Fortid, nåtid og fremtid (langt innlegg)

[Captain Cheeseheart]

Høres kanskje litt rart ut, men jeg trives bedre med å snakke om sex med mannlig behandler. På samme måte som hvis jeg skal ha testiklene mine undersøkt, så setter jeg pris på om legen er mann.

 

Hvorfor? Latent homofili?

 

Nei. Rett og slett fordi å snakke om sex med en behandler, evt. å la sine testikler bli undersøkt, er en hendelse som jeg ikke vil forbinde med sex. Jeg har et behov i denne settingen som er å få løst mitt medisinske problem (herunder psykiatriske) og ingenting annet. Da er det greit at settingen er så "klinisk" som mulig for meg.

 

Ok, sånn er du. Du har null garanti for at trådstarter er sånn. Jeg er i alle fall ikke sånn du beskriver, når jeg har hatt kvinnelige terapeuter har jeg fått masse seksuelle tanker. Ganske greit at jeg har mannlig nå, så jeg slipper å tenke koffert hele tiden. Det er jo noe jeg for all del forsøker å undertrykke dette, men det nytter ikke å skyve sånt 100% unna, en psykolog vil merke det uansett, det kan jeg garantere for.

[Captain Cheeseheart]

Men det er sikkert bare jeg som har en syk seksualitet. Beklager til trådstarter for å anta at andre er som meg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er ikke sånn at du ønsker å snakke spesielt om sex med terapeuten fordi du liker han, da?

 

(Kødder ikke...)

En god del ganger bør du avstå fra å kommentere i andres tråder! Dette er en av de gangene.

[Gondor]

Dette er veldig vanskelig for meg. Fra tid til annen får jeg et dårlig forhold til mitt eget kjønnsorgan. Jeg føler at det er skittent og ekkelt og at jeg aller mest har lyst til å skjære det av.

Hvis jeg skal fortelle dette til psykiateren min, blir det i skriftlig form. Sånn som det er nå, føler jeg at han respekterer meg som menneske. Han sier at han synes jeg virker oppegående og snakker til meg som et intelligent menneske. Jeg respekterer han som fagmenneske, men kunne ikke tenke meg å ha ham i min omgangskrets.

Jeg har kommet til ham helt ødelagt av seksuelt begjær og han har ikke blunket engang. Bare snakket om det på en saklig og ordentlig måte. Han er sikkert vant til det. Det ramler sikkert mange kåte bipolare damer inn på hans kontor som mest av alt har lyst til å sette seg på fanget hans.

Kanskje han ikke blir sjokkert hvis jeg forteller det? Men jeg er redd for reaksjonen hans. Jeg er virkelig bunnskrapet på dette område. Jeg vil ikke at han skal se på meg som en syk horejente.

Jeg var hos en alternativ behandler en gang i det lønnlige håp om å bli kvitt mine psykiske problemer. Han så på meg med et intenst blikk, sa at jeg hadde en fin kropp og ba meg om å danse for ham. Hvilket jeg gjorde. I mine øyne var han en autoritet. Så sa han til meg at jeg i mitt forrige liv hadde vært prostituert. Jeg hadde visst gjort det sterkt i den bransjen.

[ISW]

Dette er veldig vanskelig for meg. Fra tid til annen får jeg et dårlig forhold til mitt eget kjønnsorgan. Jeg føler at det er skittent og ekkelt og at jeg aller mest har lyst til å skjære det av.

Hvis jeg skal fortelle dette til psykiateren min, blir det i skriftlig form. Sånn som det er nå, føler jeg at han respekterer meg som menneske. Han sier at han synes jeg virker oppegående og snakker til meg som et intelligent menneske. Jeg respekterer han som fagmenneske, men kunne ikke tenke meg å ha ham i min omgangskrets.

Jeg har kommet til ham helt ødelagt av seksuelt begjær og han har ikke blunket engang. Bare snakket om det på en saklig og ordentlig måte. Han er sikkert vant til det. Det ramler sikkert mange kåte bipolare damer inn på hans kontor som mest av alt har lyst til å sette seg på fanget hans.

Kanskje han ikke blir sjokkert hvis jeg forteller det? Men jeg er redd for reaksjonen hans. Jeg er virkelig bunnskrapet på dette område. Jeg vil ikke at han skal se på meg som en syk horejente.

Jeg var hos en alternativ behandler en gang i det lønnlige håp om å bli kvitt mine psykiske problemer. Han så på meg med et intenst blikk, sa at jeg hadde en fin kropp og ba meg om å danse for ham. Hvilket jeg gjorde. I mine øyne var han en autoritet. Så sa han til meg at jeg i mitt forrige liv hadde vært prostituert. Jeg hadde visst gjort det sterkt i den bransjen.

