Behandleres måte å takle pasienthistorier på?

[AnonymBruker]

Snakkes det om dette? Eller er det litt tabu for en behandler å si til kollegaer at man mange ganger synes det er tøfft å ta imot diverse ekle og traumatiske historier? Hva om de ikke takler det, er det et miljø der for å si ifra, eller er dette flaut?

Har på følelsen av at behandler alltid skal være sterk og tåle det meste, men å høre gjentatte historier, kanskje mange pr dag, kan jo føre til plager hvis de ikke får pratet om det? Er det sånn at behandler har noen å snakke med for å legge det fra seg på en måte? Man tar sikkert ikke med seg sånne historier hjem og presenterer ved middagsbordet liksom?

Anonymous poster hash: f53f9...64e

[Captain Cheeseheart]

Tror terapeuter må være i stand til å utføre "selvterapi", dvs. kvitte seg med problemer så fort som mulig, på egenhånd. Tror ikke de bør ha vanskeligheter med å spørre om hjelp andre andre, heller, om det skulle bli for mye.

 

Men tror på en annen side du litt overdriver hvor mange ekle og traumatiske historier de kommer opp i... er jo mange pasienter som ikke har dette, og uansett så er det vel ikke noen automatikk i at det absolutt er det man bør snakke om...

[tonie]

Kom over denne tidligere i dag. http://rop.no/artikler/ny-forstaaelse-av-traumer

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det snakes mye om dette i gode kollegiale miljø.

Behandlere diskuterer sike saker med hverandre bl.a. for å rydde i egne tanker.

 

Tror imidlertid at mange pasienter overdriver sin bekymring for behandlerne. Dette er tross alt noe vi er opplært til å takle, og noe vi har lang erfaring med.

[AnonymBruker]

Det snakes mye om dette i gode kollegiale miljø.

Behandlere diskuterer sike saker med hverandre bl.a. for å rydde i egne tanker.

 

Tror imidlertid at mange pasienter overdriver sin bekymring for behandlerne. Dette er tross alt noe vi er opplært til å takle, og noe vi har lang erfaring med.

Ja, håper egentlig at jeg overdriver. Hver gang jeg har sagt noe om hva som har skjedd i livet mitt, tror jeg at jeg stjeler energien fra den jeg forteller det til. Føler sterkt behov for å rett opp dette, at jeg må trøste vedkommene, gi en klem, eller noe.

Jeg tror jo at jeg overfører den psykiske smerten min til behandler. At han/hun får det like vondt som meg. Da får jeg veldig dårlig samvittighet og spør gang etter gang om det går bra, føler meg veldig slem.

Anonymous poster hash: f53f9...64e

[AnonymBruker]

Kom over denne tidligere i dag. http://rop.no/artikler/ny-forstaaelse-av-traumer

Tusen takk, håper virkelig at jeg ikke overfører min sykdom til behandler. Unner ingen å ha det sånn.

Anonymous poster hash: f53f9...64e

[AnonymBruker]

Tror terapeuter må være i stand til å utføre "selvterapi", dvs. kvitte seg med problemer så fort som mulig, på egenhånd. Tror ikke de bør ha vanskeligheter med å spørre om hjelp andre andre, heller, om det skulle bli for mye.

 

Men tror på en annen side du litt overdriver hvor mange ekle og traumatiske historier de kommer opp i... er jo mange pasienter som ikke har dette, og uansett så er det vel ikke noen automatikk i at det absolutt er det man bør snakke om...

Du har sikkert mye rett i dette. Når man søker hjelp og har blitt syk pga endel hendelser, da må man jo nødvendigvis si noe om dette. Jeg er livredd for å overføre smerten min på andre. Det er vel noe av grunnen til at jeg stort sett holder kjeft, men noen ganger blir jeg deprimert med et hode fullt av kaos. Da kommer det gjerne ut litt vel mye som jeg angrer etterpå. Har veldig dårlig samvittighet.

Anonymous poster hash: f53f9...64e

[tonie]

Tusen takk, håper virkelig at jeg ikke overfører min sykdom til behandler. Unner ingen å ha det sånn.

Anonymous poster hash: f53f9...64e

Hvis det skulle være sånn at behandler blir syk av jobben er det i alle fall ikke pasientenes skyld. Da er det fordi miljøet på arbeidsplassen hans ikke er godt nok. De aller fleste ser ut til å takle det helt fint. De har jo veldig mange års studier og god trening i å gjøre det de gjør. Det er nok best om du greier å slå fra deg de tankene:)