Psyk. Dahl - menneskeverd

[Gjest nattsvart]

Kjære psykiater Dahl ! (og evt. andre terapeuter) .

Det er en ting jeg stadig lurer på. Det er om dere psykiatere og psykologer respekterer oss psykiatriske pasienter som fullverdige- og likeverdige mennesker ? Eller ser dere på oss som ynkelige stakkarer ? Har graden av psykisk lidelse noe å si for menneskeverdet ? Og har de som har mulighet til å bli friske ved hjelp av behandling større verdi som mennesker enn de som sannsynligvis vil være kronisk syke hele livet? Har våre(pasientenes) meninger noe å si i behandlingen av oss, eller er det alltid dere spesialistene som har rett?? Nå kan du kanskje bare svare for deg selv psyk. Dahl, men det hadde vært fint å høre hva du mener. Jeg håper du (og evt. andre) begrunner svaret . Hvis jeg får noe svar da. Det er muligens et ømtålig tema?

[Gjest tror jeg]

Han hadde vel neppe valgt en slik jobb om han ikke så på den psykiatriske pasienten som verdifull. Hans medlidenhet for denne type mennesker gjør han nok sikkert motivert for å hjelpe de. Tror du ikke det?

[Gjest Liza i London]

Jeg tror at jeg vil ha alle terapeuter med meg når jeg svarer bestemt at graden av sykdom ikke påvirker menneskeverdet!

Menneskeverd er totalt uavhengig av sykdom - og alle andre variabler.

Ellers er vel vi som terapeuter like forskjellige som andre grupper mennesker er - også pasienter, derfor må svarene på spørmålene dine bli individuelle. Men her er altså mine svar:

Å lytte til pasientene er jo en selvfølge!! Hvordan kan vi ellers få kunnskap? All behandling innebærer (krever) samspill mellom behandler og pas. Våre pasienter ligger tross alt ikke i narkose og blir "fikset" - selv om jeg av og til virkelig kunne ønske at vi kunne "bedøve" pasientene fordi de har det så innmari vondt!!!

Å være behandler har gjort meg ydmyk.

Det er ikke så store forskjellen mellom oss, ser du. Vi har også våre demoner, tunge stunder og skyggesider - vi har bare vært heldigere, enten med arv, miljø eller opplevelser.

"There, but for fortune, go you and I ".......det er en strofe som av og til nynnes i meg

[Gjest Liza i London]

Han hadde vel neppe valgt en slik jobb om han ikke så på den psykiatriske pasienten som verdifull. Hans medlidenhet for denne type mennesker gjør han nok sikkert motivert for å hjelpe de. Tror du ikke det?

Vi svarte visst " i kor" vi to :-)

har bare lyst å komme med en kommentar til det du skrev....jeg kjenner faktisk veldig sjelden medlidenhet med pasientene. Jeg kan ha innmari vondt av dem, det er noe annet i min oppfatning. Stort sett har jeg innmari respekt for dem, fordi de klarer det utrolige. Valget av utdannelse/jobb var hos meg mer begrunnet i nysgjerrighet, "hva er det som skjer,...hvordan....etc" Og så sinne....det er ofte en strek følelse hos meg, "Det skulle ikke være sånn......."

Og ukuelig optimisme mht menneskesinnets evne til helbredelse

[Gjest nattsvart]

Jeg tror at jeg vil ha alle terapeuter med meg når jeg svarer bestemt at graden av sykdom ikke påvirker menneskeverdet!

Menneskeverd er totalt uavhengig av sykdom - og alle andre variabler.

Ellers er vel vi som terapeuter like forskjellige som andre grupper mennesker er - også pasienter, derfor må svarene på spørmålene dine bli individuelle. Men her er altså mine svar:

Å lytte til pasientene er jo en selvfølge!! Hvordan kan vi ellers få kunnskap? All behandling innebærer (krever) samspill mellom behandler og pas. Våre pasienter ligger tross alt ikke i narkose og blir "fikset" - selv om jeg av og til virkelig kunne ønske at vi kunne "bedøve" pasientene fordi de har det så innmari vondt!!!

Å være behandler har gjort meg ydmyk.

Det er ikke så store forskjellen mellom oss, ser du. Vi har også våre demoner, tunge stunder og skyggesider - vi har bare vært heldigere, enten med arv, miljø eller opplevelser.

"There, but for fortune, go you and I ".......det er en strofe som av og til nynnes i meg

Kjære Liza i London!

