Frisk :)

[AnonymBruker]

Tilfeldigvis innom etter et langt fravær fra doktoronline. Og fraværet kommer til å fortsette. Etter et samlivsbrudd rabla det helt for meg, og jeg gikk til leger, alternativterapeuter, leste alt jeg fant på internett, fikk medisiner, skrev og svarte på innlegg, sov lite.. Stressa kan man si. Vondt.. som faen! Suicidal.. ja.. selv om jeg synes det er flaut å innrømme det. Mye grums kom opp i desperasjonen. Opplevelser og følelser som jeg har dratt med meg siden barndommen. Oppi dette skal man fungere i jobben.. beholde gode relasjoner med familie og venner. Det var forferdelig grusomt slitsomt! Hver dag varte i årevis, og konstant hang tanken med om jeg orket ubehaget ved å leve. Hvert minutt var en kamp å komme gjennom.

 

For meg var dette en periode som varte i noen måneder. Kanskje et halvt år. Kanskje et helt. Når jeg nå tilfeldigvis er innom forum for psykiatri, ser jeg jo at jeg er heldig. Her er det mange som sliter i årevis. Kanskje er mine erfaringer for kortvarige til å være nyttige for andre. Jeg prøver likevel med en bitteliten sammenfatning av hva jeg tror jeg har lært. Det er sikkert ingen som gidder å lese dette, men men

 

Medisiner: funket ikke for meg.. Men de ga meg følelsen av å gjøre noe med min situasjon. Placeboeffekten var nok større enn den fysiske. Jeg slutta ved en tilfeldighet - jeg var på vei på skitur og hadde glemt pillene mine. Angst! Panikk! Og så fant jeg roen. Etter det har jeg ikke tatt en pille, knapt nok en paracet. Mange har nok stor nytte av medisiner, men jeg opplevde det som skremmende at det ikke var noen som automatisk fulgte meg opp.

 

Alternativbehandling: Joda, behandleren drev med mye rart og mye fjas, men han lærte meg gode avledningsstrategier. Forklaringene på hvordan banketerapien funket tror jeg er bare tull, men de fungerte som avledning. Og ofte slo det meg hvor teit det måtte se ut der jeg drev og banket meg (av og til helt febrilsk) i pannen, på kinnet, på halsen, på brystet, og da begynte jeg å le. Og DET hjalp Dessuten snakket han mye om tankebaner og fokus. Jeg tror ikke det er så alternativt. Jeg endte i hvert fall med å godta meg selv på et helt annet nivå enn noengang tidligere. Jeg er som jeg er, med gode og dårlige sider, og jeg driter i om jeg ikke er perfekt, jeg driter i om jeg driter meg ut, jeg driter i om det ikke er alle som liker meg, og resultatet av å bli mer meg selv har vært bedre humør, mer avslappa OG at jeg opplever å bli mye bedre likt.. (uten at det var hensikten).

 

Her og nå: Jeg har alltid lagt planer. Man skal stifte familie, få barn, ny jobb, hytte, blabla. Når jeg nå planlegger, planlegger jeg bare utifra hvordan jeg har det AKKURAT NÅ. Når min familie spør om jeg ikke tenker å få kone og barn en gang, sier jeg at det skjer hvis det skjer. Og hvis ikke, må jeg jo fortsatt gjøre det beste utav det. Jeg kan ikke planlegge ting jeg ikke kan styre.. Joda, jeg håper jeg etablerer et fantastisk samliv med ei fantastisk dame og at vi får flotte friske barn. Men det er ikke sikkert jeg får noen av delene. Livet mitt, situasjonen min, den er som den er. Hva kan jeg gjøre for at den skal være best mulig? Jeg har en kompis som har klart å gå ned masse i vekt (det var nødvendig.. ) uten å verken veie seg eller sette opp en lengre plan. Hans eneste planer var "i dag skal jeg ikke spise godteri" eller "i dag skal jeg klare å gå hele den faste turen min uten å ta pause". Etter hvert utvikla han vaner, som ingen brus utenom helgene, og gåturen ble til slutt en hel joggetur. Men han planla aldri noe som var fram i tid. Jeg synes hans metode er forbilledlig. Målene i det fjerne, om å gå ned 5 kg på en måned, hadde han aldri. Men han klarte det likevel. Kun ved å fokusere på her og nå.

