Da jeg ba damene hjem...

[Kayia]

Jeg tok aldri kontakt med de 4 damene som "skulle komme tilbake til saken"... Det endte med at jeg avlyste for de to andre også. Hun ene hadde glemt det i tillegg, og hun andre kom i utgangspunktet hvis det kom noen andre.

 

Jeg føler meg sosialt utfryst og dumpet. Det samme gjelder datteren min..

Nå har tråden tatt en annen vending, men jeg tenker ennå litt på damekvelden din; Var noen av de inviterte mødre fra klassen til datteren din? Hvorfor avlyste du med de to som hadde sagt ja, istedefor å sende en sms om at "Maten er klar rundt 20 - gleder meg til fredag :)"?

 

Nytt forslag: Selv om forrige invitasjon ikke ble godt mottatt, hva om du prøver å invitere de andre mødrene i klassen til en kveld hjemme hos deg? PS. Ikke gjør klassemiljø til et tema i kombinasjon med vin, det kommer det neppe noe godt ut av   - men snakk om løst og fast, le og bli litt bedre kjent med hverandre (dere er jo ikke mange). Om dere voksne gjør noe sammen så kan det kanskje bedre tilværelsen for de små også? Alternativet er å invitere mødrene på ettermiddagskaffe, evt både små og store damer på enkel hverdagsmiddag, type pannekaker/ pizza? 

Endret 29. oktober 2013 av Kayia

[påskelilje]

Nå har tråden tatt en annen vending, men jeg tenker ennå litt på damekvelden din; Var noen av de inviterte mødre fra klassen til datteren din? Hvorfor avlyste du med de to som hadde sagt ja, istedefor å sende en sms om at "Maten er klar rundt 20 - gleder meg til fredag :)"?

 

Nytt forslag: Selv om forrige invitasjon ikke ble godt mottatt, hva om du prøver å invitere de andre mødrene i klassen til en kveld hjemme hos deg? PS. Ikke gjør klassemiljø til et tema i kombinasjon med vin, det kommer det neppe noe godt ut av   - men snakk om løst og fast, le og bli litt bedre kjent med hverandre (dere er jo ikke mange). Om dere voksne gjør noe sammen så kan det kanskje bedre tilværelsen for de små også? Alternativet er å invitere mødrene på ettermiddagskaffe, evt både små og store damer på enkel hverdagsmiddag, type pannekaker/ pizza? 

Jeg synes dette er gode forslag. Synes det var leit (for din egen del) at du ikke fikk voksenkvelden sammen med de to som faktisk hadde sagt ja.

 

Ta initiativ, og inviter til mamma-kveld hjemme hos deg - eller på en kafe (kanksje det er lettere). Det hadde vi i sommer, i klassen til minstejenta. Veldig ok å treffe de andre mødrene, og lettvindt på en nøytral plass (vi var på en kafe).

[Kayia]

Ta initiativ, og inviter til mamma-kveld hjemme hos deg - eller på en kafe (kanksje det er lettere). Det hadde vi i sommer, i klassen til minstejenta. Veldig ok å treffe de andre mødrene, og lettvindt på en nøytral plass (vi var på en kafe).

Nøytralt sted - enda bedre forslag enn mine  Om noen ikke kan/ stikker tidlig etc er det ingens hjem man stikker fra dvs tar avstand fra, og dette kan sikkert være lurt for ts som sliter med følelsen av å bli avvist.  

[tonie]

Nå har tråden tatt en annen vending, men jeg tenker ennå litt på damekvelden din; Var noen av de inviterte mødre fra klassen til datteren din? Hvorfor avlyste du med de to som hadde sagt ja, istedefor å sende en sms om at "Maten er klar rundt 20 - gleder meg til fredag :)"?

 

Samme tenkte jeg. "Å jasså, var ikke vi bra nok? Avlyste hun fordi de hun liker best ikke ville komme?" Hvis de også er litt såre og usikre kan det være det de sitter og tror nå.  

