Psykisk syk eks -og barnefar

[nickname2]

Hei

 

Usikker på om dette burde være i et annet forum, men prøver her.

 

Min eks er psykisk syk, det går i bølgedaler med han. Vi har to barn sammen. Det er vanskelig å forhjolde seg til, for han innser afte ikke at han er syk selv. Kjenner ikke korrekt diagnose, men han har flere ganger vært lagt inn med paranoid psykose.

 

Det som er vanskelig, er at jeg ikke vet når det er greit at barna har samvær med han, og når jeg bør holde dem hjemme for å beskytte både han selv og dem.

 

To sommerferier er gått galt pga dette. Det virker som om han blir dårlig når det nærmer seg noe "ekstra", som ferier eller høytider. Det er trist for barna, som har gledet seg til å være sammen med han. Men det er også så slitsomt for meg, for jeg kan ikke planlegge noe uten å ha en plan b i bakhodet.

 

Når han blir dårlig, er han så dårlig at han innser at medisiner er eneste utvei. Dessverre slutter han med midisiner så fort han har blitt bedre. Da er det ikke måte på hvilke planer han har, han lover barna gull og grønne skoger, turer til New York, oppfølging på alle plan etc etc, og han klarer aldri å holde det han lover.

 

Han jobber faktisk 100 %, og jobben er det viktigste han har. Det gir han struktur i livet, som erllers er ganske kaotisk. Men han er jo sykemeldt derfra innimellom, som nå.

 

Er han syk, så skrur han av telefonen, og er helt utilgjengelig. Som nå.

 

Jeg begynner å bli sliten kjenner jeg, og barna har nesten gitt opp å regne med han. Heldigvis er de store nå (nedre del av tenåringsalder), og klarer mye på egenhånd.

 

Det siste nå er at han dropper å betale barnebidrag. Jul og nyttårsfeiring er i det blå, umulig å si noe til barna om de kommer til å være der i julen.

 

Hvordan kan jeg best mulig kunne leve med dette mht å planlegge livet til meg selv og barna?

 

Hva gjør jeg når han ikke betaler bidrag? Jeg har grei inntekt, men også høye utgifter jeg er alene om å dekke....

 

Jeg skjønner at jeg ikke får informasjon fra helsevesenet, for vi er skilt, og jeg er ikke pårørende. Men barna er jo det! Hvorfor er det helt stille fra helsevesenet, når de VET at vedkommende person som er så syk har to barn?!

Endret 26. november 2013 av nickname2

[frosken]

Hei

 

Usikker på om dette burde være i et annet forum, men prøver her.

 

Min eks er psykisk syk, det går i bølgedaler med han. Vi har to barn sammen. Det er vanskelig å forhjolde seg til, for han innser afte ikke at han er syk selv. Kjenner ikke korrekt diagnose, men han har flere ganger vært lagt inn med paranoid psykose.

 

Det som er vanskelig, er at jeg ikke vet når det er greit at barna har samvær med han, og når jeg bør holde dem hjemme for å beskytte både han selv og dem.

 

To sommerferier er gått galt pga dette. Det virker som om han blir dårlig når det nærmer seg noe "ekstra", som ferier eller høytider. Det er trist for barna, som har gledet seg til å være sammen med han. Men det er også så slitsomt for meg, for jeg kan ikke planlegge noe uten å ha en plan b i bakhodet.

 

Når han blir dårlig, er han så dårlig at han innser at medisiner er eneste utvei. Dessverre slutter han med midisiner så fort han har blitt bedre. Da er det ikke måte på hvilke planer han har, han lover barna gull og grønne skoger, turer til New York, oppfølging på alle plan etc etc, og han klarer aldri å holde det han lover.

 

Han jobber faktisk 100 %, og jobben er det viktigste han har. Det gir han struktur i livet, som erllers er ganske kaotisk. Men han er jo sykemeldt derfra innimellom, som nå.

 

Er han syk, så skrur han av telefonen, og er helt utilgjengelig. Som nå.

 

Jeg begynner å bli sliten kjenner jeg, og barna har nesten gitt opp å regne med han. Heldigvis er de store nå (nedre del av tenåringsalder), og klarer mye på egenhånd.

 

Det siste nå er at han dropper å betale barnebidrag. Jul og nyttårsfeiring er i det blå, umulig å si noe til barna om de kommer til å være der i julen.

 

Hvordan kan jeg best mulig kunne leve med dette mht å planlegge livet til meg selv og barna?

 

Hva gjør jeg når han ikke betaler bidrag? Jeg har grei inntekt, men også høye utgifter jeg er alene om å dekke....

 

Jeg skjønner at jeg ikke får informasjon fra helsevesenet, for vi er skilt, og jeg er ikke pårørende. Men barna er jo det! Hvorfor er det helt stille fra helsevesenet, når de VET at vedkommende person som er så syk har to barn?!

Det er sjelden at jeg ser for meg at barnevernet kan bidra i samværskonflikter, men jeg lurer på om ikke dette er en situasjon hvor barnevernet vil kunne hjelpe. Som du sier, så har ikke helsevesenet plikt til å opplyse deg om han tar medisiner og er frisk eller ikke, men jeg ser for meg at barnevernet i samarbeid med psykiatrien vil kunne ha en formening om når samvær er trygt og ikke.  Barna har også rettigheter som påførende.

 

Det er bra at barna ikke er helt små lenger, men de er fortsatt så unge at de ikke bør ta den belastningen det er å være sammen med far alene når han blir dårlig.

 

Jeg synes du skal ringe barnevernet og spørre om de kan hjelpe dere.

[Nycora]

Jeg mener det må være et krav at barnefaren tar medisinene sine. Uten dette, intet samvær. Kanskje kan psykiater og barnevernet stille dette kravet sammen? Har dere hatt møte med disse instansene hvor hans psykdom er tema? Viktig at ungene ikke blir skadet, og at barnefaren innser at han må ta pillene sine for å holde seg frisk.