 

Trening: I begynnelsen gjorde det vondt. Å gå tur var en gigantisk utfordring. Jeg gikk ikke et skritt uten å tenke at jeg egentlig heller bare ville legge meg ned, akkurat der, uten å bry meg om det var vått og kaldt. Men jeg tok hvert et steg til jeg hadde gått løypa mi (jeg liker å ha en fast løype å forholde meg til). Treningen økte på, og jeg er nå i bedre form enn jeg har vært siden ungdomstida. Det føles fantastisk! Men jeg er ikke ukritisk til hva jeg trener. Jeg liker intense aktiviteter. Aktiviteter som i seg selv er motiverende og resultatet en positiv bieffekt. Padling er noe av det jeg liker aller best. Spesielt i dårlig vær.. Jeg liker aktiviteter med sterke sanseopplevelser, gjerne så sterke at jeg glemmer ut smerte og ubehag og regninger og depresjoner.. Jeg har etter hvert begynt å like å trene så hardt at kroppen kjennes ut som den skal revne, men jeg vet ikke om det er å anbefale.. Padling, fjellturer, sykling, svømming (skaff en skikkelig våtdrakt og du kan bade hele året), roing, seiling, langrenn, slalom, jogging, orientering, drit i om du er flink, bare gjør det på ditt eget nivå. Plutselig blir man litt flink også

 

Venner: Finn din kjerne av gode venner. Jeg har hatt avtaler med venner jeg kan ringe til når presset inni meg ble for stort. Jeg brukte også hjelpelinjen litt, hvis tidspunktet på døgnet gjorde at jeg ikke kunne ringe gode venner. Og besøk venner! Venner som tåler at man ikke fungerer perfekt. Venner man kan se en film med som skjønner at når den er slutt, så har ikke du fått med deg en dritt. Og hvis du sovner underveis, så er det bra for du trenger å sove. Jeg foretrekker venner hvor jeg bare kunne sitte og ha det vondt uten at det var fokus på det, men jeg visste det var greit. Jeg visste jeg kunne komme ditt selv om jeg ikke hadde dusja på litt for mange dager. Venner som ikke var dømmende, som ikke kom med konstante råd, venner som ikke gjorde annet enn å godta. Og å snakke om andre ting. Takk og lov for at det innimellom var mulig å glemme ut sin egen indre smerte! 

 

Godta smerten: I begynnelsen gjorde jeg alt jeg kunne for å bli kvitt smerten. Det var derfor jeg oppsøkte alt, hele tida. Nå har jeg lært meg at smerte er en del av livet. Hvor stor den er, vil variere, men det vil alltid være smerte. I stedet for å akutt prøve å bli kvitt den, tenker jeg nå heller hvordan jeg best kan leve med den. Å godta at livet ikke er perfekt, at ting gjør vondt, at kjærlighet slutter, at venner og familie dør, er kanskje noe av det som har gitt meg mest ro av alt. Det har ikke slutta å gjøre vondt, jeg gråter og verker når jeg føler for det, men det er greit likevel. Det er slik det er. 

 

Nå har jeg det utrolig bra. Livet er ikke perfekt, men det må det heller ikke være. Jeg sover som en stein hver natt og våkner uthvilt og klar til å starte dagen hver morgen. Jeg har masse energi og initiativ. Det føles som jeg har sluttet fred med meg selv. Jeg håper dere andre finner deres egne veier til samme freden. Det trenger ikke være den samme som jeg fant for meg. Men jeg kan i hvert fall trygt og med glede si at jeg nå er helt frisk

Anonymous poster hash: 716d8...a80

Anonymous poster hash: 716d8...a80

Anonymous poster hash: 716d8...a80

[Kayia]

Medisiner, alternativbehandling, trening, venner (finn din kjerne av gode venner).

 

Her og nå: Livet mitt, situasjonen min, den er som den er. Hva kan jeg gjøre for at den skal være best mulig? Jeg har en kompis som har klart å gå ned masse i vekt (det var nødvendig.. ) uten å verken veie seg eller sette opp en lengre plan. Hans eneste planer var "i dag skal jeg ikke spise godteri" eller "i dag skal jeg klare å gå hele den faste turen min uten å ta pause". Etter hvert utvikla han vaner, som ingen brus utenom helgene, og gåturen ble til slutt en hel joggetur. Men han planla aldri noe som var fram i tid. Jeg synes hans metode er forbilledlig. Målene i det fjerne, om å gå ned 5 kg på en måned, hadde han aldri. Men han klarte det likevel. Kun ved å fokusere på her og nå.

