Sykelig sjalusi?

[Gjest Anonym bruker]

Hei,

Advarsel, dette ble et altfor langt brev, men jeg ville ha med flere episoder så du kunne få mer bedømme det hele på.

Jeg er ei jente på 27 år og er i et forhold med en jevngammel gutt. Vi har vært sammen i ca 1,5 år nå og samboere i 1 år. Vi traff hverandre utenlands, han er svensk og jeg er norsk. Først har jeg bodd i Sverige med han og nå bor han i Norge med meg. Så vi har aldri bodd et sted der vi har hatt vår egen vennekrets, vi har altså vært veldig avhengig av hverandre.

Det var bakgrunnshistorien, nå kommer problemet. Kjæresten er alt for sjalu og jeg er rådvill.

Det er ingen av oss som har vært utro, jeg har ingen mistanker om han og han har ingen mistanker om meg. Men han er sjalu når andre kan se eksakt hvordan min kropp ser ut. For eksempel treningstights. De er tighte og viser hvordan kroppens nedrehalvdel. Han mener at når andre på treningssenteret ser hvordan jeg ser ut og "kan forestille seg hvordan de kan ha sex med meg" at da mister vi vår intimitet. Og at han er den eneste som skal se hvordan jeg ser ut. På sommeren så syns han det er slitsomt med bikini, men ikke så ille som treningstightsen. Han tror at alle menn som ser meg har lyst til å ha sex med meg. Etter mange måneder meg mas så har jeg gått med på å ha en lengre singlet over rompa så de andre ikke kan se den. Kanskje dumt at jeg føyer meg, men jeg ble så lei av at han gnåler om det igjen og igjen. Han føler når andre ser hvordan jeg ser ut så mister vi vår intimitet og det blir ikke så spesielt lenger.

Vi prater masse om det og har gått fra høylytte krangler til å diskutere. Han lovet at hvis jeg dekket til rompa i tightsen så skulle han ikke be meg om noe sånt igjen. Men han be sjalu når jeg hadde kjøpt en ny trang bukse som jeg hadde på meg under et familie middag, han ble sint og sur, men når jeg påminnet han om hva han hadde lovet så kunne han ikke be om å ikke ha på den. Dette var i sommer.

Nå kom det en ny sjalusi sak igjen, jeg har celleforandring i livmorstappen og måtte til gynekologisk undersøkelse (GU) for å ta biopsi. Legen var mannlig, og hvis jeg skulle få en annen lege måtte jeg vente 2 måneder. GU kom også på hans bursdag. Han taklet ikke at en mannlig lege har stirret inn i mitt skritt og tatt innvendig utraly m.m. Har kan ikke skjønne hvorfor menn vil bli gynekologer. Kjæresten mener at hvordan kan ikke en gynekolog ikke bli tiltrukket når det kommer inn en ung, pen jente og så ser han inn i hennes kjønn med mikroskop. Han mener at alle menn har en veldig høy seksuell lyst og hvordan kan ikke de like at det kommer en pen ung jente framfor en gammel dame. Han blir veldig sint når uansett hvor mye han forklarer sine meninger at jeg ikke er enig med han. Jeg prøver å si at jeg forstår at du mener det, men jeg må ikke mene det samme som deg. Nå er det tre dager siden GU og hans humør har gått i bølgedaler. Når vi skulle legge oss i natt så begynte han å tenke på GU igjen og ble lei seg og gråt litt. Han søkte på nettet og så hva andre hadde sagt om dette. Han mente at fordi han var lei seg og at jeg så det så burde jeg ha gitt han mye trøst og kos, men jeg tolket kroppsspråket hans annerledes. Jeg tolket det som at han ville være aleine. Han ble veldig sur og la seg på gulvet for å sove (svigermor lå på sofaen i stua) resten av natten. Under natten når han ikke fikk sove så rev han av meg dyna og ville prate om det samme om og om igjen. Jeg hadde ikke gitt han nok nærhet og trøstet han når han var lei seg. Dette skjedde 2-3 ganger og jeg skvatt og ble skremt hver gang. Han la også beina på senga "vugget", jeg sa det var irriterendes og ba han stoppe. men han fortsatte kun for å irritere. Jeg sa i natt at jeg forstår at du føler og mener som du gjør, men jeg kan ikke redde deg. Du må gjøre jobben selv for å komme ut av denne negative tankegangen. Han svarer med så si: "Det er jeg som er sjuk, bare mitt problem, det er jeg som gjør feil. Bare jeg, bare jeg!"

