Usikker på skam

[TulleKoppen]

 

Leser man alle dine innlegg her inne, virker det som om akkurat det ikke stemmer...

Anonymous poster hash: d10e7...28a

 

 

Hva om jeg bare later som... 

[Nycora]

Hva om jeg bare later som... 

Da bør du kanskje bli skuespiller "i ditt neste liv"?

[TulleKoppen]

Da bør du kanskje bli skuespiller "i ditt neste liv"?

 

Hehe! 

 

Jeg får slutte!

[TulleKoppen]

Ja, med dette jeg skriver her.

[TulleKoppen]

Takk for "støtten", alle som har svart.

[Nycora]

Ja, med dette jeg skriver her.

Helt enig. Tenk på noe morsomt i stedet  .

[TulleKoppen]

Helt enig. Tenk på noe morsomt i stedet  .

 

Jepp! Nå får jeg jo også tanker om at årsaken til at jeg klarer å lure dere er at jeg syns det er morsomt, da. Men jeg tror jeg skal prøve å gjøre en normal ting. Normale ting. 

[MissAftereight]

Jeg tror kanskje dette dreier seg mer om å være "sosialt klønete" som mange av oss andre her inne også sliter med. Om du ikke opplever det som direkte sosial angst så merker du kanskje et ubehag når du er sammen med andre og kanskje du er usikker på hvordan du skal være "korrekt" i gitte situasjoner. "Korrekt" etter den standarden DU mener er normal. En standard som du selv har satt, men som du ikke helt klarer å leve opp til.

 

Det er ikke et ukjent fenomen at mange (inkludert meg selv) har enormt høye krav både til seg selv og andre noe som hverken en selv eller andre klarer å leve opp til. De blir unngåelig å gjøre feil når man legger lista så høyt og når en gjør den unngåelige feilen setter det igang følelsen av usikkerhet og følelsen av å være "annerledes". Igjen handler det jo mye om negative tanker, antakelser og forvrengte sannheter en har om seg selv som setter i gang destruktiv eller "unormal" adferd. Det igjen gjør at andre reagerer på "oss sosiale kløner" og vi får bekreftelsen "ja jeg hadde rett. De tror jeg er dum"...eller "de misliker meg" alt etter som hvilke tanker en har om seg selv. 

 

Sosiale ferdigheter må trenes opp og kan kun bli bedre med å være sosial. Det hjelper uansett lite å isolere seg. Da blir man enda verre fordi man da unngår, flykter og den eneste man sosialiserer med er en selv. Ikke en god kombinasjon å trene sosiale ferdigheter alene med noen som er "sosialt klønete", ikke sant?

 

Tanken min er at alt kan trenes på. Vi blir neppe perfekte individer til slutt, men faen ingen er det. Vi blir bare så gode som vi kan være. En bedre utgave av oss selv. 

 

Det er kanskje greit å sette seg små mål en stund. Tenke at man skal forsøke å være sosial minst én gang uken. Enten kino eller andre ting. Kanskje man kan øke på med noe annet etter hvert. Melde seg på et tegne kurs, eller noe annet som er sosialt og som innebærer interaksjon med andre mennesker.

 

Øvelse gjør mester så stå på og sett ned standarden din er nå mitt råd 

 

Når det gjelder å føle mer skam som en god ting så har jeg liten tro på det. At man skammer seg når man gjør noe galt eller man feiler litt er greit. Men ikke så lenge skammen tar over livet og ødelegger for livskvaliteten. Da har man en overdrevet skam respons. Noen har kanskje for lite og trenger å jobbe litt med det en kaller god gammeldags "skamvett"...Det handler vel kanskje like mye om å lære å respektere andre og sette noen grenser for en selv. Alt i alt er det en sosial greie det også, så trening, trening og atter trening 

[TulleKoppen]

Tusen takk for fyldig og godt svar, MissAftereight. Jeg er helt enig i det du skriver her. Jeg bare tenker ofte at jeg må ha noe å "unnskylde" meg med, som regel i form av en diagnose. Ja, unnskylde meg for at jeg ikke fungerer i samfunnet. Jeg har en alvorlig psykiatrisk diagnose, og også flere somatiske, men ingen av dem har noen "verdi" for meg sånn sett. Tenker hele tiden at alt er min egen skyld og at jeg må jo ha lurt til meg diagnosen(e).