 

Jeg ville gjort nok gjort som du foreslår, og gjort hva jeg kunne for at det ble en hyggelig kveld, fri for deppeprat, problemfokus og klaging.

[Kayia]

Samme tenkte jeg. "Å jasså, var ikke vi bra nok? Avlyste hun fordi de hun liker best ikke ville komme?" Hvis de også er litt såre og usikre kan det være det de sitter og tror nå.  

 

Jeg ville gjort nok gjort som du foreslår, og gjort hva jeg kunne for at det ble en hyggelig kveld, fri for deppeprat, problemfokus og klaging.

Ikke sant. Om det er prating i bygda fra før, trenger man ikke være rakettforsker for å skjønne at slikt fort kan være bensin på bålet... Ta heller ondet ved roten, selv om det krever både initiativ og mot.

[Maximia]

 

Jeg er ei ganske "normal" jente.. Skilt, mor til tre barn, hus, jobb, bra inntekt..

 

Utad er jeg blid, sprudlende, selvsikker, sterk, målrettet...

 

Jeg vet hvordan jeg vil ha ting, og kan nok virke litt "vanskelig" hvis f.eks en håndverker har slurvet med listingen, eller aldri gjør seg ferdig etc (som et dårlig eksempel...) - Men jeg vil jo bare at ting skal være pent og i orden, når jeg betaler for en tjeneste og først skal gjøre noe...

 

Saken er, at jeg har lav selvtillit, dårlig selvfølelse, er fryktelig ensom...

 

Jeg har, helt fra barnsben av, blitt tråkket ned, både av familie, venner og skolekamerater. Dette har også fulgt meg i det voksne livet..

Hadde svigerforeldre og en svoger som mobbet meg i sosiale sammenhenger (jeg spiste for mye, var for tykk, hadde ikke greie på noe osv.. (jeg er ikke tykk, men ganske normalt bygget, selv om jeg ikke er mager).

 

Hvis jeg har besøk av familie, er det jeg som må innrette meg etter de i eget hjem, ikke omvendt (eks.. besøket bestemmer hva som skal sees på tv, hvis jeg sier til faren min at han ikke får barbere seg i stuen, blir han sint og sier jeg er vanskelig etc..)

 

Jeg hadde ei god venninne fra ungdomsårene. Vi bor et stykke unna hverandre nå, men har holdt kontakten.. fram til nå... Hun sa for et par år siden at, "Så lenge vi har barn på ulik alder, føler jeg meg mer "på nett" med Ragnhild nå, enn med deg, så lenge hun og jeg har jevngamle og mindre barn..."

 

Da hun fikk seg ny kjæreste og flyttet inn hos ham, har jeg så og si ikke hørt mer fra henne... Jeg sender sms, men hun svarer sjelden. Jeg ringer, men hun ringer aldri meg..

 

Jeg har ikke så mange venner her jeg bor nå.. Ofte har jeg ikke overskudd til å invitere hjem og være sosial, og det er heller ikke så lett å reise ut når det skjer noe, fordi jeg har barna mine annenhver helg og da ønsker jeg å være sammen med de. Jeg har det siste året også tatt studier i tillegg til full jobb, så overskuddet har vært labert og tiden strekker ikke til.

 

For tre uker siden sendte jeg invitasjon til 7 damer, og spurte om de hadde lyst til å ta seg en tur en gitt dato..

Ei svarte ja, hvis det kommer flere, ei sa hun ville, ei sa hun ikke kunne... Ei skrev: "Jeg vil ikke binde meg til datoen riktig ennå, men minn meg på å svare, eller si når du vil ha endelig svar.."

Ei anna svarte "Jeg vet ikke hva som skjer i framtida, og må komme tilbake til saken!"

Siste jeg har hørt fra måtte undersøke om barnevakt.

 

Dette er 3 uker siden. Datoen er førstkommende fredag...

 

Jeg var veldig usikker på om jeg skulle sende ut denne invitasjonen.. var akkurat dette jeg var redd for.. Jeg blir enda mer deprimert og trist enn jeg har vært tidligere.

