd for noe som helst?

[TulleKoppen]

Jeg vet ikke jeg, det er derfor jeg spør;)

 

Er du ikke redd for noe som helst?

 

Mente ingenting redd for folkemengder. 

 

Jeg er redd for store høyder, da kjenner jeg det i kroppen. Når bussen råkjører på glatta, det er ikke særlig morsomt. Og ja, tror det eller ei, men jeg blir redd når det er mutters stille rundt meg og jeg ikke har hørt menneske-lyder på lenge... 

[TulleKoppen]

Jeg er et forferdelig dårlig menneske... håper ikke alle ser ned på meg likevel, da. 

[ISW]

Jeg er et forferdelig dårlig menneske... håper ikke alle ser ned på meg likevel, da. 

Du hjelper mange her inne. Vær stolt av det.

[TulleKoppen]

Du hjelper mange her inne. Vær stolt av det.

 

Nei, det gjør jeg ikke, jeg forpester overalt med min hatske personlighet...

[TulleKoppen]

Hm, dette er vel en ganske barnslig uttrykksmåte. Jeg har jo bare frykt for at jeg har oppført meg på en lite ålreit måte og at mange har begynt å mislike meg / fortsatt misliker meg på grunn av dette.

[Nycora]

Hm, dette er vel en ganske barnslig uttrykksmåte. Jeg har jo bare frykt for at jeg har oppført meg på en lite ålreit måte og at mange har begynt å mislike meg / fortsatt misliker meg på grunn av dette.

Du må begynne å tro bedre om deg selv. Tror du er veldig grei jeg. Hva har du gjort for noe galt da? Drept noen?

[TulleKoppen]

Du må begynne å tro bedre om deg selv. Tror du er veldig grei jeg. Hva har du gjort for noe galt da? Drept noen?

 

Kanskje jeg må det ja, begynne å tro bedre om meg selv. Takk for at du tror jeg er grei. Nei, jeg har ikke gjort så mye galt, ting som å kjøre litt over fartsgrensen og sånn (selv om jeg fint kan gruble over om jeg har gjort langt verre ting).

 

Men fant ut nå at det jeg ikke helper stort å etterspørre om andre misliker meg. For hva skal de andre da svare? Og at det er sånn (man må svare) er jeg jo klar over.