Savn

[DoleMari]

Jeg ser på div. sosiale media at mange legger ut; nå hadde min mor blitt 70 år osv. Jeg mistet mine da jeg var 14 og har klart meg så og si alene uten "foreldrefigurer" etter det. Kjenner jeg har null empati og synes det er teit å legge ut dette. Er det noen som det er synd på så er deg MEG,liksom. Det er jo så barnslig å tenke sånn. Er jeg virkelig så uempatisk? Dette er en sorg jeg nok aldri kommer over. Var alt for ung. Men likevel har jeg bare gått videre. Jeg mistet kanskje noe av empatien for andre etter det?

Men jeg måtte jo gå videre, om enn en kronglete vei. Man har ikke noe valg- enten bakover eller framover, og jeg har valgt framover. Derfor har jeg lite empati med mange som klager over "småting" i mine øyne. Er det rett av meg, eller er jeg uematisk?

[tonie]

Du har vel bare funnet en overlevelsesstrategi som funker, og gjort deg litt hard i forhold til følelsesbiten. Det høres ut som det ligger et savn og en sorg der enda, som popper opp når du hører folk som har mindre grunn til å klage enn du har sutre over småting. Å miste foreldre kan sikkert oppleves forferdelig hardt for en på førti eller femti også, men for en fjortenåring som plutselig står uten omsorgspersonene sine er det en katastrofe. Vi er så forskjellig utrustet til å takle sorg og motgang, det er så lett å glemme, men viktig å minne seg selv på. Noe som for en oppleves som en filleting kan for en annen være nok til at livet faller sammen.

 

Vær heller glad for at du har greid å komme deg videre, og for at du ikke er en av de som tåler så lite motgang at du må lage et kjempenummer av alle småtterier.

[DoleMari]

Åå, tusen takk Tonie:)

Jeg er nok overfølsom på mange måter, sikkert som er resultat av det. F.eks. føler jeg dypt med de som er alvorlig syke og må gå igjennom så mye vondt, både behandlinger og tanke på at man skal dø ung. Disse menneskene beundrer jeg.

Jeg henger meg ikke opp i bagateller iallfall. Men enkelte ting kan nok få meg til å få veldig mye angst. Sliter en del med angst for sykom osv. Som sikkert en en følge av det jeg har opplevd. Jeg er nok også veldig følsom for mange ting, men allikvel tåler jeg endel.

Ofte tenker jeg på de som virkelig er gjennom sykdom og vondre ting når jeg har det vondt og føler meg ensom.

[XbellaX]

Du har vel bare funnet en overlevelsesstrategi som funker, og gjort deg litt hard i forhold til følelsesbiten. Det høres ut som det ligger et savn og en sorg der enda, som popper opp når du hører folk som har mindre grunn til å klage enn du har sutre over småting. Å miste foreldre kan sikkert oppleves forferdelig hardt for en på førti eller femti også, men for en fjortenåring som plutselig står uten omsorgspersonene sine er det en katastrofe. Vi er så forskjellig utrustet til å takle sorg og motgang, det er så lett å glemme, men viktig å minne seg selv på. Noe som for en oppleves som en filleting kan for en annen være nok til at livet faller sammen.

 

Vær heller glad for at du har greid å komme deg videre, og for at du ikke er en av de som tåler så lite motgang at du må lage et kjempenummer av alle småtterier.

 

Nydelig svar.

[Gjest]

Et svært nydelig og godt svar fra tonie som gir litt selvtillit til også meg. Jeg har de senere årene fått en liten knekk i selfølelsen fordi jeg har taklet ting dårlig. Har fått høre her inne at jeg lager problemer av filleting. For meg har ikke dette vært filleting.

Før jeg møtte veggen for noen år siden takler jeg ting veldig bra - sannsynligvis fordi jeg i alle år klarte å stenge av følelsene. For meg har det vært en svær overgang å skru på følelsene og har altså gjort at jeg takler ting dårlig. Jeg har rett og slett følt meg svak. Så takk til tonie for dette svaret. Det var styrkende.

Ps. Jeg har sterk medfølelse for andre som sliter med langt verre ting enn meg og jeg vet at mine problemer er filleting i forhold. Men det endrer ikke på måten jeg har taklet det på. Jeg har ofte følt at det er jo bare å ta seg sammen. Så enkelt har det ikke alltid vært.

Endret 25. november 2013 av hww