Endelig en som forstår psykisk sykdom og selvmord

[Nycora]

Hei!Dette kjenner jeg veldig godt til. Sønnen min tok livet sitt. Likevel mener jeg at deprimerte mennesker har slike destruktive tanker og jeg tror ikke at opplysning vil kunne endre på dette, det er følelser som ligger for dypt til å kunne endres uansett hva andre sier. Anonymous poster hash: 3270f...6c0

Vil bare si at jeg føler med deg og dine. Det må være veldig tøfft å miste sønnen sin.

Tror du har veldig mye rett i at de færreste skjønner hvordan en depresjon kan endre tankene til folk. Når man er så dypt nede føler man at man er en belastning for sine nærmeste og at det er bedre om man ikke er der. Dette er en slags "vrangforestilling" som sykdommen depresjon kan medføre.

[AnonymBruker]

 

Hei!

Det handler om valg, ja, men jeg tror ikke at en som er såpass langt nede at vedkommende planlegger og gjennomfører å ta livet sitt, føler at han har noe valg der og da.

Valget er allerede tatt.

Sønnen min hadde kone, barn, søsken og foreldre som var glade i ham.

Dessverre valgte han seg selv bort fra livet til familien sin.

Dette ble ikke gjort i en tilstand av affekt.

 

Friske mennesker har ikke prøvd å være såpass langt nede psykisk at de har empati i såpass grad at de evner å forstå hvordan dypt deprimerte mennesker føler og tenker.

 

 

Anonymous poster hash: 3270f...6c0

 

Kommentarer her inne kan komme fra folk som så avgjort har nok egenerfaring til at de evner å forstå dette.

Anonymous poster hash: 2a044...ca8

[AnonymBruker]

 

Kommentarer her inne kan komme fra folk som så avgjort har nok egenerfaring til at de evner å forstå dette.

Anonymous poster hash: 2a044...ca8

 

Hei!

Ja, det er jeg enig i og derfor skrev jeg også at det er friske folk som ikke har innsikt nok til å forstå dette.

Kommentaren fra "Nycora", viser at hun i likhet med andre har innsikt i denne vanskelige  problematikken, "vrangforestilling" kaller hun det, og det er et riktig begrep.

 

Anonymous poster hash: 3270f...6c0

[frosken]

 

Hei!

Det handler om valg, ja, men jeg tror ikke at en som er såpass langt nede at vedkommende planlegger og gjennomfører å ta livet sitt, føler at han har noe valg der og da.

Valget er allerede tatt.

Sønnen min hadde kone, barn, søsken og foreldre som var glade i ham.

Dessverre valgte han seg selv bort fra livet til familien sin.

Dette ble ikke gjort i en tilstand av affekt.

 

Friske mennesker har ikke prøvd å være såpass langt nede psykisk at de har empati i såpass grad at de evner å forstå hvordan dypt deprimerte mennesker føler og tenker.

 

 

Anonymous poster hash: 3270f...6c0

 

Noen ender med å ta sitt liv, andre klarer å ta et valg om å la være til tross for at livet kjennes umulig ut å leve. Jeg er overbevist om at det er viktig å påpeke at selvmord er et valg i de fleste tilfeller, og at det knapt nok finnes andre handlinger som rammer de pårørende verre.

 

Å ta et valg om å leve kan være en prosess som går over lang tid, og det er et valg som kan virke beskyttende i ekstra vanskelige faser.

[Gjest]

Selvmord handler i de aller fleste tilfeller om et aktivt valg av eksistensiell karakter. Jeg er overbevist om at det virker selvmordsforebyggende for de det gjelder å fokusere på hva man vet at selvmord gjør med de etterlatte. Sannsynligvis gjelder dette sterkere jo mer tett relasjon man har til evt. etterlatte, så som f.eks. egne barn ol.

 

Så finnes det selvfølgelig også unntak. Noen selvmord begås jo også i en mer forvirret tilstand.

Hva med selvmord som blir gjort i affekt. Mener du det også er et valg?  Jeg tenkte mange ganger jeg burde si til behandler at dersom jeg tok livet mitt så var det gjort i affekt.  Da måtte de nærmeste få vite at det ikke var et valg, ingenting de kunne forhindret, ingen som måtte ha skyldfølelse. Da var det sykdommen.

