Sliten!!

[ISW]

Det var ikke meningen å "ta over" tråden og få den til å handle om meg.

Skulle ikke engasjert meg. Beklager.

 

HWW:

 

Slutt å beklage dette! Det er helt greit! Jeg lover

[MMT123]

Takk for det

 

Føler meg bedre i dag. Skal gå en tur og se en fotballkamp etter jobb i dag, det gleder jeg meg til

Jammen det er bra   Kos deg masse med tur og fotballkamp 

[Gjest]

HWW:

 

Slutt å beklage dette! Det er helt greit! Jeg lover

OK

Jeg har tenkt litt på en ting. Hvis jeg kutter ned på fritidsaktiviteter så tror jeg at jeg skal klare å jobbe fullt. Jeg vet at jeg klarer hvis jeg presser meg. Jeg måtte jo presse meg for å komme dit jeg er idag også.

[Nicklusheletida]

Den ga jeg opp. Jeg går turer innimellom men ikke mer enn det. Ellers anser jeg meg selv som aktiv i den forstand at jeg sitter lite.

Det er synd. Husker du var så fornøyd etter en treningssøkt. Jeg har litt tro på at trening gjør en mindre sliten :-)

[Gjest]

Det er synd. Husker du var så fornøyd etter en treningssøkt. Jeg har litt tro på at trening gjør en mindre sliten :-)

Hadde jeg bare hatt overskudd.. Føler jeg har mer enn nok med alt det andre

[Nycora]

Jeg har ikke utalt meg om andre enn ISW.

ISW må ha lov til å føle en tilfredshet ved at h'n har en stor arbeidskapasitet og dermed bidrar på en positiv måte til samfunnet. Et positivt bidrag som er nødvendig for at også de som ikke har samme kapasitet skal kunne ha det materielt bra :-)

Det må være lov å rose Johaug for hvor raskt hun går i monsterbakken uten at det skal oppfattes som at alle som ikke går like raskt skal skamme seg.

Jeg synes svarene i denne tråden viser tydelig hvordan grums i eget sinn projiseres over på andre - i dette tilfellet meg.

Jeg mente ikke å projisere noe over på deg, jeg unner også alle mennesker som kan jobbe den gleden det er.

Litt sårbart tema. Jeg har dårlig samvittighet hver evige dag jeg ikke kan jobbe. Greier ikke å godta dette. Derfor har jeg gang etter gang startet forsiktig i jobb igjen med det resultat at jeg blir liggende. Jeg har ikke sjanse i havet til å gjøre noe når jeg blir så syk. Det blir jeg også uten jobb. Litt påkjenninger psykisk, litt for mye fysisk aktivitet så ligger jeg der.

Mens jeg jobbet, gikk jeg ofte nattevakt et sted, over på dagarbeid et annet sted, sa aldri nei til noen ting. Midt oppe i dette oppdro jeg unger, gikk skole i flere år. Dette gikk bra i ca 20 år. Har ofte tenkt på om jeg kanskje jobbet så mye at jeg betaler uføretrygden min selv? Det er ihvertfall en bedre tanke.

Idag kan jeg nesten ikke åpne en avis uten å lese at det er altfor mange uføretrygdede i norge. At de fleste har en restkapasitet til å jobbe. Hvem vil ha en som kanskje kan jobbe 6 timer i uka, men som aldri vet når han er frisk nok? Kanskje kommer jeg mandag, nei, liggende, det samme tirsdag. Onsdag føler jeg meg litt bedre, orker å prate litt med familien, så har jeg kanskje 4-5 dager hvor jeg er på topp, planlegger jobb, ny utdanning, ringer rundt og er optimist. Så faller jeg brått ned igjen. Som om noen har slått meg i hodet med en hammer. Jeg vet aldri når jeg blir liggende, vet bare at jeg tilbringer mange dager i senga , og er verken istand til å lese eller se tv. Kan gå mange dager uten at jeg orker å vaske meg.

Hvis noen har forslg til et arbeid som passer meg, er jeg veldig åpen for dette.

[Nicklusheletida]

Jeg mente ikke å projisere noe over på deg, jeg unner også alle mennesker som kan jobbe den gleden det er.

Litt sårbart tema. Jeg har dårlig samvittighet hver evige dag jeg ikke kan jobbe. Greier ikke å godta dette. Derfor har jeg gang etter gang startet forsiktig i jobb igjen med det resultat at jeg blir liggende. Jeg har ikke sjanse i havet til å gjøre noe når jeg blir så syk. Det blir jeg også uten jobb. Litt påkjenninger psykisk, litt for mye fysisk aktivitet så ligger jeg der.

