Gå til innhold

Mamma trenger hjelp!


Mister M

Anbefalte innlegg

Hei! Jeg mistenker at moren min har bipolar lidelse, hun har klaget over å ha vært deprimert så lenge jeg kan huske. Humøret er veldig uforutsigbart, hun kan være grei og omtenksom, og så fort slå over til å bli trist, og litt senere kan det bli byttet ut med raseri. Hun er også sterkt alkoholisert, og både bruker og misbruker en del reseptbelagte medikamenter. Dette er alt fra antidepresive medisiner, blodtrykksmedisin, sovepiller og sikkert mer jeg ikke vet om. Dette blandes gjerne med betydelige menger alkohol. Når ruskombinasjonen og sinnstemningen  er som verst blir hun psykotisk, misbrukende og til tider voldelig, og dialog fører aldri frem. Blir hun konfrontert med hva som oppleves som problematisk forsøker hun umiddelbart å snu fokuset fra seg selv, til meg, og jeg får høre de styggeste ting den mest fantasifulle kan finne på, dette kan ofte være regelrette løgner. Hun lyver fryktelig mye. Det kan være store løgner, eller helt bagatellmessige løgner. Det ene sekundet kan hun komme med en påstand basert på løgner, og i den neste setningen motsier hun premisset i den første løgnen med en ny løgn. Dette gjør hun med største selvfølgelighet, og påpeker man det kan hun fnyse av det, hisse seg opp, eller bare nekte for at hun sa det hun først sa. Dette gjør at dialog blir svært vanskelig.

Jeg er litt usikker på om hun egentlig husker hva hun gjør selv, hukommelsen er mistenkelig selektiv. Hun husker ikke at hun slår, hun husker ikke de fæle tingene hun sier og gjør, og konfronteres hun med det snur hun bare femøringen og sier at det er jeg som slår. Hun har forsøkt å provosere meg til å bruke vold mot henne utallige ganger, mistenker at dette er noe hun gjør i håp om å få noe bruke mot meg dersom hun noen gang skulle fått behov for å ha noe å bruke mot meg. Hun har også fortalt søsknene mine at jeg har slått og sparket henne, en tragisk ironi, ettersom den eneste volden i vårt forhold har gått andre veien. Hun truer med å drepe seg selv (har selv puttet fingeren min i halsen hennes og fått henne til kaste opp når hun har sagt at hun har tatt "overdoser" med sovepiller), hun har truet med å drepe meg, søsteren min, broren min og faren min, samt sine egne foreldre. Hun har også truet kjæresten til søsteren min. Når hun er seg "selv" er jeg ikke redd for at hun skal gjøre alvor av det, men de psykotiske episodene har økt i hyppighet, og jeg tror ikke hun eier selvkontroll når de inntreffer. Hun prøver konstant å sette oss i familien opp mot hverandre, og forsøker å manipulere oss til å mislike hverandre, noe som er svært belastende for oss. Denne manipulasjonen kan være rene løgner, eller små bruddstykker av sannhet spekket med overdrivelser

Jeg ønsker jo at hun skal oppsøke profesjonell hjelp, men dette nekter hun, og mener på det sterkeste at det bare er alle andre som er problemet, foreslår jeg det for henne får jeg som regel bare høre at jeg er en udugelig psykopatisk dritt, og følger opp med "så drep meg da". I noen av de mer depressive periodene har hun klaget over hvorfor ingen prøver å hjelpe henne (noe alle forsåvidt har gjort), men når man da prøver å ta skrittet for å hjelpe til å få skikkelig hjelp mener hun at det ikke er noe galt med henne.

Hun viser ingen tegn til å ha noen positiv utvikling, snarere tvert om. Ting blir bare verre og verre. 

Hva kan man gjøre med dette? Og mer viktig, hvordan skal man gå frem? 
Jeg har lest om tvangsinnleggelse i Norge, og det virker som om det avhenger av psykotiske tilstander, og,- eller være en fare for seg selv eller andre. 
Er det da sånn at eneste alternativ er å vente på et psykotisk utbrudd, og så kontakte politiet og håpe at hun ikke endrer sinnstemning før de kommer frem?


Takk på forhånd.

