Emosjonell kjølighet - bivirkning eller konsekvens av sykdommen?

[ISW]

Hei!

 

Dette har preget meg en stund, og noe mer den senere tiden. Det reflekteres også en del i innleggene mine her, og kan sannsynligvis ha noe å gjøre med den (sannsynligvis berettigede) kritikken jeg har fått her.

 

Kort sagt så føler jeg at jeg mangler en del empati. Jeg kan oppleve følelser selvfølgelig, jeg føler blant annet glede, og det er ikke det at jeg savner å føle meg trist (noe jeg egentlig sjeldent gjør uansett), men jeg opplever at jeg ikke på samme måte greier å føle varme, omsorg og empati for andre mennesker. Litt som om hvis jeg skulle i en begravelse nå, så er jeg usikker på om jeg ville greie å gråte.

 

Det er selvfølgelig mange mennesker jeg føler at jeg er glad i. Jeg elsker familien min, vennene mine, ja, jeg har til og med begynt å føle at jeg er glad i mange av dere her. Men jeg mangler litt evnen til å føle med andre mennesker. Føler meg litt kald, kynisk, beregnende, kritiserende. 

 

Nå er dette jo også noe som har preget livssituasjonen min. Jobben min har "tvunget" meg til å ha disse sidene, jeg må prestere, jeg må vinne hver dag, jeg må ikke la ting gå inn på meg. Sykdommen min har nok også gjort at jeg er redd for å vise for mye følelser. Jeg må hver dag bruke teknikkene jeg har lært. Jeg skal "vinne" over disse dumme tankene som plager meg. Jeg er redd for å bli deprimert, så jeg er nok kanskje også redd for å la ting gå inn på meg. Jeg er redd for kritikk, og har nok satt opp ganske mange "mentale skjold" mot ting som kan få meg til å føle meg trist eller sliten.

 

Dette er ikke helt meg. Jeg er en person med sterk samvittighet, som føler omsorg for andre mennesker. 

 

Dette var tungt å skrive. Tar gjerne imot kritikk, men vær så snill og gjør det på et saklig grunnlag. Vil også benytte anledningen til å beklage ovenfor de jeg har "tråkket på" den senere tiden.

[future life]

Jeg skal ikke kritisere deg. Ble ganske provosert ovet endel ting du har skrevet her inne. Jeg valgte å se på det som uvitenhet, ikke ondskap. Jeg tror du er en god person, bare at det kommer feil ord ut noen ganger. Du mener det sikkert bra, men for en som sliter veldig og har stanget hodet i veggen mange ganger, blir det du skriver å forenkle psykisk sykdom veldig. Jeg har gjort meg tanker om at du ikke aner hva du uttaler deg om?

Ja, du leser mye, virker belært med masse kunnskap. Det jeg tror du mangler, er å se ting i praksis. Teori og praksis er faktisk ikke det samme. Det blir som at jeg leser om hygiene og skal vaske en dame i rompa. Damen har faktisk en historie bak seg, og har følelser. Det sto det ingenting om i hygieneboka.

[motorPrøysen]

Først: Du har ikke slått meg som lite empatisk her inne.

 

 Men jeg mangler litt evnen til å føle med andre mennesker. Føler meg litt kald, kynisk, beregnende, kritiserende. 

 

 

Mot dette fins det bare én medisin: Slutt å kjenn etter, slutt å bekymre deg for deg selv. Dette er en form for narsissime (nei, ikke i klinisk forstand, dette gjelder oss alle i den kulturen vi lever i). Spør deg i stedet hva du kan gjøre for andre, for uten handling har empati liten verdi. Det viktigste er ikke hva du føler inni deg, men at du gjør noe som hjelper andre.

 

Men det vil være falsk, sier du kanskje, du bryr deg kanskje egentlig ikke. Vel, desto større grunn til å gjøre det. Andre ser ikke hva du føler inni deg, de ser handlingene dine.