 

Jeg har aldri vært betydningsfull for noen. Kun barna mine, men ingen voksne. Det er trist å føle at ingen "trenger meg" eller virkelig setter pris på meg, at ingen ringer og tar kontakt og spør om jeg vil ta en tur eller om de kan komme en tur..

 

Aller mest vil jeg bare gråte, noe jeg også gjør når jeg er alene, enten på løpeturer i skogen eller alene hjemme - eller på kontoret..

 

Jeg har lyst til å leve for ungene mine, men ellers har jeg bare lyst til å forsvinne..

Anonymous poster hash: 0ce7c...e36

 

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Men jeg er ikke så tøff som du, hvem vil komme på besøk til meg. Jeg har en snill samboer som jeg er veldig glad i og invitere han hjem til meg var ingen problem for meg. Jeg har dessverre en sperre for å invitere potensielle venninner hjem til meg. Jeg skulle ønske det fantes en ala dating side, der man kan bli litt kjent med folk uten at det er snakk om kjæreste. Jeg har felt mine tårer for dette, for jeg forstår ikke hvordan man knytter vennskapsbånd.

[frosken]

 

Jeg har lagt kortene på bordet tidligere.. 5 samtaler kognitiv terapi og så var jeg "friskmeldt"..

 

Det er godt mulig jeg trenger hjelp til å sortere tankene mine, men kan det virkelig være tankene mine som gjør at jeg ikke;

1) Oppfatter at folk ringer til meg

2) Kommer på besøk

3) Inviterer meg med på kino eller ost og vin

 Osv?

Er det virkelig min nedstemthet som tillater at andre kaller meg feit, ikke godtar at jeg har egne grenser i eget hjem? Fikk høre av min far at jeg var vrang, da jeg sa han skulle legge fra seg min mobil, da jeg tok han i å sitte å bla i den..

 

Jeg har invitert damene hjem til meg tidligere også. Da kom alle.. dette er 1 år siden.. jeg har ikke fått invitasjoner tilbake, men vet de andre har truffet hverandre..

Kan min nedstemthet virkelig lure meg til å tro alt jeg faktisk opplever?

 

Jeg forstår hva du mener, på sett og vis, men det er ikke bare å gå til legen... Når noen spør meg hvordan jeg har det, og jeg sier at, Nei, jeg har det ikke så veldig greit...

Enten må de "gå videre", ellers så "kunne det nok vært verre"...

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 0ce7c...e36

 

Det kan være mange forhold som ligger til grunn for at du får dårlig respons på dine initiativ. Noe har kanskje ikke med deg å gjøre, mens noe sannsynligvis har det siden dine opplevelser er såpass konsistente.

 

Av og til reagerer andre negativt på en opplevelse av at de betyr "for mye" for andre. I såfall er dette jo vanskelig å håndtere, for dersom du ikke tar noe initiativ, så vil sikket forbli like ensom. Samtidig kan det være vanskelig å finne et "passe nivå" av  initiativ.

 

Finnes det noen annen arena du kan utvikle nettverk? Hva med jobb?

 

Dersom man har hatt mange dårlige sosiale erfaringer i oppvekst, så er det ikke gitt at man har lært alt man trenger for å fungere godt sosialt. Av og til er det noe med "mikrosamspillet" som ikke helt fungerer.

[frosken]

Jeg har et innspill til: Prøv å skille mellom deg selv og datteren din. Det er i utgangspunktet ingen grunn til å tolke manglende invitasjon av henne som noe som har med deg å gjøre.

 

Noen foreldre er talentløse mht hva de skaper av sosialt samspill i barnegruppen gjennom selektive invitasjoner mm. I min nieses klasse  var det en lærerforeldre som klarte å skape masse klassekonflikt gjennom sine invitasjoner da de var 8 år gamle. Det er utrolig frustrerende at noen gjør ting vanskeligere enn det trenger å være for såpass små barn, men løsningen er å både oppfordre barnet til å ikke vektlegge det samt gå foran med et godt eksempel i så måte selv.