Jeg kan nevne at han i et tidligere forhold har gjort slutt fordi tvilligsøsteren til hans daværende kjæresten hadde sex med en kompis, som i hans hode betyr at kompisen kunne like gjerne hatt sex med kjæresten fordi søstrene ser jo helt like ut.

Han har en paranoid far og har mange reddsler rundt dette og hans mentale tilstand. Og når jeg har nevnt familiepsykolog så sier han at han ikke er sjuk så hvorfor skal han gå.

Jeg er rådvill og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil at han skal gå å snakke med noen, men det vil han ikke. Jeg er jo glad i han og han er veldig flott bortsett fra dette. Jeg kan også nevne at vi har hatt en særdeles god periode forut for GU. Jeg kan ikke redde han. Hva gjør jeg? Råd? Noe jeg absolutt ikke skal gjøre?

Håper på raskt svar.

MVH.

Rådville-T.

[Togli]

Hjeeelp - jeg hadde stukket av tvert! Dette er virkelig sykelig! Sorry....

 

Generelt sett skulle man jo tro at han selv mest sannsynlig har seksuelle lyster overfor alle kvinner han ser i tights?

 

Jeg tror han er nødt til å innse at han er psyk og trenger hjelp. Hvis du elsker ham så stiller du et ultimatum - at han skaffer seg hjelp NÅ eller så går du... Dette kommer aldri til å gå bra uten at han får hjelp.

[Nycora]

Får en veldig " ekkel" følelse her jeg. Han må ihvertfall søke hjelp. Mannen er syk, ihvertfall etter mitt hode. Kanskje du får det bedre uten han?

[mrxx]

Gud bedre for en mann. Dette er slettes ikke friskt og det du har opplevd hittil i forholdet er bare barnematen i forhold til hva det kommer til å bli fremover.

 

Du trenger virkelig lykke til i fremtiden.

[Nycora]

Må få si at min samboer også kan bli småsjalu noen ganger, men da ikke noe så dramatisk. Hadde han blitt sjalu når jeg var hos en mannlig gynekolog, hadde jeg tatt temperaturen hans umiddelbart.

Leser din samboer andre menns tanker om deg, er det det han innbiller seg? Isåfall er han meget syk, dessverre .

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her er jeg redd at svaret må bli kort og unyansert:

 

Denne mannen må du ikke satse på. Han er syk, og livet med han vil bli et Helvete.

 

Tillegg: Er dette en etnisk norsk mann?

Endret 18. november 2013 av Nils Håvard Dahl, psykiater

[Angustia1]

Hei,

Advarsel, dette ble et altfor langt brev, men jeg ville ha med flere episoder så du kunne få mer bedømme det hele på.

Jeg er ei jente på 27 år og er i et forhold med en jevngammel gutt. Vi har vært sammen i ca 1,5 år nå og samboere i 1 år. Vi traff hverandre utenlands, han er svensk og jeg er norsk. Først har jeg bodd i Sverige med han og nå bor han i Norge med meg. Så vi har aldri bodd et sted der vi har hatt vår egen vennekrets, vi har altså vært veldig avhengig av hverandre.

Det var bakgrunnshistorien, nå kommer problemet. Kjæresten er alt for sjalu og jeg er rådvill.