Mens jeg jobbet, gikk jeg ofte nattevakt et sted, over på dagarbeid et annet sted, sa aldri nei til noen ting. Midt oppe i dette oppdro jeg unger, gikk skole i flere år. Dette gikk bra i ca 20 år. Har ofte tenkt på om jeg kanskje jobbet så mye at jeg betaler uføretrygden min selv? Det er ihvertfall en bedre tanke.

Idag kan jeg nesten ikke åpne en avis uten å lese at det er altfor mange uføretrygdede i norge. At de fleste har en restkapasitet til å jobbe. Hvem vil ha en som kanskje kan jobbe 6 timer i uka, men som aldri vet når han er frisk nok? Kanskje kommer jeg mandag, nei, liggende, det samme tirsdag. Onsdag føler jeg meg litt bedre, orker å prate litt med familien, så har jeg kanskje 4-5 dager hvor jeg er på topp, planlegger jobb, ny utdanning, ringer rundt og er optimist. Så faller jeg brått ned igjen. Som om noen har slått meg i hodet med en hammer. Jeg vet aldri når jeg blir liggende, vet bare at jeg tilbringer mange dager i senga , og er verken istand til å lese eller se tv. Kan gå mange dager uten at jeg orker å vaske meg.

Hvis noen har forslg til et arbeid som passer meg, er jeg veldig åpen for dette.

Det jeg reagerer på i denne tråden er at i steden for å gi trådstarter litt sympati når hun er sliten etter all jobbinga, så er det så mange som får behov for å fortelle hvor mye mer syndt det er på dem selv. Mye selvopptatthet her.

[Gjest]

Jeg mente ikke å projisere noe over på deg, jeg unner også alle mennesker som kan jobbe den gleden det er.

Litt sårbart tema. Jeg har dårlig samvittighet hver evige dag jeg ikke kan jobbe. Greier ikke å godta dette. Derfor har jeg gang etter gang startet forsiktig i jobb igjen med det resultat at jeg blir liggende. Jeg har ikke sjanse i havet til å gjøre noe når jeg blir så syk. Det blir jeg også uten jobb. Litt påkjenninger psykisk, litt for mye fysisk aktivitet så ligger jeg der.

Mens jeg jobbet, gikk jeg ofte nattevakt et sted, over på dagarbeid et annet sted, sa aldri nei til noen ting. Midt oppe i dette oppdro jeg unger, gikk skole i flere år. Dette gikk bra i ca 20 år. Har ofte tenkt på om jeg kanskje jobbet så mye at jeg betaler uføretrygden min selv? Det er ihvertfall en bedre tanke.

Idag kan jeg nesten ikke åpne en avis uten å lese at det er altfor mange uføretrygdede i norge. At de fleste har en restkapasitet til å jobbe. Hvem vil ha en som kanskje kan jobbe 6 timer i uka, men som aldri vet når han er frisk nok? Kanskje kommer jeg mandag, nei, liggende, det samme tirsdag. Onsdag føler jeg meg litt bedre, orker å prate litt med familien, så har jeg kanskje 4-5 dager hvor jeg er på topp, planlegger jobb, ny utdanning, ringer rundt og er optimist. Så faller jeg brått ned igjen. Som om noen har slått meg i hodet med en hammer. Jeg vet aldri når jeg blir liggende, vet bare at jeg tilbringer mange dager i senga , og er verken istand til å lese eller se tv. Kan gå mange dager uten at jeg orker å vaske meg.

Hvis noen har forslg til et arbeid som passer meg, er jeg veldig åpen for dette.

Jeg skjønner deg veldig godt.

Føler du deg utilstrekkelig og at ingen vil ha deg?

Det er iallefall derfor jeg på andres vegne blir engasjert - jeg vet hvor vond den følelsen er og hva den kan gjøre med en.

Jeg har en venninne som er ufør. Hun jobber på et sykehjem der hun hjelper til. Hun kan nesten komme og gå som hun vil. Hun får ikke lønn for det. Men det hjelper på selvtilliten hennes å føle at hun betyr noe.

Har du mulighet for det samme?

[ISW]

Det jeg reagerer på i denne tråden er at i steden for å gi trådstarter litt sympati når hun er sliten etter all jobbinga, så er det så mange som får behov for å fortelle hvor mye mer syndt det er på dem selv. Mye selvopptatthet her.