 

Godta smerten: I begynnelsen gjorde jeg alt jeg kunne for å bli kvitt smerten. Det var derfor jeg oppsøkte alt, hele tida. Nå har jeg lært meg at smerte er en del av livet. Hvor stor den er, vil variere, men det vil alltid være smerte. I stedet for å akutt prøve å bli kvitt den, tenker jeg nå heller hvordan jeg best kan leve med den. Å godta at livet ikke er perfekt, at ting gjør vondt, at kjærlighet slutter, at venner og familie dør, er kanskje noe av det som har gitt meg mest ro av alt. Det har ikke slutta å gjøre vondt, jeg gråter og verker når jeg føler for det, men det er greit likevel. Det er slik det er. 

 

Nå har jeg det utrolig bra. Livet er ikke perfekt, men det må det heller ikke være. Det føles som jeg har sluttet fred med meg selv.

Jeg oppretter herved Dol-prisen for beste innlegg, og gir både prisen og kudos til deg for årets beste og klokeste innlegg! 

 

Jeg har sakset litt i innlegget ditt, og vil spesielt trekke fram det du sier om å godta smerten og det å fokusere på her & nå. Disse punktene er relevante for oss alle, ikke bare de som er i en kortere eller lengre krise.

 

Man må erkjenne at alt ikke er fryd og gammen hele tiden, men viktigst av alt; når man ikke er på topp gjør man seg en bjørnetjeneste om man søker enkleste utveg fra følelsen av å ikke være så himla fornøyd. Det er ikke farlig å ikke alltid føle seg på topp, derimot er det helt normalt. Beste bot er som du sier - å fokusere på her og nå - hva kan jeg gjøre I DAG for at dagen I DAG blir best mulig, sant

 

Jeg digger siste avsnittet ditt, og håper alle her inne leser innlegget ditt!

[Kayia]

Jeg har en kompis som har klart å gå ned masse i vekt (det var nødvendig.. ) uten å verken veie seg eller sette opp en lengre plan. Hans eneste planer var "i dag skal jeg ikke spise godteri" eller "i dag skal jeg klare å gå hele den faste turen min uten å ta pause". Etter hvert utvikla han vaner, som ingen brus utenom helgene, og gåturen ble til slutt en hel joggetur. Men han planla aldri noe som var fram i tid. Jeg synes hans metode er forbilledlig. Målene i det fjerne, om å gå ned 5 kg på en måned, hadde han aldri. Men han klarte det likevel. Kun ved å fokusere på her og nå.

Jeg må komme med en ekstra kommentar i forhold til kompisen din. Det du beskriver her er den ultimate metode for varig livsstilendring. Jeg har aldri skjønt hvorfor de som stadig slanker seg spør andre permanent-slankere om råd, framfor å spørre de som normalvektige (jeg snakker normalvekt, ikke skinny). De som opprettholder normal kroppsvekt uten å leve på livslang diett lever nemlig som din kompis. Ingen langsiktige mål, men et fokus på dagen i dag og gode vaner. Ingen dramatikk om man skeier ut innimellom, men et godt mønster til hverdags i bunnen. Og dessuten; respekt og toleranse i forhold til at kropp og hud endrer seg i takt med tiden. 

Endret 17. oktober 2013 av Kayia

[ISW]

Eksepsjonelt bra innlegg - og gratulerer!

[Kalevaala]

Så flott at du tok deg tid til å skrive dette. Det var veldig oppløftende.

 

Jeg likte også spesielt godt den delen som handler om å godta at man ikke er lykkelig hele tiden.  Det er så lett å tro at "alle andre" får det til; hver time, hver dag.  Slik er det ikke.

[Gondor]

Fantastisk bra innlegg. Det skal jeg lese mange, mange ganger. Og gratulerer til deg som har kommet dit du er i dag.

[Captain Cheeseheart]

Medisiner: funket ikke for meg.. Men de ga meg følelsen av å gjøre noe med min situasjon. Placeboeffekten var nok større enn den fysiske. Jeg slutta ved en tilfeldighet - jeg var på vei på skitur og hadde glemt pillene mine. Angst! Panikk! Og så fant jeg roen. Etter det har jeg ikke tatt en pille, knapt nok en paracet. Mange har nok stor nytte av medisiner, men jeg opplevde det som skremmende at det ikke var noen som automatisk fulgte meg opp.

 

Hva var dette for slags medisiner, som du måtte ta der og da ved behov og som du følte deg avhengig av å måtte ta?

 

Men, gratulerer med suksessen.