Tusen takk for gode og beroligende svar ! Jeg tror du må være en god terapeut, som respekterer alle slags mennesker. Måtte alle terapeuter tenke som deg. Jeg får ofte inntrykk av at vi psykiatriske pasienter bare er noe verdiløst oppsop. Men heldigvis, verken du eller min egen terapeut gir meg den følelsen.

Psyk. Dahl har ikke nedverdiget seg til å svare ser jeg. Det var heller ikke ventet. Men jeg synes det er en god ting å lavære å si noe, istedenfor å si noe en kanskje BØR mene, men ikke kan stå for.

[Gjest nattsvart]

Han hadde vel neppe valgt en slik jobb om han ikke så på den psykiatriske pasienten som verdifull. Hans medlidenhet for denne type mennesker gjør han nok sikkert motivert for å hjelpe de. Tror du ikke det?

Dessverre tror jeg ikke alltid det er tilfelle. Det kan være mange andre grunner til å ta en sånn type utdannelse og jobb. Man kan f.eks. ikke se bort fra maktfaktoren, og følelsen av å være bedre enn andre kan være veldig viktig for noen. Men de som har en sånn motivasjon har selvsagt store problemer selv, og kan egentlig være til liten hjelp for andre. Det er jo nettopp det mange (altfor mange) pasienter opplever også. Personlig kjenner jeg en psykolog som bruker sine kunnskaper på en destruktiv måte for å "dukke" og nedverdige andre. Påpeker bare negative sider og får andre til å skamme seg. Men hun har store psykiske problemer selv. Det har hun hatt siden før hun tok utdannelsen. Det har dessverre ikke hjulpet henne til å se sine egne problemer, bare alle andres uendelige store feil og mangler.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kjære Liza i London!

Tusen takk for gode og beroligende svar ! Jeg tror du må være en god terapeut, som respekterer alle slags mennesker. Måtte alle terapeuter tenke som deg. Jeg får ofte inntrykk av at vi psykiatriske pasienter bare er noe verdiløst oppsop. Men heldigvis, verken du eller min egen terapeut gir meg den følelsen.

Psyk. Dahl har ikke nedverdiget seg til å svare ser jeg. Det var heller ikke ventet. Men jeg synes det er en god ting å lavære å si noe, istedenfor å si noe en kanskje BØR mene, men ikke kan stå for.

Jeg reagerer på din setning "har ikke nedverdiget seg til å svare".

Du la inn ditt spørsmål kl. 00.14. Jeg har vanlig arbeidstid fra 07.30 til 15.30, og din påstand fremsettes 16.27. Dette spørsmålet krever et skikkelig svar, og det er ikke det eneste spørsmålet som er kommet inn siden jeg sist svarte.

Så til ditt spørsmål:

Jeg tror, som Liza, at alle terapeuter ser på så godt som alle pasienter som likeverdige hva gjelder menneskeverd. Når jeg skriver "så godt som alle", hender det at vi har barnemordere og dess like. For noen er det slik at enkelte gjerninger kan influere på bedømmelsen av menneskeverdet. Men dette er heldigvis sjeldne unntak.

Likhet i menneskeverd må ikke forveksles med likhet i faglig kompetanse. Jeg antar at det er en grunn til at pasientene velger å oppsøke meg og ikke søsteren, naboen, presten eller hun bak disken på bensinstasjonen.

I det faglige samarbeidet har vi to ulike roller og synsvinkler som utfyller hverandre. Pasienten vet best hvor problemet ligger, han kjenner sin egen motivasjon, sine ønkser, drømmer og mål. Det er også pasienten som må leve med symptoner og funksjonssvikt som følge av sykdommen, men også bivirkningene av behandlingen enten denne er medikamentell eller noe annet.

Behandleren har sin kunnskap og sin erfaring som fagperson. Ved å samordne pasientens og behandlerens kompetanse, kan pasienten bli best hjulpet.

Jeg har sett mye dårlig behandling som skyldes at likhet i menneskeverd har blitt blandet sammen med llikhet i faglighet.

Jeg har truffet utallige behandlere i min karriere. Jeg kan ikke huske en eneste som har vurdert pasienters menneskeverd som dårligere enn friskes.

[Gjest nattsvart]

Jeg reagerer på din setning "har ikke nedverdiget seg til å svare".

Du la inn ditt spørsmål kl. 00.14. Jeg har vanlig arbeidstid fra 07.30 til 15.30, og din påstand fremsettes 16.27. Dette spørsmålet krever et skikkelig svar, og det er ikke det eneste spørsmålet som er kommet inn siden jeg sist svarte.