Mister M







 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hei! Jeg mistenker at moren min har bipolar lidelse, hun har klaget over å ha vært deprimert så lenge jeg kan huske. Humøret er veldig uforutsigbart, hun kan være grei og omtenksom, og så fort slå over til å bli trist, og litt senere kan det bli byttet ut med raseri. Hun er også sterkt alkoholisert, og både bruker og misbruker en del reseptbelagte medikamenter. Dette er alt fra antidepresive medisiner, blodtrykksmedisin, sovepiller og sikkert mer jeg ikke vet om. Dette blandes gjerne med betydelige menger alkohol. Når ruskombinasjonen og sinnstemningen  er som verst blir hun psykotisk, misbrukende og til tider voldelig, og dialog fører aldri frem. Blir hun konfrontert med hva som oppleves som problematisk forsøker hun umiddelbart å snu fokuset fra seg selv, til meg, og jeg får høre de styggeste ting den mest fantasifulle kan finne på, dette kan ofte være regelrette løgner. Hun lyver fryktelig mye. Det kan være store løgner, eller helt bagatellmessige løgner. Det ene sekundet kan hun komme med en påstand basert på løgner, og i den neste setningen motsier hun premisset i den første løgnen med en ny løgn. Dette gjør hun med største selvfølgelighet, og påpeker man det kan hun fnyse av det, hisse seg opp, eller bare nekte for at hun sa det hun først sa. Dette gjør at dialog blir svært vanskelig.

Jeg er litt usikker på om hun egentlig husker hva hun gjør selv, hukommelsen er mistenkelig selektiv. Hun husker ikke at hun slår, hun husker ikke de fæle tingene hun sier og gjør, og konfronteres hun med det snur hun bare femøringen og sier at det er jeg som slår. Hun har forsøkt å provosere meg til å bruke vold mot henne utallige ganger, mistenker at dette er noe hun gjør i håp om å få noe bruke mot meg dersom hun noen gang skulle fått behov for å ha noe å bruke mot meg. Hun har også fortalt søsknene mine at jeg har slått og sparket henne, en tragisk ironi, ettersom den eneste volden i vårt forhold har gått andre veien. Hun truer med å drepe seg selv (har selv puttet fingeren min i halsen hennes og fått henne til kaste opp når hun har sagt at hun har tatt "overdoser" med sovepiller), hun har truet med å drepe meg, søsteren min, broren min og faren min, samt sine egne foreldre. Hun har også truet kjæresten til søsteren min. Når hun er seg "selv" er jeg ikke redd for at hun skal gjøre alvor av det, men de psykotiske episodene har økt i hyppighet, og jeg tror ikke hun eier selvkontroll når de inntreffer. Hun prøver konstant å sette oss i familien opp mot hverandre, og forsøker å manipulere oss til å mislike hverandre, noe som er svært belastende for oss. Denne manipulasjonen kan være rene løgner, eller små bruddstykker av sannhet spekket med overdrivelser

Jeg ønsker jo at hun skal oppsøke profesjonell hjelp, men dette nekter hun, og mener på det sterkeste at det bare er alle andre som er problemet, foreslår jeg det for henne får jeg som regel bare høre at jeg er en udugelig psykopatisk dritt, og følger opp med "så drep meg da". I noen av de mer depressive periodene har hun klaget over hvorfor ingen prøver å hjelpe henne (noe alle forsåvidt har gjort), men når man da prøver å ta skrittet for å hjelpe til å få skikkelig hjelp mener hun at det ikke er noe galt med henne.

Hun viser ingen tegn til å ha noen positiv utvikling, snarere tvert om. Ting blir bare verre og verre. 

Hva kan man gjøre med dette? Og mer viktig, hvordan skal man gå frem? 

Jeg har lest om tvangsinnleggelse i Norge, og det virker som om det avhenger av psykotiske tilstander, og,- eller være en fare for seg selv eller andre. 

Er det da sånn at eneste alternativ er å vente på et psykotisk utbrudd, og så kontakte politiet og håpe at hun ikke endrer sinnstemning før de kommer frem?

Takk på forhånd.

Mister M

 

Hei!

 

Hadde noen snakket slik til meg etter en tydelig advarsel hadde det gått lang tid før jeg hadde svart hatt noe kontakt med menneske, for meg er det likegyldig om menneske er en mor.

