Da jeg ba damene hjem...

[AnonymBruker]

Jeg er ei ganske "normal" jente.. Skilt, mor til tre barn, hus, jobb, bra inntekt..

 

Utad er jeg blid, sprudlende, selvsikker, sterk, målrettet...

 

Jeg vet hvordan jeg vil ha ting, og kan nok virke litt "vanskelig" hvis f.eks en håndverker har slurvet med listingen, eller aldri gjør seg ferdig etc (som et dårlig eksempel...) - Men jeg vil jo bare at ting skal være pent og i orden, når jeg betaler for en tjeneste og først skal gjøre noe...

 

Saken er, at jeg har lav selvtillit, dårlig selvfølelse, er fryktelig ensom...

 

Jeg har, helt fra barnsben av, blitt tråkket ned, både av familie, venner og skolekamerater. Dette har også fulgt meg i det voksne livet..

Hadde svigerforeldre og en svoger som mobbet meg i sosiale sammenhenger (jeg spiste for mye, var for tykk, hadde ikke greie på noe osv.. (jeg er ikke tykk, men ganske normalt bygget, selv om jeg ikke er mager).

 

Hvis jeg har besøk av familie, er det jeg som må innrette meg etter de i eget hjem, ikke omvendt (eks.. besøket bestemmer hva som skal sees på tv, hvis jeg sier til faren min at han ikke får barbere seg i stuen, blir han sint og sier jeg er vanskelig etc..)

 

Jeg hadde ei god venninne fra ungdomsårene. Vi bor et stykke unna hverandre nå, men har holdt kontakten.. fram til nå... Hun sa for et par år siden at, "Så lenge vi har barn på ulik alder, føler jeg meg mer "på nett" med Ragnhild nå, enn med deg, så lenge hun og jeg har jevngamle og mindre barn..."

 

Da hun fikk seg ny kjæreste og flyttet inn hos ham, har jeg så og si ikke hørt mer fra henne... Jeg sender sms, men hun svarer sjelden. Jeg ringer, men hun ringer aldri meg..

 

Jeg har ikke så mange venner her jeg bor nå.. Ofte har jeg ikke overskudd til å invitere hjem og være sosial, og det er heller ikke så lett å reise ut når det skjer noe, fordi jeg har barna mine annenhver helg og da ønsker jeg å være sammen med de. Jeg har det siste året også tatt studier i tillegg til full jobb, så overskuddet har vært labert og tiden strekker ikke til.

 

For tre uker siden sendte jeg invitasjon til 7 damer, og spurte om de hadde lyst til å ta seg en tur en gitt dato..

Ei svarte ja, hvis det kommer flere, ei sa hun ville, ei sa hun ikke kunne... Ei skrev: "Jeg vil ikke binde meg til datoen riktig ennå, men minn meg på å svare, eller si når du vil ha endelig svar.."

Ei anna svarte "Jeg vet ikke hva som skjer i framtida, og må komme tilbake til saken!"

Siste jeg har hørt fra måtte undersøke om barnevakt.

 

Dette er 3 uker siden. Datoen er førstkommende fredag...

 

Jeg var veldig usikker på om jeg skulle sende ut denne invitasjonen.. var akkurat dette jeg var redd for.. Jeg blir enda mer deprimert og trist enn jeg har vært tidligere.

 

Jeg har aldri vært betydningsfull for noen. Kun barna mine, men ingen voksne. Det er trist å føle at ingen "trenger meg" eller virkelig setter pris på meg, at ingen ringer og tar kontakt og spør om jeg vil ta en tur eller om de kan komme en tur..

 

Aller mest vil jeg bare gråte, noe jeg også gjør når jeg er alene, enten på løpeturer i skogen eller alene hjemme - eller på kontoret..

 

Jeg har lyst til å leve for ungene mine, men ellers har jeg bare lyst til å forsvinne..

Anonymous poster hash: 0ce7c...e36

[ISW]

Hei,

 

Kanskje du trenger litt hjelp til å sortere tankene dine på en bedre måte. Jeg synes innlegget ditt lyser litt av "å tolke ting i verste mening" - noe som dessverre er veldig vanlig når man er sliten, utbrent eller deprimert.

