Dødsangst

[AnonymBruker]

Jeg er livredd for å dø. Sånn plutselig, før ville jeg dø. Like redd som jeg var da jeg var 12år. Og da var jeg virkelig redd. Jeg er så redd for å forlate de jeg er glad i. Jeg er seriøst bokstavelig talt livredd. Så redd at jeg får en tvangstanke at når jeg skriver denne tråden så kommer jeg til å dø. Men da bare bytter jeg om tvangstanken til at skriver jeg ikke tråden så dør jeg. Selv om det bare er to måneder siden jeg prøvde å dø, ved å ta en overdose. Noe jeg er sjeleglad nå for at jeg overlevde.

 

Når jeg skal ta toget så står jeg langt inn mot kanten er redd noen skal dytte meg ned i skinnene, når jeg ser folk tar i lommene er jeg redd de skal ta fram en kniv. Bare folk ser på meg er jeg redd de vil drepe meg. Det er sinnsykt skummelt. Tør så vidt gå i byen. Er bare redd for alt.. arghh..

Anonymous poster hash: 2fbe0...d2a

[Captain Cheeseheart]

Det må jo være ganske traumatisk å nesten dø, da! Selv om det ville være selvforskyldt... det virker kanskje ikke som det er så stor oppmerksomhet på akkurat den saken?

[AnonymBruker]

Det må jo være ganske traumatisk å nesten dø, da! Selv om det ville være selvforskyldt... det virker kanskje ikke som det er så stor oppmerksomhet på akkurat den saken?

Stor oppmerksomhet? Ikke spesielt nei. Etter de to dagene på sykehus skjedde det ingenting. Ble sendt hjem. Ingen prater om det. Ikke meg selv engang.

Anonymous poster hash: 2fbe0...d2a

[Captain Cheeseheart]

Stor oppmerksomhet? Ikke spesielt nei. Etter de to dagene på sykehus skjedde det ingenting. Ble sendt hjem. Ingen prater om det. Ikke meg selv engang.

 

Ja, det jeg mener! Hadde du blitt overfalt, eller vært i en trafikkulykke... da ville det gjerne vært anderledes... men det er gjerne kanskje nettopp du som hadde trengt denne "oppmerksomheten".

[AnonymBruker]

Ja, det jeg mener! Hadde du blitt overfalt, eller vært i en trafikkulykke... da ville det gjerne vært anderledes... men det er gjerne kanskje nettopp du som hadde trengt denne "oppmerksomheten".

Det er så sant dessverre.. Ingen i familien min bortsett fra foreldrene mine har spurt hvordan det går. Ingen har sagt et ord om det. Har jeg nevnt det til noen, prates det bort. Det er trist. Det virker som ingen har hørt hva som har skjedd, selv om de vet det veldig godt.. Det gjør vondt. Hadde jeg dødd hadde alle pratet om meg, og sagt hvor mye de angret på at de ikke var mer sammen med meg. men siden jeg overlevde er det ikke noe tema, og ingen bryr seg

Anonymous poster hash: 2fbe0...d2a

[Captain Cheeseheart]

Det er så sant dessverre.. Ingen i familien min bortsett fra foreldrene mine har spurt hvordan det går. Ingen har sagt et ord om det. Har jeg nevnt det til noen, prates det bort. Det er trist. Det virker som ingen har hørt hva som har skjedd, selv om de vet det veldig godt.. Det gjør vondt. Hadde jeg dødd hadde alle pratet om meg, og sagt hvor mye de angret på at de ikke var mer sammen med meg. men siden jeg overlevde er det ikke noe tema, og ingen bryr seg

 

Det er triste greier det der ja. 

 

Jeg vet jo ingenting om deg eller de "rundt" deg, men jeg tror noe av slikt kan forklares med usikkerhet - folk vet ikke hva de skal si. Men jeg tror ikke alt kan forklares med det, det er endel "negative" holdninger i form av at det ikke er noe alvorlig, i og med at personen "ville det selv". Men ingenting kunne jo være fjernere fra sannheten, det kommer jo frem av hvordan du opplever livet etterpå, hvor redd du har blitt for døden.

