Sliten!!

[Nycora]

Det er klart, det er ikke helt lett. Problemet er jo at du svinger så mye som du gjør.

Utfordringen, både når det gjelder livskvalitet og jobb, er jo en medisinering eller annen behandling som gjør deg mer stabil. Ingen er jo helt stabile, livet går opp og ned, men hvis du svinger så raskt og uforutsigbart som du gjør, så er det klart at arbeid blir vanskelig.

Om det hadde vært mulig, ville jeg vel rådet deg til å oppsøke en spesialist i bipolare tilstander (hvis det er det du har), fått virksom medisinering og tatt jobb derfra. Det finnes jo jobber hvor man kan være fleksible, men felles for de fleste av de er at inntektsmulighetene er tilsvarende usikre.

Hei. Vil bare si at jeg kjenner veldig igjen den følelsen av å være sliten etter så mye jobbing. Det er jo helt naturlig, tror ikke du hadde greid sette om du var skikkelig deppa. Ser du skriver at du har helseangst, det er sikkert vanskelig å slite med dette i tillegg til så mye jobbing.

Det er ikke bare psyken som gjør meg syk, har endel sykdommer både fysisk og psykisk. Jeg har prøvd ut alle tenkelige medisiner mot bp, resultet har vært at psyken blir bedre, men den fysiske formen helt elendig. Tror både jeg og legene har gitt meg opp. Jeg bruker wellbutrin som tar bunnen av depresjonen. Ellers må jeg kanskje begynne og innse at toget har gått for meg. Jeg blir aldri fornøyd med et liv uten de gledene som jobben ga meg. Nå må jeg prøve å finne de små gleder. Hva er vakkert når du ligger paranoid og syk under dyna? Jo, du har ihvertfall tak over hodet. Jeg slipper å være uteligger ;-).

[Nicklusheletida]

Det skal være helt sikkert at det ikke er :-)

 

Men i sum er gevinsten både for meg som individ, og for samfunnet som helhet, positiv.

Selvfølgelig er det det. Enig i det :-)

[Gjest]

Du sier jo at du ble lei deg.

Jorda, men det betyr ikke at jeg ikke unner ts ros for det. For det gjør jeg - virkelig.

[AnonymBruker]

Dessverre er slikt grums ingen mangelvare..

 

OK 

Anonymous poster hash: 613b2...42e

[ISW]

Jorda, men det betyr ikke at jeg ikke unner ts ros for det. For det gjør jeg - virkelig.

 

Takk, og takk det samme

[Nycora]

Jeg skjønner deg veldig godt.

Føler du deg utilstrekkelig og at ingen vil ha deg?

Det er iallefall derfor jeg på andres vegne blir engasjert - jeg vet hvor vond den følelsen er og hva den kan gjøre med en.

Jeg har en venninne som er ufør. Hun jobber på et sykehjem der hun hjelper til. Hun kan nesten komme og gå som hun vil. Hun får ikke lønn for det. Men det hjelper på selvtilliten hennes å føle at hun betyr noe.

Har du mulighet for det samme?

Ja, jeg har den muligheten, har benyttet meg av dette flere ganger. Problemet er at jeg innimellom føler meg kjempefrisk. Da starter det alltid med at jeg tar på meg vakter. Sist sa jeg ja til en 75 % stilling. Jeg jobbet i tre dager og ble liggende ganske lenge. Så skammer jeg meg veldig da når jeg må ringe og si at jeg ikke kommer og det ble litt for mye.. Jeg eier ikke gangsyn når det gjelder dette. En venninne ordnet med en annen jobb til meg også, som vikar på en skole. Akkurat det samme skjedde.

Jeg må innse at jeg aldri blir så frisk og energisk som jeg engang var. Ser den idag, men plutselig om et par dager så kan dette snu. Da kan jeg igjen flytte fjell, ihvertfall tror jeg da på det selv. Min mann, mine barn advarer meg hver gang, de har visst bedre gangsyn enn meg.

Beundrer deg som har kommet så langt, du skal være stolt av deg selv ;-).