 

Gjennom en vanskelig oppvekst er du kanskje vant med å ta ting veldig til deg, fordi du selv føler at du er lite verdt. Dette er så feil som det kan få blitt, men at du har et slikt tankemønster er like lite din skyld som det er en hjertepasient sin skyld at han har brystsmerter. Det er rett og slett bare symptomer på slitenhet, utbrenthet eller depresjon.

 

Det er nok også viktig at du i mindre grad holder en fasade, som blir fryktelig slitsom i lengden. "Fake it until you make it" fungerer bare en viss tid. Dette trenger du hjelp til å mestre, og det er fryktelig vanskelig å klare alene.

 

Kanskje du bør gå til legen din og legge kortene på bordet? Han kan henvise til en spesialist, ha samtaler med deg eller prøve ut medikamenter i en periode for at du skal komme deg ovenpå igjen. Da er det lettere å bearbeide det virkelige problemet.

[AnonymBruker]

Jeg har lagt kortene på bordet tidligere.. 5 samtaler kognitiv terapi og så var jeg "friskmeldt"..

 

Det er godt mulig jeg trenger hjelp til å sortere tankene mine, men kan det virkelig være tankene mine som gjør at jeg ikke;

1) Oppfatter at folk ringer til meg

2) Kommer på besøk

3) Inviterer meg med på kino eller ost og vin

 Osv?

Er det virkelig min nedstemthet som tillater at andre kaller meg feit, ikke godtar at jeg har egne grenser i eget hjem? Fikk høre av min far at jeg var vrang, da jeg sa han skulle legge fra seg min mobil, da jeg tok han i å sitte å bla i den..

 

Jeg har invitert damene hjem til meg tidligere også. Da kom alle.. dette er 1 år siden.. jeg har ikke fått invitasjoner tilbake, men vet de andre har truffet hverandre..

Kan min nedstemthet virkelig lure meg til å tro alt jeg faktisk opplever?

 

Jeg forstår hva du mener, på sett og vis, men det er ikke bare å gå til legen... Når noen spør meg hvordan jeg har det, og jeg sier at, Nei, jeg har det ikke så veldig greit...

Enten må de "gå videre", ellers så "kunne det nok vært verre"...

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 0ce7c...e36

[Bella Dotte]

Kanskje du er deprimert, derfor virker sur, og derfor "skremmer" bort vennene dine?

[påskelilje]

Jeg ble veldig lei meg på dine vegne når jeg leste innlegget ditt. Forstår godt at du er lei deg for at så få av vennene dine ønsket uforbeholdent å komme og at flere ennå ikke har svart skikkelig.

 

Er det noen av disse syv du føler er nærmere deg enn de andre? Kan du invitere en av dem bort en spesiell kveld og prøve å fortelle henne at du er ensom? Jeg har ei god venninne som faktisk måtte være veldig konkret med oss nærmeste før vi forstod hvor ensom hun faktisk var. Hun hadde en fasade som viste en energisk og inititivrik dame med mange venner... inni seg følte hun seg så alene fordi de fleste andre har familie som de proriterer høyest, og hun opplevde at det var hun som nesten alltid ringte andre for å ta kontakt og finne på noe.

 

Selv om vi alltid har vært venninner, var det først når fasaden hennes slo sprekker at jeg forstod at vi begge to trengte hverandre, og at hun trengte at jeg oftere ringte og tok initiativ.

 

Når det gjelder førstkommende fredag, synes jeg du skal RINGE alle syv (unntatt hun som sa hun ikke kunne komme), og spørre dem om de kommer. Ikke bare gjør det pr sms.

 

Vennskap er både å gi og ta - men en må av og til la de andre få se gjennom fasaden og la de andre se at en er sliten og ensom. I noen perioder må man faktisk være den som ringer og tar initiativ - men vær konkret og si at du ønsker å bli spurt tilbake!

[AnonymBruker]

Kanskje du er deprimert, derfor virker sur, og derfor "skremmer" bort vennene dine?

Jeg er ikke sur overfor andre.. Jeg er stort sett blid og glad utad.

Anonymous poster hash: 0ce7c...e36

[AnonymBruker]

Jeg ble veldig lei meg på dine vegne når jeg leste innlegget ditt. Forstår godt at du er lei deg for at så få av vennene dine ønsket uforbeholdent å komme og at flere ennå ikke har svart skikkelig.

