Nok selvskapt kaos?

[PandaAmanda]

Jeg lager problemer for å slippe unna problemene mine.

Det var derfor jeg kuttet meg før - for å slippe unna det som egentlig gjør vondt.

Og det er derfor jeg sliter med maten nå. Jeg lager et kjempestort matproblem for å slippe å rydde opp i de egentlige problemene mine. Hodet mitt er så opphengt i planlegging av mat, veiing og å nå målene som hele tiden endrer seg at det ikke er plass til det andre vonde.

Jeg gjør det fordi jeg vil at noen skal se meg og den smerten jeg ikke klarer å uttrykke. Samtidig vil jeg ikke at noen skal se meg, og når jeg synes blir jeg redd. Jeg føler meg avslørt.

Jeg kan ikke takle selvforakten. Det hander om hat, ikke om mat. Tror ingen skjønner hvor enormt stor forakt jeg føler for meg selv. Jeg ønsker å slutte å hate meg selv, men klarer ikke å slutte å plage meg selv.

Sånn kan jeg ikke holde på. Jeg startet med samtaler for et halvt år siden fordi jeg vil få det bedre. Jeg søker hjelp til selvhjelp for å lære meg selv å ta ansvar for meg selv. Jeg må slutte å sabotere. Hvordan skal jeg klare å slutte å sabotere? Det virker ikke som om det er nok å bare "bestemme seg". Finnes det noen smarte måter å tenke på?

Vil spiseproblematikken forsvinne av seg selv når jeg får til å håndtere de tankene og følelsene som egentlig er problemet eller bør jeg oppsøke hjelp for spiseproblemene i tillegg til samtalene jeg går til? (Jeg går ikke til psykolog, men til samtaler hos en veileder ved et støttesenter.)

[Nycora]

Jeg lager problemer for å slippe unna problemene mine.

Det var derfor jeg kuttet meg før - for å slippe unna det som egentlig gjør vondt.

Og det er derfor jeg sliter med maten nå. Jeg lager et kjempestort matproblem for å slippe å rydde opp i de egentlige problemene mine. Hodet mitt er så opphengt i planlegging av mat, veiing og å nå målene som hele tiden endrer seg at det ikke er plass til det andre vonde.

Jeg gjør det fordi jeg vil at noen skal se meg og den smerten jeg ikke klarer å uttrykke. Samtidig vil jeg ikke at noen skal se meg, og når jeg synes blir jeg redd. Jeg føler meg avslørt.

Jeg kan ikke takle selvforakten. Det hander om hat, ikke om mat. Tror ingen skjønner hvor enormt stor forakt jeg føler for meg selv. Jeg ønsker å slutte å hate meg selv, men klarer ikke å slutte å plage meg selv.

Sånn kan jeg ikke holde på. Jeg startet med samtaler for et halvt år siden fordi jeg vil få det bedre. Jeg søker hjelp til selvhjelp for å lære meg selv å ta ansvar for meg selv. Jeg må slutte å sabotere. Hvordan skal jeg klare å slutte å sabotere? Det virker ikke som om det er nok å bare "bestemme seg". Finnes det noen smarte måter å tenke på?

Vil spiseproblematikken forsvinne av seg selv når jeg får til å håndtere de tankene og følelsene som egentlig er problemet eller bør jeg oppsøke hjelp for spiseproblemene i tillegg til samtalene jeg går til? (Jeg går ikke til psykolog, men til samtaler hos en veileder ved et støttesenter.)

Litt vanskelig å svare på dette når jeg ikke kjenner deg og hvilken terapi du går i.

Sånne ting tar tid, det vet jeg i hvert fall. Jeg har selv gått i årevis i terapi. Har som du skadet meg selv, straffet meg selv, sultet meg, overspist, drukket for mye, kanskje spesielt det at jeg tenker negativt om meg selv og har skylden for alt.

Hos meg går dette i bølger. Jeg er inne i en bølgedal nå. Innimellom er jeg friskere, heldigvis, da kan jeg leve sånn noenlunde normalt. Når jeg får en periode hvor jeg er sykere, så kommer fortsatt denne spisegreia opp igjen, jeg har en del tvang, noe som bare må utføres osv. Som du sier er dette kanskje en måte å få ut følelser og hat til seg selv på. I stedet for å kjenne på vonde følelser, det gjør pokker så vondt, så "velger" vi å komme over dette på forskjellige måter. I stedet for å være i smerten, lære og takle den, så gjør vi "dumme" ting.

Jeg har gått til psykolog. Anbefaler deg det. Metakognitiv terapi, mindfulness, det å lære seg teknikker når minnene kommer, det har vært veldig viktig. Jeg henter meg mye raskere inn nå enn tidligere når jeg blir syk.

Angående den maten...jeg kaster opp, blir veldig kvalm, får nesten sånn lange "anfall" hvor jeg blir veldig syk og lever i en annen verden. I tillegg sulter jeg meg selv. Det er bedre å kjenne på sulten enn denne evige psykiske smerten. Det er kanskje også en form for straff ja, jeg fortjener det. Irrasjonell tankegang egentlig, om man plukker dette fra hverandre.

Jeg har skadet meg selv, men har sluttet med dette. Arrene jeg har er et vondt minne om en tid jeg helst vil glemme. Jeg har lært meg å takle dette på annet vis. Trene hardt, vaske hus, fullt tempo, iskald dusj, det er mange måter å framkalle smerter på. En annen ting sm er viktig: Slutt med dette, si dette til deg selv hver gang du tenker tanken. Prøv å avlede deg selv med et eller annet, helst noe som gir deg noe og som du liker.

Tror du må lære å bli litt gla i deg selv igjen. Hvorfor fortjener du straff? Hva galt har du gjort? Hvor lenge bør du straffes for dette? Burde vi ha fengselsstraff? Eller er det noen annen som egentlig burde sitte fengslet?

Vet ikke om du trenger hjelp angående maten, høres ut som du har problemer i hvert fall. Ta dette opp med din veileder? Er du undervektig? Ønsker deg lykke til videre og husk: Ting Tar Tid!

[PandaAmanda]

Jeg er nok ikke like plaget som deg - det høres ikke godt ut!

Jeg kaster aldri opp. Hater alt som har med oppkast å gjøre. De gangene det glipper i spiseplanene mine og jeg føler jeg spiser for mye (og det skjer jo...) plages jeg bare med min egen selvkritikk etterpå.

Jeg er ikke syk, i slik forstand som du skriver om. Jeg håper du har fått og får god behandling for det du sliter med!

Mine problemer bunner nok i at jeg ble utsatt for overgrep gjennom flere år i oppveksten. Det er dette jeg prøver å ta tak i, men jeg syns det er så vanskelig å sortere alle tankene og følelsene ifm dette at jeg heller baker det inn i et annet problem i stedet. Tror jeg, da. Jeg tror det er derfor spiseproblematikken har dukket opp igjen. Jeg skader ikke meg selv lenger, og det kan jeg heller ikke gjøre av hensyn til mann og barn.

Jeg kjenner veldig tydelig nå at hvis noen skal ta fra meg spisevanene mine må jeg erstatte det med noe annet. Da får jeg tanker om at jeg lager kaos fordi jeg ikke klarer å sortere det egentlige kaoset jeg har.

Takk for lykkeønskninger. Lykke til du også!