[MissAftereight]

Du har en diagnose og det må du bare leve med. Den definerer ikke deg og du ER ikke din diagnose. En diagnose er en merkelapp. Klassiske diagnosesystemer er opptatt av likheter og fellestrekk mens det individuelle tones ned. At du ikke føler noen av disse diagnosene gir noen "verdi" er ikke vanskelig å forstå i kraft at jeg er et menneske selv. Når man settes i bås og ditt unike personlighetstrekk forsvinner føler man seg gjerne ikke helt "hjemme". 

 

Utover det skal du ikke tenke at du ikke fungerer i samfunnet. Du er en plass i livet hvor du jobber med deg selv. Bare at du reflekter over dette og tenker på det viser meg at du er i gang med en prosess. Du viser at du ønsker en endring på det sosiale planet. Du vet kanskje ikke helt hvordan du skal gå frem akkurat nå, men du er i gang. Og i det virkelige liv så er det ikke slik at man skal gå overens med alle og en hver. Man finner de menneskene man passer med og som man liker å være sammen med også er de med på å gi oss livskvalitet. De andre, de som man ikke føler så god match med de skal man bare respektere. Intet mer intet mindre. Man MÅ ikke like alle og alle MÅ ikke like deg. Det holder at du har noen som du stoler på, som liker deg som du er og som du også liker å være med.

 

Jeg vil til slutt bare si at jeg er rimelig ny her inne på forum. Men jeg har merket meg at du fungere veldig godt sosialt her inne på forumet. Du er høflig, du gir gode råd. Noen ganger kaller du en spade for en spade og noen ganger er du kritisk. Men vet du hva, det er sånn man SKAL være. Det er det som gjør deg unik og spennende fremfor forutsigbar og kjedelig. Ja også har du humor og for å ha humor å bruke og forstå sarkasme og ironi så man også ha god IQ. Så det har du også som du kan være stolt av. Jeg lo sånn av noe du skrev her om dagen at det vet du ikke. You made my day

 

Nå synes jeg du kan jobbe litt med de sosiale ferdighetene dine. Det er enkelt å sitte på nett når man har skjult id og nettet virker som en buffer mellom deg og andre. Det er mer utfordrende og gå ut å møte mennesker "face to face". Men det er jeg sikker på går bare godt om du tillater deg og feile litt og setter deg oppnåelig mål

[TulleKoppen]

Du har en diagnose og det må du bare leve med. Den definerer ikke deg og du ER ikke din diagnose. En diagnose er en merkelapp. Klassiske diagnosesystemer er opptatt av likheter og fellestrekk mens det individuelle tones ned. At du ikke føler noen av disse diagnosene gir noen "verdi" er ikke vanskelig å forstå i kraft at jeg er et menneske selv. Når man settes i bås og ditt unike personlighetstrekk forsvinner føler man seg gjerne ikke helt "hjemme". 

 

Utover det skal du ikke tenke at du ikke fungerer i samfunnet. Du er en plass i livet hvor du jobber med deg selv. Bare at du reflekter over dette og tenker på det viser meg at du er i gang med en prosess. Du viser at du ønsker en endring på det sosiale planet. Du vet kanskje ikke helt hvordan du skal gå frem akkurat nå, men du er i gang. Og i det virkelige liv så er det ikke slik at man skal gå overens med alle og en hver. Man finner de menneskene man passer med og som man liker å være sammen med også er de med på å gi oss livskvalitet. De andre, de som man ikke føler så god match med de skal man bare respektere. Intet mer intet mindre. Man MÅ ikke like alle og alle MÅ ikke like deg. Det holder at du har noen som du stoler på, som liker deg som du er og som du også liker å være med.

