Nils Håvard Dahl, er det noe feil i hjernen?

[Gjest Anonym bruker]

Jeg er en 26 år gammel jente, livet mitt var over for lenge siden.. Jeg fungerer ikke i dette livet, er avhengig av mine foreldre, f.eks må jeg ha med de, eller noen jeg er trygg på når jeg er i butikken. Og hvis det er noen telefoner jeg må ta, så klarer jeg ikke, og det er noe mamma gjør. Mamma er selv syk, (ME) og jeg har konstant dårlig samvittighet. Jeg er en byrde, mamma og pappa er verdens beste foreldre og gjør alt de kan for meg. Men det er da ikke normalt for en på 26 å ikke klare noe selv!? Jeg har forresten ADHD, og ustabil personlighetsforstyrrelse, angst,bulimi, og kroniske selvmordstanker ( har en del forsøk bak meg). og har Lupus (SLE) i tillegg.... Så jeg har en del smerter, er mye sliten noe som gjør livet litt ekstra tungt! Som sagt, jeg føler meg som en byrde for min familie. Men også for leger (både i somatikken og psykiatrien) så har derfor sluttet å gå til kontroll for SLE og sluttet og gå til psykiateren. Har fri retur på psyk, og har 2x hjemmebesøk i uka av psykiatrien i kommunen, men i det siste så tar jeg bare medisinene fordi jeg sover når de kommer, og ønsker da bare at de skal dra igjen.Alle utenom meg ønsker at jeg tar imot behandling. Jeg føler egentlig at jeg ikke har tro på bedring, har prøvd. Og sakte forbereder jeg meg på å dø! Verden er en bedre plass uten meg.

Har også tanker om å drepe, ikke noe jeg ønsker, men er redd for at jeg skal gjøre. Jeg får bilder i hodet der jeg ser hvordan jeg gjør det, og føler da en slags ro, og kroppen kjennes mindre anspent og sint ut. Men så kommer skyldfølelsen etterpå,og blir da trist og redd meg selv... Hva er galt med meg?

Er sikker på at det er noe galt i hodet mitt, selv om alle sier det ikke er det (har vært på flere undersøkelser) Jeg er underutviklet tror jeg, og med alle de onde tankene, og paranoia (er/føler meg overvåket, persienner/gardiner igjen for mindre innsyn ) og ofte vasking av hender etter jeg tar på beina mine, katten min og mange ting i huset mitt. og sjekking av ting.Og jeg ser de som jeg gikk på skole med er voksene med barn og familie, så skjønner jeg ikke hvordan det går. Hvordan ble de voksene og ikke jeg!? Det er noe feil med hjernen min, det er jeg sikker på! Hva tror du, hadde vært interessant å høre hva du tror, NHD!! jeg ser det er noe som er galt, men er jeg syk liksom? er ufør så jeg er vell det....

[ISW]

Tenkte bare å kommentere litt før legen svarer hvis det er greit

Du har jo en del alvorlige diagnoser og om det er noe feil med hjernen din er vel et mer teknisk spørsmål, uten så stor verdi? Man kan vel si at det er noe feil i hjernen med de fleste som har psykiske lidelser, men poenget er jo hvordan du best får dette behandlet.

Tanker om å skade seg selv eller andre er vel ganske vanlig i EUPF, det viktigste er vel at du betrakter disse tankene som tanker du ikke trenger å handle utfra? Det å føle seg som en byrde er vel den vanligste grunnen til dødsønsker (i kombinasjon med manglende funksjon)

Du burde etter min mening ta et valg nå. Velg livet. Og samtidig innse at for å leve et godt og meningsfyllt liv, så må du ta en del grep selv. Vær tilstede i møte med dine behandlere. Start med små skritt på veien tilbake til et liv hvor du ikke føler deg som en byrde. Da forsvinner også dødstankene dine.

Foreldrene dine elsker deg nok, og støtter deg. Det er derfor man har en familie. Du er ingen byrde for dine foreldre, de er familien din og de er glade i deg som du er i dem. Gjennom indre styrke kommer en tid hvor du også kan hjelpe din mor slik hun hjelper deg.