[Madelenemie]

 

Jeg er ei ganske "normal" jente.. Skilt, mor til tre barn, hus, jobb, bra inntekt..

 

Utad er jeg blid, sprudlende, selvsikker, sterk, målrettet...

 

Jeg vet hvordan jeg vil ha ting, og kan nok virke litt "vanskelig" hvis f.eks en håndverker har slurvet med listingen, eller aldri gjør seg ferdig etc (som et dårlig eksempel...) - Men jeg vil jo bare at ting skal være pent og i orden, når jeg betaler for en tjeneste og først skal gjøre noe...

 

Saken er, at jeg har lav selvtillit, dårlig selvfølelse, er fryktelig ensom...

 

Jeg har, helt fra barnsben av, blitt tråkket ned, både av familie, venner og skolekamerater. Dette har også fulgt meg i det voksne livet..

Hadde svigerforeldre og en svoger som mobbet meg i sosiale sammenhenger (jeg spiste for mye, var for tykk, hadde ikke greie på noe osv.. (jeg er ikke tykk, men ganske normalt bygget, selv om jeg ikke er mager).

 

Hvis jeg har besøk av familie, er det jeg som må innrette meg etter de i eget hjem, ikke omvendt (eks.. besøket bestemmer hva som skal sees på tv, hvis jeg sier til faren min at han ikke får barbere seg i stuen, blir han sint og sier jeg er vanskelig etc..)

 

Jeg hadde ei god venninne fra ungdomsårene. Vi bor et stykke unna hverandre nå, men har holdt kontakten.. fram til nå... Hun sa for et par år siden at, "Så lenge vi har barn på ulik alder, føler jeg meg mer "på nett" med Ragnhild nå, enn med deg, så lenge hun og jeg har jevngamle og mindre barn..."

 

Da hun fikk seg ny kjæreste og flyttet inn hos ham, har jeg så og si ikke hørt mer fra henne... Jeg sender sms, men hun svarer sjelden. Jeg ringer, men hun ringer aldri meg..

 

Jeg har ikke så mange venner her jeg bor nå.. Ofte har jeg ikke overskudd til å invitere hjem og være sosial, og det er heller ikke så lett å reise ut når det skjer noe, fordi jeg har barna mine annenhver helg og da ønsker jeg å være sammen med de. Jeg har det siste året også tatt studier i tillegg til full jobb, så overskuddet har vært labert og tiden strekker ikke til.

 

For tre uker siden sendte jeg invitasjon til 7 damer, og spurte om de hadde lyst til å ta seg en tur en gitt dato..

Ei svarte ja, hvis det kommer flere, ei sa hun ville, ei sa hun ikke kunne... Ei skrev: "Jeg vil ikke binde meg til datoen riktig ennå, men minn meg på å svare, eller si når du vil ha endelig svar.."

Ei anna svarte "Jeg vet ikke hva som skjer i framtida, og må komme tilbake til saken!"

Siste jeg har hørt fra måtte undersøke om barnevakt.

 

Dette er 3 uker siden. Datoen er førstkommende fredag...

 

Jeg var veldig usikker på om jeg skulle sende ut denne invitasjonen.. var akkurat dette jeg var redd for.. Jeg blir enda mer deprimert og trist enn jeg har vært tidligere.

 

Jeg har aldri vært betydningsfull for noen. Kun barna mine, men ingen voksne. Det er trist å føle at ingen "trenger meg" eller virkelig setter pris på meg, at ingen ringer og tar kontakt og spør om jeg vil ta en tur eller om de kan komme en tur..

 

Aller mest vil jeg bare gråte, noe jeg også gjør når jeg er alene, enten på løpeturer i skogen eller alene hjemme - eller på kontoret..

 

Jeg har lyst til å leve for ungene mine, men ellers har jeg bare lyst til å forsvinne..

Anonymous poster hash: 0ce7c...e36

 

Hei!

 

For meg virker det unormalt å tro at syv mennesker orker , kan, og vil gå ut på samme dag?