 

Er det noen av disse syv du føler er nærmere deg enn de andre? Kan du invitere en av dem bort en spesiell kveld og prøve å fortelle henne at du er ensom? Jeg har ei god venninne som faktisk måtte være veldig konkret med oss nærmeste før vi forstod hvor ensom hun faktisk var. Hun hadde en fasade som viste en energisk og inititivrik dame med mange venner... inni seg følte hun seg så alene fordi de fleste andre har familie som de proriterer høyest, og hun opplevde at det var hun som nesten alltid ringte andre for å ta kontakt og finne på noe.

 

Selv om vi alltid har vært venninner, var det først når fasaden hennes slo sprekker at jeg forstod at vi begge to trengte hverandre, og at hun trengte at jeg oftere ringte og tok initiativ.

 

Når det gjelder førstkommende fredag, synes jeg du skal RINGE alle syv (unntatt hun som sa hun ikke kunne komme), og spørre dem om de kommer. Ikke bare gjør det pr sms.

 

Vennskap er både å gi og ta - men en må av og til la de andre få se gjennom fasaden og la de andre se at en er sliten og ensom. I noen perioder må man faktisk være den som ringer og tar initiativ - men vær konkret og si at du ønsker å bli spurt tilbake!

 

Venninnen jeg har hatt fra ungdomsårene, vet at jeg sliter i perioder. Det er godt mulig hun også gjør det nå, og at det er derfor hun tar avstand. Ikke godt å si..

 

Hun som uforbeholdent sa "Ja, det vil jeg gjerne", vet at jeg ikke er så barsk som jeg ser ut som.. Jeg er derimot redd for å åpne meg for mye og lette for mye på masken, for da er jeg redd folk forsvinner helt..

 

Har opplevd det så altfor mange ganger.. her slutter folk å hilse, når man gir uttrykk for at man ikke er perfekt..

 

Jeg har bestemt meg for å ikke ta mer kontakt med de 5 som ikke har svart mer.. Jeg tenker, at vil man reise på besøk til noen, så gjør man det, uten å måtte vente om noe annet, morsommere dukker opp.. Det er i allefall siste gang jeg har invitert de..

 

Det er to som er bekreftet kommer. Hun som først sa hun kom, spurte i dag om det var fler som kom... da jeg sa at det var det, ville hun gjerne komme... Hadde jeg sagt nei, vet jeg ikke hva hun hadde svart...

 

Jeg sier til meg selv stadig vekk, at "Nå, Trine, skal du ikke plage noen, men konsentrere deg om de tre barna dine, jobb og hjem...".. Jeg gråter jo alle helger jeg sitter alene hjemme, uten å høre noe fra noen.. Det er jo ikke det jeg mest ønsker.

 

Hadde en kjæreste i noen år, som aldri tok kontakt hvis jeg ikke gjorde det først.. sånn har jeg vel alltid hatt det.. med alle..

 

Anonymous poster hash: 0ce7c...e36

[påskelilje]

Gled deg over de to som kommer, og så er jeg sikker på at dere får en kjempehyggelig kveld :-) Benytt sjansen til å planlegge noe annet gøy neste helg du har ungefri (en tur på fjellet, kafebesøk, vinkveld hos en av dere, konsert...), så kan du glede deg til dette!

[Kayia]

Jeg er ei ganske "normal" jente.. Skilt, mor til tre barn, hus, jobb, bra inntekt.. Utad er jeg blid, sprudlende, selvsikker, sterk, målrettet...

 

Jeg vet hvordan jeg vil ha ting, og kan nok virke litt "vanskelig" hvis f.eks en håndverker har slurvet med listingen, eller aldri gjør seg ferdig etc (som et dårlig eksempel...) - Men jeg vil jo bare at ting skal være pent og i orden, når jeg betaler for en tjeneste og først skal gjøre noe...

 

Saken er, at jeg har lav selvtillit, dårlig selvfølelse, er fryktelig ensom...

 

Jeg har, helt fra barnsben av, blitt tråkket ned, både av familie, venner og skolekamerater. Dette har også fulgt meg i det voksne livet..

 

Hadde svigerforeldre og en svoger som mobbet meg i sosiale sammenhenger (jeg spiste for mye, var for tykk, hadde ikke greie på noe osv.. (jeg er ikke tykk, men ganske normalt bygget, selv om jeg ikke er mager).

