Psykiske problemer i kjærlighetsforhold, hvor mye skal man hjelpe

[AnonymBruker]

Jeg opplever at flere av de mennene jeg har datet på et tidlig tidspunkt gir uttrykk for at det er noe som plager dem. Dette er ressurssterke og sosialt vellykkede menn. Jeg føler at de prøver å dra meg inn i de psykiske plagene sine, og at de har ønsker om oppmerksomhet og fokus på det som gjør vondt for dem. De gir uttrykk for å være en plaget sjel og at smerten strekker seg så dypt at ingen kan forstå, men jeg får sjelden tak på hva det egentlig er som plager dem. De gir et slags tvetydig inntrykk, både at de egentlig vil snakke om det og at de vil være alene med hva-det-nå-enn-er fordi ingen kan forstå dem. Av og til lurer jeg på om det bare dreier seg om en slags selvopptatthet og at de har hatt det for godt, men de få gangene jeg har ymtet frempå om dette blir jeg hos noen møtt med snurthet og hos andre desto mer fortvilelse.

 

Instinket mitt er å hjelpe og støtte. Som en del av et ønske om et godt og varig forhold har jeg imidlertid begynt å vurdere disse instinktene mine litt mer kritisk: Hva er egentlig sunt og bærekraftig i et forhold. Samtidig må jeg veie dette opp mot hva som er realistisk, og grunnet manglende gode erfaringer blir jeg usikker. Derfor spør jeg her:

 

1) Er det sunt og forventelig i et kjærlighetsforhold at man til tider må trå til som hobbypsykolog, og i såfall i hvilken grad? Bør varsellampene lyse av menn med slike problemer, eller er det mer en ting jeg skal ta helt med ro og tenke at det er en del av det å være menneske?

 

2) Er det urealistisk, eller insensitivt av meg å ønske/behøve en stødig mann uten masse sjelelige piner? Jeg har selv vært såpass skadet at jeg føler jeg må ha en sterk og stødig partner for å kunne fortsette i min positive utvikling, men jeg vet ikke om det er realistisk å forvente at noen skal være nesten bare stabil og ikke ha en eller annen form for indre konflikter?

 

Beklager rotete innlegg, men jeg håper noen forstår hva jeg snakker om og kan gi meg noen hint om hvordan jeg kan forholde meg til problemstillingen.

Anonymous poster hash: fdd2e...f7a

[AnonymBruker]

Og 3) Hvor går grensen mellom hobbypsykolog og vanlig medmenneske?

Anonymous poster hash: fdd2e...f7a

[Nycora]

 

Jeg opplever at flere av de mennene jeg har datet på et tidlig tidspunkt gir uttrykk for at det er noe som plager dem. Dette er ressurssterke og sosialt vellykkede menn. Jeg føler at de prøver å dra meg inn i de psykiske plagene sine, og at de har ønsker om oppmerksomhet og fokus på det som gjør vondt for dem. De gir uttrykk for å være en plaget sjel og at smerten strekker seg så dypt at ingen kan forstå, men jeg får sjelden tak på hva det egentlig er som plager dem. De gir et slags tvetydig inntrykk, både at de egentlig vil snakke om det og at de vil være alene med hva-det-nå-enn-er fordi ingen kan forstå dem. Av og til lurer jeg på om det bare dreier seg om en slags selvopptatthet og at de har hatt det for godt, men de få gangene jeg har ymtet frempå om dette blir jeg hos noen møtt med snurthet og hos andre desto mer fortvilelse.

 

Instinket mitt er å hjelpe og støtte. Som en del av et ønske om et godt og varig forhold har jeg imidlertid begynt å vurdere disse instinktene mine litt mer kritisk: Hva er egentlig sunt og bærekraftig i et forhold. Samtidig må jeg veie dette opp mot hva som er realistisk, og grunnet manglende gode erfaringer blir jeg usikker. Derfor spør jeg her:

 

1) Er det sunt og forventelig i et kjærlighetsforhold at man til tider må trå til som hobbypsykolog, og i såfall i hvilken grad? Bør varsellampene lyse av menn med slike problemer, eller er det mer en ting jeg skal ta helt med ro og tenke at det er en del av det å være menneske?

