Urimelige krav til samboeren min?

[ISW]

Hei.

 

Jeg sitter og nøster litt i mine såkalte "ego-dystone livsfenomener" som min psykiater kaller det, altså ting i livet mitt som bryter mot mine idealer og av den grunn skaper mistrivsel (og angst).

 

Jeg har en samboer som jeg er veldig glad i. Hun har også psykiske vansker (ikke av alvorlig grad, jeg går ikke ut med de her fordi jeg føler at det ville være feil å utlevere noen som ikke er meg selv) - men kort oppsummert: Vansker med å åpne seg for andre mennesker og lever livet sitt ganske mye oppe i sitt eget hode. Hun ønsker ingen behandling for dette og tror at psykiatere/psykologer er "farlige" siden de kan forandre på ting i hodet hennes.

 

Uansett. Kort sagt er det slik at jeg gleder meg enormt til å dra på jobb om dagen, fordi jeg opplever at jeg får gjort konstruktive ting på jobb. Ettermiddagene og kveldene er kjedelige.

 

Min samboer ligger stort sett på sofaen med iPaden sin og leser historier. Hver gang jeg kommer i nærheten lukker hun det hun driver med (men jeg har fått med meg at det er noen rare former for fantasy-historier). Hun er veldig mye trøtt og sliten etter jobb, og jeg mistenker at hun har en form for mild depresjon. Tiltakslysten og initiativ er minimale. F.eks må jeg gjøre nesten alt husarbeid. I går merket jeg at jeg ble litt irritert, siden jeg hadde jobbet i 13 timer (noe jeg vanligvis ikke gjør) og da jeg kom hjem (5 timer etter henne) måtte jeg ta oppvask og gå med søpla og gjøre en masse forefallende arbeid. 

 

Det er ikke slik at jeg forventer å ikke gjøre min del av husarbeidet selv om jeg jobber mye. Jeg gjør med glede min del, men det er fordømt irriterende å måtte pushe på for enhver ting. Jeg ønsker ikke å "råtne bort" på sofaen hver kveld, jeg vil gjøre ting. Jeg vil være sosial, jeg vil finne på ting, oppleve ting. Jeg forsøker å ta masse initiativ, men får en slags "meh.. jeg er sliten" tilbake.

 

Ikke minst vil jeg finne på ting SAMMEN med min samboer. Hun sier jo at "ingen nekter deg å være sammen med vennene dine" noe jeg forsåvidt er, men det er jo ikke helt det samme.

 

Jeg ønsker så gjerne å hjelpe, men føler at jeg ikke kommer helt inn på henne. Og konsensus hjemme har jo blitt at jeg er den "gale" siden jeg har en diagnose og tar en god del medikamenter. Ikke F om jeg skal prøve å fortelle henne hva man bør gjøre.

 

Hva kan jeg gjøre? Hun sier at hun er veldig glad i meg, men jeg lurer litt på om hun kanskje er mer glad i tryggheten hun har rundt seg, et fint sted å bo, osv. Sexlivet er også veldig "så der.." Hun har en familiehistorikk med BP1, men aldri fått noen diagnose selv.

Endret 28. november 2013 av issomethingwrong

[Nycora]

Hei.

Jeg sitter og nøster litt i mine såkalte "ego-dystone livsfenomener" som min psykiater kaller det, altså ting i livet mitt som bryter mot mine idealer og av den grunn skaper mistrivsel (og angst).

Jeg har en samboer som jeg er veldig glad i. Hun har også psykiske vansker (ikke av alvorlig grad, jeg går ikke ut med de her fordi jeg føler at det ville være feil å utlevere noen som ikke er meg selv) - men kort oppsummert: Vansker med å åpne seg for andre mennesker og lever livet sitt ganske mye oppe i sitt eget hode. Hun ønsker ingen behandling for dette og tror at psykiatere/psykologer er "farlige" siden de kan forandre på ting i hodet hennes.