 

Jeg hadde vært glad om en ville, det holder rikelig, hvis to vil ja så har jeg spurt, men hyggeligst er det med en.

 

Da jeg sist inviterte 7 mennesker, kom 6, hadde en kommet hadde det vært hyggelig også.

Jeg bad om beskjed litt før fordi jeg skulle handle inn og lage mat.

 

I denne Halloweenstid er mange barn invitert på fester, min gutt er ikke det, jeg spurte om han var lei seg, han sa nei, da håper jeg det er riktig. Jeg håper fordi jeg selv spesielt som tenåring var noen ganger lei meg for å være alene og aldri bli invitert på skikkelige ting, sånt som fester.

 

Som voksen har jeg for mye, jeg rekker ikke tenke tanker mer om det og hvorfor eller hva gjøre.

Jeg tror de fleste voksne bare har det travelt, man vil og har lyst, men i en travel hverdag er det ikke lett.

 

Av de seks som kom til meg hadde ingen barn, barn er en faktor som gjør at tiden ikke er like fri til disposisjon, det gjelds ikke hva man vil tidskabalen og tidsklemma setter grenser.

[AnonymBruker]

Nå har tråden tatt en annen vending, men jeg tenker ennå litt på damekvelden din; Var noen av de inviterte mødre fra klassen til datteren din? Hvorfor avlyste du med de to som hadde sagt ja, istedefor å sende en sms om at "Maten er klar rundt 20 - gleder meg til fredag :)"?

 

Nytt forslag: Selv om forrige invitasjon ikke ble godt mottatt, hva om du prøver å invitere de andre mødrene i klassen til en kveld hjemme hos deg? PS. Ikke gjør klassemiljø til et tema i kombinasjon med vin, det kommer det neppe noe godt ut av   - men snakk om løst og fast, le og bli litt bedre kjent med hverandre (dere er jo ikke mange). Om dere voksne gjør noe sammen så kan det kanskje bedre tilværelsen for de små også? Alternativet er å invitere mødrene på ettermiddagskaffe, evt både små og store damer på enkel hverdagsmiddag, type pannekaker/ pizza? 

Jeg avlyste de to som hadde sagt "ja", fordi jeg var såpass nedfor og psykisk sliten, at jeg ikke orket andre enn meg selv... Da jeg ringte og sa at jeg avlyste, sier hun ene at "Uff, jeg har glemt hele kvelden jeg, så jeg kunne ikke kommet likevel, for jeg har ikke barnevakt", og hun andre svarer; "Jeg er syk jeg, så hadde nok ikke kommet likevel".

 

Vel, så hadde jeg sittet der alene uansett

 

Jeg kommer ikke til å ta initiativ til å invitere noen hjem mer. En gang lyktes jeg og alle kom, men jeg har aldri blitt invitert tilbake, eller fått noe større nettverk av den grunn.

 

Det ser ut for at jeg nå har klart å få ei venninne her, som orker meg, som den jeg er og hun skal jeg prøve å ikke skremme vekk.

Har hatt ei god venninne der jeg kommer fra, men da hun skilte seg, fikk ny mann og nytt barn, har jeg ikke hørt så mye mer. Noe av det siste hun sa, var "Jeg føler jeg er mer på nett med Anine og Renate, for vi har barn på samme alder. Du har jo store barn nå, så jeg føler ikke vi har så mye felles lenger".

 

Vel, skulle jeg kuttet ut henne da jeg fikk barn fordi hun ikke hadde noen??

 

Trodde vennskap var bygget på andre ting enn barn på samme alder...

 

Anonymous poster hash: 0ce7c...e36

[AnonymBruker]

-En ting til... Jeg forsøkte å være åpen til de tre jeg trodde var venninner her jeg bor, i forhold til at jeg sliter med tristhet og nedstemthet og ikke klarer å være like sosial som jeg ønsker osv..

 

Ei kontakter meg fremdeles.. ei hører jeg ingen ting mer fra og hun tredje spør ikke engang hvordan det går, selv om hun godt vet hvordan det kan være, da hun sliter med mye av det samme selv..