 

Jeg har satt på plass min forelder, uten, ville en videre kontakt vært sjelden, og basert på prinsipper og regler. Da vedkommende tålte det, og endret seg, er den videre kontakten hyppigere da den er basert på regler som oppførsel som jeg forventer i en viss grad.

 

Det er likevel slik at når mennesker er syke tåler man litt mer, men det skal ikke få prege mitt liv og vår familie på en dårlig måte, skjer det, får vedkommende klar beskjed om å gå.

 

Jeg tror min prinsippfasthet får vedkommende til å forstå at reglene er fastspikrete.

Forbausende klarer vedkommende å forholde seg høflig, vennlig og slik vi forventer i vår familie.

 

I andre situasjoner hører jeg vedkommende er som før, noe jeg ikke ønsker å ha befatning med.

 

Likevel er jeg glad for en slik overfladisk kontakt som av og til glimter til med noe bedre, men jeg måtte sette tydelige grenser, det viste seg å være avgjørende.

 

Mennesker kan ikke tvinges til å se sin sykdom og sitt hjelpebehov, noe er umodne livet ut tror jeg.

Da må man sette grenser for dem, for din egen del,, omtrent slik som man gjør med barn, man bør også utvise generøsitet slik man gjør med barn. Jeg forsvarer det med sykdommen kalt umodenhet, jeg tror det må finnes et symptom som heter kronisk umoden. 

 

Jeg er virkelig glad jeg "bare har autisme" og evnen til rasjonell og logisk tenkning.

Det mangler enkelte syke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei! Jeg mistenker at moren min har bipolar lidelse, hun har klaget over å ha vært deprimert så lenge jeg kan huske. Humøret er veldig uforutsigbart, hun kan være grei og omtenksom, og så fort slå over til å bli trist, og litt senere kan det bli byttet ut med raseri. Hun er også sterkt alkoholisert, og både bruker og misbruker en del reseptbelagte medikamenter. Dette er alt fra antidepresive medisiner, blodtrykksmedisin, sovepiller og sikkert mer jeg ikke vet om. Dette blandes gjerne med betydelige menger alkohol. Når ruskombinasjonen og sinnstemningen  er som verst blir hun psykotisk, misbrukende og til tider voldelig, og dialog fører aldri frem. Blir hun konfrontert med hva som oppleves som problematisk forsøker hun umiddelbart å snu fokuset fra seg selv, til meg, og jeg får høre de styggeste ting den mest fantasifulle kan finne på, dette kan ofte være regelrette løgner. Hun lyver fryktelig mye. Det kan være store løgner, eller helt bagatellmessige løgner. Det ene sekundet kan hun komme med en påstand basert på løgner, og i den neste setningen motsier hun premisset i den første løgnen med en ny løgn. Dette gjør hun med største selvfølgelighet, og påpeker man det kan hun fnyse av det, hisse seg opp, eller bare nekte for at hun sa det hun først sa. Dette gjør at dialog blir svært vanskelig.

Jeg er litt usikker på om hun egentlig husker hva hun gjør selv, hukommelsen er mistenkelig selektiv. Hun husker ikke at hun slår, hun husker ikke de fæle tingene hun sier og gjør, og konfronteres hun med det snur hun bare femøringen og sier at det er jeg som slår. Hun har forsøkt å provosere meg til å bruke vold mot henne utallige ganger, mistenker at dette er noe hun gjør i håp om å få noe bruke mot meg dersom hun noen gang skulle fått behov for å ha noe å bruke mot meg. Hun har også fortalt søsknene mine at jeg har slått og sparket henne, en tragisk ironi, ettersom den eneste volden i vårt forhold har gått andre veien. Hun truer med å drepe seg selv (har selv puttet fingeren min i halsen hennes og fått henne til kaste opp når hun har sagt at hun har tatt "overdoser" med sovepiller), hun har truet med å drepe meg, søsteren min, broren min og faren min, samt sine egne foreldre. Hun har også truet kjæresten til søsteren min. Når hun er seg "selv" er jeg ikke redd for at hun skal gjøre alvor av det, men de psykotiske episodene har økt i hyppighet, og jeg tror ikke hun eier selvkontroll når de inntreffer. Hun prøver konstant å sette oss i familien opp mot hverandre, og forsøker å manipulere oss til å mislike hverandre, noe som er svært belastende for oss. Denne manipulasjonen kan være rene løgner, eller små bruddstykker av sannhet spekket med overdrivelser