[AnonymBruker]

Kayia, on 17 Oct 2013 - 12:47, said:

Jeg må komme med en ekstra kommentar i forhold til kompisen din. Det du beskriver her er den ultimate metode for varig livsstilendring. Jeg har aldri skjønt hvorfor de som stadig slanker seg spør andre permanent-slankere om råd, framfor å spørre de som normalvektige (jeg snakker normalvekt, ikke skinny). De som opprettholder normal kroppsvekt uten å leve på livslang diett lever nemlig som din kompis. Ingen langsiktige mål, men et fokus på dagen i dag og gode vaner. Ingen dramatikk om man skeier ut innimellom, men et godt mønster til hverdags i bunnen. Og dessuten; respekt og toleranse i forhold til at kropp og hud endrer seg i takt med tiden.

Vanligvis synes jeg du skriver innsiktsfulle innlegg, men her er du nøyaktig så banal som folk som ikke har hatt store vektproblemer gjerne er når de skal snakke om overvekt.

At noe er enkelt for en selv, sier ingenting om hvor komplisert det kan være for andre. Anonymous poster hash: b6592...796

[Captain Cheeseheart]

Vanligvis synes jeg du skriver innsiktsfulle innlegg, men her er du nøyaktig så banal som folk som ikke har hatt store vektproblemer gjerne er når de skal snakke om overvekt.

At noe er enkelt for en selv, sier ingenting om hvor komplisert det kan være for andre.

 

Syns ingenting av det som ble skrevet signaliserte at det ikke var komplisert.

[Gjest]

 

Tilfeldigvis innom etter et langt fravær fra doktoronline. Og fraværet kommer til å fortsette. Etter et samlivsbrudd rabla det helt for meg, og jeg gikk til leger, alternativterapeuter, leste alt jeg fant på internett, fikk medisiner, skrev og svarte på innlegg, sov lite.. Stressa kan man si. Vondt.. som faen! Suicidal.. ja.. selv om jeg synes det er flaut å innrømme det. Mye grums kom opp i desperasjonen. Opplevelser og følelser som jeg har dratt med meg siden barndommen. Oppi dette skal man fungere i jobben.. beholde gode relasjoner med familie og venner. Det var forferdelig grusomt slitsomt! Hver dag varte i årevis, og konstant hang tanken med om jeg orket ubehaget ved å leve. Hvert minutt var en kamp å komme gjennom.

 

For meg var dette en periode som varte i noen måneder. Kanskje et halvt år. Kanskje et helt. Når jeg nå tilfeldigvis er innom forum for psykiatri, ser jeg jo at jeg er heldig. Her er det mange som sliter i årevis. Kanskje er mine erfaringer for kortvarige til å være nyttige for andre. Jeg prøver likevel med en bitteliten sammenfatning av hva jeg tror jeg har lært. Det er sikkert ingen som gidder å lese dette, men men

 

Medisiner: funket ikke for meg.. Men de ga meg følelsen av å gjøre noe med min situasjon. Placeboeffekten var nok større enn den fysiske. Jeg slutta ved en tilfeldighet - jeg var på vei på skitur og hadde glemt pillene mine. Angst! Panikk! Og så fant jeg roen. Etter det har jeg ikke tatt en pille, knapt nok en paracet. Mange har nok stor nytte av medisiner, men jeg opplevde det som skremmende at det ikke var noen som automatisk fulgte meg opp.

 

Alternativbehandling: Joda, behandleren drev med mye rart og mye fjas, men han lærte meg gode avledningsstrategier. Forklaringene på hvordan banketerapien funket tror jeg er bare tull, men de fungerte som avledning. Og ofte slo det meg hvor teit det måtte se ut der jeg drev og banket meg (av og til helt febrilsk) i pannen, på kinnet, på halsen, på brystet, og da begynte jeg å le. Og DET hjalp Dessuten snakket han mye om tankebaner og fokus. Jeg tror ikke det er så alternativt. Jeg endte i hvert fall med å godta meg selv på et helt annet nivå enn noengang tidligere. Jeg er som jeg er, med gode og dårlige sider, og jeg driter i om jeg ikke er perfekt, jeg driter i om jeg driter meg ut, jeg driter i om det ikke er alle som liker meg, og resultatet av å bli mer meg selv har vært bedre humør, mer avslappa OG at jeg opplever å bli mye bedre likt.. (uten at det var hensikten).