[schizoid1337]

Enig med motor over

 

Til motsetning fra deg har jeg absolutt null empati og null medfølelse med andre mennesker, men jeg har ved flere anledninger fått høre at jeg er snill og omtenksom   . Du trenger ikke empati for å gjøre de rette valgene, du trenger å vite hva som er det rette valget og ta det rette valget, rent logisk. 

 

Lykke til

[stjernestøv]

Det kan være en bivirkning og.

[YoplaitDouble]

Først og fremst synes jeg du er utrolig hjelpsom ovenfor andre her inne på forumet. Det at noen oppfatter deg sånn og sånn betyr ikke nødvendigvis at det er riktig. Vi må huske på at flesteparten her inne sliter med et eller annet psykisk problem eller tre, og reagerer av den grunn ikke som "normalen" ville gjort på normal kritikk eller tilbakemelding.

 

Jeg er litt enig i dette som nevnes med å skille teori fra praksis. Det er ikke tvil om at du er utrolig kunnskapsrik på veldig mange områder innenfor psykiske lidelser, medikamenter og behandlingsformer. Jeg tror det er slik at noen kan bli fornærmet en gang i blant når du er veldig hard på det teoretiske, spesielt om noen har erfaring med noen av medisinene eller metodene du omtaler deg om, hvor denne erfaringen er svært annerledes enn hvordan det fungerer i teorien. Men jeg synes heller ikke du nødvendigvis skal ta all kritikk til deg, du er tross alt en av de mer oppegående personene her inne 

[ISW]

Tusen takk for gode svar, alle sammen :-)

Ja, enig i dette med teori og praksis. Jeg skal forsøke å være litt mindre bombastisk i fremtiden.

Jeg føler vel egentlig empati, men iblant blir jeg litt kald. Mulig det er en kombinasjon av mye, både slitenhet, sykdom og bivirkninger.

Jeg mener å huske at Stjernestøv nevnte noe tilsvarende i en annen tråd?

[DoleMari]

Det er mulig du føler deg sånn inni deg, men jeg synes du er en av dem som tar deg god til til å svare andre og sette deg inn i problematikken. Jeg synes tvert imot at du engasjerer deg veldig.

[frosken]

Hei!

 

Dette har preget meg en stund, og noe mer den senere tiden. Det reflekteres også en del i innleggene mine her, og kan sannsynligvis ha noe å gjøre med den (sannsynligvis berettigede) kritikken jeg har fått her.

 

Kort sagt så føler jeg at jeg mangler en del empati. Jeg kan oppleve følelser selvfølgelig, jeg føler blant annet glede, og det er ikke det at jeg savner å føle meg trist (noe jeg egentlig sjeldent gjør uansett), men jeg opplever at jeg ikke på samme måte greier å føle varme, omsorg og empati for andre mennesker. Litt som om hvis jeg skulle i en begravelse nå, så er jeg usikker på om jeg ville greie å gråte.

 

Det er selvfølgelig mange mennesker jeg føler at jeg er glad i. Jeg elsker familien min, vennene mine, ja, jeg har til og med begynt å føle at jeg er glad i mange av dere her. Men jeg mangler litt evnen til å føle med andre mennesker. Føler meg litt kald, kynisk, beregnende, kritiserende. 

 

Nå er dette jo også noe som har preget livssituasjonen min. Jobben min har "tvunget" meg til å ha disse sidene, jeg må prestere, jeg må vinne hver dag, jeg må ikke la ting gå inn på meg. Sykdommen min har nok også gjort at jeg er redd for å vise for mye følelser. Jeg må hver dag bruke teknikkene jeg har lært. Jeg skal "vinne" over disse dumme tankene som plager meg. Jeg er redd for å bli deprimert, så jeg er nok kanskje også redd for å la ting gå inn på meg. Jeg er redd for kritikk, og har nok satt opp ganske mange "mentale skjold" mot ting som kan få meg til å føle meg trist eller sliten.

 

Dette er ikke helt meg. Jeg er en person med sterk samvittighet, som føler omsorg for andre mennesker. 

