Hvordan fortelle barn om fortid som rusmisbruker ?

[Jegensmeg]

Hei

 

Har hatt en turbulent oppvekst, spesielt fra da jeg var 16 til 24 da jeg var rusmisbruker. Ut i fra statistikken i miljøet burde jeg vært død eller uføretrygdet men jeg har kommet meg ut av det med utdannelse og en god jobb. Har nå vært gift i 16 år og har en datter på 15 og en sønn på 12 år.

Under tiden som rusmisbruker var jeg i arbeid tilsammen i kanskje 4 mnd tilsammen. Var ellers bare i omgangskretsen med likesinnede.

Dette har helt opplagt gitt meg en smell som preger meg fortsatt selv og jeg nå er godt over 40. Det går mye på fordommer mot meg selv, frykt for hva de som ikke kjenner meg vil mene, utmattelse, søvnproblemer og psykiske og fysiske smerter og en sterk outsider følelse.

Tross alt dette klarer jeg å følge opp jobben men jeg har en del fravær til tider pga. disse problemene(tror jeg). Dessverre går mye av utmattelsen utover det sosiale livet i at jeg rett og slett ikke orker å engasjere meg. 

Barna mine ser nok at jeg ofte ikke er i form og at det ikke er alt jeg orker å delta på. Tross alt dette så er vi en harmonisk familie, men jeg har mye dårlig samvittighet over at jeg ikke stiller nok opp i privatlivet selv om jeg har en veldig forståelsesfull kone og veldig godt forhold til mine barn.

Så over til det jeg egentlig trenger råd for, nemmelig om jeg burde eller hvordan jeg skal fortelle baran mine om fortiden min. Tenker at tiden er inne for å fortelle min datter på 15 år om hvordan livet mitt har vært og hvordan det preger meg i dag. Føler ikke at min sønn på 12 år er klar for dette ennå så det blir i første omgang henne. Jeg er også redd for at hun allerede kan ha hørt det via andre korttenkte familiemedlemmer. 

I min tid som rusmisbruker satt jeg aldri i fengsel, var ikke voldelig, det gjør det lettere å fortelle om. Har ikke tenkt å fortelle om detaljer fra disse årene. Vil bare kaste lys over min nåværende situasjon og lette mitt eget sinn. Det er en tung byrde å ha slike hemmeligheter. Men jeg er redd for reaksjonen som jeg kan få tilbake, om det kan komme negativt ut osv. Så jeg håper noen profesjonelle eller med erfaring kan hjelpe meg med hvordan jeg bør gå frem for å fortelle. Tusen takk for alle råd og innspill.

 

[ColaZero]

Hei

 

Har hatt en turbulent oppvekst, spesielt fra da jeg var 16 til 24 da jeg var rusmisbruker. Ut i fra statistikken i miljøet burde jeg vært død eller uføretrygdet men jeg har kommet meg ut av det med utdannelse og en god jobb. Har nå vært gift i 16 år og har en datter på 15 og en sønn på 12 år.

Under tiden som rusmisbruker var jeg i arbeid tilsammen i kanskje 4 mnd tilsammen. Var ellers bare i omgangskretsen med likesinnede.

Dette har helt opplagt gitt meg en smell som preger meg fortsatt selv og jeg nå er godt over 40. Det går mye på fordommer mot meg selv, frykt for hva de som ikke kjenner meg vil mene, utmattelse, søvnproblemer og psykiske og fysiske smerter og en sterk outsider følelse.

Tross alt dette klarer jeg å følge opp jobben men jeg har en del fravær til tider pga. disse problemene(tror jeg). Dessverre går mye av utmattelsen utover det sosiale livet i at jeg rett og slett ikke orker å engasjere meg. 

Barna mine ser nok at jeg ofte ikke er i form og at det ikke er alt jeg orker å delta på. Tross alt dette så er vi en harmonisk familie, men jeg har mye dårlig samvittighet over at jeg ikke stiller nok opp i privatlivet selv om jeg har en veldig forståelsesfull kone og veldig godt forhold til mine barn.

Så over til det jeg egentlig trenger råd for, nemmelig om jeg burde eller hvordan jeg skal fortelle baran mine om fortiden min. Tenker at tiden er inne for å fortelle min datter på 15 år om hvordan livet mitt har vært og hvordan det preger meg i dag. Føler ikke at min sønn på 12 år er klar for dette ennå så det blir i første omgang henne. Jeg er også redd for at hun allerede kan ha hørt det via andre korttenkte familiemedlemmer. 