[AnonymBruker]

Det ble mye kaos i denne tråden, og det tror jeg skyldes at akkurat temaet manglende deltakelse i arbeidslivet, er et svært sårt tema for mange med psykiske lidelser. Folk med psykiske lidelser pleier å være gode på selvbebreidelse, og de færreste klarer å slå seg til ro med at det er greit å være uføretrygdet. 

 

Det har nok noe med at oppfattelsen ute i samfunnet er slik at psykisk sykdom ikke regnes som å være "ordentlig syk". Har inntrykk av at folk (altså de flest/mange) mener det bare handler om å "ta seg sammen".

 

Man trenger ikke å være synsk, for å kunne forutsi hvordan NHDs kommentar ville bli forstått og mottatt av de som er mest såre i forhold til dette temaet.

 

 

Det er litt rart han ikke forstår det selv...

Anonymous poster hash: 613b2...42e

[Kayia]

Jorda, men det betyr ikke at jeg ikke unner ts ros for det. For det gjør jeg - virkelig.

Ettersom dette ble en tråd som også omhandler ros: Har lyst til å gi deg ros for å ha balansert det å både være ærlig og konstruktiv i denne tråden. Når ISW sa at du ikke trengte å beklage, brøt du ditt eget mønster og fortsatte å diskutere uten å beklage eller trekke deg. Dette syns jeg var godt å se hww, kudos! 

[ISW]

 

Det er litt rart han ikke forstår det selv...

Anonymous poster hash: 613b2...42e

 

 

Slik jeg forstår NHD så kastes det en liten brannfakkel iblant. Det er nok sunt for en god debatt.

 

Uten sammenligning for øvrig:

http://www.youtube.com/watch?v=y5iajjV73KE

 

[Nycora]

Det er jo ikke sikkert det er en glede å arbeide for alle som arbeider heller. Det er jo noe man må. Men alle med god helse bør selvfølgelig glede seg og være takknemlig for det. Litt større forståelse for at disse også kan bli slitne, savner jeg her i tråden. Det er jo ikke slik at mennesker med god helse er en evighetsmaskin av den grunn.

Hei. Jeg har da jobbet så mye at jeg skjønner de fleste blir slitne av dette. Det er jo helt naturlig. Skjønner også at ikke hver dag er like givende på jobb, at det kan være tungt.

Jeg savner veldig arbeidskollegaene jeg hadde, i tillegg en interessant og givende jobb. Nå er jeg like sliten av ikke å gjøre noe som jeg før var etter 10 dagers jobbing i strekk. Det hjelper heller ikke med hvile på denne slitenheten.

Ser nå at NHD kanskje prøvde og provosere litt og skape litt debatt med det han skrev. Den kommentaren gikk rett inn i hjerterota på meg hvor all den skyldfølelsen og dårlige samvittigheten ligger. Tror det er ganske mange rundt omkring som går med den følelsen av å være en byrde for samfunnet, ikke kan bidra med noe for fellesskapet. Jeg har aldri følt meg så ille som da jeg ble skikkelig syk og langtidssykmeldt. Jeg gjemte meg og gikk ikke på butikken engang. Føler det enda lyser lang vei av meg når jeg er ute blant folk. Det er som å gå med en plakat på brystet: jeg er en av de som er trygdet. I tillegg er jeg så frisk at jeg kommer meg på butikken innimellom. Jeg burde skamme meg veldig mye!

[tonie]

Tusen takk for godt og gjennomtenkt svar. Jeg er helt enig med deg. Det blir jo litt mindfullness dette, værenstilstanden (til stede nå) fremfor handlingstilstanden. Da blir det lettere å "nyte" jobben, hvis du skjønner.

Ja, mye ligger der, tror jeg. Det krever en del trening å få lagt opp nye og gode tankemønstre, og det kan virkelig være en utfordring i perioder når det er mye som skjer, og man hadde trengt å kunne splitte seg opp og være flere steder samtidig for å strekke til. Enda verre for de som sliter med andre ting i tillegg, antar jeg. Jeg tror det beste man kan gjøre for seg selv er å legge bort tanken om å være perfekt og ha full kontroll hele tiden, og bestemme seg for at det er godt nok når man gjør så godt man kan.