 

Jeg vil til slutt bare si at jeg er rimelig ny her inne på forum. Men jeg har merket meg at du fungere veldig godt sosialt her inne på forumet. Du er høflig, du gir gode råd. Noen ganger kaller du en spade for en spade og noen ganger er du kritisk. Men vet du hva, det er sånn man SKAL være. Det er det som gjør deg unik og spennende fremfor forutsigbar og kjedelig. Ja også har du humor og for å ha humor å bruke og forstå sarkasme og ironi så man også ha god IQ. Så det har du også som du kan være stolt av. Jeg lo sånn av noe du skrev her om dagen at det vet du ikke. You made my day

 

Nå synes jeg du kan jobbe litt med de sosiale ferdighetene dine. Det er enkelt å sitte på nett når man har skjult id og nettet virker som en buffer mellom deg og andre. Det er mer utfordrende og gå ut å møte mennesker "face to face". Men det er jeg sikker på går bare godt om du tillater deg og feile litt og setter deg oppnåelig mål

 

Tusen takk for dette! Veldig flott svar. Jeg må jobbe med de sosiale ferdighetene mine IRL ja! Men jeg ble glad når jeg leste dette. 

[MissAftereight]

Tusen takk for dette! Veldig flott svar. Jeg må jobbe med de sosiale ferdighetene mine IRL ja! Men jeg ble glad når jeg leste dette. 

Flott at du ble glad. Så skal du vite at det er greit å drite på draget også. Noen ganger er man kanskje frekk, på kanten og får dårlig samvittighet for det etterpå. Da får man bare legge seg litt flat og si: " Sorry, jeg dreit meg ut. Ikke fordi jeg har en diagnose, men fordi jeg er MENNESKE" 

[TulleKoppen]

Jeg har aldri sagt jeg har dritet meg ut pga. en diagnose... 

 

[MissAftereight]

Jeg har aldri sagt jeg har dritet meg ut pga. en diagnose... 

 

Det er bra 

[Bella Dotte]

Jeg opplever ikke at jeg har sosial angst, jeg har f.eks. ikke problemer med å dra på et kjøpesenter --- jeg mener er at jeg ikke får sammenbrudd eller noe, jeg takler det fint, jeg gjennomfører det alltid, og jeg gruer meg ikke for å gjøre det på nytt.

 

Det jeg imidlertid har problemer med, er hvordan jeg opplever det å være sosial. Som regel er det ikke positive oppleveleser, unntaket er hovedsakelig nær familie. Ja, jeg snakker om situasjoner der man snakker med hverandre og er sammen, til motsetning fra kjøpesenteret hvor man bare passerer andre.

 

Men så lurer jeg på om dette er et annet problem enn sosialangst, eller om det bare er _litt_ sosialangst.

 

Eller kanskje tankene er relatert til ubehaget? Ja, det er kanskje verre med disse tankene når man er mer tett sosialt sett. På et kjøpesenter er man jo ikke tett sosialt sett, det er man derimot på et middagsselskap.

 

Men jeg skjønner ikke helt det store bildet her. Jeg har jo ikke direkte angst i sosiale situasjoner, det er ikke som jeg må legge meg ned på gulvet i sammenbrudd. Så da har jeg vel ikke noe å unnskylde meg med?

 

Sosial angst dreier seg om angst i/for sosiale settinger. Kjøpesenter er en veldig lite sosial setting sammenlignet med feks et selskap. De som har sosial angst, er redde og/eller føler ubehag i sosiale situasjoner, men ofte ikke sammen med folk de kjenner veldig godt.

 

De færreste som har sosial angst, får sammenbrudd og blir liggende på gulvet, men føler ofte et sterkt ønske om å gjemme seg bak sofaen.

