Hva svarer jeg på sånne spørsmål?

[Pårørende]

Etter flere perioder over mange år har jeg gått tom for svar å gi 20-åringen. Og jeg er redd for å å svare noe som gjør ting verre, eller som opprettholder et eller annet negativt. Men det blir jo litt dumt da, når jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg føler jeg svikter som mor men vet ikke lenger hva h*n trenger å høre.

Det h*n kommer med er sånn som:

- nå orker jeg ikke mer (i betydningen leve mer)

- jeg har lyst til skade meg igjen

- jeg har lyst til å drepe meg selv (det kommer bare under påvirkning av alkohol)

- det kommer aldri til å bli annerledes

- ingenting er noen vits

Osv.

Har bestemt seg for hvordan h*n kan sette et endelig punktum, men jeg opplever egentlig ikke at det er et reelt dødsønske der. Mulig jeg er naiv.

Har hatt en relativt fint start på høsten, men nå kommer mørketida, i dobbel forstand.

Endret 29. september 2013 av Pårørende

[TulleKoppen]

Merkelig ting å snakke om mellom barn og mor/far... syns du skulle si at h*n får snakke med en terapeut om dette, jeg. Dette sier jeg ikke bare med tanke på ditt beste, men også h*n. Jeg tror ingen har godt av å snakke om slike ting utenfor et terapirom.

[Pårørende]

Merkelig ting å snakke om mellom barn og mor/far... syns du skulle si at h*n får snakke med en terapeut om dette, jeg. Dette sier jeg ikke bare med tanke på ditt beste, men også h*n. Jeg tror ingen har godt av å snakke om slike ting utenfor et terapirom.

Ja, det er et av svarene jeg pleier å gi, at h*n må snakke med behandler om det. Men opplever at det gjerne blir litt avvisende, ihvertfall hvis det er lenge til neste avtale og h *n er fortvilet.

[TulleKoppen]

Ja, det er et av svarene jeg pleier å gi, at h*n må snakke med behandler om det. Men opplever at det gjerne blir litt avvisende, ihvertfall hvis det er lenge til neste avtale og h *n er fortvilet.

 

Skjønner det, men det kan være negativt og, vet du. Hvis du liksom trår til ved behov. Et viktig aspekt ved samtaleterapi er at man skal "holde ut" frem til avtalt tid. Jeg har ikke så greie på dette, men ser for meg at det kan være litt "enabling", om man kan bruke det ordet på dette, da. Kanskje det er bedre å satse på å forklare situasjonen ovenfor h*ns terapeut slik at dere kan få bedre tilpasset hjelp.

 

Jeg har som sagt ikke så greie på dette, men hvis det er sånn at h*n kommer for "trøst" mot selvmordstanker, så er det ingen akutt fare. Men såklart - man vet jo aldri.

[TulleKoppen]

Nei, se bort i fra det jeg har skrevet her. Jeg har ikke peiling.

[AnonymBruker]

Etter flere perioder over mange år har jeg gått tom for svar å gi 20-åringen. Og jeg er redd for å å svare noe som gjør ting verre, eller som opprettholder et eller annet negativt. Men det blir jo litt dumt da, når jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg føler jeg svikter som mor men vet ikke lenger hva h*n trenger å høre.

Det h*n kommer med er sånn som:

- nå orker jeg ikke mer (i betydningen leve mer)

- jeg har lyst til skade meg igjen

- jeg har lyst til å drepe meg selv (det kommer bare under påvirkning av alkohol)

- det kommer aldri til å bli annerledes

- ingenting er noen vits

Osv.

Har bestemt seg for hvordan h*n kan sette et endelig punktum, men jeg opplever egentlig ikke at det er et reelt dødsønske der. Mulig jeg er naiv.

Har hatt en relativt fint start på høsten, men nå kommer mørketida, i dobbel forstand.

Uff, ikke bra å ha det sånn. Høres ut som min mor. Har du spurt hva han vil oppnå med denne praten? Har du at du blir redd, frustrert og ikke vet helt hva du kan gjøre?

 

Får han hjelp, synes jeg du skal snakke med behandleren hans. Det er noe som må tas tak i. Ikke normalt for en 20 åring.

Anonymous poster hash: 32d20...4e3

[Pårørende]

Jeg opplever det ikke som noen overhengende fare, heller ikke at det er appellerende eller oppmerksomhetssøkende, men ser det mer som uttrykk for fortvilelse og oppgitthet. Det har aldri vært noen form for truing med selvmord eller å bruke selvskading som straff mot andre (for eksempel mot meg). Selvskading forekommer svært sjeldent nå, for noen år siden var det en større problematikk. Jeg blir ikke redd, til det har jeg hørt dette for mange ganger over flere år. Jeg er rett og slett bare i tvil om hva jeg skal si. Har prøvd meg på ulike varianter av "det høres vanskelig ut å ha det sånn, det er viktig at du snakker med psykologen om dette", men føler det er hakk i plata... Jeg går ikke inn i hva hun tenker/føler.