 

1) Jeg er en han

 

2) Det går helt fint det. Jeg føler meg litt dum iblant når jeg forteller om hvor mye jeg jobber. Skjønner godt at det er verre å ikke ha jobb

 

Men tusen takk for støtte

Endret 24. oktober 2013 av issomethingwrong

[Gjest]

Det jeg reagerer på i denne tråden er at i steden for å gi trådstarter litt sympati når hun er sliten etter all jobbinga, så er det så mange som får behov for å fortelle hvor mye mer syndt det er på dem selv. Mye selvopptatthet her.

Selvfølgelig synes vi synd på oss selv, for det gjør jo det hele bare enda bedre for oss selv! Not. Vær litt forsiktig med å påstå dette i slike temaer..

[ISW]

Hvis noen har forslg til et arbeid som passer meg, er jeg veldig åpen for dette.

 

Det er klart, det er ikke helt lett. Problemet er jo at du svinger så mye som du gjør.

 

Utfordringen, både når det gjelder livskvalitet og jobb, er jo en medisinering eller annen behandling som gjør deg mer stabil. Ingen er jo helt stabile, livet går opp og ned, men hvis du svinger så raskt og uforutsigbart som du gjør, så er det klart at arbeid blir vanskelig.

 

Om det hadde vært mulig, ville jeg vel rådet deg til å oppsøke en spesialist i bipolare tilstander (hvis det er det du har), fått virksom medisinering og tatt jobb derfra. Det finnes jo jobber hvor man kan være fleksible, men felles for de fleste av de er at inntektsmulighetene er tilsvarende usikre.

[Nycora]

Det jeg reagerer på i denne tråden er at i steden for å gi trådstarter litt sympati når hun er sliten etter all jobbinga, så er det så mange som får behov for å fortelle hvor mye mer syndt det er på dem selv. Mye selvopptatthet her.

Jeg skrev at jeg unner alle sammen den gleden det er å arbeide, dette inkluderer også ISW.

Mulig jeg er selvopptatt, tar til meg den, men jeg har en forferdelig dårlig samvittighet. Vet ikke om den har med selvopptatthet å gjøre?

Jeg synes ikke synd i meg selv, det sørger jo dere som jobber for at det ikke er. Takker for dette!

[frosken]

Det jeg reagerer på i denne tråden er at i steden for å gi trådstarter litt sympati når hun er sliten etter all jobbinga, så er det så mange som får behov for å fortelle hvor mye mer syndt det er på dem selv. Mye selvopptatthet her.

Det ble mye kaos i denne tråden, og det tror jeg skyldes at akkurat temaet manglende deltakelse i arbeidslivet, er et svært sårt tema for mange med psykiske lidelser. Folk med psykiske lidelser pleier å være gode på selvbebreidelse, og de færreste klarer å slå seg til ro med at det er greit å være uføretrygdet. Jeg vet om folk som har forsøkt utallige nav-tiltak for å komme i jobb gjennom mange år. Møtt opp tre dager i uka på et arbeidssted, prøvd å fungere, gjort jobber de i utgangspunktet er overkvalifiserte for, men uten at dette har gjort at det anses sannsynlig at de kan både få en jobb og beholde den.  Det er fortsatt slik at det er langt fra nok å ønske å være i jobb, til reelt sett å få det til dersom psyken er vrang nok.  Jeg tror at det er lettere å godta seg selv som ufør dersom man har en mer "mekanisk sykdom" (som lammelser i beina, blindhet osv.) enn når det er psyken - og personligheten - som er problemet.

 

Man trenger ikke å være synsk, for å kunne forutsi hvordan NHDs kommentar ville bli forstått og mottatt av de som er mest såre i forhold til dette temaet.

[Gjest]

Det ble mye kaos i denne tråden, og det tror jeg skyldes at akkurat temaet manglende deltakelse i arbeidslivet, er et svært sårt tema for mange med psykiske lidelser. Folk med psykiske lidelser pleier å være gode på selvbebreidelse, og de færreste klarer å slå seg til ro med at det er greit å være uføretrygdet. Jeg vet om folk som har forsøkt utallige nav-tiltak for å komme i jobb gjennom mange år. Møtt opp tre dager i uka på et arbeidssted, prøvd å fungere, gjort jobber de i utgangspunktet er overkvalifiserte for, men uten at dette har gjort at det anses sannsynlig at de kan både få en jobb og beholde den.  Det er fortsatt slik at det er langt fra nok å ønske å være i jobb, til reelt sett å få det til dersom psyken er vrang nok.  Jeg tror at det er lettere å godta seg selv som ufør dersom man har en mer "mekanisk sykdom" (som lammelser i beina, blindhet osv.) enn når det er psyken - og personligheten - som er problemet.

 

Man trenger ikke å være synsk, for å kunne forutsi hvordan NHDs kommentar ville bli forstått og mottatt av de som er mest såre i forhold til dette temaet.