[frosken]

Jeg er en 26 år gammel jente, livet mitt var over for lenge siden.. Jeg fungerer ikke i dette livet, er avhengig av mine foreldre, f.eks må jeg ha med de, eller noen jeg er trygg på når jeg er i butikken. Og hvis det er noen telefoner jeg må ta, så klarer jeg ikke, og det er noe mamma gjør. Mamma er selv syk, (ME) og jeg har konstant dårlig samvittighet. Jeg er en byrde, mamma og pappa er verdens beste foreldre og gjør alt de kan for meg. Men det er da ikke normalt for en på 26 å ikke klare noe selv!? Jeg har forresten ADHD, og ustabil personlighetsforstyrrelse, angst,bulimi, og kroniske selvmordstanker ( har en del forsøk bak meg). og har Lupus (SLE) i tillegg.... Så jeg har en del smerter, er mye sliten noe som gjør livet litt ekstra tungt! Som sagt, jeg føler meg som en byrde for min familie. Men også for leger (både i somatikken og psykiatrien) så har derfor sluttet å gå til kontroll for SLE og sluttet og gå til psykiateren. Har fri retur på psyk, og har 2x hjemmebesøk i uka av psykiatrien i kommunen, men i det siste så tar jeg bare medisinene fordi jeg sover når de kommer, og ønsker da bare at de skal dra igjen.Alle utenom meg ønsker at jeg tar imot behandling. Jeg føler egentlig at jeg ikke har tro på bedring, har prøvd. Og sakte forbereder jeg meg på å dø! Verden er en bedre plass uten meg.

Har også tanker om å drepe, ikke noe jeg ønsker, men er redd for at jeg skal gjøre. Jeg får bilder i hodet der jeg ser hvordan jeg gjør det, og føler da en slags ro, og kroppen kjennes mindre anspent og sint ut. Men så kommer skyldfølelsen etterpå,og blir da trist og redd meg selv... Hva er galt med meg?

Er sikker på at det er noe galt i hodet mitt, selv om alle sier det ikke er det (har vært på flere undersøkelser) Jeg er underutviklet tror jeg, og med alle de onde tankene, og paranoia (er/føler meg overvåket, persienner/gardiner igjen for mindre innsyn ) og ofte vasking av hender etter jeg tar på beina mine, katten min og mange ting i huset mitt. og sjekking av ting.Og jeg ser de som jeg gikk på skole med er voksene med barn og familie, så skjønner jeg ikke hvordan det går. Hvordan ble de voksene og ikke jeg!? Det er noe feil med hjernen min, det er jeg sikker på! Hva tror du, hadde vært interessant å høre hva du tror, NHD!! jeg ser det er noe som er galt, men er jeg syk liksom? er ufør så jeg er vell det....

Du har mange diagnoser, blitt erklært arbeidsufør og har sannsynligvis også en lang behandlingshistorie bak deg. Man kan vel godt si at noe er feil i hjernen din, siden du har ADHD. Men det er kanskje en annen form for feil du lurer på om kan finnes?

 

På den ene siden mener du at du er en byrde for din familie, og på den andre siden gjør du valg som garantert øker belastningen på familien din. Når du unnlater å følge opp behandling - både for din psyke og for din lupus - så vekker det bekymring for din familie. Hvis du ønsker å være mindre belastende for dine omgivelser, så bør du starte med å samarbeide med behandlingsapparatet og følge opp de behandlingstilbud du får.

 

Du legger merke til at dine jevnaldrende har vokst fra deg, at de har blitt voksne mens du fortsatt er svært avhengig av din familie. Det er trist at du er såpass preget av sykdom at du ikke har fått til å etablere deg som voksen, men hvis du ønsker å gjøre noe med dette, så er ikke løsningen å sabotere behandlingsopplegget. 'Hvis du ønsker å bli voksen, så må du starte med å oppføre deg mer voksent. Det innebærer blant annet å ta ansvar for den situasjonen du er i, og forsøke å gjøre det beste ut av den. Du _kan_ bli voksen og selvstendig du også, selv om det koster deg mer enn mange andre. Du må gjøre et valg om at du ønsker å bli voksen, og så må du slutte å oppføre deg fullt så mye som et uansvarlig barn.

 

Jeg tror at de aller fleste trenger å ha faste aktiviteter på dagtid. Hvis det er mulig for deg, så synes jeg enten du skal benytte et dagsenter eller be nav om å få begynne å jobbe i en arbeidsmarkedsbedrift (evt. jobbe for trygden din - såkalt "varig tilrettelagt arbeid").