Hva svarer jeg på sånne spørsmål?

[ColaZero]

Misforstå meg rett. Det er altfor mange som dør på denne tragiske måten.

Men sammenlignet med f.eks kreft eller hjerteinfarkt så er det en sjelden dødsårsak. Heldigvis.

 

Neida, jeg misforstår deg ikke. Reagerer på at du er så fastlåst i uttalelsene om at det er en ytterst sjelden handling. Noe jeg mener det ikke er. Men dette er i grunnen bare flisespikkeri altså.

[AnonymBruker]

Hvorfor er ikke dette akseptabel atferd? H*n uttrykker sin psykiske smerte med ord. Etter min oppfatning er det så avgjort akseptabel atferd innenfor en familie, selv om ikke nødvendigvis alle orker å høre det.

Vel, mulig jeg nå ser ting kun fra min egen nese. Jeg har blitt tytet ørene fulle av sånn prat siden jeg ble født og jeg takler dette dårlig.

 

Jeg har vært veldig deprimert selv, men jeg har aldri sagt noe sånt til mine nærmeste. Nettopp fordi jeg vet selv hvor urolig de blir hele tiden. Hvordan takler man at en av sine nærmeste har lyst til å ta livet av seg? Ja, det er greit å be om hjelp, det er lov til å få hjelp til å oppsøke psykolog, eller noen. Det jeg mener er at det hos enkelte utvikler seg en slags "sutring" når man er deprimert. Man blir veldig egoistisk og ser bare sin egen smerte. Men hva gjør det med de rundt som skal gå og høre på dette kanskje i måneder og år?

 

Ja, jeg har barn selv på samme alder. Og ja, jeg hadde satt stor pris på at de kom og fortalte meg at de hadde slike tanker. Det jeg mener er at når de har søkt hjelp og fått en behandler, så skal de "læres" opp til å bruke denne til å uttrykke slike tanker.

 

Som nevnt, mulig jeg er veldig farget av det jeg har opplevd selv. Jeg har gått vakt over min mor, siden et par andre voksne, har sett inn i pistolmunninger et par ganger. Til slutt ble jeg deprimert selv, ikke bare pga av dette, men å få sånne utsagn inn med morsmelka har gjort noe med meg.

 

Derfor svarte jeg vel som jeg gjorde. Riktig svar? Det kan vi gjerne diskutere  .

Anonymous poster hash: 32d20...4e3

[frosken]

 

Vel, mulig jeg nå ser ting kun fra min egen nese. Jeg har blitt tytet ørene fulle av sånn prat siden jeg ble født og jeg takler dette dårlig.

 

Jeg har vært veldig deprimert selv, men jeg har aldri sagt noe sånt til mine nærmeste. Nettopp fordi jeg vet selv hvor urolig de blir hele tiden. Hvordan takler man at en av sine nærmeste har lyst til å ta livet av seg? Ja, det er greit å be om hjelp, det er lov til å få hjelp til å oppsøke psykolog, eller noen. Det jeg mener er at det hos enkelte utvikler seg en slags "sutring" når man er deprimert. Man blir veldig egoistisk og ser bare sin egen smerte. Men hva gjør det med de rundt som skal gå og høre på dette kanskje i måneder og år?

 

Ja, jeg har barn selv på samme alder. Og ja, jeg hadde satt stor pris på at de kom og fortalte meg at de hadde slike tanker. Det jeg mener er at når de har søkt hjelp og fått en behandler, så skal de "læres" opp til å bruke denne til å uttrykke slike tanker.

 

Som nevnt, mulig jeg er veldig farget av det jeg har opplevd selv. Jeg har gått vakt over min mor, siden et par andre voksne, har sett inn i pistolmunninger et par ganger. Til slutt ble jeg deprimert selv, ikke bare pga av dette, men å få sånne utsagn inn med morsmelka har gjort noe med meg.

 

Derfor svarte jeg vel som jeg gjorde. Riktig svar? Det kan vi gjerne diskutere  .

Anonymous poster hash: 32d20...4e3

 

Jeg synes det er en helt avgjørende forskjell på om en mor sier slikt til sitt barn og det at en ung (og kanskje hjemmeboende) nestenvoksen sier det samme til sin mor. Dessuten mener jeg også det er en enorm forskjell på å komme med ulike typer trusler (f.eks. av den typen du nevner i ditt innlegg), og det å uttrykke sin fortvilelse med ord.