Så til ditt spørsmål:

Jeg tror, som Liza, at alle terapeuter ser på så godt som alle pasienter som likeverdige hva gjelder menneskeverd. Når jeg skriver "så godt som alle", hender det at vi har barnemordere og dess like. For noen er det slik at enkelte gjerninger kan influere på bedømmelsen av menneskeverdet. Men dette er heldigvis sjeldne unntak.

Likhet i menneskeverd må ikke forveksles med likhet i faglig kompetanse. Jeg antar at det er en grunn til at pasientene velger å oppsøke meg og ikke søsteren, naboen, presten eller hun bak disken på bensinstasjonen.

I det faglige samarbeidet har vi to ulike roller og synsvinkler som utfyller hverandre. Pasienten vet best hvor problemet ligger, han kjenner sin egen motivasjon, sine ønkser, drømmer og mål. Det er også pasienten som må leve med symptoner og funksjonssvikt som følge av sykdommen, men også bivirkningene av behandlingen enten denne er medikamentell eller noe annet.

Behandleren har sin kunnskap og sin erfaring som fagperson. Ved å samordne pasientens og behandlerens kompetanse, kan pasienten bli best hjulpet.

Jeg har sett mye dårlig behandling som skyldes at likhet i menneskeverd har blitt blandet sammen med llikhet i faglighet.

Jeg har truffet utallige behandlere i min karriere. Jeg kan ikke huske en eneste som har vurdert pasienters menneskeverd som dårligere enn friskes.

Takk for svaret ! Det var meningen at du skulle reagere på den nevnte setningen. Fint å se at du lar deg provosere, og at du går i forsvar, sånn som vi andre dødelige gjør. Jeg har reagert på mange av dine utsagn, så på den måten er vi i hvertfall helt likeverdige.

Jeg er enig i at faglig kompetanse ikke må forveksles med menneskeverd. Det er som du påpeker en grunn til at man oppsøker en psykiater. Det er helt bevisst at jeg har begynt hos den psykiateren og psykoanalytikeren som jeg mener er den beste i mils omkrets. Nemlig fordi jeg trenger nettopp hans kompetanse (utdannelse, erfaring og menneskesyn)til å få hjelp med mine problemer, og fordi kun den beste er god nok for meg!! Han har aldri skuffet meg heller !!

Det var godt å høre at du ser på (nesten) alle pasienter som likeverdige med deg selv, og at du ser på behandlingen som et samarbeid mellom deg og pasienten.

Jeg er derimot uenig med deg i at dårlig behandling oftest skyldes at pasienten setter likhetstegn mellom faglig kompetanse og menneskeverd. I såfall er det vel en del av sykdomsbildet som nettopp behandleren er den som kan hjelpe med. Ellers så har jeg inntrykk av at mange psykiatriske pasienter(inklusive meg selv) sliter nettopp med sin egenverdi og sitt selvbilde, og at det er en av tingene behandleren burde kunne hjelpe med.

[Gjest webmaster]

Kjære Liza i London!

Tusen takk for gode og beroligende svar ! Jeg tror du må være en god terapeut, som respekterer alle slags mennesker. Måtte alle terapeuter tenke som deg. Jeg får ofte inntrykk av at vi psykiatriske pasienter bare er noe verdiløst oppsop. Men heldigvis, verken du eller min egen terapeut gir meg den følelsen.

Psyk. Dahl har ikke nedverdiget seg til å svare ser jeg. Det var heller ikke ventet. Men jeg synes det er en god ting å lavære å si noe, istedenfor å si noe en kanskje BØR mene, men ikke kan stå for.

Vil bare komme med en liten presisering:

Alle våre fagfolk har svartjenesten her kun som en bijobb i tillegg til sine vanlige (fulltids-) jobber. Så langt jeg vet har NHD en avtale om å svare på et visst antall innlegg i uken og da sier det seg selv at ikke alle kan få svar til enhver tid.

[Gjest Liza i London]

Takk for svaret ! Det var meningen at du skulle reagere på den nevnte setningen. Fint å se at du lar deg provosere, og at du går i forsvar, sånn som vi andre dødelige gjør. Jeg har reagert på mange av dine utsagn, så på den måten er vi i hvertfall helt likeverdige.