 

Du har vært kjempeflink, og du trenger nok litt hvile for å hente deg inn igjen bare.

[cathlin]

Må komme med et lite hjertesukk..

 

11 timer jobb i går, 10 timer jobb i dag. Hardt arbeid, medarbeidersamtaler, ansettelser, det går i ett. Og på toppen av dette tvangstankene som trenger seg på. Det gjør det ikke lettere når jeg går og frykter at jeg er deprimert i tillegg.

 

Ferdig på jobb klokka 19, så er det å lage mat, trene og gjøre arbeid hjemme. Heldigvis sover jeg godt om natten, ellers hadde jeg vel gått på veggen :-)

 

Jeg kommer meg nok igjen, men akkurat nå er det slitsomt. Ikke det at jeg mister livslysten eller noe, men føler meg iblant så sliten at jeg nesten er emosjonelt nummen i korte perioder. Som jeg igjen tolker som depresjon.

 

Føler liksom at jeg mangler følelsen av trygghet. Som igjen gjør det verre å nyte livet fullt ut. Savner å ikke bekymre meg, å kunne leve her og nå i større grad.

 

Er dette her "mye" for alle og enhver, eller er jeg i ferd med å rote meg ned i depressivitet?

 

Virker som du har rotet deg inn i en noe overdreven selvopptatthet.

[ISW]

Virker som du har rotet deg inn i en noe overdreven selvopptatthet.

 

Hei,

 

Kan du utdype dette litt?

[Gondor]

Til TS: Jeg er full av beundring for sånne som deg. Etter å ha lest hele denne tråden, sitter jeg igjen med inntrykk av at du ikke bare er dyktig, men også en real og gjennomtenkt kar. Angående din helseangst: det er blitt sagt mange ganger til diverse mennesker på dette forumet at oppstår det problemer bør turen først gå innom fastlegen. Så det er mitt forslag til deg. Hvis du kan ta deg fri fra jobben da!

Jeg håper du har mennesker rundt deg som du kan dele følelser og tanker med. Få sortert litt. Noen som gir deg energi.

Min far er av samme støpning som deg. I en alder av 74 jobber han fremdeles fulltid og er lykkelig med det. Visst blir han sliten, men det gjør ham bare stolt. Han har god støtte i min mor og sier at hun betyr mer og mer for ham. Han legger ikke skjul på at et godt ekteskap bidrar til at han klarer å holde det tempo han gjør. Men nå prater jeg meg bare bort.

Behold en positiv og lys innstilling til livet og få noen til å massere skuldrene dine! Da går alt så meget bedre. ;-)

Alt godt.

[cathlin]

Du jobber 10 timer om dagen og er sliten. Hva er rart med det?

 

Tvangsttanker - ikke mitt felt, men regner med det ikke er voldsomt unormalt.

 

Du lager mat, trener og arbeider når du kommer hjem.  Ikke tegn på sykdom.

 

Du sover godt om natten. -Ikke tegn på sykdom.

 

Emosjonelt nummen. -Ikke tegn på sykdom.

 

Føler du mangler følelsen av trygghet. -Ikke tegn på sykdom. Livet er ikke trygt.

 

Savner å ikke kunne bekymre deg, men leve her og nå. -Ikke sykdom. Det er vanlig å bekymre seg.

 

Nyter ikke livet fult ut. -Hvem er det som gjør det egentlig?

[ISW]

Til TS: Jeg er full av beundring for sånne som deg. Etter å ha lest hele denne tråden, sitter jeg igjen med inntrykk av at du ikke bare er dyktig, men også en real og gjennomtenkt kar. Angående din helseangst: det er blitt sagt mange ganger til diverse mennesker på dette forumet at oppstår det problemer bør turen først gå innom fastlegen. Så det er mitt forslag til deg. Hvis du kan ta deg fri fra jobben da!

Jeg håper du har mennesker rundt deg som du kan dele følelser og tanker med. Få sortert litt. Noen som gir deg energi.

