Nils Håvard Dahl, når er det lov å si, nok er nok?

[Frøken hmm..]

Jeg lever ikke lenger for meg selv, det er mange år siden jeg gjorde det!

Jeg tenker hver dag at jeg vil dø, jeg har noen forsøk bak meg. Og jeg tenker ofte på metoder jeg kan bruke. Det er ganske altoppslukende. Og jeg er helt sikker på at jeg aldri kommer til å få et bra liv igjen..

 

Når er det "lov" å gi opp? Jeg har levd slik i ca 11 år, uten særlig bedring. 

Folk sier at jeg ikke kan dø, fordi det blir så vondt for familien min. Jeg ser den, men jeg vet også at de hadde hatt det bedre uten meg, på sikt! Og så tenker jeg hvorfor jeg må ha det vondt hver eneste dag så de slipper å ha det vondt en stund. Jeg fortjener kanskje å ha det vondt altså. Men det er grenser på hvor mye jeg tåler.. 

Er det mer rettferdig at jeg skal slite hver dag? 

Og jeg er ganske sikker på at de også vet at det hadde vært enklere uten meg, inners inne!! 

[Nycora]

Jeg lever ikke lenger for meg selv, det er mange år siden jeg gjorde det!

Jeg tenker hver dag at jeg vil dø, jeg har noen forsøk bak meg. Og jeg tenker ofte på metoder jeg kan bruke. Det er ganske altoppslukende. Og jeg er helt sikker på at jeg aldri kommer til å få et bra liv igjen..

 

Når er det "lov" å gi opp? Jeg har levd slik i ca 11 år, uten særlig bedring. 

Folk sier at jeg ikke kan dø, fordi det blir så vondt for familien min. Jeg ser den, men jeg vet også at de hadde hatt det bedre uten meg, på sikt! Og så tenker jeg hvorfor jeg må ha det vondt hver eneste dag så de slipper å ha det vondt en stund. Jeg fortjener kanskje å ha det vondt altså. Men det er grenser på hvor mye jeg tåler.. 

Er det mer rettferdig at jeg skal slite hver dag? 

Og jeg er ganske sikker på at de også vet at det hadde vært enklere uten meg, inners inne!!

Hei. Trist å høre at du har det så vondt. Har du kontakt med behandleren din? Du må bestemme deg for at du skal leve. Ja, det er dessverre sånn at noen må leve et liv med smerter og sykdom. Det kan jo finnes medisiner som kan avhjelpe litt, kanskje?

Når du tenker sånn som du gjør nå er det depresjonen som " snakker". Det verste du kan gjøre mot de rundt deg er å forlate dem. Jeg har nå 4 stykker i nærheten som har tatt livet sitt. Hvis du hadde sett hva det gjør med de nærmeste, så hadde du kanskje villet leve tiltross for at du har det veldig vondt. Jeg har sett mennesker bli grå i håret så og si over natta, fordi de har mistet en av sine på en sånn måte.

En sånn smerte skal du ikke påføre dem du er glad i. Ring behandler idag, prat, be om ( re) vurdering av medisiner. Håper det går bra med deg. Husk: når man er helt nede, er det bare en retning å gå: Oppover ;-).

[ISW]

Når du sier at du fortjener å ha det vondt, og at familien din ville hatt det bedre uten deg, så er det ganske tydelig at du har en alvorlig depresjon.

 

Jeg tror nok at med unntak av noen ganske få personer som tok livet sitt (f.eks Adolf Hitler), så vil ikke livet bli bedre for mennesker rundt ved en slik handling. Tvert imot. De etterlatte vil bære på en sorg og en fortvilelse så lenge de lever.

 

Det er depresjonen din som sier deg at de rundt deg vil ha det bedre uten deg, og at du fortjener å ha det vondt. Depresjonen din er ikke deg, og depresjonen tar feil. 

 

Jeg skjønner at det er lett å miste håpet, men depresjon kan behandles. Du har bare ikke funnet rett behandling enda. Du burde nok ha jevnlige samtaler med fastlegen din, og eventuelt psykiater. Det er en alvorlig sykdom du har.

 

Det er ikke rettferdig at du skal slite hver dag. Men du må som sagt få hjelp til å finne en fungerende behandling som kan ta deg ut av depresjonen. Løsningen er ikke å dø.

[frosken]

Du spør om når det er lov til å si at nok er nok. Jeg oppfatter det som om du ønsker en slags moralsk aksept for å velge selvmord. Så lenge man ikke lever i et vakuum - uten noen mennesker som bryr seg om - så mener jeg at selvmord aldri er et ok valg moralsk sett. Den smerten man påfører sine omgivelser er enorm, det er vel knapt nok noen annen handling som påfører omgivelsene mer smerte.

Jeg anser det som en etisk plikt å leve det livet man har, selv om det medfører lidelse. Ingen kjenner for øvrig fremtiden, så du kan ikke vite verken hvor mye lidelse ditt liv kommer til å inneholde eller hvor mye glede.

[ISW]

Du spør om når det er lov til å si at nok er nok. Jeg oppfatter det som om du ønsker en slags moralsk aksept for å velge selvmord. Så lenge man ikke lever i et vakuum - uten noen mennesker som bryr seg om - så mener jeg at selvmord aldri er et ok valg moralsk sett. Den smerten man påfører sine omgivelser er enorm, det er vel knapt nok noen annen handling som påfører omgivelsene mer smerte.

