Psykisk syk for alltid?

[MissAftereight]

En bekjent av meg ble innlagt. Han var psykotisk og pleierne på avdeling måtte koste gulvet foran han for at han skulle kunne gå på det. Det var med andre ord en svært syk mann. I dag 10 år etter er han ansatt på den samme avdelingen som han ble innlagt på.

 

Mange hevder at personlig erfaring innenfor det fagfelt man skal praktisere er en fordel for pasienten en skal hjelpe da disse behandlerne har en bredere forståelse for pasientens problematikk. At det gir bedre suksessrate for pasientene. Hva tenker dere om det?

 

Så tenker jeg på alle de som er her inne på forum. Dere har jo alle forskjellige lidelser og diagnoser og mange av dere er sykere enn andre igjen. Mitt spørsmål er egentlig om dere har tro på at dere blir friske eller om dere forventer at dere skal være syke hele livet? Har dere lagt en plan eller har dere satt dere noen mål dere ønsker å nå? Og er det noen her inne som har vært svært syk og som nå føler at de er blitt frisk igjen? 

 

Personlig har jeg lagt en plan og har som mål at jeg skal være i jobb og symptom-fri innen to år. 

[stjernestøv]

En bekjent av meg ble innlagt. Han var psykotisk og pleierne på avdeling måtte koste gulvet foran han for at han skulle kunne gå på det. Det var med andre ord en svært syk mann. I dag 10 år etter er han ansatt på den samme avdelingen som han ble innlagt på.

 

Mange hevder at personlig erfaring innenfor det fagfelt man skal praktisere er en fordel for pasienten en skal hjelpe da disse behandlerne har en bredere forståelse for pasientens problematikk. At det gir bedre suksessrate for pasientene. Hva tenker dere om det?

 

Så tenker jeg på alle de som er her inne på forum. Dere har jo alle forskjellige lidelser og diagnoser og mange av dere er sykere enn andre igjen. Mitt spørsmål er egentlig om dere har tro på at dere blir friske eller om dere forventer at dere skal være syke hele livet? Har dere lagt en plan eller har dere satt dere noen mål dere ønsker å nå? Og er det noen her inne som har vært svært syk og som nå føler at de er blitt frisk igjen? 

 

Personlig har jeg lagt en plan og har som mål at jeg skal være i jobb og symptom-fri innen to år. 

Har ingen planer men drømmen er å bli frisk og klare seg uten medisiner, kanskje bli mer normal å ha noe å gjøre om dagene. Jeg var frisk i to år og da var jeg nesten manisk, alle kommenterte så positiv jeg var. Håper å få det tilbake en gang, kunne kalle meg lykkelig da

[Nycora]

En bekjent av meg ble innlagt. Han var psykotisk og pleierne på avdeling måtte koste gulvet foran han for at han skulle kunne gå på det. Det var med andre ord en svært syk mann. I dag 10 år etter er han ansatt på den samme avdelingen som han ble innlagt på.

 

Mange hevder at personlig erfaring innenfor det fagfelt man skal praktisere er en fordel for pasienten en skal hjelpe da disse behandlerne har en bredere forståelse for pasientens problematikk. At det gir bedre suksessrate for pasientene. Hva tenker dere om det?

 

Så tenker jeg på alle de som er her inne på forum. Dere har jo alle forskjellige lidelser og diagnoser og mange av dere er sykere enn andre igjen. Mitt spørsmål er egentlig om dere har tro på at dere blir friske eller om dere forventer at dere skal være syke hele livet? Har dere lagt en plan eller har dere satt dere noen mål dere ønsker å nå? Og er det noen her inne som har vært svært syk og som nå føler at de er blitt frisk igjen? 

 

Personlig har jeg lagt en plan og har som mål at jeg skal være i jobb og symptom-fri innen to år.

Har mange planer ja. Har vært syk i mange år, prøvd meg i jobb, sykmeldt igjen, jobb, sykmeldt. Nå vet jeg ikke om jeg tørr prøve meg flere ganger, har fått så mange slag i "trynet". Men kanskje jeg gjør det, ikke i dag, men har jo en drøm jeg også. Kjedelig å ikke greie å jobbe, men jeg er så mye syk at på en måte er det ok å ikke jobbe også. Slipper det presset, ikke godt å gå på jobb dag ut og dag inn når man føler seg syk hele tiden. Opp og ned da.