 

Det høres jo litt paranoid ut det du skriver også da. Men hvis du ikke har andre problemer i den "retningen", så virker det jo som du må bearbeide det traumatiske ved selvmordsforsøket...

[AnonymBruker]

Det er triste greier det der ja. 

 

Jeg vet jo ingenting om deg eller de "rundt" deg, men jeg tror noe av slikt kan forklares med usikkerhet - folk vet ikke hva de skal si. Men jeg tror ikke alt kan forklares med det, det er endel "negative" holdninger i form av at det ikke er noe alvorlig, i og med at personen "ville det selv". Men ingenting kunne jo være fjernere fra sannheten, det kommer jo frem av hvordan du opplever livet etterpå, hvor redd du har blitt for døden.

 

Det høres jo litt paranoid ut det du skriver også da. Men hvis du ikke har andre problemer i den "retningen", så virker det jo som du må bearbeide det traumatiske ved selvmordsforsøket...

Ja, det tror jeg også. Det er sikkert vanskelig for dem å vite hva de skal si. Ja.. å se døden i øynene er ikke særlig bra. Jeg fikk helt panikk. Det var helt jævlig. Jeg er kanskje litt paranoid.. men tror det er fordi jeg er så redd. Hva mener du med "den retningen"?

Anonymous poster hash: 2fbe0...d2a

[Captain Cheeseheart]

Ja, det tror jeg også. Det er sikkert vanskelig for dem å vite hva de skal si. Ja.. å se døden i øynene er ikke særlig bra. Jeg fikk helt panikk. Det var helt jævlig. Jeg er kanskje litt paranoid.. men tror det er fordi jeg er så redd. Hva mener du med "den retningen"?

 

Mener bare at du må jo ha en psykisk lidelse, og hvis denne "fra før av" gikk ut på paranoiditet, så ville jo "svaret" blitt anderledes... men da er det altså ikke sånn. 

 

Du må kanskje spørre om å få hjelp med å takle tiden "etterpå" selv... det er jo egentlig ofte sånn i psykiatrien, at man må spørre om ting selv. Ikke alltid like lett det, da. 

[AnonymBruker]

Mener bare at du må jo ha en psykisk lidelse, og hvis denne "fra før av" gikk ut på paranoiditet, så ville jo "svaret" blitt anderledes... men da er det altså ikke sånn. 

 

Du må kanskje spørre om å få hjelp med å takle tiden "etterpå" selv... det er jo egentlig ofte sånn i psykiatrien, at man må spørre om ting selv. Ikke alltid like lett det, da. 

Jeg har vært paranoid uten noen egentlig grunn før. Da tenkte jeg det var kameraer overalt osv. Men vil ikke si det er sånn lenger. Det har gått over. Ja.. skjønner ikke helt hva jeg skal prate om da.. det hjelper ikke å gå til psykolog fordi man er redd for å dø.

Anonymous poster hash: 2fbe0...d2a

[Captain Cheeseheart]

Jeg har vært paranoid uten noen egentlig grunn før. Da tenkte jeg det var kameraer overalt osv. Men vil ikke si det er sånn lenger. Det har gått over. Ja.. skjønner ikke helt hva jeg skal prate om da.. det hjelper ikke å gå til psykolog fordi man er redd for å dø.

 

Men du er jo ikke bare redd for å dø, sier du... du sier de så vidt tørr å gå på byen, er redd for at noen dytter deg ned på skinnene, etc... jeg vil jo si at dette er ting som det finnes behandling for...

 

Jeg har lite greie på det med selvmord. Men jeg har det inntrykket at det kan være smart å snakke om det som fikk deg til å handle som du gjorde. Du har nå blitt redd for å dø, men tror du ikke mye av "det andre" fortsatt er der, da?

[AnonymBruker]

Men du er jo ikke bare redd for å dø, sier du... du sier de så vidt tørr å gå på byen, er redd for at noen dytter deg ned på skinnene, etc... jeg vil jo si at dette er ting som det finnes behandling for...