 

Dette var tungt å skrive. Tar gjerne imot kritikk, men vær så snill og gjør det på et saklig grunnlag. Vil også benytte anledningen til å beklage ovenfor de jeg har "tråkket på" den senere tiden.

 

Jeg synes jeg har sett noe av det du beskriver. Det jeg har tenkt rundt det, er at jeg oppfatter det som at du har et stort behov for kontroll i ditt eget liv, og at du kanskje har vanskelig for å innse at det ikke er mulig for alle å få verken kontroll over sykdom eller være i stand til deltakelse i arbeidslivet.  Jeg oppfatter det ikke som  at du mener å være "kjip" med noen i det du skriver, men tror at enkelte av dine uttalelser kan oppleves som empatifattige i forhold til de personene som ikke oppnår kontroll over sykdom og hverdagsliv i den grad de skulle ønske.

 

Av og til er vi dårligst på å akseptere hos andre noe vi ikke kan akseptere hos oss selv.

[AnonymBruker]

Jeg har fulgt med fra sidelinjen en god stund og jeg vil gi deg ros for mange gode svar og eksempler som bekrefter de teoriene du kommer med, men jeg vil samtidig si at jeg tror en (som deg?) med «lettere psykiske plager» noen ganger kan ha vanskelig med å forstå hvordan de som har større vansker opplever sine problemer. Som NHD sier – på seg selv kjenner man ingen andre. Tror det er viktig å huske på når det svares i et forum som dette. Har selv hatt et ønske om å bidra positivt her, men har ikke hatt overskudd til det og i tillegg er jeg  fremdeles redd for å signere med «fast nick» her inne (vet det høres helt skrudd ut…), så jeg beundrer deg og mange av dere andre som svarer på det meste som blir spurt om her inne. Dere skal vite at det betyr MYE for de som lurer på noe å få seriøse svar eller som bare trenger litt støtte i en vanskelig situasjon. – signeres «AnonymBruker»  

 

Anonymous poster hash: c74fc...79d

[ISW]

Jeg synes jeg har sett noe av det du beskriver. Det jeg har tenkt rundt det, er at jeg oppfatter det som at du har et stort behov for kontroll i ditt eget liv, og at du kanskje har vanskelig for å innse at det ikke er mulig for alle å få verken kontroll over sykdom eller være i stand til deltakelse i arbeidslivet.  Jeg oppfatter det ikke som  at du mener å være "kjip" med noen i det du skriver, men tror at enkelte av dine uttalelser kan oppleves som empatifattige i forhold til de personene som ikke oppnår kontroll over sykdom og hverdagsliv i den grad de skulle ønske.

 

Av og til er vi dårligst på å akseptere hos andre noe vi ikke kan akseptere hos oss selv.

Takk for ryddig og eksepsjonelt nyttig tilbakemelding.

Ja, kontrollbehovet mitt er enormt og det er nok noe jeg må jobbe mye med framover. Det sier min behandler også. Det, og perfeksjonisme/trygghetsbehov.

[Captain Cheeseheart]

Tror det rett og slett er fint å se på hjernen som en muskel jeg. Hvis man løper mye, blir man sprek. Hvis du har en jobb som krever at du tar tar ansvar og ofte må være "tøff", så vil jo det nødvendigvis påvirke hjernen din. Om du har en omgangskrets med relativt "vellykkede" mennesker, så påvirker det hvordan du ser ting. Det handler ikke noe som helst om hvordan du "er", det handler om hvor du er. Hvordan du bruker hjernen, og hvordan forholdende rundt deg krever at du bruker hjernen - jobber du 10 timer daglig så vil jo det i ganske stor grad prege hjernen din, ja? Mens jeg, som bare sitter og grubler over hvor fælt jeg har det, vil jo gjerne få en hjerne som tenker at det er det som er naturlig, og at de som (tilsynelatende) ikke har det så fælt er heldige som slipper det.

 

Ang. min egen kritikk så handler vel det litt om at jeg gjerne forbinder sykdom/lidelse med at man ikke får til ting. Typisk "sosiale" problemer som ensomhet, fattigdom, rusmisbruk etc.