 

Om jeg noensinne kunne gjort det, vet jeg ikke.  Men har lurt på om jeg kunne gjort det i affekt. Har stått med hånden full av tabletter.  Jeg la de fint tilbake igjen.  Men hadde jeg tatt de vil jeg ikke akkurat si at det var noe jeg valgte å gjøre.  

 

Selv har jeg tenkt at mange selvmord kan være gjort i affekt, men jeg vet ikke.  Er det virkelig mange som bestemmer seg på forhånd at det skal de gjøre? 

[Gjest]

Hva med selvmord som blir gjort i affekt. Mener du det også er et valg?  Jeg tenkte mange ganger jeg burde si til behandler at dersom jeg tok livet mitt så var det gjort i affekt.  Da måtte de nærmeste få vite at det ikke var et valg, ingenting de kunne forhindret, ingen som måtte ha skyldfølelse. Da var det sykdommen.

 

Om jeg noensinne kunne gjort det, vet jeg ikke.  Men har lurt på om jeg kunne gjort det i affekt. Har stått med hånden full av tabletter.  Jeg la de fint tilbake igjen.  Men hadde jeg tatt de vil jeg ikke akkurat si at det var noe jeg valgte å gjøre.  

 

Selv har jeg tenkt at mange selvmord kan være gjort i affekt, men jeg vet ikke.  Er det virkelig mange som bestemmer seg på forhånd at det skal de gjøre?

Jeg lurer på akkurat det samme som deg

[frosken]

Hva med selvmord som blir gjort i affekt. Mener du det også er et valg?  Jeg tenkte mange ganger jeg burde si til behandler at dersom jeg tok livet mitt så var det gjort i affekt.  Da måtte de nærmeste få vite at det ikke var et valg, ingenting de kunne forhindret, ingen som måtte ha skyldfølelse. Da var det sykdommen.

 

Om jeg noensinne kunne gjort det, vet jeg ikke.  Men har lurt på om jeg kunne gjort det i affekt. Har stått med hånden full av tabletter.  Jeg la de fint tilbake igjen.  Men hadde jeg tatt de vil jeg ikke akkurat si at det var noe jeg valgte å gjøre.  

 

Selv har jeg tenkt at mange selvmord kan være gjort i affekt, men jeg vet ikke.  Er det virkelig mange som bestemmer seg på forhånd at det skal de gjøre? 

Jeg skiller mellom selvmord som er psykotisk motivert og andre. Mennesker som ikke er psykotiske, vil i de aller fleste situasjoner kunne ta aktive valg.

 

Jeg er overbevist om at f.eks. du er i stand til å bestemme deg for aldri å ta ditt eget liv. Slike bestemmelser er til hjelp for en når affektene blir sterke.

[Gjest]

Jeg skiller mellom selvmord som er psykotisk motivert og andre. Mennesker som ikke er psykotiske, vil i de aller fleste situasjoner kunne ta aktive valg.

 

Jeg er overbevist om at f.eks. du er i stand til å bestemme deg for aldri å ta ditt eget liv. Slike bestemmelser er til hjelp for en når affektene blir sterke.

Jeg har alltid stoppet også.  Men tror du ikke likevel mange selvmord blir gjort i affekt.  At det ikke er noe de har bestemt seg for.  At det er et desperat ønske om å komme bort fra en ubehagelig følelse, så går det for langt?

[frosken]

Jeg har alltid stoppet også.  Men tror du ikke likevel mange selvmord blir gjort i affekt.  At det ikke er noe de har bestemt seg for.  At det er et desperat ønske om å komme bort fra en ubehagelig følelse, så går det for langt?

Jeg tror det er svært sterke følelser involvert i et selvmord, men jeg tror ikke det er så mange som plutselig får det for seg at de skal ta livet av seg og så gjør det umiddelbart. For de fleste tror jeg det er en prosess.

 

For øvrig kan det fra tid til annen være tilfeldig hvem som lykkes og hvem som ikke gjør det.

[Angustia1]

Jeg har alltid stoppet også.  Men tror du ikke likevel mange selvmord blir gjort i affekt.  At det ikke er noe de har bestemt seg for.  At det er et desperat ønske om å komme bort fra en ubehagelig følelse, så går det for langt?