 

Hvis jeg har besøk av familie, er det jeg som må innrette meg etter de i eget hjem, ikke omvendt (eks.. besøket bestemmer hva som skal sees på tv, hvis jeg sier til faren min at han ikke får barbere seg i stuen, blir han sint og sier jeg er vanskelig etc..)

 

Jeg hadde ei god venninne fra ungdomsårene. Vi bor et stykke unna hverandre nå, men har holdt kontakten.. fram til nå... Hun sa for et par år siden at, "Så lenge vi har barn på ulik alder, føler jeg meg mer "på nett" med Ragnhild nå, enn med deg, så lenge hun og jeg har jevngamle og mindre barn..."

 

Da hun fikk seg ny kjæreste og flyttet inn hos ham, har jeg så og si ikke hørt mer fra henne... Jeg sender sms, men hun svarer sjelden. Jeg ringer, men hun ringer aldri meg..

 

Jeg har ikke så mange venner her jeg bor nå.. Ofte har jeg ikke overskudd til å invitere hjem og være sosial, og det er heller ikke så lett å reise ut når det skjer noe, fordi jeg har barna mine annenhver helg og da ønsker jeg å være sammen med de. Jeg har det siste året også tatt studier i tillegg til full jobb, så overskuddet har vært labert og tiden strekker ikke til.

 

For tre uker siden sendte jeg invitasjon til 7 damer, og spurte om de hadde lyst til å ta seg en tur en gitt dato..

Ei svarte ja, hvis det kommer flere, ei sa hun ville, ei sa hun ikke kunne... Ei skrev: "Jeg vil ikke binde meg til datoen riktig ennå, men minn meg på å svare, eller si når du vil ha endelig svar.."

Ei anna svarte "Jeg vet ikke hva som skjer i framtida, og må komme tilbake til saken!"

Siste jeg har hørt fra måtte undersøke om barnevakt.

 

Dette er 3 uker siden. Datoen er førstkommende fredag...

 

Jeg var veldig usikker på om jeg skulle sende ut denne invitasjonen.. var akkurat dette jeg var redd for.. Jeg blir enda mer deprimert og trist enn jeg har vært tidligere.

 

Jeg har aldri vært betydningsfull for noen. Kun barna mine, men ingen voksne. Det er trist å føle at ingen "trenger meg" eller virkelig setter pris på meg, at ingen ringer og tar kontakt og spør om jeg vil ta en tur eller om de kan komme en tur..

 

Aller mest vil jeg bare gråte, noe jeg også gjør når jeg er alene, enten på løpeturer i skogen eller alene hjemme - eller på kontoret..

 

Jeg har lyst til å leve for ungene mine, men ellers har jeg bare lyst til å forsvinne..

Jeg syns issomethingwrong og påskelilje gir deg gode råd, og har bare lyst til å legge til noe som kanskje få deg til å tenke litt annerledes om dette. Jeg tror nemlig at èn konkret situasjon (vennene kommer ikke) blir fortolket ut fra et større hele (du føler generelt at du er lite verd) her, og dette roter det til og forsterker den vanskelige situasjonen (å bli avvist) for deg. Jeg tror du skal skille mellom ting, og jobbe med dem hver for seg.  

 

Hovedproblemet ditt akkurat nå er at du føler at vennene dine ikke inkluderer eller respekterer deg. Jeg ville - som påskelilje sier - tatt en telefon til de fire som har holdt det åpent og sagt at du driver og planlegger mat og drikke, og lurer på om de har funnet ut om de har anledning. Si at det hadde vært så hyggelig om de kom, at det er alt for lenge siden, men ikke si noe som kan tolkes som om du er krenket. Dersom de takker nei kandu  si "skjønner, håper vi finner en annen anledning snart". Jeg har nemlig svært liten tro på å kutte bånd på bakgrunn av at man ikke har anledning til å komme når man er invitert. Alle er ikke ens like nære venner, så du kan kanskje tenke på dem som mer perifere, men likevel hyggelig å ha i bekjentskapskretsen? Kos deg så med de to som kommer

 

I tillegg beskriver du at du kun er verd noe for ungene dine, at du gråter mye hjemme og på jobb, og dette må du ta tak i. Hverken du eller ungene dine har godt av dette. Som issomethingwrong tror også jeg at dette er mat for fastlegen, og jeg er enig med påskelilje i at dette i tillegg kan luftes til en nær fortrolig venninne.

