Samfunnsplikt

[Gondor]

Er det rett og slett en samfunnsplikt å ta de medisinene behandler har foreskrevet, for å bli så frisk som mulig og derav forhåpentligvis kunne bidra til fellesskapet?

Være villig til prøving og feiling for å komme dithen at man er optimalt medisinert og kan yte i hvert fall noe?

[frosken]

I så fall må det i det minste forutsettes en behandler med tilstrekkelig kompetanse og interesse for individets respons på medikamentene.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det er faktisk en forutsetning for sykemelding at en følger de behandlingsråd legen har gitt.

[Gondor]

Med andre ord må jeg slutte å være prinsesse-vil-ikke og ta de medisinene min psykiater anbefaler. Nå tar jeg alt jeg er foreskrevet og måtte himmelen falle i hodet på meg eller noen binde noe tungt rundt bena mine og kaste meg i elven, hvis jeg forandrer mening.

[AnonymBruker]

Er det rett og slett en samfunnsplikt å ta de medisinene behandler har foreskrevet, for å bli så frisk som mulig og derav forhåpentligvis kunne bidra til fellesskapet?Være villig til prøving og feiling for å komme dithen at man er optimalt medisinert og kan yte i hvert fall noe?

Det forutseter ihvertfall at du har en kompetent lege.

Anonymous poster hash: 6e448...14d

[AnonymBruker]

Ja, det er faktisk en forutsetning for sykemelding at en følger de behandlingsråd legen har gitt.

Selv om man blir dårligere?

Anonymous poster hash: 6e448...14d

[AnonymBruker]

Før om årene så tvangsmedisinerte de håpløse kronikere også. Selv om de fikk Tardive dyskenieser og slikt. Husker første gang jeg var på lukket, fikk 100 mg nozinan og haldol, som akutt medisin. Har aldri blitt så slått ut og angstfull før.

 

 

Anonymous poster hash: 25d2b...c3a

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Selv om man blir dårligere?

Anonymous poster hash: 6e448...14d

Da skal en gå tilbake til legen, fortelle at en ble dårligere og få endret behandlingen.

[AnonymBruker]

Da skal en gå tilbake til legen, fortelle at en ble dårligere og få endret behandlingen.

 

Selvfølgelig, men beklagligvis er det ikke alle leger som vil ta slikt til etterretning.

Anonymous poster hash: 6e448...14d

[Madelenemie]

 

Selvfølgelig, men beklagligvis er det ikke alle leger som vil ta slikt til etterretning.

Anonymous poster hash: 6e448...14d

 

Hei!

 

Jeg har ikke er faring med mange typer medisiner, men da jeg gjentatte ganger har ment og foreslått at vi kan diskutere dette med sentralstimulerende, jeg vil ha amfetaminpreparat, svarer ikke min psykiater.

I begynnelsen lurte jeg på om hun ikke hørte, men de siste timene forstod jeg at hun hører, men vil ikke diskutere det, hun har bestemt akkurat hvordan det er med den saken og bare fordi jeg dessverre formulerte meg galt og sa at jeg blir mer energisk.

 

Jeg spør kun om vi kan snakke om det... og sist time sa hun "Nei, du er alt for opphengt i det, det er uaktuelt" også "Vi skal ikke ha noen utvikling av psykose", jeg sier ikke at jeg skal ha det, jeg bare spør om vi kan snakke om det,. jeg vil nemlig få frem poengene hvorfor jeg blir mer energisk. Det er en forklaring på det som jeg gjerne vil gi, men det får jeg ikke.

 

Og ingen vil høre på meg, ikke min psykiater, ikke min mann. De er det man kaller samstemte.

 

Det rare er at jeg ber om en samtale rundt det og det får jeg ikke. Det er merkelig?

Likevel er det vist slik at det er jeg som bestemmer,? Men jeg syns det er uklart hva jeg bestemmer, når jeg ikke bestemmer hva vi skal snakke om. Og når jeg må flere ting, selv om jeg sier "men jeg vil ikke" selv da er ørene helt stengt på min psykiater, men av erfaring vet jeg hun hører, for hvis jeg gjentar svarer hun likevel ikke, og da vet jeg det ikke skyldes dårlig hørsel, for hun hører godt, det hun vil.

 

Likevel er jeg glad og fornøyd, og veldig takknemlig, men jeg tror jeg skal si i fra at hun skal slutte å si jeg bestemmer, for jeg bestemmer slett ikke alt, og mange ting bestemmer bare hun, og det veldig.

Jeg bestemmer over mitt liv, dvs det er frivillig å gå til min psykiater, dette har hun forklart i starten, det er frivillig. Det er også frivillig hva jeg vil studere, dette vil ikke min psykiater bestemme, det meste er frivillig, men mange ting er det ikke, behandlingen jeg får medfører forpliktelser, jeg får ikke bestemme hvordan den skal skje, hva jeg vil ha av medisiner, når jeg blir innkalt, til hva jeg blir innkalt, og skjemaer jeg må fylle ut, selv om jeg ikke vil.

 

Jeg tror det er et gjensidig forhold, der man må gi og ta, tror det er det som er forklaringen.

 

Det er jo fint at noen bestemmer så lenge man totalt og i sum får det bedre selv, og man får jo bestemme selv også, man vet bare ikke riktig alltid når og hvordan og hva.

[AnonymBruker]

Hei!

 

Jeg har ikke er faring med mange typer medisiner, men da jeg gjentatte ganger har ment og foreslått at vi kan diskutere dette med sentralstimulerende, jeg vil ha amfetaminpreparat, svarer ikke min psykiater.

 

Det er da ikke så rart at du ikke får et AMFETAMINpreparat... 

 

Det er mange som sikkert kunne hatt "nytte og glde" av sentralstimulerende middel.

Anonymous poster hash: 6e448...14d

[AnonymBruker]

Det rare er at jeg ber om en samtale rundt det og det får jeg ikke. Det er merkelig?

 

 

 

Det betyr bare at det er helt uaktuelt at du skal få resept på sentralstimulerende, og at det ikke er noe poeng å bruke tid på å diskutere dette.

 

Likevel er det vist slik at det er jeg som bestemmer,?

 

 

Nei, det er ikke du som bestemmer hvilke medisiner du skal ha.

Anonymous poster hash: 6e448...14d