Lidelse kontra velbehag

[Gondor]

Hvor kommer tanken fra om at det er mer høyverdig å lide enn å ha det godt? At jeg må kjempe og slite hver dag for å kunne tittulere meg som et verdifullt og ekte menneske? At det ikke er nok å ha dårlige dager og normale utfordringer som alle mennesker har?

 

Det er særdeles behagelig at alt tankekjør nesten er borte. Og begynner det å tilta, øker jeg dosen med ap. Det har jeg nettopp gjort. Det er så godt å få nesten helt fred! Jeg er en skikkelig heldiggris, for jeg har masse følelser inni meg. Jeg er overhode ikke flat.

 

Men så kommer tanken om at jeg jukser meg til velbehag. Denne tanken liker jeg veldig dårlig. Den har jeg hatt så mange ganger før. Nå må jeg ikke gi etter og slutte igjen bare for å bevise for meg selv at jeg er flink til å kjempe og tåler å lide. Det å lide og ha det vondt er så inkorporert at jeg har gjort det til min sanne identitet.

 

Jeg skal ringe psykiateren min i morgen og med mye flaks får jeg en time før jul. Han kan få meg på riktig spor.

 

I mellomtiden skal jeg skyve disse tankene fra meg og glede meg over at jeg har så mange gode dager. Jeg synes i grunnen jeg har utfordringer nok som det er jeg! Jeg har barn å engasjere meg i, venninner og familie forøvrig. For å rettferdiggjøre meg selv ser jeg ofte for meg at jeg jobber som frivillig på Fattighuset i Oslo, for å gjøre en innsats for de som virkelig kjemper i hverdagen. Men jeg er for sliten!

 

Nå går jeg og legger meg. Jeg har masse på programmet og må være opplagt. I morgen blir det tvangsregime for å få alt gjort.

[Captain Cheeseheart]

Det har med religion å gjøre. Askese. Selvpining. Renselse av sjelen! Nei til kjødet!

 

Urgammelt svada er det.

[slabbedask]

Hvor kommer tanken fra om at det er mer høyverdig å lide enn å ha det godt? 

Det var nytt for meg. Men så er jeg ikke-religiøs da.

[Captain Cheeseheart]

Se på de gærningene på denne videoen her, for eksempel! Sånn går det når noen gjør butikk ut av å nekte andre å more seg...

 

http://www.nrk.no/verden/knuste-240.000-flasker-ol-1.11383749

[XbellaX]

Rent generelt så er det mye riktig i det Cpt. Cheese skrev, jeg er mer intr i hvorfor akkurat du har dem. Hvem eller hva har sådd dem hos deg?

[Gondor]

Det har med religion å gjøre. Askese. Selvpining. Renselse av sjelen! Nei til kjødet!

 

Urgammelt svada er det.

Jeg er inne på tanken selv. Kanskje det har med min strengt protestantiske oppvekst å gjøre? Mine foreldre opplevde fattigdom og elendighet i oppveksten og startet med to tomme hender. De har vært utrolig dyktige og har fått til alt. Nå bor de i et kjempestort hus og er velstående, mens jeg har kommet til dekket bord. De er noen arbeidsjern, mens jeg alltid har vært svakere og sartere.

 

Jeg begynte å få psykiske problemer da jeg var 10 år gammel, men foreldrene mine så det ikke. De spurte meg aldri om hvordan jeg hadde det. Jeg har alltid kjempet alene. Jeg var gift med en alkoholiker i 10 år og fikk 3 barn. Det var en kamp hver dag og jeg var stolt av meg selv fordi jeg klarte det. Jeg slet og jeg slet og jeg slet og trivdes med meg selv. Men så en dag sa det fullstendig stopp. Jeg lå i en køyeseng hele dagen og talte spikere i sengen over meg. Jeg skjønte at dette ikke kunne fortsette og krabbet til legen. Det ble fart på sakene og jeg ble sendt til psykiater. Han sa senere at han så med en gang at jeg hadde slitt mye. Det var enten litium eller innleggelse. Siden det har det gått slag i slag.