De fleste holder seg hjemme fra jobb når de har influensa? Har du hatt "influensa" og vært veldig utmattet i 10 år? Jeg greide to år på jobb i denne tilstanden. Etterpå var jeg sengeliggende veldig lenge, greide ikke noen ting, fikk servert mat i senga, eller jeg dro meg bort i en stol.

Nå er jeg jo bedre, men gjør jeg litt for mye, så straffer det seg så og si alltid med at jeg blir syk. Ja, jeg har håp, kanskje vel optimist i perioder, men jeg tror at uten dette håpet vil jeg gi opp og bli enda mere plaget psykisk.

Jeg har dårlig samvittighet hver dag for at jeg ikke jobber, for at jeg greier så lite, skulle så gjerne ha vært friskere. Jeg har noen kroniske sykdommer dessverre og det kan jeg ikke gjøre så mye med. Må lære meg å leve med dette og har gått mange runder med meg selv for å godta at livet er sånn. Jeg prøver så godt jeg kan å være et godt menneske for mine nærmeste, hjelpe til det jeg klarer, utenom dette blir det ikke så mye annet, jeg har ikke energi til mere. Synd, men sant!

[xxløvetannxx]

Vanskelig problemstilling for meg. Jeg har nå vært syk siden jeg var barn. Er ikke annet enn ung voksen enda, men venter på svar på uføresøknad. Jeg har aldri klart ordinært arbeid. Det nærmeste jeg har vært,er en måned som lærling og perioder med sommerjobb. Sykdommen har fått det beste av meg storparten av livet, men håpet om å en dag bli frisk er tilstede. Det er uoppnåelig nå, men en dag skal jeg klare meg uten medisin og støtteapparat.

[miakami]

Jeg er bipolar så jeg blir ikke frisk og kan ikke jobbe.

[xxløvetannxx]

Jeg er bipolar så jeg blir ikke frisk og kan ikke jobbe.

At du ikke kan jobbe noen sinne er vel mer noe du har bestemt deg for enn realitet? Kjenner fler bipolare som er i en eller annen form for arbeidssituasjon.

[miakami]

At du ikke kan jobbe noen sinne er vel mer noe du har bestemt deg for enn realitet? Kjenner fler bipolare som er i en eller annen form for arbeidssituasjon.

moren min var bipolar og jobbet men hun hadde flere år mellom hver episode! det har ikke jeg, jeg er syk hele tiden og kan ikke jobbe. jeg har prøvd! har ikke fungert siden jeg var 16 år og er uføretrygded. klarer ikke fontenehuset en gang.

[Gjest]

En bekjent av meg ble innlagt. Han var psykotisk og pleierne på avdeling måtte koste gulvet foran han for at han skulle kunne gå på det. Det var med andre ord en svært syk mann. I dag 10 år etter er han ansatt på den samme avdelingen som han ble innlagt på.

 

Mange hevder at personlig erfaring innenfor det fagfelt man skal praktisere er en fordel for pasienten en skal hjelpe da disse behandlerne har en bredere forståelse for pasientens problematikk. At det gir bedre suksessrate for pasientene. Hva tenker dere om det?

 

Så tenker jeg på alle de som er her inne på forum. Dere har jo alle forskjellige lidelser og diagnoser og mange av dere er sykere enn andre igjen. Mitt spørsmål er egentlig om dere har tro på at dere blir friske eller om dere forventer at dere skal være syke hele livet? Har dere lagt en plan eller har dere satt dere noen mål dere ønsker å nå? Og er det noen her inne som har vært svært syk og som nå føler at de er blitt frisk igjen? 

 

Personlig har jeg lagt en plan og har som mål at jeg skal være i jobb og symptom-fri innen to år. 

