Hvorfor forandrer jeg personlighet så ofte?

[Captain Cheeseheart]

Jeg lurer på hvorfor jeg så ofte forandrer personlighet. Ofte, helt sikkert daglig, blir jeg en krakisk drittunge på 14 år. Det er jo ikke spesielt festlig for meg, selv om det oppleves rasende festlig der og da - jeg blir jo ganske alene av slikt.

 

Jeg har også mange andre personligheter i galleriet. Jeg har ikke klart å differensiere så veldig mange, for det er jo ikke enten/eller, det er jo endel glidende overganger.

 

Men jeg tror i en ganske stor grad at jeg stjeler andres personlighet. Folk jeg ser eller prater med. Eller i alle fall det inntrykket jeg sitter igjen med etterpå.

 

De "stjålte" personlighetene er ikke fjortisser. Det er voksne mennesker jeg kan se opp til. Når jeg "bruker" en av disse, så går det stort sett bra for meg sosialt sett.

 

Men drittungen er nok den som er meg selv... tror jeg da, jeg kan jo ha analysert dette helt feil.

 

For det er jo ikke sikkert jeg har noe "meg selv".

 

For mange, mange år siden ble jeg rimelig paranoid av tjuveriet. Det endte opp med at forelesningene handlet om at de hadde lobotomert meg pga. at jeg var farlig. De trodde jeg var farlig siden jeg stjal personligheter.

 

Men jeg tror ikke jeg er farlig, da. Ikke i dag, i alle fall, jeg tror ikke det her jeg sitter nå. Men det var jo noe jeg trodde da, når jeg opplevde dette om forelesningene.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med dette. Er det en psykdom? Er det dette som heter emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse eller borderline? Jeg har lest at det kan virke som slike pasienter "stjeler" andres personlighet, nemlig. Men jeg driver jo ikke med selvskading. Inntaket av rusmidler har jeg god kontroll på. Jeg råkjører aldri, og jeg er generelt sett en ganske fornuftig fyr. Så jeg er usikker. Men det med å stjele personligheter, det passer jo perfekt. Jeg har ikke lest om noen andre diagnoser hvor dette har stått.

 

Kan jo hende jeg har fått borderline-diagnose nå, da, for refusjonskoden på resepten hadde forandret seg. Men det må jeg undersøke.

 

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Det er vel delvis fordi jeg liker så godt å snakke om meg selv og følelsene mine. Og delvis fordi jeg blir veldig, veldig irritert og frusterert over min oppførsel, for jeg oppfører meg jo ikke helt adekvat når jeg stjeler personligheter hele tiden og ikke har min egen...

[Captain Cheeseheart]

Kan det være at alt det jeg skrev over her er paranoide vrangforestillinger? Altså ikke "forfølgelse", men paranoia i den bredere tolkningen.

 

Ja, ikke 100% vrangforestillinger, da, men en slags mellomting.

[Captain Cheeseheart]

Helvete. Nok en dag SLØST BORT på DOL.

 

Jeg har sløst bort hele det jævla livet mitt. Det er jeg ikke videre fornøyd med...

 

Faen. Sier jeg.

[Nycora]

Snakker du noen gang med behandleren din om alt dette? Har sett at du har stilt samme spørsmål flere ganger.

Jeg tror man kan ha symptomer på forskjellige sykdommer, men man skal jo ha en viss andel for å få en diagnose. Snakk med behandler og stol på at han gjør det riktige. Utover dette tror jeg det er veldig bortkastet å "studere" hvilken diagnose man kanskje måtte ha.

Jeg er f. eks. veldig hårete for tiden, holder jeg på å bli en bjørn? :-).

[Captain Cheeseheart]

Men jeg studerer jo ikke hvilken diagnose jeg kanskje burde ja, jeg lurer på om jeg ikke har personlighet og/eller stjeler personligheter, eller om det bare er en innbilning... 

[AnonymBruker]

Hunden min har masse personlighet. Men han tenker nok aldri over det. Vi mennesker har altfor store evner til å gruble. Hva med å heller bare gjøre? Hva liker du å drive med? Hva liker du å følge med på? Hva liker du å snakke om (gjerne noe som samtidig er like interessant for andre)? Og når du har grubla litt på det - GJØR det! Du kommer ingen vei med å gruble og kan like gjerne slutte med det med en gang - i hvert fall prøve på det. Finn ting å gjøre på som gjør at du slutter å gruble. 

Anonymous poster hash: a2e74...8a4

[ISW]

Hei!

 

Jeg vil kanskje råde deg til å ikke tenke så mye mer på refusjonskoden på resepten din. Legen kan jo både skrive ut medikamentet på -72 og -73 (evt. F2- eller F3- hvis han/hun bruker ICD-10). Det eneste som er litt rart er at det er noe strengere krav til å skrive det ut på -73, da skal man ha forsøkt et annet preparat før. Men uansett spiller det ingen større rolle (selv om ikke jeg heller liker å få det skrevet ut på F3- / -73). For min del er i alle fall kravet til å ha forsøkt et annet preparat først oppfylt.. forsøkte 1 tablett Seroquel på 25 mg, og aldri mer.....

 

Jeg tror bare du bør forsøke å akseptere diagnosen din. Hvis du har en schizoaffektiv lidelse, så tenker og tror du mye rart, samtidig som du kan ha svingninger i stemningsleiet. Å selvdiagnosere deg med EUPF/borderline tror jeg har liten verdi. Vær heller glad for at du ikke har denne diagnosen, for den er nokså vanskelig (kjenner flere som har den).

 

Ikke grav deg ned i ting du pleide å tenke. Fortid er fortid, og kan bare få lov å forbli fortid. Kanskje du har en bedre behandling nå enn du hadde da, og nå er friskere? Nyt de små tingene i livet ditt. Grubling er et bevisst valg, som du kan velge å slutte med når du vil.

[Captain Cheeseheart]

Terapeuten sier grublingen/analyseringen som jeg driver med, som går på hvem/hva jeg er og hva som foregår rundt meg (kort fortalt), er et symptom. Men jeg burde jo selvsagt slutte med det. Skal prøve hardere på det fremover. 

 

Ang. diagnose så har jeg slettes ikke blitt oppfordret til å akseptere den. Sånn jeg oppfatter de, så mener de at det er helt uvesentlig for min del, men kun noe de selv er avhengig av for å få meg til å fungere i systemet (resepter, NAV, etc.).

 

Det hadde visst ingen betydning om jeg hadde borderline heller. Medisinene ble visstnok bestemt ut i fra symptomene jeg hadde, og ikke sykdom.

 

Jeg er faktisk ganske enig i at dette høres veldig fornuftig ut! Tro det eller ei.

 

Nå får jeg bare prøve å holde på disse tankene da...