Det er ingen av oss som har vært utro, jeg har ingen mistanker om han og han har ingen mistanker om meg. Men han er sjalu når andre kan se eksakt hvordan min kropp ser ut. For eksempel treningstights. De er tighte og viser hvordan kroppens nedrehalvdel. Han mener at når andre på treningssenteret ser hvordan jeg ser ut og "kan forestille seg hvordan de kan ha sex med meg" at da mister vi vår intimitet. Og at han er den eneste som skal se hvordan jeg ser ut. På sommeren så syns han det er slitsomt med bikini, men ikke så ille som treningstightsen. Han tror at alle menn som ser meg har lyst til å ha sex med meg. Etter mange måneder meg mas så har jeg gått med på å ha en lengre singlet over rompa så de andre ikke kan se den. Kanskje dumt at jeg føyer meg, men jeg ble så lei av at han gnåler om det igjen og igjen. Han føler når andre ser hvordan jeg ser ut så mister vi vår intimitet og det blir ikke så spesielt lenger.

Vi prater masse om det og har gått fra høylytte krangler til å diskutere. Han lovet at hvis jeg dekket til rompa i tightsen så skulle han ikke be meg om noe sånt igjen. Men han be sjalu når jeg hadde kjøpt en ny trang bukse som jeg hadde på meg under et familie middag, han ble sint og sur, men når jeg påminnet han om hva han hadde lovet så kunne han ikke be om å ikke ha på den. Dette var i sommer.

Nå kom det en ny sjalusi sak igjen, jeg har celleforandring i livmorstappen og måtte til gynekologisk undersøkelse (GU) for å ta biopsi. Legen var mannlig, og hvis jeg skulle få en annen lege måtte jeg vente 2 måneder. GU kom også på hans bursdag. Han taklet ikke at en mannlig lege har stirret inn i mitt skritt og tatt innvendig utraly m.m. Har kan ikke skjønne hvorfor menn vil bli gynekologer. Kjæresten mener at hvordan kan ikke en gynekolog ikke bli tiltrukket når det kommer inn en ung, pen jente og så ser han inn i hennes kjønn med mikroskop. Han mener at alle menn har en veldig høy seksuell lyst og hvordan kan ikke de like at det kommer en pen ung jente framfor en gammel dame. Han blir veldig sint når uansett hvor mye han forklarer sine meninger at jeg ikke er enig med han. Jeg prøver å si at jeg forstår at du mener det, men jeg må ikke mene det samme som deg. Nå er det tre dager siden GU og hans humør har gått i bølgedaler. Når vi skulle legge oss i natt så begynte han å tenke på GU igjen og ble lei seg og gråt litt. Han søkte på nettet og så hva andre hadde sagt om dette. Han mente at fordi han var lei seg og at jeg så det så burde jeg ha gitt han mye trøst og kos, men jeg tolket kroppsspråket hans annerledes. Jeg tolket det som at han ville være aleine. Han ble veldig sur og la seg på gulvet for å sove (svigermor lå på sofaen i stua) resten av natten. Under natten når han ikke fikk sove så rev han av meg dyna og ville prate om det samme om og om igjen. Jeg hadde ikke gitt han nok nærhet og trøstet han når han var lei seg. Dette skjedde 2-3 ganger og jeg skvatt og ble skremt hver gang. Han la også beina på senga "vugget", jeg sa det var irriterendes og ba han stoppe. men han fortsatte kun for å irritere. Jeg sa i natt at jeg forstår at du føler og mener som du gjør, men jeg kan ikke redde deg. Du må gjøre jobben selv for å komme ut av denne negative tankegangen. Han svarer med så si: "Det er jeg som er sjuk, bare mitt problem, det er jeg som gjør feil. Bare jeg, bare jeg!"

Jeg kan nevne at han i et tidligere forhold har gjort slutt fordi tvilligsøsteren til hans daværende kjæresten hadde sex med en kompis, som i hans hode betyr at kompisen kunne like gjerne hatt sex med kjæresten fordi søstrene ser jo helt like ut.

Han har en paranoid far og har mange reddsler rundt dette og hans mentale tilstand. Og når jeg har nevnt familiepsykolog så sier han at han ikke er sjuk så hvorfor skal han gå.