 

Jeg håper en moral er: ALDRI gå til alternative behandlere. Optimalt sett burde du politianmeldt dette svinet.

 

Men like viktig: Aksepter din egen seksualitet, uten følelser av skyld og skam. Selvfølgelig har vi alle kjønnsdrifter, det er en del av det å være menneske og det skal du være stolt av.

 

Når det er sagt, så må man bruke vanlig vett og forstand og ikke "hoppe på" første og beste, men vi er skapt med en seksualitet og det er vår oppgave å ivareta den.

 

Ikke skam deg over dette!

Endret 14. oktober 2013 av issomethingwrong

[Angustia1]

Jeg kjenner meg igjen i det at du vil at behandleren din skal se på deg som normal og at du derfor holder tilbake informasjon. Men en behandler er ikke vår venn eller noe, de er der for å hjelpe oss. Så jeg for min del har hoppet i det mange ganger og fortalt ting til tross for at mye inni meg har sagt "ikke si det, det kan hende hn ser ned på meg og mister respekten for meg, synes jeg er rar, tenke at en sånn person ville i hvertfall ikke han hatt i sin omgangskrets hvis jeg forteller det". Jeg har kort sagt tenkt at dersom jeg lar være å si det som er flaut og vanskelig, så har jeg full kontroll - da vet jeg at han liker meg, og sannsynligvis ser på meg som normal. Jeg har hatt mange tanker rundt dette og har gått noen runder med meg selv.

 

Men det er forskjell på en behandler og en person du skal ha i din omgangskrets. Behandleren er nettopp det - en behandler. Det er et profesjonellt forhold, og ikke mer enn det. De har hørt det mest utroligste. Jeg har trøstet meg selv med at behandleren ønsker å hjelpe meg/oss, at det er en av grunnene til at de har valgt dette yrket. De kan ikke hjelpe oss hvis vi ikke forteller det som er vanskelig for oss, og jeg tror de setter stor pris på vi forteller det vanskelige pga dette ønsket om å bringe oss videre.

 

Bare noen tanker...

 

Kloke ord, hww, tillater meg å signere på dette

[Kayia]

Det er noe som har plaget meg siden jeg var 10 år gammel. Følelsen av å være skitten og anderledes.

I voksen alder har jeg konstant gått rundt å tenkt på meg selv som en hore

 

selv om ingen noen sinne har kalt meg det.

Jeg hadde mange tilfeldige affærer med menn som ung og har veldig mange vonde seksuelle erfaringer bak meg.

 

Jeg har såret mange menn fordi jeg (...) har følt meg verdiløs. Ingen kunne vel bli glad i meg? 

 

 

Han ba meg fortelle om alle de gangene jeg har sagt nei til sex og det viser seg at det er veldig mange ganger. 

Poenget er: psykologen min og jeg har tatt opp dette en gang og han mener det holder.

 

Jeg er inne i en veldig god progresjon nå. Er det veldig dumt av meg å ta opp dette som tema igjen? Eller bør jeg rette oppmerksomheten på her og nå og fremtiden? Legge et lokk over fortiden?

Jeg har klippet i innlegget ditt og det er en sterk historie du jobber med å håndtere.

 

Du har snakket om dette med psykologen din, og du har gjennom samtale med psykologen blitt bevisst på

 

* at du ikke har latt alle menn ligge med deg

* at du aldri har blitt kalt en hore

* at du hadde mange affærer som ung men at du kjenner at dette beveget seg utenfor dine grenser

* at du ikke har fortsatt å utagere sexuelt som voksen

 

Likevel tror du ikke helt på dette, men tror ennå på stemmen inni deg som sier at du er verdiløs og skitten. Det skal du lære deg å slutte med

 

Jeg syns du skal fortelle psykologen hvordan du tenker om deg selv sånn at dere kan jobbe videre med å styrke selvfølelsen din. Jeg er enig med psykologen din at det er fullt mulig å gjøre dette uten å rippe opp i og snakke mer om disse konkrete fortidige historiene. Dette er fortid, og har lite med den du er i dag å gjøre. Imidlertid har historiene satt spor som fremdeles preger deg (selvbildet ditt) i dag, og det er denne effekten dere bør jobbe mer med.

 

Syns forøvrig hww ga deg et fint og sterkt svar. Som du ser er det langtfra uvanlig å tenke som dere begge gjør, men det høres ut som du har en flink psykolog som greier å skille mellom viktig/ riktig og uviktig. Fint forresten å høre at du er inne i en god periode

Endret 14. oktober 2013 av Kayia

[Gondor]

Takk for svar Kayia! Det var godt å lese. Innlegget ditt fikk meg til å rette meg opp i ryggen.