I min tid som rusmisbruker satt jeg aldri i fengsel, var ikke voldelig, det gjør det lettere å fortelle om. Har ikke tenkt å fortelle om detaljer fra disse årene. Vil bare kaste lys over min nåværende situasjon og lette mitt eget sinn. Det er en tung byrde å ha slike hemmeligheter. Men jeg er redd for reaksjonen som jeg kan få tilbake, om det kan komme negativt ut osv. Så jeg håper noen profesjonelle eller med erfaring kan hjelpe meg med hvordan jeg bør gå frem for å fortelle. Tusen takk for alle råd og innspill.

 

Jeg synes du skal tenke deg nøye om før du forteller om dette. Det kan være vanskelig å takle for et barn. Du bør ikke "bruke" barna dine for å lette ditt eget sinn.

[Jegensmeg]

Takk for svar ColaZero. Innelegget er skrevet fordi jeg har tenkt over det i flere år. Feil å si lette eget sinn selv om det vil gjøre det. Men jeg tror kanskje ærlighet kan lette på det ubevisste og bevisste mellom oss.

[Kalevaala]

Jeg synes du skal tenke deg nøye om før du forteller om dette. Det kan være vanskelig å takle for et barn. Du bør ikke "bruke" barna dine for å lette ditt eget sinn.

Det var min første tanke også. Dette ville jeg ventet med å fortelle til de er voksne.

[ColaZero]

Jeg forstår hva du mener. Men jeg synes uansett at du skal vente en del år med å fortelle det, om du føler det er viktig. Man er bare et barn når man er 15. Det blir mer en byrde for henne enn at det letter på det ubevisste. Som hun nok kanskje ikke "merker". Det er nok mer du som kjenner på dette.

[frosken]

Jeg tenker at dette er  et vanskelig dilemma. På mange måter er det lettere å fortelle slike ting til en attenåring enn en femtenåring, - men samtidig er det viktig at barna dine får vite det fra deg og ikke fra andre.

 

Det finnes ulike måter å informere om en vanskelig fortid. Tror jeg ville hatt et klart fokus på at du har klart deg godt i livet, til tross for en vanskelig "ungdomstid". Jeg ville ikke ha sagt noe om det du opplever som vanskelig i livet ditt i dag, selv om du tenker det har sammenheng med din fortid. Jeg ville ha forsøkt å trygge barna på at du har det bra, at dere er en familie som klarer dere greit og er glad i hverandre, til tross for at ting ikke var så greit i noen år for deg. Jeg ville ikke ha gått i detaljer om de vanskelighetene du opplevde, bare si noe om at det var noen år hvor du tok noen dårlige valg - men at du heldigvis kom deg ut av det negative mønsteret.

 

Tror jeg hadde valgt å fortelle begge barna om fortiden din nå, dersom du skal fortelle femtenåringen om det. På mange måter er det vel så lett å snakke med en tolvåring som en femtenåring om et slikt tema, for tolvåringen slår seg sannsynligvis lettere til ro med en forklaring. Dersom du bare snakker med femtenåringen om det nå, så vil yngstemann fort merke at det "foregår" noe i familien - også dette taler etter min oppfatning for å informere begge på omtrent samme tidspunkt.

[Jegensmeg]

Jeg skjønner godt den reaksjonen dere har. Jeg tenker slik selv også. Men vi er såpass åpne at vi kan prate om det meste. Og hun er såpass trygg på meg og seg selv at mine erfaringer sier at det vil gå veldig fint. Men jeg kvier meg. Noen som har vært i samme situasjon eller har kompetanse på dette ?

[Jegensmeg]

Jeg tenker at dette er  et vanskelig dilemma. På mange måter er det lettere å fortelle slike ting til en attenåring enn en femtenåring, - men samtidig er det viktig at barna dine får vite det fra deg og ikke fra andre.

 

Det finnes ulike måter å informere om en vanskelig fortid. Tror jeg ville hatt et klart fokus på at du har klart deg godt i livet, til tross for en vanskelig "ungdomstid". Jeg ville ikke ha sagt noe om det du opplever som vanskelig i livet ditt i dag, selv om du tenker det har sammenheng med din fortid. Jeg ville ha forsøkt å trygge barna på at du har det bra, at dere er en familie som klarer dere greit og er glad i hverandre, til tross for at ting ikke var så greit i noen år for deg. Jeg ville ikke ha gått i detaljer om de vanskelighetene du opplevde, bare si noe om at det var noen år hvor du tok noen dårlige valg - men at du heldigvis kom deg ut av det negative mønsteret.