Medisiner og oppfølging er på plass. 

[AnonymBruker]

Jeg opplever det ikke som noen overhengende fare, heller ikke at det er appellerende eller oppmerksomhetssøkende, men ser det mer som uttrykk for fortvilelse og oppgitthet. Det har aldri vært noen form for truing med selvmord eller å bruke selvskading som straff mot andre (for eksempel mot meg). Selvskading forekommer svært sjeldent nå, for noen år siden var det en større problematikk. Jeg blir ikke redd, til det har jeg hørt dette for mange ganger over flere år. Jeg er rett og slett bare i tvil om hva jeg skal si. Har prøvd meg på ulike varianter av "det høres vanskelig ut å ha det sånn, det er viktig at du snakker med psykologen om dette", men føler det er hakk i plata... Jeg går ikke inn i hva hun tenker/føler.

Medisiner og oppfølging er på plass. 

Jeg tror ikke det er så viktig å si så mye, men å lytte og la henne få tanker og følelser ut. Vise at du er glad i henne. Være en god mor slik at hun føler noen bryr seg om henne.  Resten skal behandleren ta seg av.  Jeg har inntrykk av at du takler dette bra.  Du får ikke panikk når hun kommer med slike strofer.

 

 Jeg sier mye av dette selv når jeg ikke er bra.  Men bare inni meg eller når jeg er alene.  Det er vonde tanker og følelser.  Det er nok de som mener at dette er vonde tanker og følelser en skal holde ut.  Men jeg tror det er bedre å få de ut. Så når du klarer å lytte uten selv å få panikk, men bare viser at du bryr deg om henne, så har du gjort det du kan gjøre.  En klem hvis det føles naturlig for dere kan utrette mer enn mange ord. 

Anonymous poster hash: 8f527...470

[ISW]

Det er ytterst sjeldent at noen har et ønske om å dø, selv ikke personer som er suicidale har som regel noe definitivt ønske om å dø. Det ligger jo ingen oppside i å ligge under jorda og være ingenting.

 

Derimot har nok de fleste med slike tanker et ønske om å slutte/slippe å lide (hvilket på en måte er forskjellig fra å virkelig ville dø). Dette kombinert med en form for håpløshet til at ting noen gang blir bedre, kan føre til at det kan virke som en "god ide" å skade seg selv eller i ytterste konsekvens ta sitt eget liv.

 

Det er veldig viktig at hun holder seg unna alkohol! Alkohol og andre rusmidler kan slå ganske uforutsigbart ut på stemningsleiet og det senker impulskontrollen. Alkohol og selvmordstanker har ingenting å gjøre sammen med hverandre, det er kanskje noe av det viktigste du kan gjøre!

 

Heldigvis er det utrolig sjeldent at noen tar sitt eget liv, spesielt ikke som følge av depresjon alene (kilde: http://www.aafp.org/afp/1999/0315/p1500.html), men det er ikke sånn at "du og jeg" skal gjøre denne vurderingen, den må gjøres av vedkommendes lege eller behandler. En trussel om å skade seg selv eller ta sitt eget liv skal aldri ignoreres, det er et tegn på at noe er riv ruskende galt og at behandlingen tydeligvis ikke er god nok.

 

Du burde snakke ut med vedkommendes behandler om bekymringene dine angående dette. Det du bør gjøre er å være en støttende pårørende men ikke forsøk å behandle vedkommendes sykdom.

[Pårørende]

 

Uff, ikke bra å ha det sånn. Høres ut som min mor. Har du spurt hva han vil oppnå med denne praten? Har du at du blir redd, frustrert og ikke vet helt hva du kan gjøre?

 

Får han hjelp, synes jeg du skal snakke med behandleren hans. Det er noe som må tas tak i. Ikke normalt for en 20 åring.

Anonymous poster hash: 32d20...4e3

 

Takk for innspill Det er vel omtrent sånn jeg har tenkt selv også.

[Pårørende]

Det er ytterst sjeldent at noen har et ønske om å dø, selv ikke personer som er suicidale har som regel noe definitivt ønske om å dø. Det ligger jo ingen oppside i å ligge under jorda og være ingenting.