Jeg er rådvill og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil at han skal gå å snakke med noen, men det vil han ikke. Jeg er jo glad i han og han er veldig flott bortsett fra dette. Jeg kan også nevne at vi har hatt en særdeles god periode forut for GU. Jeg kan ikke redde han. Hva gjør jeg? Råd? Noe jeg absolutt ikke skal gjøre?

Håper på raskt svar.

MVH.

Rådville-T.

 

Kjære deg, dette er ikke normalt, vanlig, friskt, hensiktsmessig, respektfullt, kjærlig etc, etc. Tror det er første gang jeg skriver dette på¨DOL, men: Dump ham og løp!

[Captain Cheeseheart]

Jeg tror personer med slike (personlighets)trekk kan lære seg bedre kontroll og tenke litt mer over hva de sier/gjør gjennom terapi (som de er motivert for). Men jeg tviler sterkt på at en slik prosess ville gitt deg en helt ny versjon av mannen, selv om han kanskje ville forsøke å gi det inntrykket. Også var det jo det med motivasjon, da. Og selvinnsikt.

[Melissi]

Han burde absolutt søke hjelp,han må innse at man ikke skal oppføre seg slik  

[ISW]

Dette grenser jo til galskap..

Jeg skal medgå at jeg som mann (med kjæreste) synes en ekstra bonus med treningssentre er å se på vakre kropper, men jeg tror ikke det er unormalt. Man står jo ikke og stirrer på folk, og man tenker jo ikke som en neandertaler heller. Tror generelt at dette er normalt, sikkert noen som kikker på kjæresten min også (bortsett fra meg). Men det er greit.

Om kjæresten din klikker fordi han tror noen ser på deg (det er sikkert noen som gjør det men det er altså normalt) er sykt. Du kan ikke være i et sånt forhold. Det er ikke bra. De andre eksemplene tyder på akkurat det samme. Og bli sint fordi du går i trange klær hos familie? Jeg mangler ord..

Ikke be han oppsøke hjelp. Finnes neppe noen behandling som kan "ordne" dette. Gå fra han, du fortjener bedre.

[Captain Cheeseheart]

Liker bedre å tenke på slikt som symptomer på ondskap enn sykdom.

[slabbedask]

Hei,

Advarsel, dette ble et altfor langt brev, men jeg ville ha med flere episoder så du kunne få mer bedømme det hele på.

Jeg er ei jente på 27 år og er i et forhold med en jevngammel gutt. Vi har vært sammen i ca 1,5 år nå og samboere i 1 år. Vi traff hverandre utenlands, han er svensk og jeg er norsk. Først har jeg bodd i Sverige med han og nå bor han i Norge med meg. Så vi har aldri bodd et sted der vi har hatt vår egen vennekrets, vi har altså vært veldig avhengig av hverandre.

Det var bakgrunnshistorien, nå kommer problemet. Kjæresten er alt for sjalu og jeg er rådvill.

Det er ingen av oss som har vært utro, jeg har ingen mistanker om han og han har ingen mistanker om meg. Men han er sjalu når andre kan se eksakt hvordan min kropp ser ut. For eksempel treningstights. De er tighte og viser hvordan kroppens nedrehalvdel. Han mener at når andre på treningssenteret ser hvordan jeg ser ut og "kan forestille seg hvordan de kan ha sex med meg" at da mister vi vår intimitet. Og at han er den eneste som skal se hvordan jeg ser ut. På sommeren så syns han det er slitsomt med bikini, men ikke så ille som treningstightsen. Han tror at alle menn som ser meg har lyst til å ha sex med meg. Etter mange måneder meg mas så har jeg gått med på å ha en lengre singlet over rompa så de andre ikke kan se den. Kanskje dumt at jeg føyer meg, men jeg ble så lei av at han gnåler om det igjen og igjen. Han føler når andre ser hvordan jeg ser ut så mister vi vår intimitet og det blir ikke så spesielt lenger.

