Fortid, nåtid og fremtid (langt innlegg)

[Gondor]

Det er noe som har plaget meg siden jeg var 10 år gammel.

Følelsen av å være skitten og anderledes.

I voksen alder har jeg konstant gått rundt å tenkt på meg selv som en hore og at alle andre ser at jeg er det, selv om ingen noen sinne har kalt meg det.

Jeg hadde mange tilfeldige affærer med menn som ung og har veldig mange vonde seksuelle erfaringer bak meg. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne akseptere alt som ble gjort med meg. Jeg følte vel en slags forpliktelse?

Jeg har såret mange menn fordi jeg aldri har trodd at noen kunne bli glad i meg, at jeg bare var et billig nummer. Det er smertefullt å tenke på de mennene som har stått der med åpne armer og som jeg brutalt har avvist fordi jeg har følt meg verdiløs. Ingen kunne vel bli glad i meg? Hvis de så hvem jeg virkelig var, ville de bare løpe sin vei. Jeg ser ennå for meg de sårede uttrykkene i øynene deres når jeg snudde ryggen til dem. Da var det enklere å hengi seg til de slemme gutta. Da fikk jeg som fortjent.

Jeg var fullstendig fucked up før jeg giftet meg og fikk barn. Moderskapet reddet meg. Jeg dedikerte meg selv 100 % til dem. Jeg var gift med en alkoholiker, så det var jeg som alltid tok meg av barna og alt husarbeid. Jeg kjempet og jeg kjempet og fikk masse energi av det. Jeg var nesten alltid i godt humør. Aldri deprimert. Men så kom skilsmissen og det sa pang oppi hodet mitt. Jeg ble liggende å telle spikere i taket dag etter dag. Så fikk jeg diagnose og medisiner.

Dette med menn har vært tema hos psykologen min en gang. Han ba meg fortelle om alle de gangene jeg har sagt nei til sex og det viser seg at det er veldig mange ganger. Da jeg var ung hadde jeg veldig sex appeal og det var stadig vekk en gutt som stod der å prøvde å få snøret i bånn. Jeg tok det ikke som et kompliment. Jeg tenkte bare at han så den hora jeg var.

Poenget er: psykologen min og jeg har tatt opp dette en gang og han mener det holder. "Nå har du lagt dette bak det", sier han, men det er ikke sant! Det henger fremdeles ved meg. Han er opptatt av at jeg skal finne de ressursene jeg har i meg nå og bruke alt det gode jeg har i meg til å skape en bedre fremtid.

Jeg skjønner tankegangen hans, og er egentlig hjertelig enig. Men dette horekomplekset mitt sitter utrolig godt fast!

Jeg er inne i en veldig god progresjon nå. Er det veldig dumt av meg å ta opp dette som tema igjen? Eller bør jeg rette oppmerksomheten på her og nå og fremtiden? Legge et lokk over fortiden? Jeg har ikke lyst til å ta det opp, for det gjør vondt, men kanskje jeg bør?

[Nycora]

Det er noe som har plaget meg siden jeg var 10 år gammel.

Følelsen av å være skitten og anderledes.

I voksen alder har jeg konstant gått rundt å tenkt på meg selv som en hore og at alle andre ser at jeg er det, selv om ingen noen sinne har kalt meg det.

Jeg hadde mange tilfeldige affærer med menn som ung og har veldig mange vonde seksuelle erfaringer bak meg. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne akseptere alt som ble gjort med meg. Jeg følte vel en slags forpliktelse?

Jeg har såret mange menn fordi jeg aldri har trodd at noen kunne bli glad i meg, at jeg bare var et billig nummer. Det er smertefullt å tenke på de mennene som har stått der med åpne armer og som jeg brutalt har avvist fordi jeg har følt meg verdiløs. Ingen kunne vel bli glad i meg? Hvis de så hvem jeg virkelig var, ville de bare løpe sin vei. Jeg ser ennå for meg de sårede uttrykkene i øynene deres når jeg snudde ryggen til dem. Da var det enklere å hengi seg til de slemme gutta. Da fikk jeg som fortjent.