 

Jeg tror at opplevelsene fra barndommen gjør at du er på vakt for nedvurdering. Det du opplever som avvisning eller krenkende ville kanskje ikke andre, som ikke er hakket på, vurdert på samme måte, og jeg tror du kunne hatt god nytte av å lære deg teknikker for å slutte å nedvurdere din egen verdi i slike situasjoner. La slike utsagn stå for deres regning, og øv deg på å ikke la slike utsagn starte en nedvurderingsspiral for deg. Deres utsagn sier jo bare noe om dem - ikke det spøtt om deg.

[AnonymBruker]

Jeg tok aldri kontakt med de 4 damene som "skulle komme tilbake til saken"... Det endte med at jeg avlyste for de to andre også. Hun ene hadde glemt det i tillegg, og hun andre kom i utgangspunktet hvis det kom noen andre.

 

Jeg føler meg sosialt utfryst og dumpet. Det samme gjelder datteren min..

 

Hun har en mamma i klassen, som har begynt å dele jentene i to i barnebursdager. Vi bor på et lite sted, og de er kun 8 jenter i klassen, Dette er andre året hun deler jentene, og min datter er en av de som aldri blir invitert.

 

I går spurte datteren min meg "Mamma, hva er det som er galt med meg, så lenge Renate ikke vil at jeg skal komme i bursdag til barnet hennes?"

 

Hva svarer man en 8-åring på det? De andre mødrene har begynt å poengtere for meg, at deres barn er bedt, og ikke mitt.. Det er fryktelig sårende. I år faller dette bursdagsselskapet på Halloween, som igjen resulterer i, at de min datter skulle gå sammen med, nå skal i bursdag. Altså, hun er "dobbelt" utfryst..

 

Jeg er nå så lei meg, at jeg kun går og gråter. Jenta mi er irritabel og lei seg, og går med "mørke øyne" hun også, fordi hun føler seg utstøtt.

 

Jeg tok det opp med denne mammaen forrige gang hun delte jentene, og vi har tatt det opp i klassen.. MEN, hun er det første til å dele..

Jeg vet snart ikke hva jeg gjør.. Har lyst til å bare flytte til et hus langt inne i skogen, hvor ingen ser meg eller finner meg.

 

Tør ikke lenger å invitere noen hjem og orker ikke snakke med andre, i redsel for å høre at de er invitert hit eller dit.. Jeg får aldri en telefon med et slikt spørsmål..

 

Hva er det med oss??

 

Anonymous poster hash: 0ce7c...e36

[laban]

Her slutter folk å hilse, når man gir uttrykk for at man ikke er perfekt..

(...)  

De andre mødrene har begynt å poengtere for meg, at deres barn er bedt, og ikke mitt..

Anonymous poster hash: 0ce7c...e36

Hvis dette virkelig stemmer, har du min fulle sympati. Det høres ut som bygdedyret på sitt aller verste. Det virker som om noen er ekstremt opptatt av å etablere en sosial rangstige?

Hvis det er en dominerende gruppe som oppfører seg slik (f.eks. at de ikke hilser), må det da være noen andre også som reagerer på det? Er alle mødrene til de 7 andre jentene i klassen like sprø, eller kan du finne noen andre som ikke vil være med på det kjøret der?

Det minner meg om rivalisering mellom tenåringsjenter, der "de kule" setter standarden og får makt gjennom f.eks. dyre moteklær. Hvis de andre forsøker å ta etter, forandrer de standarden, slik at de andre aldri kan bli like kule, uansett hva de gjør. Denne makten pulveriseres den dagen "de ukule" gjennomskuer dem og driter i hele konkurransen. Forsøk noe liknende.

Og du skal aldri la manglende bursdagsinvitasjoner o.l. bli til katastrofer overfor datteren din, selv om mammahjertet ditt blør. Det vil alltid finnes fester man ikke blir bedt på, turer man ikke har råd til og sluttspill man ikke kvalifiserer seg til. Det er en del av det å bli eldre. Oppmuntre henne til å være sammen med jenter som er mer inkluderende og ikke bli opphengt i å komme inn i den gjengen som ikke er det. Avhengig av hvor moden hun er, kan du snakke litt generelt om hvordan det føles å bli utestengt og at dere ikke skal oppføre dere sånn, uten å baksnakke noen bestemte personer. Finn noen andre å gå Halloween med, f.eks. en av søsknene? Kan de som skal gå sammen, ha en liten samling hjemme hos dere før de går, med skummel mat (masse enkle tips på nettet!) i et mørklagt rom med kun stearinlys?