Uansett. Kort sagt er det slik at jeg gleder meg enormt til å dra på jobb om dagen, fordi jeg opplever at jeg får gjort konstruktive ting på jobb. Ettermiddagene og kveldene er kjedelige.

Min samboer ligger stort sett på sofaen med iPaden sin og leser historier. Hver gang jeg kommer i nærheten lukker hun det hun driver med (men jeg har fått med meg at det er noen rare former for fantasy-historier). Hun er veldig mye trøtt og sliten etter jobb, og jeg mistenker at hun har en form for mild depresjon. Tiltakslysten og initiativ er minimale. F.eks må jeg gjøre nesten alt husarbeid. I går merket jeg at jeg ble litt irritert, siden jeg hadde jobbet i 13 timer (noe jeg vanligvis ikke gjør) og da jeg kom hjem (5 timer etter henne) måtte jeg ta oppvask og gå med søpla og gjøre en masse forefallende arbeid.

Det er ikke slik at jeg forventer å ikke gjøre min del av husarbeidet selv om jeg jobber mye. Jeg gjør med glede min del, men det er fordømt irriterende å måtte pushe på for enhver ting. Jeg ønsker ikke å "råtne bort" på sofaen hver kveld, jeg vil gjøre ting. Jeg vil være sosial, jeg vil finne på ting, oppleve ting. Jeg forsøker å ta masse initiativ, men får en slags "meh.. jeg er sliten" tilbake.

Ikke minst vil jeg finne på ting SAMMEN med min samboer. Hun sier jo at "ingen nekter deg å være sammen med vennene dine" noe jeg forsåvidt er, men det er jo ikke helt det samme.

Jeg ønsker så gjerne å hjelpe, men føler at jeg ikke kommer helt inn på henne. Og konsensus hjemme har jo blitt at jeg er den "gale" siden jeg har en diagnose og tar en god del medikamenter. Ikke F om jeg skal prøve å fortelle henne hva man bør gjøre.

Hva kan jeg gjøre? Hun sier at hun er veldig glad i meg, men jeg lurer litt på om hun kanskje er mer glad i tryggheten hun har rundt seg, et fint sted å bo, osv. Sexlivet er også veldig "så der.." Hun har en familiehistorikk med BP1, men aldri fått noen diagnose selv.

Må være tvillingsøstra mi dette ;-). Bare det at jeg har søkt og får hjelp.

Sett " kniven på strupen" til henne. Altså ikke bokstavelig . Hvis forholdet deres skal fortsette, må hun oppsøke fastlegen og få hjelp. Høres veldig ut som depresjon, eller det kan være lavt stoffskifte? Viktig at hun blir undersøkt uansett, det er ikke normalt å være så sliten og ha så lite energi. Føler med deg, tror min mann har det på samme måten når jeg periodevis er syk. Han sier alltid ifra, nok er nok, nå trenger du hjelp. Det hjelper som regel at noen forteller meg ting med store bokstaver . Prøv dette, om du ikke allerede har gjort det!

[ISW]

Må være tvillingsøstra mi dette ;-). Bare det at jeg har søkt og får hjelp.

Sett " kniven på strupen" til henne. Altså ikke bokstavelig . Hvis forholdet deres skal fortsette, må hun oppsøke fastlegen og få hjelp. Høres veldig ut som depresjon, eller det kan være lavt stoffskifte? Viktig at hun blir undersøkt uansett, det er ikke normalt å være så sliten og ha så lite energi. Føler med deg, tror min mann har det på samme måten når jeg periodevis er syk. Han sier alltid ifra, nok er nok, nå trenger du hjelp. Det hjelper som regel at noen forteller meg ting med store bokstaver . Prøv dette, om du ikke allerede har gjort det!

 

Hei

 

Ja, jeg ønsker ikke å sparke noen når de ligger nede, hvis du skjønner. Jeg er beredt til å støtte min samboer gjennom alt, men prosessen må begynne et sted. Verken jeg eller hun kan ha det slik som dette i 50 år til.