 

Derimot har nok de fleste med slike tanker et ønske om å slutte/slippe å lide (hvilket på en måte er forskjellig fra å virkelig ville dø). Dette kombinert med en form for håpløshet til at ting noen gang blir bedre, kan føre til at det kan virke som en "god ide" å skade seg selv eller i ytterste konsekvens ta sitt eget liv.

 

Det er veldig viktig at hun holder seg unna alkohol! Alkohol og andre rusmidler kan slå ganske uforutsigbart ut på stemningsleiet og det senker impulskontrollen. Alkohol og selvmordstanker har ingenting å gjøre sammen med hverandre, det er kanskje noe av det viktigste du kan gjøre!

 

Heldigvis er det utrolig sjeldent at noen tar sitt eget liv, spesielt ikke som følge av depresjon alene (kilde: http://www.aafp.org/afp/1999/0315/p1500.html), men det er ikke sånn at "du og jeg" skal gjøre denne vurderingen, den må gjøres av vedkommendes lege eller behandler. En trussel om å skade seg selv eller ta sitt eget liv skal aldri ignoreres, det er et tegn på at noe er riv ruskende galt og at behandlingen tydeligvis ikke er god nok.

 

Du burde snakke ut med vedkommendes behandler om bekymringene dine angående dette. Det du bør gjøre er å være en støttende pårørende men ikke forsøk å behandle vedkommendes sykdom.

Jeg er ikke redd for at hun skal ta livet sitt, jeg vet at hun ikke bør drikke alkohol, og behandleren hennes vet hvordan hun har det. Jeg ville bare lufte hvordan jeg kan møte henne som mor når hun har det sånn

[AnonymBruker]

Takk for innspill Det er vel omtrent sånn jeg har tenkt selv også.

Synes ikke dette er en akseptabel adferd hun viser. Hun bør få hjelp til å takle dette på en annen måte!

Anonymous poster hash: 32d20...4e3

[ColaZero]

Det er ytterst sjeldent at noen har et ønske om å dø, selv ikke personer som er suicidale har som regel noe definitivt ønske om å dø. Det ligger jo ingen oppside i å ligge under jorda og være ingenting.

 

Derimot har nok de fleste med slike tanker et ønske om å slutte/slippe å lide (hvilket på en måte er forskjellig fra å virkelig ville dø). Dette kombinert med en form for håpløshet til at ting noen gang blir bedre, kan føre til at det kan virke som en "god ide" å skade seg selv eller i ytterste konsekvens ta sitt eget liv.

 

Det er veldig viktig at hun holder seg unna alkohol! Alkohol og andre rusmidler kan slå ganske uforutsigbart ut på stemningsleiet og det senker impulskontrollen. Alkohol og selvmordstanker har ingenting å gjøre sammen med hverandre, det er kanskje noe av det viktigste du kan gjøre!

 

Heldigvis er det utrolig sjeldent at noen tar sitt eget liv, spesielt ikke som følge av depresjon alene (kilde: http://www.aafp.org/afp/1999/0315/p1500.html), men det er ikke sånn at "du og jeg" skal gjøre denne vurderingen, den må gjøres av vedkommendes lege eller behandler. En trussel om å skade seg selv eller ta sitt eget liv skal aldri ignoreres, det er et tegn på at noe er riv ruskende galt og at behandlingen tydeligvis ikke er god nok.

 

Du burde snakke ut med vedkommendes behandler om bekymringene dine angående dette. Det du bør gjøre er å være en støttende pårørende men ikke forsøk å behandle vedkommendes sykdom.

 

Det er vel ikke utrolig sjeldent at noen tar sitt eget liv? Igjennomsnitt 500 stk pr år i Norge. Du skriver også at det er ytterst sjelden noen ønsker å dø. Hva da med disse 500?

[ISW]

Det er vel ikke utrolig sjeldent at noen tar sitt eget liv? Igjennomsnitt 500 stk pr år i Norge. Du skriver også at det er ytterst sjelden noen ønsker å dø. Hva da med disse 500?

Vel, det dør vel over 50.000 mennesker hvert år. Tallet på 500 er altfor høyt men likevel er det er svært sjelden handling. I lys av at 350.000 til enhver tid er deprimerte er også risikoen lav.

Folk tar livet sitt fordi de har det jævlig og dessverre ikke ser noen annen løsning. Jeg tror ikke det er at de vil dø.

[frosken]

Etter flere perioder over mange år har jeg gått tom for svar å gi 20-åringen. Og jeg er redd for å å svare noe som gjør ting verre, eller som opprettholder et eller annet negativt. Men det blir jo litt dumt da, når jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg føler jeg svikter som mor men vet ikke lenger hva h*n trenger å høre.