 

Hvis den pårørende opplever det som altfor belastende, eller "klagingen" blir altfor omfattende, så må det være lov å sette nødvendige grenser. Men jeg klarer ikke å se at mennesker med psykiske lidelser ikke skal ha lov til å uttrykke sin fortvilelse også til sine nærmeste på linje med mennesker som sliter med andre kroniske sykdommer - under forutsetning at ytringene rettes mot voksne og ikke barn.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er en helt avgjørende forskjell på om en mor sier slikt til sitt barn og det at en ung (og kanskje hjemmeboende) nestenvoksen sier det samme til sin mor. Dessuten mener jeg også det er en enorm forskjell på å komme med ulike typer trusler (f.eks. av den typen du nevner i ditt innlegg), og det å uttrykke sin fortvilelse med ord.

 

Hvis den pårørende opplever det som altfor belastende, eller "klagingen" blir altfor omfattende, så må det være lov å sette nødvendige grenser. Men jeg klarer ikke å se at mennesker med psykiske lidelser ikke skal ha lov til å uttrykke sin fortvilelse også til sine nærmeste på linje med mennesker som sliter med andre kroniske sykdommer - under forutsetning at ytringene rettes mot voksne og ikke barn.

Ja, jeg er langt på vei enig med deg der. Det skal være lov for en ung voksen å si ifra at man trenger hjelp og uttrykke det man føler. Jeg ser imidlertid også en fare ved dette. Å få lov til å snakke og snakke om sånne ting hjemme, vil ikke det medføre at den syke ikke tar ansvar for seg selv?

 

Jeg har et barn som har vært syk i flere år, litt smått psykisk, men mest fysisk. Ja, det er lov til å uttrykke smerte og det er lov til å bli oppgitt noen ganger. Men man må ikke bli sittende der. Man må handle og komme seg videre. Søke hjelp og ta imot den hjelpen man kan få. Ved fysisk smerte, hva gjør man da når det blir for ille? Jo, man klager på at man har vondt, men man drar til legen og får smertestillende og årsaken til smertene vil bli utredet. Hjelper ikke dette, går man videre til man forhåpentligvis finner en løsning. Dette krever tett samarbeid med en behandler, eller lege.

 

Sånn mener jeg det må være også når noen har psykiske smerter. Man lar ikke den psyke sitte og klage i dager uten og gjøre noe. Det finnes smertestillende som også hjelper på psykiske plager. Hjelper ikke det man har fått, må man ikke gi seg, men gå til behandleren på nytt.

 

Jeg mener at når en 20-åring sier at det er noen vits i å leve, jeg skal drepe meg, selvskading, da er det grunn god nok til å kontakte behandleren og kreve mere hjelp. Jeg hadde i hvert fall ikke sittet i stolen og hørt på sånne utsagn uten å gjøre noe.

 

Anonymous poster hash: 32d20...4e3

[AnonymBruker]

 

Ja, jeg er langt på vei enig med deg der. Det skal være lov for en ung voksen å si ifra at man trenger hjelp og uttrykke det man føler. Jeg ser imidlertid også en fare ved dette. Å få lov til å snakke og snakke om sånne ting hjemme, vil ikke det medføre at den syke ikke tar ansvar for seg selv?

 

Jeg har et barn som har vært syk i flere år, litt smått psykisk, men mest fysisk. Ja, det er lov til å uttrykke smerte og det er lov til å bli oppgitt noen ganger. Men man må ikke bli sittende der. Man må handle og komme seg videre. Søke hjelp og ta imot den hjelpen man kan få. Ved fysisk smerte, hva gjør man da når det blir for ille? Jo, man klager på at man har vondt, men man drar til legen og får smertestillende og årsaken til smertene vil bli utredet. Hjelper ikke dette, går man videre til man forhåpentligvis finner en løsning. Dette krever tett samarbeid med en behandler, eller lege.