 

Her og nå: Jeg har alltid lagt planer. Man skal stifte familie, få barn, ny jobb, hytte, blabla. Når jeg nå planlegger, planlegger jeg bare utifra hvordan jeg har det AKKURAT NÅ. Når min familie spør om jeg ikke tenker å få kone og barn en gang, sier jeg at det skjer hvis det skjer. Og hvis ikke, må jeg jo fortsatt gjøre det beste utav det. Jeg kan ikke planlegge ting jeg ikke kan styre.. Joda, jeg håper jeg etablerer et fantastisk samliv med ei fantastisk dame og at vi får flotte friske barn. Men det er ikke sikkert jeg får noen av delene. Livet mitt, situasjonen min, den er som den er. Hva kan jeg gjøre for at den skal være best mulig? Jeg har en kompis som har klart å gå ned masse i vekt (det var nødvendig.. ) uten å verken veie seg eller sette opp en lengre plan. Hans eneste planer var "i dag skal jeg ikke spise godteri" eller "i dag skal jeg klare å gå hele den faste turen min uten å ta pause". Etter hvert utvikla han vaner, som ingen brus utenom helgene, og gåturen ble til slutt en hel joggetur. Men han planla aldri noe som var fram i tid. Jeg synes hans metode er forbilledlig. Målene i det fjerne, om å gå ned 5 kg på en måned, hadde han aldri. Men han klarte det likevel. Kun ved å fokusere på her og nå.

 

Trening: I begynnelsen gjorde det vondt. Å gå tur var en gigantisk utfordring. Jeg gikk ikke et skritt uten å tenke at jeg egentlig heller bare ville legge meg ned, akkurat der, uten å bry meg om det var vått og kaldt. Men jeg tok hvert et steg til jeg hadde gått løypa mi (jeg liker å ha en fast løype å forholde meg til). Treningen økte på, og jeg er nå i bedre form enn jeg har vært siden ungdomstida. Det føles fantastisk! Men jeg er ikke ukritisk til hva jeg trener. Jeg liker intense aktiviteter. Aktiviteter som i seg selv er motiverende og resultatet en positiv bieffekt. Padling er noe av det jeg liker aller best. Spesielt i dårlig vær.. Jeg liker aktiviteter med sterke sanseopplevelser, gjerne så sterke at jeg glemmer ut smerte og ubehag og regninger og depresjoner.. Jeg har etter hvert begynt å like å trene så hardt at kroppen kjennes ut som den skal revne, men jeg vet ikke om det er å anbefale.. Padling, fjellturer, sykling, svømming (skaff en skikkelig våtdrakt og du kan bade hele året), roing, seiling, langrenn, slalom, jogging, orientering, drit i om du er flink, bare gjør det på ditt eget nivå. Plutselig blir man litt flink også

 

Venner: Finn din kjerne av gode venner. Jeg har hatt avtaler med venner jeg kan ringe til når presset inni meg ble for stort. Jeg brukte også hjelpelinjen litt, hvis tidspunktet på døgnet gjorde at jeg ikke kunne ringe gode venner. Og besøk venner! Venner som tåler at man ikke fungerer perfekt. Venner man kan se en film med som skjønner at når den er slutt, så har ikke du fått med deg en dritt. Og hvis du sovner underveis, så er det bra for du trenger å sove. Jeg foretrekker venner hvor jeg bare kunne sitte og ha det vondt uten at det var fokus på det, men jeg visste det var greit. Jeg visste jeg kunne komme ditt selv om jeg ikke hadde dusja på litt for mange dager. Venner som ikke var dømmende, som ikke kom med konstante råd, venner som ikke gjorde annet enn å godta. Og å snakke om andre ting. Takk og lov for at det innimellom var mulig å glemme ut sin egen indre smerte! 

 

Godta smerten: I begynnelsen gjorde jeg alt jeg kunne for å bli kvitt smerten. Det var derfor jeg oppsøkte alt, hele tida. Nå har jeg lært meg at smerte er en del av livet. Hvor stor den er, vil variere, men det vil alltid være smerte. I stedet for å akutt prøve å bli kvitt den, tenker jeg nå heller hvordan jeg best kan leve med den. Å godta at livet ikke er perfekt, at ting gjør vondt, at kjærlighet slutter, at venner og familie dør, er kanskje noe av det som har gitt meg mest ro av alt. Det har ikke slutta å gjøre vondt, jeg gråter og verker når jeg føler for det, men det er greit likevel. Det er slik det er. 

 

Nå har jeg det utrolig bra. Livet er ikke perfekt, men det må det heller ikke være. Jeg sover som en stein hver natt og våkner uthvilt og klar til å starte dagen hver morgen. Jeg har masse energi og initiativ. Det føles som jeg har sluttet fred med meg selv. Jeg håper dere andre finner deres egne veier til samme freden. Det trenger ikke være den samme som jeg fant for meg. Men jeg kan i hvert fall trygt og med glede si at jeg nå er helt frisk

Anonymous poster hash: 716d8...a80

Anonymous poster hash: 716d8...a80

Anonymous poster hash: 716d8...a80

 

Liker 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kortversjonen av en god lærebok i behandlingen av psykiske lidelser :-)

 

Meget bra :-)

[Bella Dotte]

... og som om det skulle vært skrevet av NHD selv...