Vi prater masse om det og har gått fra høylytte krangler til å diskutere. Han lovet at hvis jeg dekket til rompa i tightsen så skulle han ikke be meg om noe sånt igjen. Men han be sjalu når jeg hadde kjøpt en ny trang bukse som jeg hadde på meg under et familie middag, han ble sint og sur, men når jeg påminnet han om hva han hadde lovet så kunne han ikke be om å ikke ha på den. Dette var i sommer.

Nå kom det en ny sjalusi sak igjen, jeg har celleforandring i livmorstappen og måtte til gynekologisk undersøkelse (GU) for å ta biopsi. Legen var mannlig, og hvis jeg skulle få en annen lege måtte jeg vente 2 måneder. GU kom også på hans bursdag. Han taklet ikke at en mannlig lege har stirret inn i mitt skritt og tatt innvendig utraly m.m. Har kan ikke skjønne hvorfor menn vil bli gynekologer. Kjæresten mener at hvordan kan ikke en gynekolog ikke bli tiltrukket når det kommer inn en ung, pen jente og så ser han inn i hennes kjønn med mikroskop. Han mener at alle menn har en veldig høy seksuell lyst og hvordan kan ikke de like at det kommer en pen ung jente framfor en gammel dame. Han blir veldig sint når uansett hvor mye han forklarer sine meninger at jeg ikke er enig med han. Jeg prøver å si at jeg forstår at du mener det, men jeg må ikke mene det samme som deg. Nå er det tre dager siden GU og hans humør har gått i bølgedaler. Når vi skulle legge oss i natt så begynte han å tenke på GU igjen og ble lei seg og gråt litt. Han søkte på nettet og så hva andre hadde sagt om dette. Han mente at fordi han var lei seg og at jeg så det så burde jeg ha gitt han mye trøst og kos, men jeg tolket kroppsspråket hans annerledes. Jeg tolket det som at han ville være aleine. Han ble veldig sur og la seg på gulvet for å sove (svigermor lå på sofaen i stua) resten av natten. Under natten når han ikke fikk sove så rev han av meg dyna og ville prate om det samme om og om igjen. Jeg hadde ikke gitt han nok nærhet og trøstet han når han var lei seg. Dette skjedde 2-3 ganger og jeg skvatt og ble skremt hver gang. Han la også beina på senga "vugget", jeg sa det var irriterendes og ba han stoppe. men han fortsatte kun for å irritere. Jeg sa i natt at jeg forstår at du føler og mener som du gjør, men jeg kan ikke redde deg. Du må gjøre jobben selv for å komme ut av denne negative tankegangen. Han svarer med så si: "Det er jeg som er sjuk, bare mitt problem, det er jeg som gjør feil. Bare jeg, bare jeg!"

Jeg kan nevne at han i et tidligere forhold har gjort slutt fordi tvilligsøsteren til hans daværende kjæresten hadde sex med en kompis, som i hans hode betyr at kompisen kunne like gjerne hatt sex med kjæresten fordi søstrene ser jo helt like ut.

Han har en paranoid far og har mange reddsler rundt dette og hans mentale tilstand. Og når jeg har nevnt familiepsykolog så sier han at han ikke er sjuk så hvorfor skal han gå.

Jeg er rådvill og vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil at han skal gå å snakke med noen, men det vil han ikke. Jeg er jo glad i han og han er veldig flott bortsett fra dette. Jeg kan også nevne at vi har hatt en særdeles god periode forut for GU. Jeg kan ikke redde han. Hva gjør jeg? Råd? Noe jeg absolutt ikke skal gjøre?

 

 

Han må du dumpe.

[Captain Cheeseheart]

Han må du dumpe.

 

Ja, helst i havet! 