Jeg ønsker jo at hun skal oppsøke profesjonell hjelp, men dette nekter hun, og mener på det sterkeste at det bare er alle andre som er problemet, foreslår jeg det for henne får jeg som regel bare høre at jeg er en udugelig psykopatisk dritt, og følger opp med "så drep meg da". I noen av de mer depressive periodene har hun klaget over hvorfor ingen prøver å hjelpe henne (noe alle forsåvidt har gjort), men når man da prøver å ta skrittet for å hjelpe til å få skikkelig hjelp mener hun at det ikke er noe galt med henne.

Hun viser ingen tegn til å ha noen positiv utvikling, snarere tvert om. Ting blir bare verre og verre. 

Hva kan man gjøre med dette? Og mer viktig, hvordan skal man gå frem? 

Jeg har lest om tvangsinnleggelse i Norge, og det virker som om det avhenger av psykotiske tilstander, og,- eller være en fare for seg selv eller andre. 

Er det da sånn at eneste alternativ er å vente på et psykotisk utbrudd, og så kontakte politiet og håpe at hun ikke endrer sinnstemning før de kommer frem?

Takk på forhånd.

Mister M

 

 

Føler med deg, dette høres ikke greit ut! I og med at ho har en del reseptbelagte medisiner, har ho forhåpentligvis regelmessig kontakt med fastlegen. Jeg anbefaler å skrive en bekymringsmelding til fastlegen hennes, du kan evt skrive ut innlegget ditt. Du nevner far, er han inne i bildet og kan være en støtte i denne situasjonen? (Du trenger selvfølgelig ikke svare på dette, jeg tenker bare høyt). Mamma'n din trenger iallefall hjelp, dette kan ikke dere barn løse.

 

Ut fra det du skriver er du antakelig voksen og ikke avhengig av å bo hos henne. I så fall støtter jeg Madelenemies råd om å skjerme deg og stille vilkår for kontakt / samvær.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

motorPrøysen

Jeg tenker ikke først og fremst bipolar når jeg leser beskrivelsen din, men lavtfungerende borderline med psykopatiske trekk.

 

Du kan ikke fortsette å akseptere denne adferden. Sett grenser og bryt kontakt hvis hun ikke respekterer dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker ikke først og fremst bipolar når jeg leser beskrivelsen din, men lavtfungerende borderline med psykopatiske trekk.

 

Du kan ikke fortsette å akseptere denne adferden. Sett grenser og bryt kontakt hvis hun ikke respekterer dem.

Enig

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Takk for svar! Hadde akkurat vært i en uhyggelig konfrontasjon når jeg skrev innlegget, og hadde behov for å dele, få utløp og tilbakemeldinger fra utenforstående, samt kanskje få noen ideer om hva som kunne gjøres.

 

 

Føler med deg, dette høres ikke greit ut! I og med at ho har en del reseptbelagte medisiner, har ho forhåpentligvis regelmessig kontakt med fastlegen. Jeg anbefaler å skrive en bekymringsmelding til fastlegen hennes, du kan evt skrive ut innlegget ditt. Du nevner far, er han inne i bildet og kan være en støtte i denne situasjonen? (Du trenger selvfølgelig ikke svare på dette, jeg tenker bare høyt). Mamma'n din trenger iallefall hjelp, dette kan ikke dere barn løse.

 

Ut fra det du skriver er du antakelig voksen og ikke avhengig av å bo hos henne. I så fall støtter jeg Madelenemies råd om å skjerme deg og stille vilkår for kontakt / samvær.