 

2) Er det urealistisk, eller insensitivt av meg å ønske/behøve en stødig mann uten masse sjelelige piner? Jeg har selv vært såpass skadet at jeg føler jeg må ha en sterk og stødig partner for å kunne fortsette i min positive utvikling, men jeg vet ikke om det er realistisk å forvente at noen skal være nesten bare stabil og ikke ha en eller annen form for indre konflikter?

 

Beklager rotete innlegg, men jeg håper noen forstår hva jeg snakker om og kan gi meg noen hint om hvordan jeg kan forholde meg til problemstillingen.

Anonymous poster hash: fdd2e...f7a

 

Herregud da menneske, du kan da ikke være psykolog for den du skal leve sammen med. Da er det faktisk bedre å leve alene  .

[AnonymBruker]

Herregud da menneske, du kan da ikke være psykolog for den du skal leve sammen med. Da er det faktisk bedre å leve alene  .

 

Da kan du kanskje fortelle meg hvor grensen går mellom å være psykolog og det å støtte og lytte til hverandre i normale mellommenneskelige forhold?

 

Jeg tenker at det er både urealistisk og urettferdig å forvente at ens medmennesker skal være 100% selvforsynte, 100% selvsikre, og ikke ha noen former for usikkerheter.

Anonymous poster hash: fdd2e...f7a

[Gjest]

Er ikke dette noe man må kjenne etter selv - hvor ens egen grense går for hvor mye man orker og vil engasjere seg...?

[AnonymBruker]

Er ikke dette noe man må kjenne etter selv - hvor ens egen grense går for hvor mye man orker og vil engasjere seg...?

 

Ikke hvis man prøver å bli optimalt fungerende selv, og ikke vet hvor grensene bør gå.

Anonymous poster hash: fdd2e...f7a

[Gjest]

Ikke hvis man prøver å bli optimalt fungerende selv, og ikke vet hvor grensene bør gå. Anonymous poster hash: fdd2e...f7a

Ok. Man må i så fall kjenne seg selv og sine grenser godt, tenker jeg.

Utover det så vet jeg ikke. Går hn til psykolog? Mener å ha lest at nhd har skrevet at man ikke bør være behandler for partneren sin, at man bør la en profesjonell gjøre den jobben (jeg husker ikke hvorfor)

[Nycora]

Da kan du kanskje fortelle meg hvor grensen går mellom å være psykolog og det å støtte og lytte til hverandre i normale mellommenneskelige forhold?

Jeg tenker at det er både urealistisk og urettferdig å forvente at ens medmennesker skal være 100% selvforsynte, 100% selvsikre, og ikke ha noen former for usikkerheter.

Anonymous poster hash: fdd2e...f7a

Hei. Jeg er kanskje litt "farget" av forhold til mennesker jeg selv har vært i. Skulle sikkert ikke ha svart deg i det hele tatt. Jeg har levd med mennesker som har vært veldig psykisk syke rundt meg store deler av livet. De har brukt meg som "søppelbøtte" istedet for å oppsøke hjelp selv. Derfor er nok lunta mi litt kort på dette området. "Søppelbøtta" er overfylt.

Jeg mener at man selvsagt skal støtte hverandre i et forhold. Trøste når noen dør, dele livet på godt og vondt. Men har man veldig mye med seg i baggasjen, eller har en psykisk lidelse, så må man søke hjelp for dette. En ting er å fortelle sin livshistorie, noe annet er det å gnage om dette år ut og år inn.

Man skal jo selvsagt strekke seg langt for sine nærmeste, men man bør også passe på sine egne grenser.

[Togli]

Bli for all del ikke psykolog for den du lever med - for en dag får du nok (snakker av erfaring).....

 

Det er normalt at man støtter hverandre og snakker sammen om ting som er vanskelig. Faresignal tror jeg er dersom det bare går den ene veien. Jeg tenker at når den ene parten sliter, så bør vedkommende gå til psykolog og ikke bruke partneren som dette.