Altså - jeg vet at det ikke er lett. Men det hjelper ikke barna dine hvis du formidler bare tristhet og verdiløshet til dem.

[Kayia]

Syns Laban gir gode innspill og støtter virkelig forslaget om å be de tre andre jentene som ikke skal på Halloweenbursdag hos dere på Halloweenfeiring. Om dere ber andre på stedet eller guttene i tillegg blir de jo en real gjeng.

[gullfisk]

Du burde ønske å flytte til et større sted, ikke inn i skogen. I større byer har man flere å spille på, både voksne og barn. Ingen blir lett helt utenfor, for det er ikke bare én gjeng, en gruppe mødre, en klasse, en skole.

 

Til datteren din må du si: Pytt sann, sånn er det noen ganger. Én bursdag (selvom det gjentar seg til neste år), én jente med en lite inkluderende mor, definerer overhodet ikke at det ER noe, hverken med deg eller din datter. Ett selskap/treff du ba til der folk ikke kom, definerer heller ikke det. Fredager ønsker man ofte å slappe av hjemme med familien.

 

Dette blir kanskje litt på siden, og selvom jeg forstår at venninneproblematikk for døtre, bursdagsinvitasjoner og din egen venninneproblematikk er ditt problem, lurer jeg på: Hvor er fedrene? Din eks, bor han på dette stedet, og er han sosial med andre? Deltar han på fritidsaktiviteter sammen med datteren din og de andre barna? Kan han være en inngangsport til flere venner for din datter? (Nå går jeg ut fra at dette gjelder mer enn én enkel bursdag, jf det du sier om kommentarer og utestenging generelt). Hvorfor er vi ikke sure på denne jenta i klassens far, siden han ikke er inkluderende og ber alle i datterens bursdag? Det bare irriterer meg litt.

 

Men kanskje er litt av problemet ditt at voksne omgås gjerne i par, og derfor blir ikke du så lett inkludert? Det er jo like trist for deg, men da er det ikke noe med din personlighet, men sivilstand.

[Kayia]

Hvor er fedrene? Hvorfor er vi ikke sure på denne jenta i klassens far, siden han ikke er inkluderende og ber alle i datterens bursdag? 

Tenkte det samme, og du har et kjempepoeng. Fedre er gjerne litt mindre iinformert og/ eller interessert i enhver potensiell intrige, og er derfor ikke skjelden gode lynavledere. Det er iallefall verd å gjøre et forsøk og snakke med far framfor mor neste gang det dukker opp en episode. 

[AnonymBruker]

Du burde ønske å flytte til et større sted, ikke inn i skogen. I større byer har man flere å spille på, både voksne og barn. Ingen blir lett helt utenfor, for det er ikke bare én gjeng, en gruppe mødre, en klasse, en skole.

 

Til datteren din må du si: Pytt sann, sånn er det noen ganger. Én bursdag (selvom det gjentar seg til neste år), én jente med en lite inkluderende mor, definerer overhodet ikke at det ER noe, hverken med deg eller din datter. Ett selskap/treff du ba til der folk ikke kom, definerer heller ikke det. Fredager ønsker man ofte å slappe av hjemme med familien.

 

Dette blir kanskje litt på siden, og selvom jeg forstår at venninneproblematikk for døtre, bursdagsinvitasjoner og din egen venninneproblematikk er ditt problem, lurer jeg på: Hvor er fedrene? Din eks, bor han på dette stedet, og er han sosial med andre? Deltar han på fritidsaktiviteter sammen med datteren din og de andre barna? Kan han være en inngangsport til flere venner for din datter? (Nå går jeg ut fra at dette gjelder mer enn én enkel bursdag, jf det du sier om kommentarer og utestenging generelt). Hvorfor er vi ikke sure på denne jenta i klassens far, siden han ikke er inkluderende og ber alle i datterens bursdag? Det bare irriterer meg litt.

 

Men kanskje er litt av problemet ditt at voksne omgås gjerne i par, og derfor blir ikke du så lett inkludert? Det er jo like trist for deg, men da er det ikke noe med din personlighet, men sivilstand.