 

Så vellykket var det..

Anonymous poster hash: 0ce7c...e36

[Kayia]

Jeg avlyste de to som hadde sagt "ja", fordi jeg var såpass nedfor og psykisk sliten, at jeg ikke orket andre enn meg selv... 

 

Jeg kommer ikke til å ta initiativ til å invitere noen hjem mer.

 

En gang lyktes jeg og alle kom, men jeg har aldri blitt invitert tilbake, eller fått noe større nettverk av den grunn.

 

Det ser ut for at jeg nå har klart å få ei venninne her, som orker meg, som den jeg er og hun skal jeg prøve å ikke skremme vekk.

 

-En ting til... Jeg forsøkte å være åpen til de tre jeg trodde var venninner her jeg bor, i forhold til at jeg sliter med tristhet og nedstemthet og ikke klarer å være like sosial som jeg ønsker osv..

 

Ei kontakter meg fremdeles.. ei hører jeg ingen ting mer fra og hun tredje spør ikke engang hvordan det går, selv om hun godt vet hvordan det kan være, da hun sliter med mye av det samme selv..

Situasjonen din virker noe fastlåst, og det er umulig for oss å vite om det er begrunnet i miljøet på stedet, disse andre damene eller det du sier her - nemlig at du sliter med nedstemthet og tristhet. Rådene du har fått i tråden har ikke vært gode for deg, og jeg lurer på om du selv har noen tanker om hva som kunne medføre en endring? Hva tenker du selv at du kan gjøre? 

 

Forøvrig støtter jeg deg i at du bør jobbe litt med å ikke skremme bort henne du har fått en grei kontakt med.

[AnonymBruker]

Situasjonen din virker noe fastlåst, og det er umulig for oss å vite om det er begrunnet i miljøet på stedet, disse andre damene eller det du sier her - nemlig at du sliter med nedstemthet og tristhet. Rådene du har fått i tråden har ikke vært gode for deg, og jeg lurer på om du selv har noen tanker om hva som kunne medføre en endring? Hva tenker du selv at du kan gjøre? 

 

Forøvrig støtter jeg deg i at du bør jobbe litt med å ikke skremme bort henne du har fått en grei kontakt med.

Jeg ser hva du mener..

 

Jeg har fått ett råd, som jeg har tenkt til å begynne med... Tenne et lys, sørge over tapt kjærlighet og livet ellers i 5-10 min hver dag, i en periode, for så å tenke glade tanker resten av dagen/tiden.

 

Jeg skal starte dagen med å bestemme meg for 1 ny positiv ting å tenke på hver dag. Når tankene blir mørke, skal jeg trekke frem denne ene tingen og ha fokus på den.

 

Jeg skal leve livet mitt alene, uten noen ny mann i en lengre periode, ha fokus på meg selv og barna mine og "finne meg selv". Først når jeg er trygg i meg selv og føler jeg har det godt og stabilt, skal jeg se om det er tid for å eventuelt slippe til andre... (bortsett fra venninner).

 

Jeg skal ta en telefon til min barndomsvenninne. Hun sliter med sitt og jeg skal ikke beskylde henne for å ikke ta kontakt! Kanskje hun har det som meg og tenker som meg! Blir ikke bedre av at jeg er bitter.

 

Når det gjelder invitasjoner for barnet mitt, skal jeg forsøke å legge det over på de som IKKE inviterer, istedenfor å legge det på meg selv eller barnet mitt...

Jeg må forsøke å parkere ting der de hører hjemme, og ikke ta alt personlig innover meg.

 

Rådene deres her inne HAR hjulpet meg til å se tingene litt annerledes, men det er vanskelig for meg å "skjønne" at slik er det faktisk..

 

TUSEN TAKK til ALLE som har svart meg i denne tråden! Som dere ser, vet jeg litt om hva jeg kan gjøre for å bedre hverdagen min.. jeg må bare ta tak.

 

-For øvrig gleder jeg meg til advent og jul, og bare det er jo positivt

Anonymous poster hash: 0ce7c...e36