Min feil til det motsatte er bevist

[Gjest]

Høres ut som at cluet for deg er å arbeide med det som forårsaker hele greia; bestemme deg for å la fornuften ta kontroll over følelsene - ikke omvendt. Ikke anslysere så mye, du gjør det kanskje mer komplisert ved å gruble så mye som du gjør (blir du ikke sliten og "nede" av det?). Det enkle er ofte det beste - derfor er jeg opptatt av aksept og "just do it!". Men det er en treningssak og det tar TID...

Jeg har aldri funnet ut hvordan jeg skal klare å få fornuften til å ha kontroll over følelsene. Det er derfor jeg blir så irritert på meg selv. Fornuften pleier det ikke å være noe galt med, men tanker og følelser går sine egne veier.

[Gjest]

Jeg har aldri funnet ut hvordan jeg skal klare å få fornuften til å ha kontroll over følelsene. Det er derfor jeg blir så irritert på meg selv. Fornuften pleier det ikke å være noe galt med, men tanker og følelser går sine egne veier.

Min erfaring med dette: min behandler forklarte meg noe for meg noe så banalt som forskjellen på tanker (feks fornuft) og følelser. Først da kom jeg meg videre, tror jeg. For på den måten ble jeg bevisst på at følelsene mine var på bærtur og da hadde (har) jeg mulighet til å hindre dem i å utvikle seg videre til feks utagering eller å rett og slett bare akseptere de og la de passere uten å gi dem mer næring. Men det er som sagt en treningssak og tar tid, og det hender jeg faller (men jeg opplever fall stadig sjeldnere - sikkert fordi at "øvelse gjør mester").

Så sent som i dag klarte jeg å hindre vonde følelser i å utvikle seg til å bli vondere og vanskeligere å takle. Jeg bestemte meg for å "ta meg sammen" og å snu fokuset litt. Dette er en av mine mestringsstrategier.

Endret 25. november 2013 av hww

[Gjest]

Jeg vet ikke om dette vil hjelpe andre enn meg, men iallfall så hjelper det meg å være obs på følelsene - jeg kan forhindre at de eskalerer og "stoppe i tide". Vet ikke om du skjønner hva jeg mener, får ikke til å forklare helt.

[Gjest]

Min erfaring med dette: min behandler forklarte meg noe for meg noe så banalt som forskjellen på tanker (feks fornuft) og følelser. Først da kom jeg meg videre, tror jeg. For på den måten ble jeg bevisst på at følelsene mine var på bærtur og da hadde (har) jeg mulighet til å hindre dem i å utvikle seg videre til feks utagering eller å rett og slett bare akseptere de og la de passere uten å gi dem mer næring. Men det er som sagt en treningssak og tar tid, og det hender jeg faller (men jeg opplever fall stadig sjeldnere - sikkert fordi at "øvelse gjør mester").

Så sent som i dag klarte jeg å hindre vonde følelser i å utvikle seg til å bli vondere og vanskeligere å takle. Jeg bestemte meg for å "ta meg sammen" og å snu fokuset litt. Dette er en av mine mestringsstrategier.

Jeg er fullt klar over at følelsene er på bærtur. Så lenge jeg er irritert på meg selv for reaksjonene så tror jeg det er positivt. Da klarer jeg ennå og se at det er dumt. Men etterhvert så blir det ofte følelsene som overtar. Men det er kanskje helt vanlig å reagere slik. Det har bare gitt meg endel problemer.

[Gjest]

Jeg er fullt klar over at følelsene er på bærtur. Så lenge jeg er irritert på meg selv for reaksjonene så tror jeg det er positivt. Da klarer jeg ennå og se at det er dumt. Men etterhvert så blir det ofte følelsene som overtar. Men det er kanskje helt vanlig å reagere slik. Det har bare gitt meg endel problemer.

Nei, det kan ikke være normalt å reagere sånn. Skulle ønske du fikk et ekspertsvar på dette så du fikk ro i deg.

[XbellaX]

Jeg er fullt klar over at følelsene er på bærtur. Så lenge jeg er irritert på meg selv for reaksjonene så tror jeg det er positivt. Da klarer jeg ennå og se at det er dumt. Men etterhvert så blir det ofte følelsene som overtar. Men det er kanskje helt vanlig å reagere slik. Det har bare gitt meg endel problemer.

 

Det er ikke normalt å reagere slik. Det er garantert smertefullt og vanskelig, både i øyeblikket, men og i etterkant. 

Hva gjør du rent fysisk når du er i en slik situasjon? 

Endret 26. november 2013 av XbellaX

[Gjest]

Det er ikke normalt å reagere slik. Det er garantert smertefullt og vanskelig, både i øyeblikket, men og i etterkant. 

Hva gjør du rent fysisk når du er i en slik situasjon?

Akkurat i dette tilfellet forsatte jeg å jobbe å finne ut av ting, mens jeg prøver å skjule hvordan jeg reagerer. Det viste seg jo at ikke jeg hadde gjort noe galt, så da gikk det bedre. Men jeg irriterer meg på at jeg reagerer slik, samtidig som jeg vet at det gjør meg sårbare for å bli syk igjen.

[XbellaX]

Akkurat i dette tilfellet forsatte jeg å jobbe å finne ut av ting, mens jeg prøver å skjule hvordan jeg reagerer. Det viste seg jo at ikke jeg hadde gjort noe galt, så da gikk det bedre. Men jeg irriterer meg på at jeg reagerer slik, samtidig som jeg vet at det gjør meg sårbare for å bli syk igjen.

 

Klarer du å beskrive litt hvordan følelsene dine kommer til uttrykk? Er det via sinne? Er det gråt? Selvskading?

Når du er i en slik situasjon, hvor følelsene tar overhånd, fortsetter du med jobben (om dette skjer på din arbeidsplass) eller hva gjør du?

[Gjest]

Klarer du å beskrive litt hvordan følelsene dine kommer til uttrykk? Er det via sinne? Er det gråt? Selvskading?

Når du er i en slik situasjon, hvor følelsene tar overhånd, fortsetter du med jobben (om dette skjer på din arbeidsplass) eller hva gjør du?

Det er ikke ved sinne. Det er mest gråten som vil ta over. Jeg fortsetter å jobbe som før så lenge jeg klarer det, men bruker all min energi på å skjule reaksjoner. Jeg har blitt langvarig sykemeldt, men da var jeg nok en del nedkjørt fra før. Føler meg mye sterkere etter at jeg begynte med lithium, men ikke så sterk som jeg skulle ønske. Hvis det i dette tilfellet hadde vist seg at jeg hadde gjort feil så ville nok selvskadetrangen kommet. Den pleier å komme når jeg føler meg mislykket, ubrukelig, forakter meg selv. Nå har jeg det bra, så det føles litt spesielt å skrive det nå. Men det er slik jeg har det når det er noe. Det er ikke bra og reagere slik, men jeg må kanskje bare godta at det er slik jeg er, og være glad det tross alt er mye bedre enn det var.

[Gjest]

Vi er jo veldig flink til å forakte oss selv når motgang skjer. Noen retter ting utover og/eller mot andre - mens vi retter det mot oss selv.

En bruker skrev til meg idag at det er bare tanker. Kanskje vi skal la de bare passere og ikke vektlegge dem?