[Dorthe]

Helt enig med de andre - LØP

[Captain Cheeseheart]

Hehehe, dette er jo klassikeren. En blond, intetanende dame som forteller om hvor ille partneren er. Så kommer det 20 innlegg som sier "løøøp". Syns bare det er litt morsomt, ikke fordi det er feil sagt, men fordi jeg har sett det sikkert 100 ganger tidligere, både innlegget fra trådstarter og alle som svarer er helt like hver gang. 

 

Ikke mindre morsomt er "ekspertuttalelsen", som helt sikkert vektlegges x10 i forhold til de andre, men som sier akkurat det samme.

 

Yep, sett det før. Kunne jo være spennende å undersøke hvor mange av disse "separasjonene" disse stakkars kvinnene faktisk klarer å gjennomføre... tror egentlig det er heller dystre tall.

[AnonymBruker]

Her er jeg redd at svaret må bli kort og unyansert:

 

Denne mannen må du ikke satse på. Han er syk, og livet med han vil bli et Helvete.

Jeg poster nå som anonym fordi vi som har vært, eller er sykelig sjalu har tydeligvis ikke rett på kjærlighet i et parforhold..det er mange rare ting mang kan finne på å si og gjøre i sjalusiens desperasjon.Det er for meg forferdelig å lese dette svaret fra NHD, men gjør meg også skikkelig forbanna.. jeg vet at om man kjemper så kan det gå bra til slutt, men det avhenger av to ting. 1. At begge vil. 2. At man innser problemet og søker hjelp. 

 

Slik ble det for meg og min kjære..Vi har vært sammen i 13 år og skal love deg at vi har vært gjennom ett par sanne helveter..og jeg har mistet megselv flere ganger i min sykelige sjalusi. Det er helt jævlig å ha det sånn, noen ganger hadde jeg lyst å bare dø. Både jeg og min kjære gikk fra vettet, men skal også sies at han var ikke alltid like grei med meg heller..Pga min bakrgrunn så er jeg veldig redd for å bli forlatt, har lavt selvbilde etc etc, men etter flere år med opp og nedturer så har ting endelig begynt å roe seg, det er akkurat som jeg har vokst og modnet og klarer å se tingene for slik de er..jeg har fått en ro inni meg som gjør at jeg klarer å stole på han på punkter jeg var helt paranoid og forvrengt på før. Kjenner meg litt i reaksjonene hans..man har sårbarheten, men også stoltheten man prøver å beholde også klarer man ikke å få bort den enormt vonde følelsen sjalusien setter i en og den vrakete tilstanden paranoiaen gir en. Det er en helt forjævlig tilstand.

 

Hvis du TS har lyst å fortsette et forhold med han så mener jeg det er veldig viktig at han søker hjelp, ev at dere går til parterapi e.l Hvis han nekter å innse at han har et problem, så kan jeg værtfall love deg at det ikke blir lettere med tiden..For å få et forhold til å fungere så trengs det 2 ikke bare 1

 

 

 

Anonymous poster hash: 9a4cc...091

[AnonymBruker]

...Vil også si at det er viktig at man prater sammen..en ting er at man oppsøker hjelp. Er mange menn som vegrer seg å oppsøke hjelp. Klarer man å endre seg, eller prøver med store og små resultater over tid så er jo det vel så viktig. Viktigste er å innse problemet og ønske om å gjøre noe med det.

Anonymous poster hash: 9a4cc...091

[mariaflyfly]

Dump ham!

[Lillemus]

Her slutter jeg meg bare til rekken over: kom deg unna så fort som mulig! Han er ikke bare sjalu, han er faktisk syk.

 

Aldri i verden om jeg hadde orket en mann som fikk anfall om jeg beveget meg utendørs i treningstøy eller stilte i familieselskap i en tettsittende bukse. Om du virkelig vil ha denne mannen så still ham i alle fall det ultimatum at enten så søker han hjelp NÅ eller så er det hele over. For din egen skyld. For dette blir ikke mirakuløst noe bedre av seg selv eller av at DU gjør noe, dette er noe HAN må jobbe steinhardt med.

 

Og få i alle fall ikke barn med ham, da sitter du i saksa for resten av livet.