Jeg var fullstendig fucked up før jeg giftet meg og fikk barn. Moderskapet reddet meg. Jeg dedikerte meg selv 100 % til dem. Jeg var gift med en alkoholiker, så det var jeg som alltid tok meg av barna og alt husarbeid. Jeg kjempet og jeg kjempet og fikk masse energi av det. Jeg var nesten alltid i godt humør. Aldri deprimert. Men så kom skilsmissen og det sa pang oppi hodet mitt. Jeg ble liggende å telle spikere i taket dag etter dag. Så fikk jeg diagnose og medisiner.

Dette med menn har vært tema hos psykologen min en gang. Han ba meg fortelle om alle de gangene jeg har sagt nei til sex og det viser seg at det er veldig mange ganger. Da jeg var ung hadde jeg veldig sex appeal og det var stadig vekk en gutt som stod der å prøvde å få snøret i bånn. Jeg tok det ikke som et kompliment. Jeg tenkte bare at han så den hora jeg var.

Poenget er: psykologen min og jeg har tatt opp dette en gang og han mener det holder. "Nå har du lagt dette bak det", sier han, men det er ikke sant! Det henger fremdeles ved meg. Han er opptatt av at jeg skal finne de ressursene jeg har i meg nå og bruke alt det gode jeg har i meg til å skape en bedre fremtid.

Jeg skjønner tankegangen hans, og er egentlig hjertelig enig. Men dette horekomplekset mitt sitter utrolig godt fast!

Jeg er inne i en veldig god progresjon nå. Er det veldig dumt av meg å ta opp dette som tema igjen? Eller bør jeg rette oppmerksomheten på her og nå og fremtiden? Legge et lokk over fortiden? Jeg har ikke lyst til å ta det opp, for det gjør vondt, men kanskje jeg bør?

Opplevd overgrep kanskje ?

[ISW]

Jeg tenker vel at alle (og kanskje jenter mer enn gutter) har et ambivalent forhold til tilfeldig sex? Alle liker sex, men flere jenter enn gutter opplever et stigma rundt å ha for mye tilfeldig sex (du kaller det "horestempelet"). Dette er hvorfor:

 

For en gutt, så er følgende "utfall" i prioritert rekkefølge etter en bytur:

a) Ikke finne seg noen: Minus (greide jeg det ikke i dag heller)

b ) Finne seg en "ikke bra" jente: Nøytralt (bedre enn ikke noe)

c) Finne seg en "bra" jente: Pluss

 

For en jente, er følgende utfall:

a) Finne seg en "ikke bra" gutt: Minus (hva F var det jeg gjorde i går)

b )Ikke finne seg noen: Nøytralt (åh, bra jeg ikke gjorde ditt og datt)

c) Finne seg en "bra" gutt: Pluss

 

Derfor er det langt tyngre for en jente å ha en uheldig one night stand enn det er for en gutt.

 

Men trenger det egentlig å være det? Kommer dette stigma rett og slett av at det er "enklere" for en jente å finne noen enn det er for en gutt? At jenter er de som blir "jaktet på" og gutter er de som "jakter"? Trenger det å være slik?

 

Det er nok temmelig vanlig å spille på sex for å skjule vanskelige følelser, men det er i praksis misbruk av sex, som skal være langt vakrere enn som så. Det er klart at de vanskelige følelsene dine kom tilbake når du ble skilt og du ble satt tilbake dit du var før bryllupet. Det er veldig forståelig.

 

Ikke vet jeg hva du bør gjøre, men jeg synes du i alle fall skal bruke sex til det sex skal brukes til. Ikke for å søke oppmerksomhet og gå på akkord med dine verdier.

 

Edit: Jeg takker min tvangspregede personlighet for at jeg laget skjemaet over for mange år siden :-)

 

Edit 2: Til de som absolutt må kverulere over det jeg har skrevet over; ikke gidd, se på det totale budskapet

Endret 11. oktober 2013 av issomethingwrong

[frosken]

Jeg er inne i en veldig god progresjon nå. Er det veldig dumt av meg å ta opp dette som tema igjen? Eller bør jeg rette oppmerksomheten på her og nå og fremtiden? Legge et lokk over fortiden? Jeg har ikke lyst til å ta det opp, for det gjør vondt, men kanskje jeg bør?