[Captain Cheeseheart]

... og som om det skulle vært skrevet av NHD selv...

 

Det tror jeg ikke, det var nok bare en fan. 

[AnonymBruker]

Det ble ikke så lett å la være å sjekke om jeg fikk noe respons.. Hyggelig at noen likte det Jeg prøvde egentlig alt og gjorde mange feil samtidig som jeg fant ut hva som var rett (for meg). Jeg tviler på NHD ønsker at man skal prøve alt jeg gjorde.. Kanskje det viktigste jeg bidro med selv, var viljen til å få det bra. Da jeg leste at omega 3 hadde like stor effekt på depresjoner som antidepressiva, spiste jeg en boks med makrell i tomat, tunfisk eller sardiner hver eneste forbaska dag. Om det hjalp direkte, aner jeg ikke, men sunt var det nok i hvert fall Treningen hjalp ikke på kort sikt, men på lang sikt har den forandra livet mitt. På sett og vis både har jeg det bedre og er bedre enn før depresjonen, så det kom mye godt utav den (I tillegg til alle merkelige situasjonene man kan ende opp i når bunnen i ens liv har falt ut.. )

 

Grunnen til at jeg kom på å skrive her nå som dette føles som fjern fortid, er at jeg skulle finne et plaster i medisinskapet og fant en uåpnet pakke Imovane, en åpnet men "ubrukt" pakke Zoloft, og en nesten oppspist boks med Wellbutrin. Jeg har hatt dem der lenge, litt fordi jeg har vært redd for tilbakefall, men i dag leverte jeg dem tilbake til apoteket (Følte meg litt teit, men det var bare å stå med ryggen rak og blikket klart likevel)

Anonymous poster hash: 716d8...a80

[Kayia]

Vanligvis synes jeg du skriver innsiktsfulle innlegg, men her er du nøyaktig så banal som folk som ikke har hatt store vektproblemer gjerne er når de skal snakke om overvekt.

At noe er enkelt for en selv, sier ingenting om hvor komplisert det kan være for andre. 

Jeg har forståelse for at dette kan være provoserende, men må likevel spørre hva du tenker er banalt av det jeg skrev? Les innlegget mitt en gang til, og gi meg gjerne konkret tilbakemeldig.

[Nicklusheletida]

 

Tilfeldigvis innom etter et langt fravær fra doktoronline. Og fraværet kommer til å fortsette. Etter et samlivsbrudd rabla det helt for meg, og jeg gikk til leger, alternativterapeuter, leste alt jeg fant på internett, fikk medisiner, skrev og svarte på innlegg, sov lite.. Stressa kan man si. Vondt.. som faen! Suicidal.. ja.. selv om jeg synes det er flaut å innrømme det. Mye grums kom opp i desperasjonen. Opplevelser og følelser som jeg har dratt med meg siden barndommen. Oppi dette skal man fungere i jobben.. beholde gode relasjoner med familie og venner. Det var forferdelig grusomt slitsomt! Hver dag varte i årevis, og konstant hang tanken med om jeg orket ubehaget ved å leve. Hvert minutt var en kamp å komme gjennom.

 

For meg var dette en periode som varte i noen måneder. Kanskje et halvt år. Kanskje et helt. Når jeg nå tilfeldigvis er innom forum for psykiatri, ser jeg jo at jeg er heldig. Her er det mange som sliter i årevis. Kanskje er mine erfaringer for kortvarige til å være nyttige for andre. Jeg prøver likevel med en bitteliten sammenfatning av hva jeg tror jeg har lært. Det er sikkert ingen som gidder å lese dette, men men

 

Medisiner: funket ikke for meg.. Men de ga meg følelsen av å gjøre noe med min situasjon. Placeboeffekten var nok større enn den fysiske. Jeg slutta ved en tilfeldighet - jeg var på vei på skitur og hadde glemt pillene mine. Angst! Panikk! Og så fant jeg roen. Etter det har jeg ikke tatt en pille, knapt nok en paracet. Mange har nok stor nytte av medisiner, men jeg opplevde det som skremmende at det ikke var noen som automatisk fulgte meg opp.