 

Tror hun har noe kontakt med leger, om det er god kontakt tviler jeg på. Jeg vet at sovepillene er noe hun stjeler fra sin mor, som er 93 år gammel, og ikke klarer å holde styr på slikt. Lykkepiller er noe hun nylig har fått, og jeg vet at disse heller ikke tas i henhold til leges anvisning (kombinasjon med andre medikamenter, dosering etc.). 
Og ja, jeg er voksen, har hatt egen boplass, men kom hjem igjen da kollektivets leiekontrakt gikk ut, og alternativene ble veldig dyre for studentøkonomien. Det var jo også da jeg ble klar over hvor langt hun hadde begynt å gå med tanke på trusler, og fullstendig rabiat adferd. Den ekstreme adferden var også hovedsaklig forbeholdt meg og min far, men jeg innså jo raskt etter hjemkomsten at dette nå inkluderte resten av familien også. Søsknene mine er en del yngre enn meg, og det er vel litt derfor jeg har blitt boende, i håp om å kunne skjerme dem, og støtte dem når det står på som verst. Det er jo også da det blir litt relevant å trekke inn far. Han bor her han også, selv om han har pusset opp et rom i kjelleren, og sjelden er å se om han ikke skal lage seg en kopp kaffe eller noe å spise. 
Han har nok isolert seg fordi han har blitt fremstilt som den store stygge ulven, og konstant må tåle sjikane og fornærmelser.
Han er heller ikke like flink som meg til å la være å hisse seg opp, og biter gjerne på når mamma prøver å få han sint. Da skal det også sies at dette er en prosess som kan gå hver dag over flere uker, til det en dag sprekker. Da kan det bli kasting av mat, og andre gjenstander kan smelle i veggen eller gulvet. Dette anser jeg som et relativt harmløst utløp for frustrasjon, og mest "voldelige" jeg har sett han gjøre er å klemme en tomat i håret hennes, og dytte henne vekk når hun har angrepet han med knyttede never. Dette gir likevel en sterk dramatisk effekt, og for små barn er det lett at det misoppfattes. Dette har min mor visst å utnytte godt, og helt siden jeg var liten fikk jeg høre at han banket henne, slo sparket og mishandlet. Dette var også noe jeg lenge var overbevist om at var sant, og først når jeg ble eldre innså jeg at alt sannsynligvis var løgn. Litt fordi det nå var jeg som ble beskyldt for de samme tingene, og også fordi hun begynte å trekke meg frem som vitne til den påståtte mishandlingen, mente at jeg hadde sett alt og ville ha meg til å fortelle søsknene mine om hva hun mente jeg hadde sett han gjøre, som egentlig bare var ting hun hadde fortalt meg at han gjorde. De tingene jeg har sett han gjøre kan jeg telle på en hånd, og ingen av dem har vært av direkte voldelig natur. Samtaler med pappa, og utallige andre ting mamma sier underbygger min tro om at alt hun sier om han bare er oppspinn. Jeg vet ikke om pappa forstår/aksepterer at hun er syk, og heller tror hun bare er sadistisk og ond. Selv om han har sagt ting som at hun trenger hjelp, har det aldri blitt tatt noe initiativ. Det har vært antydninger til det etter at mamma begynte å plage lillesøster på samme måte som hun plaget meg når hun begynte med det. Det er forferdelig prosess hvor hun gradvis bryter ned alt som finnes av positivt selvbilde, drukner deg i skyldfølelse for ting man overhodet ikke har noe innflytelse over, og systematisk forsøker å ødelegge forholdet du har til omgivelser, venner, kjærester etc. 
Når pappa så hvordan han behandlet søsteren min virket det som om han følte behov for at det måtte skje en endring, vi snakket litt om det, men det skjedde aldri noe mer.
Etter at jeg stoppet mamma med en kjøkkenkniv i hånden, mens hun forsøkte å bryte seg inn på rommet til søster bestemte jeg meg for å bli hjemme til man har funnet en løsning på situasjonen. 
Når jeg skriver om alt som har skjedd merker jeg behovet for å utdype mer, men en skikkelig beskrivelse av familiens forhold til mamma ville blitt minst én gigantisk bok.
 

 

Jeg tenker ikke først og fremst bipolar når jeg leser beskrivelsen din, men lavtfungerende borderline med psykopatiske trekk.

 

Du kan ikke fortsette å akseptere denne adferden. Sett grenser og bryt kontakt hvis hun ikke respekterer dem.