 

Men det som skremmer meg mest, og plager meg mest, er hennes voldsomme "ego-syntonitet" til denne væremåten. Av typen "det er ikke noe galt med meg, jeg forandrer meg aldri, deal with it!"

 

Min behandler mener at dette er "skjold" hun setter opp fordi hun er redd, men man vet jo aldri. 

[schizoid1337]

Har hun alltid vært sånn `?

[ISW]

Har hun alltid vært sånn `?

 

Det er litt opp og ned, men synes det har blitt verre nå i det siste.

 

PS: Jeg har iblant mistenkt at hun kan ha samme diagnose som deg, men det stemmer ikke helt overens.

[schizoid1337]

Det er litt opp og ned, men synes det har blitt verre nå i det siste.

 

PS: Jeg har iblant mistenkt at hun kan ha samme diagnose som deg, men det stemmer ikke helt overens.

 

Håper for din skyld at hun ikke er som meg, da er du nok screwed ;)

 

Men ja hvis hun nekter å undersøke hva som feiler henne og evt behandling så må du vel rett og slett ta et vanskelig valg, med enten et ultimatum eller ved å akseptere ting som de er.

 

Har ingen gode råd desverre =(

[ISW]

Håper for din skyld at hun ikke er som meg, da er du nok screwed ;)

 

Det var da dystert Synes du virker som en grei person.

 

Men jeg tror ikke hun har det. Tror mer det er noen vanskelige forhold tidligere som gjør det.

Uansett er ikke det meg, og jeg gjør da hva jeg kan for å støtte. Så jeg synes ikke det er helt fair at jeg også skal bli mistrodd..

[frosken]

Jeg har ingen tro på prosjektet "hjelpe sin samboer til å bli slik man selv ønsker".  Jeg antar at hun er i jobb og for øvrig i stand til å ta hånd om seg selv - og gjøre sine egne livsvalg. Det finnes mange mennesker som ikke foretrekker en aktiv fritid eller som er opptatt av andre ting enn det man selv verdsetter;-)

 

Jeg har derfor heller ingen tro på at det er konstruktivt at du prøver å diagnostisere hennes livsstil og væremåte. Derimot kan du stå for din egen frustrasjon og ønsker du måtte ha for samlivet dere i mellom.

 

Hvis dere ikke finner ut av hvordan leve sammen, så kan dere kanskje ha nytte av parterapi.

[Inner self]

Man kan ikke forandre voksne mennesker. Det du beskriver kan være helt innenfor normalen. Att du iriterer deg over det er jo en ting, men det trenger ikke være sykelig.. Noen er mere passive enn andre.

[ISW]

Jeg har ingen tro på prosjektet "hjelpe sin samboer til å bli slik man selv ønsker".  Jeg antar at hun er i jobb og for øvrig i stand til å ta hånd om seg selv - og gjøre sine egne livsvalg. Det finnes mange mennesker som ikke foretrekker en aktiv fritid eller som er opptatt av andre ting enn det man selv verdsetter;-)

 

Jeg har derfor heller ingen tro på at det er konstruktivt at du prøver å diagnostisere hennes livsstil og væremåte. Derimot kan du stå for din egen frustrasjon og ønsker du måtte ha for samlivet dere i mellom.

 

Hvis dere ikke finner ut av hvordan leve sammen, så kan dere kanskje ha nytte av parterapi.

 

Enig med deg. Takk for svar.

[tonie]

Litt nærgående spørsmål, men var du selv veldig langt nede og syk før du kom dit du er nå, og var hun i så fall klippen din gjennom den perioden? Jeg spør fordi jeg har sett et par eksempler på at den som har vært støttepersonen til en som er syk klapper helt sammen når partneren endelig er blitt bedre. 