 

Mitt inntrykk er at selvmord begått i affekt som regel er begått i psykose eller i rus.

[Gjest]

Jeg tror det er svært sterke følelser involvert i et selvmord, men jeg tror ikke det er så mange som plutselig får det for seg at de skal ta livet av seg og så gjør det umiddelbart. For de fleste tror jeg det er en prosess.

 

For øvrig kan det fra tid til annen være tilfeldig hvem som lykkes og hvem som ikke gjør det.

Jeg har alltid ment at mye kan være gjort i affekt.  Men det er på grunn av mine egne erfaringer. Jeg tror ikke det er slik at de får for seg at de vil ta livet av seg, men den desperate følelsen av at du bare må komme deg bort fra det, og handler uten å tenke.  Når du er så desperat, så er det enormt sterke følelser involvert. 

[Gjest]

Jeg tror det er svært sterke følelser involvert i et selvmord, men jeg tror ikke det er så mange som plutselig får det for seg at de skal ta livet av seg og så gjør det umiddelbart. For de fleste tror jeg det er en prosess.

For øvrig kan det fra tid til annen være tilfeldig hvem som lykkes og hvem som ikke gjør det.

Jeg husker så godt en episode der jeg var like ved å dreie (bil)rattet til venstre og inn i en bergvegg fordi jeg var så følelsesmessig langt nede at jeg virkelig så bare sort. Da hadde jeg i lang tid vært alvorlig deprimert, men det følelsesmessige og indre trykket var så voldsomt den dagen at jeg vurderte å "bare hoppe i det" og dreie rattet til venstre uten å tenke meg om. Men jeg tenkte meg om.

Hva om man ikke rekker å tenke seg om i noen få sekunder slik jeg gjorde, men "bare hopper i det" fordi følelsene er så voldsomme der og da? At man handler i affeksjon eller går for langt, som eller skriver? Hva tenker du om dette?

Endret 27. oktober 2013 av hww

[Gjest]

Jeg har alltid ment at mye kan være gjort i affekt.  Men det er på grunn av mine egne erfaringer. Jeg tror ikke det er slik at de får for seg at de vil ta livet av seg, men den desperate følelsen av at du bare må komme deg bort fra det, og handler uten å tenke.  Når du er så desperat, så er det enormt sterke følelser involvert.

Det er akkurat det jeg også mener og tenker på. Jeg tror vi mener det samme

[Gjest]

Det er akkurat det jeg også mener og tenker på. Jeg tror vi mener det samme

Jeg tror en må ha vært så langt nede selv for å skjønne det. Om det skjer mange selvmord i affekt vil vi nok aldri få svar på. Men jeg tror det skjer en del. Men mesteparten som skjer i affekt er selvmordsforsøk som de overlever, for det er noe som likevel holder de igjen.

[Gjest]

Jeg tror en må ha vært så langt nede selv for å skjønne det. Om det skjer mange selvmord i affekt vil vi nok aldri få svar på. Men jeg tror det skjer en del. Men mesteparten som skjer i affekt er selvmordsforsøk som de overlever, for det er noe som likevel holder de igjen.

Jeg for min del hadde relativt ofte tanker om å gjøre noe drastisk for å "straffe" andre. Da ville jeg sørget for at det ikke endte med død.

Men akkurat det tilfellet jeg nevnte til frosken, det var ikke noe slikt. Der var det et desperat ønske om å slippe mer smerte fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle takle den. Det er slike tilfeller jeg tenker på. På seg selv kjenner en ingen andre, men jeg har tenkt at det kan være andre som i slike tilfeller har vært sterkere enn meg for å si det slik - og rett og slett "bare hoppet i det".

Vet ikke om du skjønner hva jeg mener. Men jeg tenker ellers akkurat som deg.

[Gjest Ladytron]

Jeg forsøkte et par ganger i affekt, for en del år siden, da var det rus involvert. Selv om det skjedde i affekt hadde jeg lenge hatt tanker om at jeg ønsket og slippe. I dag tenker jeg vel mer når jeg har det vondt at jeg bør bli flinkere til å skape det livet jeg ønsker meg, selv om det ikke alltid er så lett. Det er vel ingen andre som stopper meg fra å leve et sånt liv jeg vil ha, bortsett fra meg selv.