I de siste par dagene har jeg tenkt at jeg kanskje bør slutte å være så desperat etter å gå inn i et nytt forhold. Jeg lurer på om jeg ikke rett og slett ser etter en mann som kan være min frelser. En som skal få alt det vonde i meg til å forsvinne. En som kan utslette fortiden min sånn at jeg kan glemme alt sammen. En jeg kan ruse meg på. En jeg kan være en liten jente sammen med. Et sånt forhold som jeg alltid har hatt til min far. Det er vanskelig og skremmende å begynne å innrømme dette ovenfor meg selv. Å skrive dette gjør vondt. Nei, dette er virkelig ekkelt. Men så er ikke det hele sannheten heller. Det er noe sterkere inni meg et sted. Jeg får bare ikke helt tak i det.

Jeg har nettopp bestilt en bok som heter "Choosing ME before WE". Kanskje det bare er noe amerikansk oppgulp, men det bør i det minste være noe nytt og tankevekkende å finne. Jeg skal fortelle alt dette til psykologen min. Han vil dirigere det slik at det blir en konstruktiv samtale.

[Kayia]

Takk for svar Kayia! Det var godt å lese. Innlegget ditt fikk meg til å rette meg opp i ryggen.

I de siste par dagene har jeg tenkt at jeg kanskje bør slutte å være så desperat etter å gå inn i et nytt forhold. Jeg lurer på om jeg ikke rett og slett ser etter en mann som kan være min frelser. En som skal få alt det vonde i meg til å forsvinne. En som kan utslette fortiden min sånn at jeg kan glemme alt sammen. En jeg kan ruse meg på. En jeg kan være en liten jente sammen med. Et sånt forhold som jeg alltid har hatt til min far. Det er vanskelig og skremmende å begynne å innrømme dette ovenfor meg selv. Å skrive dette gjør vondt. Nei, dette er virkelig ekkelt. Men så er ikke det hele sannheten heller. Det er noe sterkere inni meg et sted. Jeg får bare ikke helt tak i det.

Jeg har nettopp bestilt en bok som heter "Choosing ME before WE". Kanskje det bare er noe amerikansk oppgulp, men det bør i det minste være noe nytt og tankevekkende å finne. Jeg skal fortelle alt dette til psykologen min. Han vil dirigere det slik at det blir en konstruktiv samtale.

Fint å høre at du retter ryggen, kjenn på den gode følelsen det gir deg, og bestem deg for at den skal du kjenne mye på framover

 

Jeg skjønner godt savnet etter en flott og snill mann, og for noen er det til stor hjelp å trygges sammen med en flott partner. Det fordrer imidlertid at partneren er tålmodig og gir deg rom og tid til å endres i ditt tempo, reskpekterer at du har behov for å kjenne på og sette egne grenser, og dessuten støtter deg når noe gjør vondt. Alt vil ikke bli bra og trygt med det samme, og du kommer også til å utvikle deg, ikke bare som menneske men som partner etterhvert som du lærer deg å bli glad i, trygg på og stolt av deg selv nemlig. Dette må vedkommende respektere. Av den grunn trenger andre å komme et stykke på veg på egen hånd før de går inn i et forhold. 

 

Dersom du møter en fin en må du lytte til magefølelsen, og ikke akseptere at dine grenser tråkkes på. Det vil neppe være enkelt siden du ikke helt vet hvor grensene går ennå. Det må være rom for at du skal kunne forske litt på dette, så dere vil ha behov for å kunne kommunisere godt begge to. Dette betyr ikke at du nødvendigvis skal fortelle hele din bakgrunnshistorie til å begynne med, for du er - som jeg sa - en annen enn den du var den gang, og du skal ikke bygge resten av ditt liv på "ditt gamle" jeg. Jeg håper du skjønner hva jeg mener

 

Jeg kjenner ikke boken du refererer til, men kanskje du kan spørre psykologen din om den er god, evt om h*n har lesetips? Det er slettes ikke dumt å lese litt om dette, selv om den største jobben ligger i det å lære å tenke annerledes om deg selv. Prøv å gjenkjenn hva som utløser tankene om at du ikke duger, at du er skitten og at du ikke er verdifull, og mat deg selv med det motsatte i disse situasjonene. Skriv dem ned, og diskuter dette med din psykolog. Du skal lære deg at du duger, at du ikke er skitten, men derimot er en ansvarlig voksen som håndterer det å ha gjort deg dårlige erfaringer. Du gjør noe med det, og du skaper andre omgivelser både for egne unger og deg selv. Du duger som bare det!

 

Men nå er det natta her

Endret 14. oktober 2013 av Kayia