 

Uansett, jeg synes det høres hun som hun kan trenge hjelp av et eller annet slag, men hvis hun nekter å innse det selv kommer du ingen vei. Kanskje greit å tenke grundig over om et slikt forhold og liv vil være nok for deg i lengden? Parterapi høres fornuftig ut (hvis du kan få henne til å gå med på det?), og det kan vel være greit å heller satse på venner for opplevelser og slikt. Du risikerer jo å visne bort du også hvis du bare blir sittende hjemme sammen med henne. 

[ISW]

Litt nærgående spørsmål, men var du selv veldig langt nede og syk før du kom dit du er nå, og var hun i så fall klippen din gjennom den perioden? Jeg spør fordi jeg har sett et par eksempler på at den som har vært støttepersonen til en som er syk klapper helt sammen når partneren endelig er blitt bedre. 

 

Uansett, jeg synes det høres hun som hun kan trenge hjelp av et eller annet slag, men hvis hun nekter å innse det selv kommer du ingen vei. Kanskje greit å tenke grundig over om et slikt forhold og liv vil være nok for deg i lengden? Parterapi høres fornuftig ut (hvis du kan få henne til å gå med på det?), og det kan vel være greit å heller satse på venner for opplevelser og slikt. Du risikerer jo å visne bort du også hvis du bare blir sittende hjemme sammen med henne. 

 

Angsten min kom da vi flyttet sammen. Men jeg kan ikke legge skylden for det på henne, for det var nok like mye at jeg opplevde at jeg mistet en del autonomi. Jeg har alltid vært ganske individualistisk, likt å bestemme over meg selv, jobbe så lenge jeg ville, spise når jeg ville, osv. Det har nok kanskje forandret seg litt med årene.

 

Jeg har nok aldri vært veldig syk og langt nede. Den eneste tiden jeg følte meg deprimert var den tiden hvor jeg fikk panikkanfall av å gå 100 meter ute, med påfølgende uregelmessig hjerterytme, og følte meg veldig begrenset i hverdagen. Men det har jeg kommet over. Og selv da var jeg i full jobb og levde forsåvidt et normalt liv, bare med bilen tilgjengelig hele tiden :-)

 

Jeg savner bare nå å ha en samboer som på en måte forstår meg, interesserer seg for meg, viser at hun er glad i meg og som vil finne på ting sammen med meg. Jeg vet jo at hun er glad i meg, jeg opplever bare ikke at det vises hele tiden.

Endret 28. november 2013 av issomethingwrong

[stjernestøv]

Jeg tror hun må finne ut av dette selv, men parterapi hørtes lurt ut.

[Nycora]

Angsten min kom da vi flyttet sammen. Men jeg kan ikke legge skylden for det på henne, for det var nok like mye at jeg opplevde at jeg mistet en del autonomi. Jeg har alltid vært ganske individualistisk, likt å bestemme over meg selv, jobbe så lenge jeg ville, spise når jeg ville, osv. Det har nok kanskje forandret seg litt med årene.

 

Jeg har nok aldri vært veldig syk og langt nede. Den eneste tiden jeg følte meg deprimert var den tiden hvor jeg fikk panikkanfall av å gå 100 meter ute, med påfølgende uregelmessig hjerterytme, og følte meg veldig begrenset i hverdagen. Men det har jeg kommet over. Og selv da var jeg i full jobb og levde forsåvidt et normalt liv, bare med bilen tilgjengelig hele tiden :-)

 

Jeg savner bare nå å ha en samboer som på en måte forstår meg, interesserer seg for meg, viser at hun er glad i meg og som vil finne på ting sammen med meg. Jeg vet jo at hun er glad i meg, jeg opplever bare ikke at det vises hele tiden.

Jeg mener at man må vise i handling at man er glad i sin utvalgte. Ord er ikke nok  . Hvis hun mener hun er frisk, bør hun jo greie å gjøre noe av det du setter pris på? Alle bør jo anstrenge seg noe for at et forhold skal vare.

 

Har selv vært veldig syk, men jeg strekker meg veldig langt for å gjøre min partner glad. Her er jo også dialog meget viktig  .