 

Men man kan jo fint ha en lidelse likevel. Jeg fungerte jævla bra tidligere jeg, fikk toppkarakterer på et studie det var relativt tøffe opptakskrav på (krav som type medisinstudiet). Etterhvert så bikket jeg over og fikk ikke til noe som helst. Men det er jo selvsagt ikke slik at jeg plutselig fikk problemer, det er jo ikke sånn psykiske lidelser fungerer.

[tonie]

Hei!

 

Dette har preget meg en stund, og noe mer den senere tiden. Det reflekteres også en del i innleggene mine her, og kan sannsynligvis ha noe å gjøre med den (sannsynligvis berettigede) kritikken jeg har fått her.

 

Kort sagt så føler jeg at jeg mangler en del empati. Jeg kan oppleve følelser selvfølgelig, jeg føler blant annet glede, og det er ikke det at jeg savner å føle meg trist (noe jeg egentlig sjeldent gjør uansett), men jeg opplever at jeg ikke på samme måte greier å føle varme, omsorg og empati for andre mennesker. Litt som om hvis jeg skulle i en begravelse nå, så er jeg usikker på om jeg ville greie å gråte.

 

Det er selvfølgelig mange mennesker jeg føler at jeg er glad i. Jeg elsker familien min, vennene mine, ja, jeg har til og med begynt å føle at jeg er glad i mange av dere her. Men jeg mangler litt evnen til å føle med andre mennesker. Føler meg litt kald, kynisk, beregnende, kritiserende. 

 

Nå er dette jo også noe som har preget livssituasjonen min. Jobben min har "tvunget" meg til å ha disse sidene, jeg må prestere, jeg må vinne hver dag, jeg må ikke la ting gå inn på meg. Sykdommen min har nok også gjort at jeg er redd for å vise for mye følelser. Jeg må hver dag bruke teknikkene jeg har lært. Jeg skal "vinne" over disse dumme tankene som plager meg. Jeg er redd for å bli deprimert, så jeg er nok kanskje også redd for å la ting gå inn på meg. Jeg er redd for kritikk, og har nok satt opp ganske mange "mentale skjold" mot ting som kan få meg til å føle meg trist eller sliten.

 

Dette er ikke helt meg. Jeg er en person med sterk samvittighet, som føler omsorg for andre mennesker. 

 

Dette var tungt å skrive. Tar gjerne imot kritikk, men vær så snill og gjør det på et saklig grunnlag. Vil også benytte anledningen til å beklage ovenfor de jeg har "tråkket på" den senere tiden.

Jeg vil tro det er veldig vanlig å sette opp slike mentale skjold, også blant friske mennesker. Man må jo det i perioder når livet er slitsomt og man ikke har overskudd til å ta andres problemer innover seg, må man ikke? Jeg skjønner i alle fall ikke hvordan de er skrudd sammen, de som greier å alltid være tilstede følelsesmessig. Jeg hadde blitt tømt for krefter hvis jeg måtte være omsorgsperson for andre enn mine nære mens jeg egentlig hadde mer enn nok med mitt.

 

Jeg skrur meg av når jeg ikke orker, og jeg ser ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for det. Hvorfor skal jeg føle en hel masse for folk jeg knapt kjenner? Jeg er vennlig mot dem, og hjelper dem hvis de spør, men føler null og niks for de fleste av dem. Jeg synes det er veldig behagelig! Før følte jeg altfor mye, og det var forferdelig slitsomt. Du er heldig som er mann og i alle fall slipper forventninger om å innta en slik omsorgsrolle, men hvis det er viktig for deg å være en sånn person må du vel bare jobbe videre med deg selv og være tålmodig. Det kommer sikkert tilbake.

[ISW]

Takker for gode svar, alle sammen :-)

 

Nå er jo ting litt "opp og ned" i livet mitt, iblant er jeg mer sliten enn ellers og dermed også litt motløs. Det går imidlertid ganske raskt over.

 

Nå skal det bli godt med helg snart :-)