Barnas far er fra stedet vi bor, men han omgås kun sine ungkars-venner fra ungdomsårene. Han er fra en bygd litt lengre unna enn her jeg bor. Riktig nok er han med ungene på aktiviteter, men han har sosial angst og er ikke kontaktsøkende/skapende.

 

Han tar heller aldri opp vanskelige tema med andre.. det er det jeg som alltid har måttet gjøre.

 

Faren til barnet som har bursdag, vet jeg knapt nok hvem er. Han er aldri med på foreldremøter etc. På forrige foreldremøte var bursdag et tema. Denne moren var det første til å si at "dette gidder jeg ikke bruke mye tid på"...

 

Jeg forstår at det kan være irriterende at det kun er mødrene som blir nevnt her..

 

Anonymous poster hash: 0ce7c...e36

[laban]

På forrige foreldremøte var bursdag et tema. Denne moren var det første til å si at "dette gidder jeg ikke bruke mye tid på"...

Anonymous poster hash: 0ce7c...e36

Og dermed fortet læreren seg å gå videre på dagsorden, liksom? Det er vel ikke noen få mødre som bestemmer hva som skal diskuteres og hvor lenge?

Nå er jeg vanligvis ikke positiv til at noen selvoppnevnte sjefsmødre skal bestemme hvordan alle barn skal feire bursdagen sin. Men det må gå an å ta opp temaet "sosialt miljø blant jentene i klassen" eller noe sånt, og diskutere hvordan man skal redusere risikoen for utestengning og andre ting som ødelegger en så liten gruppe som 8 jenter utgjør. Finn noen "normale" mødre å alliere deg med og snakk med læreren før neste møte, slik at initiativet til å ta opp temaet kommer fra skolen (som har et ansvar for klassemiljøet og tiltak mot mobbing, men ikke for bursdager).

[AnonymBruker]

Hvis dette virkelig stemmer, har du min fulle sympati. Det høres ut som bygdedyret på sitt aller verste. Det virker som om noen er ekstremt opptatt av å etablere en sosial rangstige?

Hvis det er en dominerende gruppe som oppfører seg slik (f.eks. at de ikke hilser), må det da være noen andre også som reagerer på det? Er alle mødrene til de 7 andre jentene i klassen like sprø, eller kan du finne noen andre som ikke vil være med på det kjøret der?

Det minner meg om rivalisering mellom tenåringsjenter, der "de kule" setter standarden og får makt gjennom f.eks. dyre moteklær. Hvis de andre forsøker å ta etter, forandrer de standarden, slik at de andre aldri kan bli like kule, uansett hva de gjør. Denne makten pulveriseres den dagen "de ukule" gjennomskuer dem og driter i hele konkurransen. Forsøk noe liknende.

Og du skal aldri la manglende bursdagsinvitasjoner o.l. bli til katastrofer overfor datteren din, selv om mammahjertet ditt blør. Det vil alltid finnes fester man ikke blir bedt på, turer man ikke har råd til og sluttspill man ikke kvalifiserer seg til. Det er en del av det å bli eldre. Oppmuntre henne til å være sammen med jenter som er mer inkluderende og ikke bli opphengt i å komme inn i den gjengen som ikke er det. Avhengig av hvor moden hun er, kan du snakke litt generelt om hvordan det føles å bli utestengt og at dere ikke skal oppføre dere sånn, uten å baksnakke noen bestemte personer. Finn noen andre å gå Halloween med, f.eks. en av søsknene? Kan de som skal gå sammen, ha en liten samling hjemme hos dere før de går, med skummel mat (masse enkle tips på nettet!) i et mørklagt rom med kun stearinlys?

Altså - jeg vet at det ikke er lett. Men det hjelper ikke barna dine hvis du formidler bare tristhet og verdiløshet til dem.

Alle mødrene til jentene i klassen er ikke like sprø, men mødrene til de som blir invitert er det, bortsett fra ei.. Hun er min venninne. Likevel er det ingen som gir beskjed til denne moren, at hun får be alle.. Jeg føler dette som en form for "usynlig mobbing".. både av mitt barn og av meg.

 

Det er tre ganger så mange gutter i klassen. Disse har vært delt et par år nå. Det er disse, som på foreldremøtene gir denne ene moren aksept for å dele gruppa i to..

Hva skal vi gjøre neste gang vi har selskap? Skal vi invitere alle, bortsett fra hennes barn? Mitt barn leker med alle de andre jentene, bortsett fra denne ene.. -Det er bare slik, at så råtten er vi ikke...