 

Alternativbehandling: Joda, behandleren drev med mye rart og mye fjas, men han lærte meg gode avledningsstrategier. Forklaringene på hvordan banketerapien funket tror jeg er bare tull, men de fungerte som avledning. Og ofte slo det meg hvor teit det måtte se ut der jeg drev og banket meg (av og til helt febrilsk) i pannen, på kinnet, på halsen, på brystet, og da begynte jeg å le. Og DET hjalp Dessuten snakket han mye om tankebaner og fokus. Jeg tror ikke det er så alternativt. Jeg endte i hvert fall med å godta meg selv på et helt annet nivå enn noengang tidligere. Jeg er som jeg er, med gode og dårlige sider, og jeg driter i om jeg ikke er perfekt, jeg driter i om jeg driter meg ut, jeg driter i om det ikke er alle som liker meg, og resultatet av å bli mer meg selv har vært bedre humør, mer avslappa OG at jeg opplever å bli mye bedre likt.. (uten at det var hensikten).

 

Her og nå: Jeg har alltid lagt planer. Man skal stifte familie, få barn, ny jobb, hytte, blabla. Når jeg nå planlegger, planlegger jeg bare utifra hvordan jeg har det AKKURAT NÅ. Når min familie spør om jeg ikke tenker å få kone og barn en gang, sier jeg at det skjer hvis det skjer. Og hvis ikke, må jeg jo fortsatt gjøre det beste utav det. Jeg kan ikke planlegge ting jeg ikke kan styre.. Joda, jeg håper jeg etablerer et fantastisk samliv med ei fantastisk dame og at vi får flotte friske barn. Men det er ikke sikkert jeg får noen av delene. Livet mitt, situasjonen min, den er som den er. Hva kan jeg gjøre for at den skal være best mulig? Jeg har en kompis som har klart å gå ned masse i vekt (det var nødvendig.. ) uten å verken veie seg eller sette opp en lengre plan. Hans eneste planer var "i dag skal jeg ikke spise godteri" eller "i dag skal jeg klare å gå hele den faste turen min uten å ta pause". Etter hvert utvikla han vaner, som ingen brus utenom helgene, og gåturen ble til slutt en hel joggetur. Men han planla aldri noe som var fram i tid. Jeg synes hans metode er forbilledlig. Målene i det fjerne, om å gå ned 5 kg på en måned, hadde han aldri. Men han klarte det likevel. Kun ved å fokusere på her og nå.

 

Trening: I begynnelsen gjorde det vondt. Å gå tur var en gigantisk utfordring. Jeg gikk ikke et skritt uten å tenke at jeg egentlig heller bare ville legge meg ned, akkurat der, uten å bry meg om det var vått og kaldt. Men jeg tok hvert et steg til jeg hadde gått løypa mi (jeg liker å ha en fast løype å forholde meg til). Treningen økte på, og jeg er nå i bedre form enn jeg har vært siden ungdomstida. Det føles fantastisk! Men jeg er ikke ukritisk til hva jeg trener. Jeg liker intense aktiviteter. Aktiviteter som i seg selv er motiverende og resultatet en positiv bieffekt. Padling er noe av det jeg liker aller best. Spesielt i dårlig vær.. Jeg liker aktiviteter med sterke sanseopplevelser, gjerne så sterke at jeg glemmer ut smerte og ubehag og regninger og depresjoner.. Jeg har etter hvert begynt å like å trene så hardt at kroppen kjennes ut som den skal revne, men jeg vet ikke om det er å anbefale.. Padling, fjellturer, sykling, svømming (skaff en skikkelig våtdrakt og du kan bade hele året), roing, seiling, langrenn, slalom, jogging, orientering, drit i om du er flink, bare gjør det på ditt eget nivå. Plutselig blir man litt flink også

 

Venner: Finn din kjerne av gode venner. Jeg har hatt avtaler med venner jeg kan ringe til når presset inni meg ble for stort. Jeg brukte også hjelpelinjen litt, hvis tidspunktet på døgnet gjorde at jeg ikke kunne ringe gode venner. Og besøk venner! Venner som tåler at man ikke fungerer perfekt. Venner man kan se en film med som skjønner at når den er slutt, så har ikke du fått med deg en dritt. Og hvis du sovner underveis, så er det bra for du trenger å sove. Jeg foretrekker venner hvor jeg bare kunne sitte og ha det vondt uten at det var fokus på det, men jeg visste det var greit. Jeg visste jeg kunne komme ditt selv om jeg ikke hadde dusja på litt for mange dager. Venner som ikke var dømmende, som ikke kom med konstante råd, venner som ikke gjorde annet enn å godta. Og å snakke om andre ting. Takk og lov for at det innimellom var mulig å glemme ut sin egen indre smerte! 