Jeg har lurt på om hun rett og slett er en psykopat med en form for personlighetsforstyrrelse ja. 
Man hører jo alltid at et av tegnene på at et individ er en psykopat er hvordan de behandler dyr, og vi har jo en hund som hun tidvis har gjort slemme ting mot helt uprovosert. Det vil si, hun hater pappa, det sier hun regelmessig, og pappa elsker hunden, så når hun har vært sur på pappa har jeg tatt henne i å si ting som "ta den! Stygge lille drittbikkja til han fittefaren" eller liknende obskøne ting mens hun sparker hunden. 
Andre ting er hvordan hun etter en kjempekrangel, hvor hun har sagt eller gjort så mye stygt, ting man aldri kommer til å glemme, som brenner seg fast i hukommelsen, tror at en pose potetgull, sjokolade eller en leke gjør alt greit igjen. Dette vitner for meg om at hun ikke forstår hvordan andre opplever følelser eller hvordan hennes adferd påvirker de rundt henne. Det er ganske provoserende, dagen etter å ha fått høre at hun skulle ønske jeg aldri var født, at alle i familien hater meg, at jeg er rot til alt ondt i verden (disse skyllebøttene pågår ofte i timevis). at hun kommer med en eller annen triviell artikkel og følger opp med å si "er ikke jeg verdens beste mor?". Når jeg leser hva jeg nå skrev føler at det blir viktig å understreke at jeg er ganske sikker på at dette ikke handler om noen form for skyldfølelse, jeg skrev dagen etter, men det er en generell sak. Poenget mitt er at hun kan gjøre ting som er veldig slemme, som oppfattes av alle som veldig slemme, men viser ingen tegn til å angre eller være lei seg for det hun har gjort. Konfronteres hun med det slemme hun gjør sier hun ting som "tullball, dere får jo så mye av meg, jeg er jo så snill og grei med dere", og det er denne dissonansen mellom konsekvensene av det hun gjør på et følelsesmessig nivå og hvordan hun tror vi opplever materielle bestikkelser.
Jeg har aldri vært av den oppfatning at du må gi barna dine mange materielle ting for å være en god mor. Jeg skulle ønske hun var snill, omsorgsfull og var opptatt av at vi hadde det bra, dette vet jeg gjelder for resten av familien også, selv om vi til og med sier det høyt til henne er det noe hun bare ikke makter å forstå. 
Eks: Mamma kaller søster en horete fittekjerring. Søster begynner å gråte, og spør hvorfor hun må være så slem. Mamma sier at hun ikke er slem, fordi hun fikk en hudkrem forrige uke. 


Mister M
 

Endret av Mister M
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nils Håvard Dahl, psykiater

Jeg har lest gjennom tråden. Jeg er helt enig med mP (som høyst sannsynlig er en fagperson). Dette er en personlighetsforstyrrelse med klare innslag av både borderline og antisosiale (psykopatiske ) trekk.

 

Hun vil ikke endre seg. Her gjelde det å sette grenser for  beskyte se.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 måneder senere...

Din mor Trenger hjelp, helst sant. Men du og dine søsken trenger også hjelp. Utifrå det jeg leser er du eldst? Det vil si at dine søsken er mindreårige? Er dette sant bør du kontakte barnevernet, straks! Ingen barn, absolutt ingen, bør leve under slike forhold. Det kan ødelegge resten av livet dems eller feks føre til at velger å gå inn i akkurat maken type forhold.

Uansett. Din far burde gjort noe for lengst!! Dette er omsorgssvikt!! Din mor er svært syk, hun må få hjelp og da må du ta kontakt med fastlegen hennes og gi en bekymringsmelding. (Noe din far burde gjort for lenge siden!!!!!) Du kan også kontakte barnevernet. Du og dine søsken bor i en dysfunksjonell familie. Dette r ikke bra..

Du har egentlig ingen ansvar her, men det ser ut som at du er eneste oppegående person som er myndig. Mitt råd er at du bør bestille en lege time tidleg selv. Snakk med fastlegen din. Ta med det du skrev her (evnt vis det på pcen på legekontoret) og spør om råd. Fastlegen vil kunne guide deg videre. Får du ikke hjelp hos legen din, så kontakter du barnevernet. Da kan dere feks få inn ekstra ressurser i familien din, og sannsynligvis må din mor i terapi etc etc.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...