 

Sånn mener jeg det må være også når noen har psykiske smerter. Man lar ikke den psyke sitte og klage i dager uten og gjøre noe. Det finnes smertestillende som også hjelper på psykiske plager. Hjelper ikke det man har fått, må man ikke gi seg, men gå til behandleren på nytt.

 

Jeg mener at når en 20-åring sier at det er noen vits i å leve, jeg skal drepe meg, selvskading, da er det grunn god nok til å kontakte behandleren og kreve mere hjelp. Jeg hadde i hvert fall ikke sittet i stolen og hørt på sånne utsagn uten å gjøre noe.

 

Anonymous poster hash: 32d20...4e3

 

Frem til en finner en løsning, hvis en i hele tatt klarer det.  Så må både den fysisk og psykisk syke få ut smerten en plass.  Når en utrykker at en ikke vil leve lenger, så trenger ikke det å bety at en egentlig vil dø.  Men en vil bort fra alt, forsvinne.  Jeg mener at det bør være greit at en 20 åring får ut fortvilelsen hos sin mor.  h*n går på både medisiner og går til behandling. Da er det behandleren som skal sørge for at h*n får best mulig hjelp. Moren skal gi oppmuntring, trygghet og omsorg.   Men også grenser. 

Anonymous poster hash: 8f527...470

[Pårørende]

Ser jeg svarte feil "anonym" tidligere i tråden her. Det gikk litt fort i svingene.

 

Takk for konkrete råd frosken. Opplever at du bekrefter det jeg forsøker å gjøre; romme følelsene hennes uten å overveldes selv, og samtidig være mor, ikke "behandler". 

[frosken]

 

Ja, jeg er langt på vei enig med deg der. Det skal være lov for en ung voksen å si ifra at man trenger hjelp og uttrykke det man føler. Jeg ser imidlertid også en fare ved dette. Å få lov til å snakke og snakke om sånne ting hjemme, vil ikke det medføre at den syke ikke tar ansvar for seg selv?

 

 

Sånn mener jeg det må være også når noen har psykiske smerter. Man lar ikke den psyke sitte og klage i dager uten og gjøre noe. Det finnes smertestillende som også hjelper på psykiske plager. Hjelper ikke det man har fått, må man ikke gi seg, men gå til behandleren på nytt.

 

Jeg mener at når en 20-åring sier at det er noen vits i å leve, jeg skal drepe meg, selvskading, da er det grunn god nok til å kontakte behandleren og kreve mere hjelp. Jeg hadde i hvert fall ikke sittet i stolen og hørt på sånne utsagn uten å gjøre noe.

 

Det er ingenting ved det pårørende skriver som tyder på at 20-åringen ikke mottar behandling og således unngår å ta ansvar for seg selv. Kronisk psykisk lidelse lar seg ikke fikse så fort, mange som blir syke svært tidlig vil trenge lang tid før de klarer å komme i gang med å etablere seg som selvstendige voksne.

 

Tilsvarende ser jeg heller ingen grunn til å "mase" på behandlingsapparatet, så lenge ikke den pårørende tror det er snakk om reell selvmordsfare eller at det ikke gis behandling. Tvert i mot så er det et poeng at den pårørende formidler utholdenhet og fremtidshåp, noe jeg også tror blir gjort i dette tilfellet.

 

Dersom 20-åringen konstant setter seg ned for å klage, så er det selvfølgelig en uvane. Men det å uttrykke en del fortvilelse til sine nærmeste når man sliter over svært lang tid, synes jeg er en grei måte å fungere på. Hadde jeg vært i pårørendes situasjon, så hadde jeg ønsket at 20 åringen uttrykte seg med ord og sa litt om hvordan hun hadde det - selv om jeg sannsynligvis også hadde blitt sliten og litt fortvilet selv også i perioder.

[frosken]

Ser jeg svarte feil "anonym" tidligere i tråden her. Det gikk litt fort i svingene.

 

Takk for konkrete råd frosken. Opplever at du bekrefter det jeg forsøker å gjøre; romme følelsene hennes uten å overveldes selv, og samtidig være mor, ikke "behandler". 

Høres ut som om du er en svært god pårørende for henne :-)

 

Håper du også får tatt vare på seg selv. Det å leve nært en annens smerte gjør ganske mye med oss. Forhåpentligvis vil det hjelpe henne også å bli mer voksen også.