 

Helt på siden av det du ønsker svar på; jeg legger merke til at du sitter på nett klokken fire om natten. Du har den siste uken skrevet innlegg preget av paranoiditet og oppstemthet. Tar du fortsatt tilstrekkelig dose AP?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg vet ikke om dette er til nytte for deg, men jeg vil gjerne skrive om noe som trenger å komme frem i lyset: Barn og unge voksnes seksualitet.

 

Barn er seksuelle vesen lenge før de kommer i puberteten. Hadde ikke mødre av begge kjønn passet på dem og beordret dem til å ha hendene over dyna, hadde nok den naturlige seksualiteten utfoldet seg på en helt annen måte.

 

Så vet vi at et av symptomene ved bipolar lidelse er hyperseksualitet. Dette starter ikke ved første mani, men kan starte langt tidligere. Svært mange bipolare forteller historier lik din når de bare blir så kjent med terapeuten at de tør. Dette er nemlig ekstremt tabubelagt.

 

Når en så snakker om skyld og skam, må dette ses sammen med spørsmålet om en hadde en fri vilje og reelle valg. Voksne bipolare blir i retten frikjent for handlinger langt alvorligere enn noe utsvevende sex. Hadde det store barnet eller den unge tenåringen egentlig en fri vilje til å velge det mest fornuftige, eller var hormoner og biokjemi det som fikk overtaket?

 

Jeg håper dette kan få deg til å se på dette på en ny måte, og at du forhåpentligvis kan være en mildere dommer over deg selv og dine handlinger.

[Gondor]

Jeg vet ikke om dette er til nytte for deg, men jeg vil gjerne skrive om noe som trenger å komme frem i lyset: Barn og unge voksnes seksualitet.

 

Barn er seksuelle vesen lenge før de kommer i puberteten. Hadde ikke mødre av begge kjønn passet på dem og beordret dem til å ha hendene over dyna, hadde nok den naturlige seksualiteten utfoldet seg på en helt annen måte.

 

Så vet vi at et av symptomene ved bipolar lidelse er hyperseksualitet. Dette starter ikke ved første mani, men kan starte langt tidligere. Svært mange bipolare forteller historier lik din når de bare blir så kjent med terapeuten at de tør. Dette er nemlig ekstremt tabubelagt.

 

Når en så snakker om skyld og skam, må dette ses sammen med spørsmålet om en hadde en fri vilje og reelle valg. Voksne bipolare blir i retten frikjent for handlinger langt alvorligere enn noe utsvevende sex. Hadde det store barnet eller den unge tenåringen egentlig en fri vilje til å velge det mest fornuftige, eller var hormoner og biokjemi det som fikk overtaket?

 

Jeg håper dette kan få deg til å se på dette på en ny måte, og at du forhåpentligvis kan være en mildere dommer over deg selv og dine handlinger.

Takk for svar! Nå føler jeg meg totalt eksponert og sårbar. Jeg må virkelig kjempe med meg selv for ikke å tenke at du sitter der å ler av meg og tenker: hore, hore, hore! Eller for å referere til Gud: Jeg skal spytte deg ut av min munn. Det står i det gamle testamentet og er myntet på sånne kvinner som meg som går direkte til helvete uten spørsmålsrunde hos St. Peter først.

Jeg skal til psykiateren min på onsdag. Kanskje jeg skal lufte det ovenfor ham? Vi har opp gjennom årene snakket endel om sex og han er godt kjent med mitt begjær, men jeg har ikke fortalt ham dette. Jeg vil at han skal tro godt om meg! Kanskje jeg skal ta med et skriv til ham som forklarer dette. Det var det jeg gjorde i begynnelsen. Jeg skrev til hver time i lang, lang tid fordi jeg var livredd for ham og ikke turde å si et ord. Han satte veldig pris på det. Men jeg vil så gjerne at han skal se på meg som normal? Kanskje han vil tenke: jeg hadde aldri valgt en kone som hadde vært en flyfille i sin ungdom slik som hun har vært. Jeg vil ha en ordentlig jente.

Takk for det jeg vet er ment som et oppbyggende svar. Jeg skal lese det flere ganger og minne meg selv på at du skriver som profesjonell og bare vil være til hjelp.