Så lenge jeg får lov å være frisk med medisiner, så er jeg fornøyd. Det har jeg fått vært mer eller mindre i 1/2 år nå.   Har ingen drømmer om å klare meg uten medisiner.  Er bare veldig glad for at vi fant frem til medisiner som fungerte til slutt.  Jeg fungerer bra, trives og har det godt.  Men jeg må ha det stabil rundt meg.

[Inner self]

Jeg har jobbet deltid i perioder. Har schizofreni, og fungert ganske bra ett par perioder. Men lenge siden jeg har jobbet nå. Medisinfri blir jeg aldri tror jeg.

Jeg skammer meg ikke for att jeg ikke jobber, men er ikke stolt av det heller. Men jeg liker å ha mye tid for meg selv.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt angst og depresjoner siden påske,så vært kvalm hver dag siden da.

Dagene er vonde å gå gjennom, jeg er arbeidsledig og irriterer meg og bekymrer meg over dette hver dag, men jeg har absolutt planer om å bli frisk og rask igjen - helst fort - før jul!

Men får se, må vel prøve å være litt tålmodig også.. Selv om jeg er utålmodig og tanken på å aldri bli helt frisk og megselv igjen er der hver dag, noen ganger blir jeg så redd av den tanken at jeg gråter..

 

Men jeg har tro på at prøver du hardt nok og aldri gir opp - så klarer du alt du vil.

Anonymous poster hash: 9e85a...b93

[Madelenemie]

En bekjent av meg ble innlagt. Han var psykotisk og pleierne på avdeling måtte koste gulvet foran han for at han skulle kunne gå på det. Det var med andre ord en svært syk mann. I dag 10 år etter er han ansatt på den samme avdelingen som han ble innlagt på.

 

Mange hevder at personlig erfaring innenfor det fagfelt man skal praktisere er en fordel for pasienten en skal hjelpe da disse behandlerne har en bredere forståelse for pasientens problematikk. At det gir bedre suksessrate for pasientene. Hva tenker dere om det?

 

Så tenker jeg på alle de som er her inne på forum. Dere har jo alle forskjellige lidelser og diagnoser og mange av dere er sykere enn andre igjen. Mitt spørsmål er egentlig om dere har tro på at dere blir friske eller om dere forventer at dere skal være syke hele livet? Har dere lagt en plan eller har dere satt dere noen mål dere ønsker å nå? Og er det noen her inne som har vært svært syk og som nå føler at de er blitt frisk igjen? 

 

Personlig har jeg lagt en plan og har som mål at jeg skal være i jobb og symptom-fri innen to år. 

Hei!

 

Min psykiater sier at jeg ikke er syk eller har noe psykiatrisk, det er ingenting å bli frisk av sier min psykiater.

 

Hun spurte om jeg fortsatt håpet på å bli kvitt autisme og jeg svarte "nei men jeg vil ikke ha det".

Da så øynene smalere ut og jeg tenkte det er tegn på sint, men jeg vet at min psykiater aldri blir sint, så da vet jeg ikke hva øynene til min psykiater betydde, jeg rakk ikke spørre heller. Hun bøyde også hodet litt ned, som om hun skulle se over brillene, men hun hadde ikke briller på, sånne som man kan se over kanten på. 

 

Da sa hun "det forstår jeg, men dette er genetisk og noe du er født med, det må du akseptere"

 

Jeg gjentok at jeg ikke vil ha asperger, men at jeg er takknemlig som fikk diagnosen, livet med diagnosen å vite det, er tross alt bedre.

 

Jeg tenkte inni meg mens min psykiater snakket, at "jeg vil så gjerne finne en kur, få noen tabl, bli bare vanlig", jeg sa det ikke, jeg smilte og tenkte at "nå skal jeg være flink, akseptere det og ikke motsi".

 

Jeg vil bli frisk, men det er ikke lov å si, for de sier autisme er medfødt og ingenting å bli frisk fra eller kurert fra, bare noe man må lære seg å leve med. Det er iblant greit, andre dager mindre greit og av og til blir jeg lei meg, for jeg ser andre mennesker, og vil så gjerne bare være sånn helt vanlig.

[FGT]

Trenger ikke å være det.

Endret 13. oktober 2013 av FGT