Veldig bra skrevet. Takk

[ISW]

Det ble mye kaos i denne tråden, og det tror jeg skyldes at akkurat temaet manglende deltakelse i arbeidslivet, er et svært sårt tema for mange med psykiske lidelser. Folk med psykiske lidelser pleier å være gode på selvbebreidelse, og de færreste klarer å slå seg til ro med at det er greit å være uføretrygdet. Jeg vet om folk som har forsøkt utallige nav-tiltak for å komme i jobb gjennom mange år. Møtt opp tre dager i uka på et arbeidssted, prøvd å fungere, gjort jobber de i utgangspunktet er overkvalifiserte for, men uten at dette har gjort at det anses sannsynlig at de kan både få en jobb og beholde den.  Det er fortsatt slik at det er langt fra nok å ønske å være i jobb, til reelt sett å få det til dersom psyken er vrang nok.  Jeg tror at det er lettere å godta seg selv som ufør dersom man har en mer "mekanisk sykdom" (som lammelser i beina, blindhet osv.) enn når det er psyken - og personligheten - som er problemet.

 

Man trenger ikke å være synsk, for å kunne forutsi hvordan NHDs kommentar ville bli forstått og mottatt av de som er mest såre i forhold til dette temaet.

 

Jeg synes det er en interessant debatt. Glad for at den engasjerer.

 

Det har for meg også en stor verdi, fordi jeg ser mer mening i skatten jeg betaler. Jeg har vel også vært for mye "blind" for det at mennesker som er uføre, i stor grad ikke KAN jobbe.

 

Hvis skattepengene mine går til bl.a Nycora og HWW, betaler jeg hermed skatt med glede. Det mener jeg.

 

Men jeg håper også at en del av skattepengene går til å gjøre disse menneskene friske. Det gagner både enkeltindivid og samfunn på lengre sikt.

[Nicklusheletida]

Det ble mye kaos i denne tråden, og det tror jeg skyldes at akkurat temaet manglende deltakelse i arbeidslivet, er et svært sårt tema for mange med psykiske lidelser. Folk med psykiske lidelser pleier å være gode på selvbebreidelse, og de færreste klarer å slå seg til ro med at det er greit å være uføretrygdet. Jeg vet om folk som har forsøkt utallige nav-tiltak for å komme i jobb gjennom mange år. Møtt opp tre dager i uka på et arbeidssted, prøvd å fungere, gjort jobber de i utgangspunktet er overkvalifiserte for, men uten at dette har gjort at det anses sannsynlig at de kan både få en jobb og beholde den.  Det er fortsatt slik at det er langt fra nok å ønske å være i jobb, til reelt sett å få det til dersom psyken er vrang nok.  Jeg tror at det er lettere å godta seg selv som ufør dersom man har en mer "mekanisk sykdom" (som lammelser i beina, blindhet osv.) enn når det er psyken - og personligheten - som er problemet.

 

Man trenger ikke å være synsk, for å kunne forutsi hvordan NHDs kommentar ville bli forstått og mottatt av de som er mest såre i forhold til dette temaet.

Jeg leste det som ros til en person og ikke kritikk til en mengde andre. Jeg synes dessuten det er noe smålig og ikke unne andre ros.

[Gjest]

Jeg leste det som ros til en person og ikke kritikk til en mengde andre. Jeg synes dessuten det er noe smålig og ikke unne andre ros.

Hvem er det som ikke unner tS ros??

[Nicklusheletida]

Jeg skrev at jeg unner alle sammen den gleden det er å arbeide, dette inkluderer også ISW.

Mulig jeg er selvopptatt, tar til meg den, men jeg har en forferdelig dårlig samvittighet. Vet ikke om den har med selvopptatthet å gjøre?

Jeg synes ikke synd i meg selv, det sørger jo dere som jobber for at det ikke er. Takker for dette!

Det er jo ikke sikkert det er en glede å arbeide for alle som arbeider heller. Det er jo noe man må. Men alle med god helse bør selvfølgelig glede seg og være takknemlig for det. Litt større forståelse for at disse også kan bli slitne, savner jeg her i tråden. Det er jo ikke slik at mennesker med god helse er en evighetsmaskin av den grunn.

[ISW]

Det er jo ikke sikkert det er en glede å arbeide for alle som arbeider heller. 

 

Det skal være helt sikkert at det ikke er :-)

 

Men i sum er gevinsten både for meg som individ, og for samfunnet som helhet, positiv.

[Nicklusheletida]

Hvem er det som ikke unner tS ros??

Du sier jo at du ble lei deg.