[Captain Cheeseheart]

Det er ikke sånn at du ønsker å snakke spesielt om sex med terapeuten fordi du liker han, da?

 

(Kødder ikke...)

[Nycora]

Det er ikke sånn at du ønsker å snakke spesielt om sex med terapeuten fordi du liker han, da?

(Kødder ikke...)

Nå var visst dette et veldig vanskelig tema å ta opp, bruker du å snakke om sex- livet ditt til terapeuter? Jeg synes også dette er veldig vanskelig. Kanskje er det et fenomen hos kvinner at vi skammer oss over sex i ung alder, eller kanskje bipolare har sterkere lyst og dermed kommer skamfølelsen. Vet ikke hva som er normalt jeg.

[Gjest]

Takk for svar! Nå føler jeg meg totalt eksponert og sårbar. Jeg må virkelig kjempe med meg selv for ikke å tenke at du sitter der å ler av meg og tenker: hore, hore, hore! Eller for å referere til Gud: Jeg skal spytte deg ut av min munn. Det står i det gamle testamentet og er myntet på sånne kvinner som meg som går direkte til helvete uten spørsmålsrunde hos St. Peter først.

Jeg skal til psykiateren min på onsdag. Kanskje jeg skal lufte det ovenfor ham? Vi har opp gjennom årene snakket endel om sex og han er godt kjent med mitt begjær, men jeg har ikke fortalt ham dette. Jeg vil at han skal tro godt om meg! Kanskje jeg skal ta med et skriv til ham som forklarer dette. Det var det jeg gjorde i begynnelsen. Jeg skrev til hver time i lang, lang tid fordi jeg var livredd for ham og ikke turde å si et ord. Han satte veldig pris på det. Men jeg vil så gjerne at han skal se på meg som normal? Kanskje han vil tenke: jeg hadde aldri valgt en kone som hadde vært en flyfille i sin ungdom slik som hun har vært. Jeg vil ha en ordentlig jente.

Takk for det jeg vet er ment som et oppbyggende svar. Jeg skal lese det flere ganger og minne meg selv på at du skriver som profesjonell og bare vil være til hjelp.

Jeg kjenner meg igjen i det at du vil at behandleren din skal se på deg som normal og at du derfor holder tilbake informasjon. Men en behandler er ikke vår venn eller noe, de er der for å hjelpe oss. Så jeg for min del har hoppet i det mange ganger og fortalt ting til tross for at mye inni meg har sagt "ikke si det, det kan hende hn ser ned på meg og mister respekten for meg, synes jeg er rar, tenke at en sånn person ville i hvertfall ikke han hatt i sin omgangskrets hvis jeg forteller det". Jeg har kort sagt tenkt at dersom jeg lar være å si det som er flaut og vanskelig, så har jeg full kontroll - da vet jeg at han liker meg, og sannsynligvis ser på meg som normal. Jeg har hatt mange tanker rundt dette og har gått noen runder med meg selv.

 

Men det er forskjell på en behandler og en person du skal ha i din omgangskrets. Behandleren er nettopp det - en behandler. Det er et profesjonellt forhold, og ikke mer enn det. De har hørt det mest utroligste. Jeg har trøstet meg selv med at behandleren ønsker å hjelpe meg/oss, at det er en av grunnene til at de har valgt dette yrket. De kan ikke hjelpe oss hvis vi ikke forteller det som er vanskelig for oss, og jeg tror de setter stor pris på vi forteller det vanskelige pga dette ønsket om å bringe oss videre.

 

Bare noen tanker...

[Captain Cheeseheart]

Nå var visst dette et veldig vanskelig tema å ta opp, bruker du å snakke om sex- livet ditt til terapeuter? Jeg synes også dette er veldig vanskelig. Kanskje er det et fenomen hos kvinner at vi skammer oss over sex i ung alder, eller kanskje bipolare har sterkere lyst og dermed kommer skamfølelsen. Vet ikke hva som er normalt jeg.

 

Altså hvis man ikke gjør annet enn å tenke på sex i desperat manne-mangel, og tilfeldigvis har en kjekk, forståelsesfull mannlig behandler... så hadde vel ikke det vært noe rart?