 

Tror jeg hadde valgt å fortelle begge barna om fortiden din nå, dersom du skal fortelle femtenåringen om det. På mange måter er det vel så lett å snakke med en tolvåring som en femtenåring om et slikt tema, for tolvåringen slår seg sannsynligvis lettere til ro med en forklaring. Dersom du bare snakker med femtenåringen om det nå, så vil yngstemann fort merke at det "foregår" noe i familien - også dette taler etter min oppfatning for å informere begge på omtrent samme tidspunkt.

 

 

 

Det høres smart ut å fokusere på det som går bra. Ja det er et tøft dilemma.

Endret 29. september 2013 av Jegensmeg

[AnonymBruker]

Hei

 

Har hatt en turbulent oppvekst, spesielt fra da jeg var 16 til 24 da jeg var rusmisbruker. Ut i fra statistikken i miljøet burde jeg vært død eller uføretrygdet men jeg har kommet meg ut av det med utdannelse og en god jobb. Har nå vært gift i 16 år og har en datter på 15 og en sønn på 12 år.

Under tiden som rusmisbruker var jeg i arbeid tilsammen i kanskje 4 mnd tilsammen. Var ellers bare i omgangskretsen med likesinnede.

Dette har helt opplagt gitt meg en smell som preger meg fortsatt selv og jeg nå er godt over 40. Det går mye på fordommer mot meg selv, frykt for hva de som ikke kjenner meg vil mene, utmattelse, søvnproblemer og psykiske og fysiske smerter og en sterk outsider følelse.

Tross alt dette klarer jeg å følge opp jobben men jeg har en del fravær til tider pga. disse problemene(tror jeg). Dessverre går mye av utmattelsen utover det sosiale livet i at jeg rett og slett ikke orker å engasjere meg. 

Barna mine ser nok at jeg ofte ikke er i form og at det ikke er alt jeg orker å delta på. Tross alt dette så er vi en harmonisk familie, men jeg har mye dårlig samvittighet over at jeg ikke stiller nok opp i privatlivet selv om jeg har en veldig forståelsesfull kone og veldig godt forhold til mine barn.

Så over til det jeg egentlig trenger råd for, nemmelig om jeg burde eller hvordan jeg skal fortelle baran mine om fortiden min. Tenker at tiden er inne for å fortelle min datter på 15 år om hvordan livet mitt har vært og hvordan det preger meg i dag. Føler ikke at min sønn på 12 år er klar for dette ennå så det blir i første omgang henne. Jeg er også redd for at hun allerede kan ha hørt det via andre korttenkte familiemedlemmer. 

I min tid som rusmisbruker satt jeg aldri i fengsel, var ikke voldelig, det gjør det lettere å fortelle om. Har ikke tenkt å fortelle om detaljer fra disse årene. Vil bare kaste lys over min nåværende situasjon og lette mitt eget sinn. Det er en tung byrde å ha slike hemmeligheter. Men jeg er redd for reaksjonen som jeg kan få tilbake, om det kan komme negativt ut osv. Så jeg håper noen profesjonelle eller med erfaring kan hjelpe meg med hvordan jeg bør gå frem for å fortelle. Tusen takk for alle råd og innspill.

Her i familien har vi alltid valgt å være åpne om problemer. Har mange rusmisbrukere i familien, noe som medfører en del negative hendelser. Barna mine har vokst opp og hørt mye om slike ting. Det har ikke vært til å unnå. De har i dag et veldig reflektert syn på livet, til rus, de greier seg bra, de har fått føle motgang, at livet ikke alltid trenger å gå på skinner, men at det meste ordner seg igjen bare man tar tak i problemene.

 

Jeg er for åpenhet. Tror barn merker mye, selv om de ikke sier så mye. Spørs jo selvsagt hvor mye du er preget i hverdagen? Hvor stor sjanse er det for at barna får høre dette av andre? Ikke fortell alt, du kan jo pynte litt på sannheten, men litt ville jeg i hvert fall ha fortalt, tror jeg.

Anonymous poster hash: 53cfc...c55

[Dima -76]

Hei

 

Har hatt en turbulent oppvekst, spesielt fra da jeg var 16 til 24 da jeg var rusmisbruker. Ut i fra statistikken i miljøet burde jeg vært død eller uføretrygdet men jeg har kommet meg ut av det med utdannelse og en god jobb. Har nå vært gift i 16 år og har en datter på 15 og en sønn på 12 år.