Min far er av samme støpning som deg. I en alder av 74 jobber han fremdeles fulltid og er lykkelig med det. Visst blir han sliten, men det gjør ham bare stolt. Han har god støtte i min mor og sier at hun betyr mer og mer for ham. Han legger ikke skjul på at et godt ekteskap bidrar til at han klarer å holde det tempo han gjør. Men nå prater jeg meg bare bort.

Behold en positiv og lys innstilling til livet og få noen til å massere skuldrene dine! Da går alt så meget bedre. ;-)

Alt godt.

 

Takk for det :-) og tusen takk for et veldig hyggelig svar!

 

Jeg gjør mitt beste, og joda, jeg har god dialog med fastlegen min, en veldig dyktig lege som også en gang forsøkte å spesialisere seg i psykiatri, men som valgte å være allmennlege i stedet. 

 

Helseangst har jeg hatt i snart 5 år. Jeg forstår på dr. Wilhelmsen, som jeg har sendt mail til, at det er glidende overganger mellom helseangst og tvangstanker. Jeg har nok litt av begge deler.

 

For meg blir jo arbeidet litt terapi i seg selv. Få hodet over på konstruktive ting fremfor å grave seg ned i endeløse tvangsgrubleribekymringer (det er ikke et ord) som ikke fører noe godt med seg. Jeg forsøker så godt jeg kan, men iblant kan det bli litt mye av det gode :-)

[ISW]

Du jobber 10 timer om dagen og er sliten. Hva er rart med det?

 

Tvangsttanker - ikke mitt felt, men regner med det ikke er voldsomt unormalt.

 

Du lager mat, trener og arbeider når du kommer hjem.  Ikke tegn på sykdom.

 

Du sover godt om natten. -Ikke tegn på sykdom.

 

Emosjonelt nummen. -Ikke tegn på sykdom.

 

Føler du mangler følelsen av trygghet. -Ikke tegn på sykdom. Livet er ikke trygt.

 

Savner å ikke kunne bekymre deg, men leve her og nå. -Ikke sykdom. Det er vanlig å bekymre seg.

 

Nyter ikke livet fult ut. -Hvem er det som gjør det egentlig?

 

Ja, jeg vektlegger mine tanker altfor mye. Livet skjer tross alt i verden utenfor og ikke i mitt eget hode. Men det er jo en grunn til at tvangstanker kan kalles "brain lock".

 

Aksept er vel et stikkord. Akseptere å være sliten og nummen. Akseptere tvangstankene. Akseptere at livet ikke er 100% perfekt til enhver tid.

[Gjest]

Takk for det :-) og tusen takk for et veldig hyggelig svar!

 

Jeg gjør mitt beste, og joda, jeg har god dialog med fastlegen min, en veldig dyktig lege som også en gang forsøkte å spesialisere seg i psykiatri, men som valgte å være allmennlege i stedet. 

 

Helseangst har jeg hatt i snart 5 år. Jeg forstår på dr. Wilhelmsen, som jeg har sendt mail til, at det er glidende overganger mellom helseangst og tvangstanker. Jeg har nok litt av begge deler.

 

For meg blir jo arbeidet litt terapi i seg selv. Få hodet over på konstruktive ting fremfor å grave seg ned i endeløse tvangsgrubleribekymringer (det er ikke et ord) som ikke fører noe godt med seg. Jeg forsøker så godt jeg kan, men iblant kan det bli litt mye av det gode :-)

En ting skal du ha; den positive holdningen du har (selv om du plages med tvangstanker) - den smitter over

[Gjest]

Ja, jeg vektlegger mine tanker altfor mye. Livet skjer tross alt i verden utenfor og ikke i mitt eget hode. Men det er jo en grunn til at tvangstanker kan kalles "brain lock".

 

Aksept er vel et stikkord. Akseptere å være sliten og nummen. Akseptere tvangstankene. Akseptere at livet ikke er 100% perfekt til enhver tid.

Aksept er et enkelt ord med stor betydning (når man har oppdaget det)

[ISW]

En ting skal du ha; den positive holdningen du har (selv om du plages med tvangstanker) - den smitter over

 

Takk

 

Ja, jeg nekter å la dette svineriet av noen tvangstanker knekke meg. Det er egentlig bare det man må gjøre, stålsette seg og stole på at ingenting galt skjer i dag heller