[Gjest]

http://www.klikk.no/helse/doktoronline/article854894.ece

[AnonymBruker]

 

Jeg opplever at flere av de mennene jeg har datet på et tidlig tidspunkt gir uttrykk for at det er noe som plager dem. Dette er ressurssterke og sosialt vellykkede menn. Jeg føler at de prøver å dra meg inn i de psykiske plagene sine, og at de har ønsker om oppmerksomhet og fokus på det som gjør vondt for dem. De gir uttrykk for å være en plaget sjel og at smerten strekker seg så dypt at ingen kan forstå, men jeg får sjelden tak på hva det egentlig er som plager dem. De gir et slags tvetydig inntrykk, både at de egentlig vil snakke om det og at de vil være alene med hva-det-nå-enn-er fordi ingen kan forstå dem. Av og til lurer jeg på om det bare dreier seg om en slags selvopptatthet og at de har hatt det for godt, men de få gangene jeg har ymtet frempå om dette blir jeg hos noen møtt med snurthet og hos andre desto mer fortvilelse.

 

Instinket mitt er å hjelpe og støtte. Som en del av et ønske om et godt og varig forhold har jeg imidlertid begynt å vurdere disse instinktene mine litt mer kritisk: Hva er egentlig sunt og bærekraftig i et forhold. Samtidig må jeg veie dette opp mot hva som er realistisk, og grunnet manglende gode erfaringer blir jeg usikker. Derfor spør jeg her:

 

1) Er det sunt og forventelig i et kjærlighetsforhold at man til tider må trå til som hobbypsykolog, og i såfall i hvilken grad? Bør varsellampene lyse av menn med slike problemer, eller er det mer en ting jeg skal ta helt med ro og tenke at det er en del av det å være menneske?

 

2) Er det urealistisk, eller insensitivt av meg å ønske/behøve en stødig mann uten masse sjelelige piner? Jeg har selv vært såpass skadet at jeg føler jeg må ha en sterk og stødig partner for å kunne fortsette i min positive utvikling, men jeg vet ikke om det er realistisk å forvente at noen skal være nesten bare stabil og ikke ha en eller annen form for indre konflikter?

 

Beklager rotete innlegg, men jeg håper noen forstår hva jeg snakker om og kan gi meg noen hint om hvordan jeg kan forholde meg til problemstillingen.

Anonymous poster hash: fdd2e...f7a [/acrony

 

1) Nei, det tror jeg ikke er sunt. Kanskje særlig ikke hvis du selv har slitt og er på vei mot en bedre hverdag, men også friske, sterke mennesker kan tappes for energi og miste kjærestefølelsen av å stadig ha en slik rolle overfor sin partner. Vi bør selvsagt være der for hverandre når livet er vanskelig, men man må passe seg for å ikke gå i hobbypsykolog-fella. Jeg tror det er fornuftig å sette klare grenser hvis man merker at partneren viser tendenser til å bruke en som søppelbøtte. Man kan kanskje si som det er, at dette er nok ikke jeg den rette til å hjelpe deg med, men jeg vil gjerne være der for deg i hverdagen og være en støtte for deg på en måte jeg føler jeg makter.

 

2) Nei, det synes jeg ikke. Det er et ganske vanlig ønske, tror jeg. Selv om det er det mest ønskelige er vel de fleste likevel villige til å godta en hel del hvis bare partneren har kvaliteter som overskygger problemene, men det er vel ikke tvil om at et forhold med en som sliter psykisk kan være tøft. Jeg synes det er klokt å tenke nøye gjennom om man egentlig orker dette før man går inn i et slikt. Når det er sagt, jeg tror det er langt mellom de som er helt fri for indre konflikter og helt problemfri. De fleste har sitt, men det som teller er om man takler det og lever greit med det, eller om det preger livet i så stor grad at det også blir et problem for en eventuell partner.

Anonymous poster hash: 2863d...eb6

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Det er ingen normal forventning at en skal starte et forhold med å behandle den enes/hverandres psykiske vansker.

Derimot bør en støtte hverandre i motgang på vansker som oppstår underveis i forholdet.

 

2. Det er en helt realistisk og sunn forventning at en ønsker seg en sterk og sunn partner som er i stand til å stå støtt på egne ben.