 

Godta smerten: I begynnelsen gjorde jeg alt jeg kunne for å bli kvitt smerten. Det var derfor jeg oppsøkte alt, hele tida. Nå har jeg lært meg at smerte er en del av livet. Hvor stor den er, vil variere, men det vil alltid være smerte. I stedet for å akutt prøve å bli kvitt den, tenker jeg nå heller hvordan jeg best kan leve med den. Å godta at livet ikke er perfekt, at ting gjør vondt, at kjærlighet slutter, at venner og familie dør, er kanskje noe av det som har gitt meg mest ro av alt. Det har ikke slutta å gjøre vondt, jeg gråter og verker når jeg føler for det, men det er greit likevel. Det er slik det er. 

 

Nå har jeg det utrolig bra. Livet er ikke perfekt, men det må det heller ikke være. Jeg sover som en stein hver natt og våkner uthvilt og klar til å starte dagen hver morgen. Jeg har masse energi og initiativ. Det føles som jeg har sluttet fred med meg selv. Jeg håper dere andre finner deres egne veier til samme freden. Det trenger ikke være den samme som jeg fant for meg. Men jeg kan i hvert fall trygt og med glede si at jeg nå er helt frisk

Anonymous poster hash: 716d8...a80

Anonymous poster hash: 716d8...a80

Anonymous poster hash: 716d8...a80

 

Enig med Kayia. Et veldig bra innlegg

[Nicklusheletida]

 

Det ble ikke så lett å la være å sjekke om jeg fikk noe respons.. Hyggelig at noen likte det Jeg prøvde egentlig alt og gjorde mange feil samtidig som jeg fant ut hva som var rett (for meg). Jeg tviler på NHD ønsker at man skal prøve alt jeg gjorde.. Kanskje det viktigste jeg bidro med selv, var viljen til å få det bra. Da jeg leste at omega 3 hadde like stor effekt på depresjoner som antidepressiva, spiste jeg en boks med makrell i tomat, tunfisk eller sardiner hver eneste forbaska dag. Om det hjalp direkte, aner jeg ikke, men sunt var det nok i hvert fall Treningen hjalp ikke på kort sikt, men på lang sikt har den forandra livet mitt. På sett og vis både har jeg det bedre og er bedre enn før depresjonen, så det kom mye godt utav den (I tillegg til alle merkelige situasjonene man kan ende opp i når bunnen i ens liv har falt ut.. )

 

Grunnen til at jeg kom på å skrive her nå som dette føles som fjern fortid, er at jeg skulle finne et plaster i medisinskapet og fant en uåpnet pakke Imovane, en åpnet men "ubrukt" pakke Zoloft, og en nesten oppspist boks med Wellbutrin. Jeg har hatt dem der lenge, litt fordi jeg har vært redd for tilbakefall, men i dag leverte jeg dem tilbake til apoteket (Følte meg litt teit, men det var bare å stå med ryggen rak og blikket klart likevel)

Anonymous poster hash: 716d8...a80

 

Skal det leveres tilbake til apoteket ? Jeg har også masse cipralex liggende som jeg ikke bruker.

[Nicklusheletida]

Vanligvis synes jeg du skriver innsiktsfulle innlegg, men her er du nøyaktig så banal som folk som ikke har hatt store vektproblemer gjerne er når de skal snakke om overvekt.

At noe er enkelt for en selv, sier ingenting om hvor komplisert det kan være for andre. Anonymous poster hash: b6592...796

Hva var så banalt med dette?  Må da være bedre å spørre de som vet hvordan det skal gjøres isteden for de som gang på gang mislykkes.

[Captain Cheeseheart]

Enig med Kayia. Et veldig bra innlegg

 

Herregud. Nå er det nok.

 

Dette var ikke et "veldig bra" innlegg. Det er et intetsigende påtatt-optimistisk NHD-smiskende vås.

[Nicklusheletida]

Herregud. Nå er det nok.

 

Dette var ikke et "veldig bra" innlegg. Det er et intetsigende påtatt-optimistisk NHD-smiskende vås.

Ja for den som ikke vil forsøke å yte noe selv for å få det bedre, så er det sikkert bare vås. Grunnen til at jeg synes innlegget er bra er at jeg har vært gjennom noe av det samme som trådstarter, bare ikke så alvorlig da jeg aldri var suicidal. Men kroppen min var vissen helt uten krefter etter å ha sittet i stirret tomt ut i lufta i lang tid og jeg kjenner meg litt i igjen i dette innlegget.