Eller??

 

Bygdedyret er nok stort her.. Man skal ha god jobb, gjerne kommunalt eller privat (tannlege etc..) slik at man har et navn som er kjent..

Har du foreldre som er kjent, er dette også akseptert.. -Eller hvis du har en mann som er litt "i det"..

 

Jeg har hatt en tendens til å falle for menn som trykker meg mer ned. Dette henger nok sammen med barndommen... (En voldsutsatt kvinne finner vel gjerne en ny voldelig mann osv.... men jeg har aldri blitt slått, kun psyket ned).

 

Jeg er fryktelig ensom. Er redd for sosiale skuffelser, som da jeg inviterte damene hjem, enkelte svarte som de gjorde.. Har begynt å få den samme frykten i forhold til barna mine.

 

Jeg forsøker å ikke formidle tristhet til barna mine, men av og til klarer jeg bare ikke å spille glad.. Men jeg gjør et forsøk.. tro meg!

 

 

Anonymous poster hash: 0ce7c...e36

[Gjest Xtra]

 

Hva skal vi gjøre neste gang vi har selskap? Skal vi invitere alle, bortsett fra hennes barn? Mitt barn leker med alle de andre jentene, bortsett fra denne ene.. -Det er bare slik, at så råtten er vi ikke...

Eller??

 

 

Det kommer definitivt ikke noe godt ut av å ta igjen med samme mynt. Var jeg deg/dere ville jeg invitert hele gruppen og nærmest latt som ingen ting. Å utelate denne ene jenta er både dumt og slemt, synes jeg.

 

I et av mine barns klasser har det også vært enkelte tendenser til at fem-seks jenter har hengt mye sammen og invitert hverandre, og i utgangspunktet høres jo dett greit ut. Imidlertid har det kommet frem at resten av jentene i klassen (omtrent 7-8) har følt seg "utestengt av den kule gjengen". Heldigvis tok noen det opp på foreldremøte, og foreldrene til denne gruppen var jo totalt uvitende om at det ble oppfattet slik. Etter dette har det heldigvis vært invitert litt mer på kryss og tvers (og alle), og alt går mye bedre, etter hva jeg har forstått (som guttemor er jeg ikke 100 % informert). Tror sånt er ganske vanlig, særlig blant jenter.

[laban]

Det er tre ganger så mange gutter i klassen. Disse har vært delt et par år nå. Det er disse, som på foreldremøtene gir denne ene moren aksept for å dele gruppa i to..

Hva skal vi gjøre neste gang vi har selskap? Skal vi invitere alle, bortsett fra hennes barn?

Anonymous poster hash: 0ce7c...e36

Det er ikke det samme å be 10 gutter i bursdag i stedet for 20, som å utelate 1 - 2 av 8 jenter. Det bør selv guttemødre som lever i en foreløpig ukompliserte verden, forstå.

Dere skal selvfølgelig ikke bli med på det kjøret med å utestenge noen fra en så liten gruppe. Hvis datteren din holder orden på hvem som ble bedt til hvem og antyder at dere skal "gjøre gjengjeld", forklarer du at det ikke er noe hyggelig å bli utelatt. At noen ikke forstår sånt, betyr ikke at dere skal være like dårlige.

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig i at alle skal bes, og har ikke verken lyst eller samvittighet til å unnlate å be denne ene jenten. Det strider imot både min og min datters verdier. Jeg kastet bare dette ut, for å høre hva dere andre synes.

 

Tema på forrige foreldremøte var dette med bursdager. Denne moren, som også er foreldrekontakt(!) holdt seg taus, helt til lærerne var gått ut. Da sier hun at hun ikke ønsket å bruke tid på dette, men spurte bare når det var greit å dele og utelate. Da fikk hun aksept fra guttemødre om at dette var helt greit...

 

Jeg orket ikke, som eneste "utelatte mamma" å ta opp kampen der og da, men min psyke i tillegg..

 

Datteren min er i denne "kule" gjengen.. Det er like vel to-tre andre som stadig blir invitert til guttene osv. Min blir det sjelden eller aldri. Dette har nå et par av mødrene begynt å poengtere for meg.. Veldig viktig å få sagt at deres barn nå har fått invitasjon...

 

Det er fryktelig sårende

Anonymous poster hash: 0ce7c...e36