Under tiden som rusmisbruker var jeg i arbeid tilsammen i kanskje 4 mnd tilsammen. Var ellers bare i omgangskretsen med likesinnede.

Dette har helt opplagt gitt meg en smell som preger meg fortsatt selv og jeg nå er godt over 40. Det går mye på fordommer mot meg selv, frykt for hva de som ikke kjenner meg vil mene, utmattelse, søvnproblemer og psykiske og fysiske smerter og en sterk outsider følelse.

Tross alt dette klarer jeg å følge opp jobben men jeg har en del fravær til tider pga. disse problemene(tror jeg). Dessverre går mye av utmattelsen utover det sosiale livet i at jeg rett og slett ikke orker å engasjere meg. 

Barna mine ser nok at jeg ofte ikke er i form og at det ikke er alt jeg orker å delta på. Tross alt dette så er vi en harmonisk familie, men jeg har mye dårlig samvittighet over at jeg ikke stiller nok opp i privatlivet selv om jeg har en veldig forståelsesfull kone og veldig godt forhold til mine barn.

Så over til det jeg egentlig trenger råd for, nemmelig om jeg burde eller hvordan jeg skal fortelle baran mine om fortiden min. Tenker at tiden er inne for å fortelle min datter på 15 år om hvordan livet mitt har vært og hvordan det preger meg i dag. Føler ikke at min sønn på 12 år er klar for dette ennå så det blir i første omgang henne. Jeg er også redd for at hun allerede kan ha hørt det via andre korttenkte familiemedlemmer. 

I min tid som rusmisbruker satt jeg aldri i fengsel, var ikke voldelig, det gjør det lettere å fortelle om. Har ikke tenkt å fortelle om detaljer fra disse årene. Vil bare kaste lys over min nåværende situasjon og lette mitt eget sinn. Det er en tung byrde å ha slike hemmeligheter. Men jeg er redd for reaksjonen som jeg kan få tilbake, om det kan komme negativt ut osv. Så jeg håper noen profesjonelle eller med erfaring kan hjelpe meg med hvordan jeg bør gå frem for å fortelle. Tusen takk for alle råd og innspill.

 

Det er bedre at barna dine får høre det fra deg før de hører det fra andre.

[Jegensmeg]

Her i familien har vi alltid valgt å være åpne om problemer. Har mange rusmisbrukere i familien, noe som medfører en del negative hendelser. Barna mine har vokst opp og hørt mye om slike ting. Det har ikke vært til å unnå. De har i dag et veldig reflektert syn på livet, til rus, de greier seg bra, de har fått føle motgang, at livet ikke alltid trenger å gå på skinner, men at det meste ordner seg igjen bare man tar tak i problemene.

 

Jeg er for åpenhet. Tror barn merker mye, selv om de ikke sier så mye. Spørs jo selvsagt hvor mye du er preget i hverdagen? Hvor stor sjanse er det for at barna får høre dette av andre? Ikke fortell alt, du kan jo pynte litt på sannheten, men litt ville jeg i hvert fall ha fortalt, tror jeg.

 

 

Jeg er også for åpenhet. Tror det skaper mange negative spenninger å ikke være åpen til en viss grense. Tror det kan komme noe godt ut av å fortelle om det også, den dagen barna mine får problemer så føler de kanskje mindre frykt for å være åpene mot meg. Dessuten har vi et godt å trygt forhold som vil fungere som en slags fallskjerm. Det som gjør at jeg kvier meg mest er at jeg ikke vil såre dem. Nå er ikke rusmisbruk noe stort problem i nær familie her så det er ikke et mye omtalt tema. Jeg kommer i tilfelle til å bare fortelle det mest nødvendige for å pynte på sannheten.

Endret 30. september 2013 av Jegensmeg

[Jegensmeg]

 

 

Det er bedre at barna dine får høre det fra deg før de hører det fra andre.

 

Beklager at ikke multisitaten fungerer på MACn her nå. Blir litt uoversiktelig.

 

Det er nettopp dette som har plaget meg lenge. Har en søster som snakker litt for mye. Hun har barn som mine barn har sosial omgang med. Jeg er stygt redd for at skaden allerede har skjedd da hun nesten helt sikkert har lagt ut mye informasjon til sine barn. Dette til tross for at hun er en veldig oppgående dame.(vondt i magen). Hun er blitt preget at vår oppvekst i sammen med vanskelige foreldre som gjør at hun har fått en del spesielle sider.

Endret 30. september 2013 av Jegensmeg