Jeg anser det som en etisk plikt å leve det livet man har, selv om det medfører lidelse. Ingen kjenner for øvrig fremtiden, så du kan ikke vite verken hvor mye lidelse ditt liv kommer til å inneholde eller hvor mye glede.

 

+1 til det

[gullfisk]

Det er heller ikke rettferdig at du påfører andre mer lidelse, noe du vil gjøre ved å ta selvmord. Ingen andre vil få det bedre ved at du velger en slik løsning, alle du kjenner vil få det verre, og kanskje slite med det resten av sitt liv. Det vil på ingen måte være enklere for noen.

 

Du er svært syk. Det er slett ikke rettferdig. Ingen har fortjent å ha det slik. Men slik er det. Det er ikke nok.

Håper du får det bedre etterhvert. Jeg er helt sikker på at det er mulig.

[AnonymBruker]

Jeg lever ikke lenger for meg selv, det er mange år siden jeg gjorde det!

Jeg tenker hver dag at jeg vil dø, jeg har noen forsøk bak meg. Og jeg tenker ofte på metoder jeg kan bruke. Det er ganske altoppslukende. Og jeg er helt sikker på at jeg aldri kommer til å få et bra liv igjen..

 

Når er det "lov" å gi opp? Jeg har levd slik i ca 11 år, uten særlig bedring. 

Folk sier at jeg ikke kan dø, fordi det blir så vondt for familien min. Jeg ser den, men jeg vet også at de hadde hatt det bedre uten meg, på sikt! Og så tenker jeg hvorfor jeg må ha det vondt hver eneste dag så de slipper å ha det vondt en stund. Jeg fortjener kanskje å ha det vondt altså. Men det er grenser på hvor mye jeg tåler.. 

Er det mer rettferdig at jeg skal slite hver dag? 

Og jeg er ganske sikker på at de også vet at det hadde vært enklere uten meg, inners inne!! 

Det er ikke lett å være så deprimert at slike tanker overmanner en hele tiden.

Du har ikke lov å gi opp, livets utfordringer kan snu.

Jeg har selv vært så deprimert at jeg i flere år hele tiden tenkte på å gjøre slutt på livet, men depresjonen snudde vha medisiner og jeg har nå hatt 15 fine år.

 

Her er et flott eksempel på en som ikke ga opp et miserabelt liv, det var tanken på sønnen som haldt livsmotet hennes oppe.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10145048

Anonymous poster hash: 89418...839

[Frøken hmm..]

Først vil jeg takke dere for at dere orker å skrive til meg.                                                                    Jeg sluttet hos psykiateren for en stund siden, siden jeg ikke tror det virker for meg. Jeg bruker medisiner, de hjelper noe, men det er jo ingen mirakelkur! Jeg vet at det skal mer til enn medisiner, og at jeg selv må gjøre en innsats. Men hver gang jeg gir livet en sjanse og prøver å få det bedre så går det liksom ikke. Jeg klarer å rote til alt hele tiden, og for stadig nye bekreftelser på at jeg ikke passer inn i dette livet! Føler meg helt alene, har familien, som jeg elsker. men det er alt jeg har.

 

Jeg føler meg egentlig ikke kjempe deprimert, det er bare slik jeg er! Jeg føler jeg aldri skulle kommet til denne verden.I tillegg til det psykiske så har jeg også en sykdom som gjør at jeg ikke er bra fysisk. Noe som gjør at jeg har plager/smerter og gjør meg utmattet.. Jeg håper ofte at jeg blir så dårlig at jeg dør av den sykdommen, men det er veldig sjelden man gjør det nå lenger..

 

Jeg kjenner selv noen som har mistet noe i selvmord, så jeg vet de har hatt det tøft. men de lever et bra liv nå. Og så lenge jeg lever så påfører jeg dem vonde ting hele tiden, og det er jo ikke noe bra. Bedre en gang, enn gjentatte ganger!

 

Jeg er ikke et godt menneske, ikke så ille som Hitler heldigvis! Men jeg har helt grusomme tanker,og er redd jeg plutselig gjør noe forferdelig,noe som gjør skader som ikke er mulig å gjøre godt igjen!! selv om det ikke er noe jeg egentlig vil gjøre. Jeg har gjort noe, men jeg  stoppet før det gikk helt galt, og da tok jeg kontakt på den akutt avd som jeg kan komme til når jeg vil. Men er redd jeg ikke stopper om det skjer igjen... Har hørt det er tvangstanker, men jeg er redd det er noe mer.. 

Jeg gjør ingen noe godt, er bare en belastning. Jeg bidrar ikke med noe!

 

Har forskjellige diagnoser, men noen ganger er jeg ikke sikker på om jeg egentlig er syk. Men tenker jeg bare ikke er helt som jeg skal, og unormal!

 

Uff, jeg høres veldig "stakkars meg" ut. Mener egentlig ikke det.....

[Frøken hmm..]

Jeg blir veldig glad å høre at du har hatt 15 bra år! jeg beundrer folk som klarer det!! det viser en stor styrke! og som fortjener all verdens respekt og applaus:) 

 

Det er et veldig flott eksempel ja, og gjør jo så man må tenke litt. Og det er ufattelig at man klarer å overleve noe slik, det er mot og styrke det! Flott menneske som fortjener bare godt fremover!