 

I våres var jeg inne på tanken om å slutte med alle medisiner for å bli den jeg virkelig er, men jeg sluttet bare med ap. Svevde rundt i min egen verden og hadde det godt. Men så sa det pang og jeg ble råparanoid. Av en eller annen grunn klarte hjernen min å fortelle meg at dette hadde jeg medisiner mot og jeg begynte å ta de. Det funket etterhvert men det tok mange uker før jeg sluttet å se ut av vinduet etter en bil med mennesker i som satt med automatpistol og siktet på oss.

[ISW]

Jeg tror ikke det er "hederlig" å lide, men jeg tror mye dreier seg om en form for aksept av at livet iblant er vanskelig. Men det betyr ikke at man skal eller må lide. Men om man gjør det, så må man være sterk nok til å takle lidelsen eller få den til å gå over.

 

Jeg er enig i at det er noe eldgammelt svada at man skal lide for å vie oppmerksomhet til Gud, eller lignende. Vi ser jo at mange sulter seg i en måned hvert år, for eksempel, og det grenser etter min mening til noe sykelig. Vi skal ikke trenge å gjøre det i 2013.

[Nycora]

Tror hvis man er vokst opp med streng religion, så kan man lett føle sin egen sykdom som straff.

Jeg vokste opp med endel fanatisk kristne. Lærte fort hva man snakker om og ikke. Alt var syndig i min bestefars øyne. Kunne nesten ikke åpne munnen uten å bli kjeftet på. "Du må være lydig, de som sier sånn, går det galt med. Bibelen var over alt og ble brukt bokstavelig. Har aldri fått så mye kjeft noen gang som da de fant ut at jeg hadde en kortstokk hjemme. Jeg vandrer helt sikkert rett til helvete.

Da jeg ble misbrukt, var jeg 100% sikker på at jeg kom til et varmt sted og at djevelen var etter meg. Dette sliter jeg med den dag idag. Jeg skal straffes, fordi jeg har syndet og gjort noe uttilgivelig. Så ja, jeg skjønner deg Gondor, tror jeg ihvertfall.

[Captain Cheeseheart]

Jeg er inne på tanken selv. Kanskje det har med min strengt protestantiske oppvekst å gjøre? Mine foreldre opplevde fattigdom og elendighet i oppveksten og startet med to tomme hender. De har vært utrolig dyktige og har fått til alt. Nå bor de i et kjempestort hus og er velstående, mens jeg har kommet til dekket bord. De er noen arbeidsjern, mens jeg alltid har vært svakere og sartere.

 

Jeg begynte å få psykiske problemer da jeg var 10 år gammel, men foreldrene mine så det ikke. De spurte meg aldri om hvordan jeg hadde det. Jeg har alltid kjempet alene. Jeg var gift med en alkoholiker i 10 år og fikk 3 barn. Det var en kamp hver dag og jeg var stolt av meg selv fordi jeg klarte det. Jeg slet og jeg slet og jeg slet og trivdes med meg selv. Men så en dag sa det fullstendig stopp. Jeg lå i en køyeseng hele dagen og talte spikere i sengen over meg. Jeg skjønte at dette ikke kunne fortsette og krabbet til legen. Det ble fart på sakene og jeg ble sendt til psykiater. Han sa senere at han så med en gang at jeg hadde slitt mye. Det var enten litium eller innleggelse. Siden det har det gått slag i slag.

 

I våres var jeg inne på tanken om å slutte med alle medisiner for å bli den jeg virkelig er, men jeg sluttet bare med ap. Svevde rundt i min egen verden og hadde det godt. Men så sa det pang og jeg ble råparanoid. Av en eller annen grunn klarte hjernen min å fortelle meg at dette hadde jeg medisiner mot og jeg begynte å ta de. Det funket etterhvert men det tok mange uker før jeg sluttet å se ut av vinduet etter en bil med mennesker i som satt med automatpistol og siktet på oss.

 

Det kan jo være at det har med din religiøse oppvekst å gjøre, men jeg ser på det på en litt bredere måte. Jeg mener disse religiøse ideene har satt sitt fotavtrykk på menneskeheten, uansett om man er troende eller ikke. Det er noe som henger igjen i alle og enhver... 

 

Flott at du har fått hjelpe etterhvert, da. 

 

Ville fortsatt å ta antipsykotikaen jeg og.