Det h*n kommer med er sånn som:

- nå orker jeg ikke mer (i betydningen leve mer)

- jeg har lyst til skade meg igjen

- jeg har lyst til å drepe meg selv (det kommer bare under påvirkning av alkohol)

- det kommer aldri til å bli annerledes

- ingenting er noen vits

Osv.

Har bestemt seg for hvordan h*n kan sette et endelig punktum, men jeg opplever egentlig ikke at det er et reelt dødsønske der. Mulig jeg er naiv.

Har hatt en relativt fint start på høsten, men nå kommer mørketida, i dobbel forstand.

Det er forståelig om du synes dette er slitsomt, men hvis du har overskudd nok så har jeg tro på å gi svar som viser at du orker å "romme" hennes fortvilelse. Prøv å holde fokus på at selv om det er slitsomt for hennes omgivelser å forholde seg til hennes indre smerte, så er det hun som merker den mest.

 

Tror jeg ville ha svart ting som f.eks.:

-  "Det er trist at du skal slite så mye, men jeg har godt håp på dine vegne om at ting vil bli bedre etter hvert. " 

-  "Når jeg ser hvor mye du sliter, så hjelper det meg litt å huske på alle de jeg har hørt om som til tross for en veldig vanskelig start på sitt voksenliv er godt fornøyd med hvordan de har det i dag."

- "Å jobbe seg gjennom en langvarig psykisk lidelse, er en form for ekstremsport. Man må holde ut og holde ut og holde ut. Det er nok vanskelig å beholde håp om fremgang når det er så tungt."

[frosken]

Ja, det er et av svarene jeg pleier å gi, at h*n må snakke med behandler om det. Men opplever at det gjerne blir litt avvisende, ihvertfall hvis det er lenge til neste avtale og h *n er fortvilet.

H*n er jo en svært ung voksen foreløpig, og jeg tror det er feil å avvise når h*n uttrykker fortvilelse. Du beskriver jo verken utagering eller utpressing, men derimot fortvilelse uttrykt i ord. Det tror jeg man som pårørende bør forsøke å romme - samt evt. tilby avledende aktiviteter dersom det blir altfor mye emosjonalitet.

[frosken]

Jeg opplever det ikke som noen overhengende fare, heller ikke at det er appellerende eller oppmerksomhetssøkende, men ser det mer som uttrykk for fortvilelse og oppgitthet. Det har aldri vært noen form for truing med selvmord eller å bruke selvskading som straff mot andre (for eksempel mot meg). Selvskading forekommer svært sjeldent nå, for noen år siden var det en større problematikk. Jeg blir ikke redd, til det har jeg hørt dette for mange ganger over flere år. Jeg er rett og slett bare i tvil om hva jeg skal si. Har prøvd meg på ulike varianter av "det høres vanskelig ut å ha det sånn, det er viktig at du snakker med psykologen om dette", men føler det er hakk i plata... Jeg går ikke inn i hva hun tenker/føler.

Medisiner og oppfølging er på plass. 

Se på det som en tålmodighetstest. H*n skal jo både bli friskere og mer moden - samtidig. En ganske krevende prosess.

[frosken]

 

Synes ikke dette er en akseptabel adferd hun viser. Hun bør få hjelp til å takle dette på en annen måte!

Anonymous poster hash: 32d20...4e3

 

Hvorfor er ikke dette akseptabel atferd? H*n uttrykker sin psykiske smerte med ord. Etter min oppfatning er det så avgjort akseptabel atferd innenfor en familie, selv om ikke nødvendigvis alle orker å høre det.

[ColaZero]

Vel, det dør vel over 50.000 mennesker hvert år. Tallet på 500 er altfor høyt men likevel er det er svært sjelden handling. I lys av at 350.000 til enhver tid er deprimerte er også risikoen lav.

Folk tar livet sitt fordi de har det jævlig og dessverre ikke ser noen annen løsning. Jeg tror ikke det er at de vil dø.

Jeg er ikke enig i din uttalelse om at gjennomført selvdrap er en svært sjelden handling. Til sammenligning dør det 350 (ca?) i trafikken årlig. Det karakteriseres ikke som en svært sjelden hendelse å bli drept i trafikken. 

[ISW]

Jeg er ikke enig i din uttalelse om at gjennomført selvdrap er en svært sjelden handling. Til sammenligning dør det 350 (ca?) i trafikken årlig. Det karakteriseres ikke som en svært sjelden hendelse å bli drept i trafikken.

Misforstå meg rett. Det er altfor mange som dør på denne tragiske måten.

Men sammenlignet med f.eks kreft eller hjerteinfarkt så er det en sjelden dødsårsak. Heldigvis.