 

Angst for kjøpesentre/folkemasser med eller uten sammenbrudd passer bedre sammen med agorafobi eller generalisert angstlidelse eller panikkangst.

 

Og nei, jeg tror ikke du har sosial angst. Det er som kjent forskjell på ubehag og angst   

 

Jeg enig i at Tullekoppen ikke har beskrevet angst i sosiale situasjoner. (Har du bare glemt det, Tullekopp, eller føler du virkelig ikke angst i sosiale situasjoner?) Angst inneholder alltid elementer av ubehag. Hvor sterkt må ubehaget være for at det skal klassifisere som angst? Hva om noe av pasientens problematikk er at han har problemer med å sette ord på følelser?

[TulleKoppen]

Jeg har sikkert sosial angst når jeg lærer av dere hva det betyr. At dette med f.eks. et kjøpesenter ofte handler om noe annet. Det er sosiale situasjoner og relasjoner jeg misliker. Og hvis det fortsett er en diagnose selv om jeg ikke detter sammen på gulvet, da vil jeg tro jeg har sosial angst. I alle fall i en eller annen grad. Men, da jeg var til min første psykiater, spurte han om jeg tisset på meg i sosiale situasjoner, når vi snakket om sosial angst. Så jeg har kanskje fått et litt feil inntrykk av det, jeg mener, at man kan ha det selv om det ikke er så alvorlig som det.

[AnonymBruker]

Men, da jeg var til min første psykiater, spurte han om jeg tisset på meg i sosiale situasjoner, når vi snakket om sosial angst. Så jeg har kanskje fått et litt feil inntrykk av det, jeg mener, at man kan ha det selv om det ikke er så alvorlig som det.

 

Hæ? Har aldri hørt at det er vanlig.

 

http://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/angsttilstander/sosial-angst-19842.html?page=4

Anonymous poster hash: d10e7...28a

[Inner self]

Jeg sa jeg ikke kjente skam, men jeg løy. Skam er en destruktiv ting, og det eneste den er god for, er når den kommer i moderate mengder, når det er grunn til den. Å ofte kjenne skam, selv om man er en empatisk person, det er noe jeg gjør, og det er noe jeg hater. Skam er religionens grunn.

[Angustia1]

Skam kan jo være greit for dagdrivere å skaffe seg mer av...

 

Takk for rosen!

 

Ubehag, ja. Men det betyr at jeg er en snylter, det da. 

 

Joda, enkelte kan nok med fordel føle litt på skamfølelese (f.eks de som bevisst snylter NAV), men jeg tror  bestemt ikke du er en av dem. Håper virkelig at du får nyttiggjort deg alle ressursene dine - for de er der 

 

Det sagt skal du ikke føle skyld eller skam om du ikke evner det. Og det er uansett aldri for seint om du en dag opplever at jobb / studier er noe du kan mestre.

[Angustia1]

Sosial angst dreier seg om angst i/for sosiale settinger. Kjøpesenter er en veldig lite sosial setting sammenlignet med feks et selskap. De som har sosial angst, er redde og/eller føler ubehag i sosiale situasjoner, men ofte ikke sammen med folk de kjenner veldig godt.

 

De færreste som har sosial angst, får sammenbrudd og blir liggende på gulvet, men føler ofte et sterkt ønske om å gjemme seg bak sofaen.

 

Angst for kjøpesentre/folkemasser med eller uten sammenbrudd passer bedre sammen med agorafobi eller generalisert angstlidelse eller panikkangst.

 

 

Jeg enig i at Tullekoppen ikke har beskrevet angst i sosiale situasjoner. (Har du bare glemt det, Tullekopp, eller føler du virkelig ikke angst i sosiale situasjoner?) Angst inneholder alltid elementer av ubehag. Hvor sterkt må ubehaget være for at det skal klassifisere som angst? Hva om noe av pasientens problematikk er at han har problemer med å sette ord på følelser?