 

Jeg har lite greie på det med selvmord. Men jeg har det inntrykket at det kan være smart å snakke om det som fikk deg til å handle som du gjorde. Du har nå blitt redd for å dø, men tror du ikke mye av "det andre" fortsatt er der, da?

Ja, jeg virker kanskje veldig paranoid. Men man kan ikke stole på noen. Det er viktig å være på den sikre siden. Hvordan andre? Den siden som ville dø mener du?

Anonymous poster hash: 2fbe0...d2a

[Captain Cheeseheart]

Ja, jeg virker kanskje veldig paranoid. Men man kan ikke stole på noen. Det er viktig å være på den sikre siden. Hvordan andre? Den siden som ville dø mener du?

 

Nei, tenker bare at du har nok ikke blitt frisk fra de psykiske plagene dine bare fordi du forsøkte å ta livet ditt... selv om du har fått dødsangst...

[AnonymBruker]

Nei, tenker bare at du har nok ikke blitt frisk fra de psykiske plagene dine bare fordi du forsøkte å ta livet ditt... selv om du har fått dødsangst...

Det er sant. Har egentlig ikke blitt kvitt så mye bortsett fra det at det er videoer overalt. Men jeg trodde mye rart før jeg ikke tror på nå lengre. Er nesten flau av å tenke på det. Jeg er veldig redd noen skal drepe meg, men jeg mener det er ekte frykt. Ikke noe paranoid.

Anonymous poster hash: 2fbe0...d2a

[Captain Cheeseheart]

Det er sant. Har egentlig ikke blitt kvitt så mye bortsett fra det at det er videoer overalt. Men jeg trodde mye rart før jeg ikke tror på nå lengre. Er nesten flau av å tenke på det. Jeg er veldig redd noen skal drepe meg, men jeg mener det er ekte frykt. Ikke noe paranoid.

 

Hm. Ikke godt for meg å si sikkert, men er det noen grunn til at noen skulle drepe deg, da? Det er jo ganske sjeldent at "noen" skal drepe en, som regel er det jo en bestemt person/gruppe... altså ikke noen du ikke vet om... så for meg så høres det ikke ut som frisk tekning, da. 

[AnonymBruker]

Hm. Ikke godt for meg å si sikkert, men er det noen grunn til at noen skulle drepe deg, da? Det er jo ganske sjeldent at "noen" skal drepe en, som regel er det jo en bestemt person/gruppe... altså ikke noen du ikke vet om... så for meg så høres det ikke ut som frisk tekning, da. 

Det er mange skumle mennesker der ute. Man vet aldri hva  folk er i stand til å gjøre. Men det tenker vel alle? Derfor mener jeg det ikke er noe syklig. Jeg er bare redd for å dø.

Anonymous poster hash: 2fbe0...d2a

[Captain Cheeseheart]

Det er mange skumle mennesker der ute. Man vet aldri hva  folk er i stand til å gjøre. Men det tenker vel alle? Derfor mener jeg det ikke er noe syklig. Jeg er bare redd for å dø.

 

Åja, sånn ja. Da misforstod jeg, beklager det. Jeg er enig i at det finnes mange skumle mennesker rundt omkring. Enkelte kan være farlige, ja. De aller fleste er nok ganske redd for slike. Men, når jeg leser hovedinnlegget ditt, så får jeg jo inntrykk av at du får et ganske innsnevret liv da, selv om tankene i utgangspunktet er vanlige!

 

Jeg sier ikke at du skal noenting, men jeg syns du burde begynne å tenke litt på deg selv... det er jo en mulighet for at du kan få det bedre!

[ISW]

Det er faktisk beskrevet en case-rapport fra en person som forsøkte å ta livet sitt, og i ettertid ble plaget av tvangstanker om død.

 

Nå virker det jo som om du er mest redd for at andre skal skade deg, og ikke at du selv skal gjøre det. Uansett er det jo veldig forståelig at du får slike tanker etter en traumatisk opplevelse, men det kan jo hende at det går litt mer over når du får dette litt på avstand?

 

Uansett er det kjempebra at du overlevde og valgte livet :-)