[ISW]

Altså hvis man ikke gjør annet enn å tenke på sex i desperat manne-mangel, og tilfeldigvis har en kjekk, forståelsesfull mannlig behandler... så hadde vel ikke det vært noe rart?

 

En del av det å være behandler er å garantere at du ikke har sex med pasientene / klientene dine. Jeg tror faktisk det er lovbestemt.

 

Det er jo en del andre relasjoner hvor sex ikke er anbefalt, selv om det ikke er ulovlig. F.eks i relasjonen sjef - ansatt.

[Captain Cheeseheart]

En del av det å være behandler er å garantere at du ikke har sex med pasientene / klientene dine. Jeg tror faktisk det er lovbestemt.

 

Det er jo en del andre relasjoner hvor sex ikke er anbefalt, selv om det ikke er ulovlig. F.eks i relasjonen sjef - ansatt.

 

Hva så?

[ISW]

Hva så?

 

Tviler på at en behandler gidder å miste autorisasjonen (og levebrødet sitt) for å ha sex med en pasient.

[Captain Cheeseheart]

Tviler på at en behandler gidder å miste autorisasjonen (og levebrødet sitt) for å ha sex med en pasient.

 

Hva så? Ser ikke poenget...

[frosken]

En del av det å være behandler er å garantere at du ikke har sex med pasientene / klientene dine. Jeg tror faktisk det er lovbestemt.

 

Det er jo en del andre relasjoner hvor sex ikke er anbefalt, selv om det ikke er ulovlig. F.eks i relasjonen sjef - ansatt.

Men det er vel ikke det CC spør om? Han spør hvorvidt trådstarter liker å snakke om sex med sin terapeut.

[frosken]

Altså hvis man ikke gjør annet enn å tenke på sex i desperat manne-mangel, og tilfeldigvis har en kjekk, forståelsesfull mannlig behandler... så hadde vel ikke det vært noe rart?

Jeg synes det er litt rart hvis du tror at det er lett å snakke med behandler om sex ? ( Uavhengig av hvor godt trådstarter liker eller ikke liker sin behandler). Særlig når det som i dette tilfellet sies ganske mye om skamfølelsen knyttet til temaet.

[frosken]

Tviler på at en behandler gidder å miste autorisasjonen (og levebrødet sitt) for å ha sex med en pasient.

Helt på siden av denne trådens tema; fra tid til annen er det faktisk svært anerkjente fagfolk som gjør nettopp det - og som dermed også mister autorisasjonen. Det har vært skrevet en del om dette her inne tidligere.

[Captain Cheeseheart]

Jeg synes det er litt rart hvis du tror at det er lett å snakke med behandler om sex ? ( Uavhengig av hvor godt trådstarter liker eller ikke liker sin behandler). Særlig når det som i dette tilfellet sies ganske mye om skamfølelsen knyttet til temaet.

 

Jeg tror ingenting jeg, men jeg antar at det kan bli lettere om man tenker veldig mye på sex ved f.eks. en hypomani. Selv om man opprinnelig har mye skam omkring det. Men merk at jeg ikke sier det ene eller det andre, dette var et spørsmål. 

[ISW]

Jeg synes det er litt rart hvis du tror at det er lett å snakke med behandler om sex ? ( Uavhengig av hvor godt trådstarter liker eller ikke liker sin behandler). Særlig når det som i dette tilfellet sies ganske mye om skamfølelsen knyttet til temaet.

 

Høres kanskje litt rart ut, men jeg trives bedre med å snakke om sex med mannlig behandler. På samme måte som hvis jeg skal ha testiklene mine undersøkt, så setter jeg pris på om legen er mann.

 

Hvorfor? Latent homofili?

 

Nei. Rett og slett fordi å snakke om sex med en behandler, evt. å la sine testikler bli undersøkt, er en hendelse som jeg ikke vil forbinde med sex. Jeg har et behov i denne settingen som er å få løst mitt medisinske problem (herunder psykiatriske) og ingenting annet. Da er det greit at settingen er så "klinisk" som mulig for meg.

[ISW]

Men det er vel ikke det CC spør om? Han spør hvorvidt trådstarter liker å snakke om sex med sin terapeut.

 

Mulig jeg misforstod. Trodde det var snakk om å ha sex.