Jeg er enig i at faglig kompetanse ikke må forveksles med menneskeverd. Det er som du påpeker en grunn til at man oppsøker en psykiater. Det er helt bevisst at jeg har begynt hos den psykiateren og psykoanalytikeren som jeg mener er den beste i mils omkrets. Nemlig fordi jeg trenger nettopp hans kompetanse (utdannelse, erfaring og menneskesyn)til å få hjelp med mine problemer, og fordi kun den beste er god nok for meg!! Han har aldri skuffet meg heller !!

Det var godt å høre at du ser på (nesten) alle pasienter som likeverdige med deg selv, og at du ser på behandlingen som et samarbeid mellom deg og pasienten.

Jeg er derimot uenig med deg i at dårlig behandling oftest skyldes at pasienten setter likhetstegn mellom faglig kompetanse og menneskeverd. I såfall er det vel en del av sykdomsbildet som nettopp behandleren er den som kan hjelpe med. Ellers så har jeg inntrykk av at mange psykiatriske pasienter(inklusive meg selv) sliter nettopp med sin egenverdi og sitt selvbilde, og at det er en av tingene behandleren burde kunne hjelpe med.

Jeg tror vi tre legger litt ulike betydninger i begrepet "mennskeverd".

For meg er det et grunnleggende begrep, som faktisk går utover hva et menneske evt kan ha gjort av fæle ting. ("barnemord" f.eks)

Etter mitt syn kan derfor ikke likhet i menneskeverd forveksels med likhet i kompetanse, da det er to helt forskjellige ting som ikke berører hverandre.

Det har hendt - noen få ganger - at jeg har møtt pasienter som jeg ikke liker, jeg kan respektere dem likevel. Men noen god terapeut for dem kan jeg ikke være - og henviser dem derfor.

men at jeg ikke liker dem - det kan like gjerne være ting i meg selv, som egenskaper ved dem.

Jeg er helt enig med deg, "nattsvart" - min erfaring er også at det pasienter som regel trenger mye hjelp til, er nettopp å se og akseptere sitt eget verd, også - "oppå" det få hjelp til å bygge opp selvtillit. Hvis vi ikke har en fast overbevisning om at der finnes verdi, hvordan kunne vi da hjelpe....uansett hvor mye faglig kompetanse vi har? ( Dette må ikke misforståes dithen at jeg ikke verdsetter kompetansen vår, jeg er ingen "bløt og klissete terapeut, tvert imot!!)

Forøvrig, nattsvart, jeg synes det er innmari gøy å lese her at det faktisk finnes noen som går i langvarig, dyptgripende terapi!!!!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror vi tre legger litt ulike betydninger i begrepet "mennskeverd".

For meg er det et grunnleggende begrep, som faktisk går utover hva et menneske evt kan ha gjort av fæle ting. ("barnemord" f.eks)

Etter mitt syn kan derfor ikke likhet i menneskeverd forveksels med likhet i kompetanse, da det er to helt forskjellige ting som ikke berører hverandre.

Det har hendt - noen få ganger - at jeg har møtt pasienter som jeg ikke liker, jeg kan respektere dem likevel. Men noen god terapeut for dem kan jeg ikke være - og henviser dem derfor.

men at jeg ikke liker dem - det kan like gjerne være ting i meg selv, som egenskaper ved dem.

Jeg er helt enig med deg, "nattsvart" - min erfaring er også at det pasienter som regel trenger mye hjelp til, er nettopp å se og akseptere sitt eget verd, også - "oppå" det få hjelp til å bygge opp selvtillit. Hvis vi ikke har en fast overbevisning om at der finnes verdi, hvordan kunne vi da hjelpe....uansett hvor mye faglig kompetanse vi har? ( Dette må ikke misforståes dithen at jeg ikke verdsetter kompetansen vår, jeg er ingen "bløt og klissete terapeut, tvert imot!!)

Forøvrig, nattsvart, jeg synes det er innmari gøy å lese her at det faktisk finnes noen som går i langvarig, dyptgripende terapi!!!!

Til nattsvart:

Dette var det jeg skrev:

Jeg har sett mye dårlig behandling som skyldes at likhet i menneskeverd har blitt blandet sammen med llikhet i faglighet.

Dette mener du at jeg skrev, og er det du svarer på (se på din bruk av ordet oftest):

Jeg er derimot uenig med deg i at dårlig behandling oftest skyldes at pasienten setter likhetstegn mellom faglig kompetanse og menneskeverd.

Til Liza:

Jeg mener noe kvalitativt forskjellig når jeg snakker om mindre menneskeverd og det å ikke like en pasient.

Det kan godt være at jeg ikke liker en pasient, men mener at vedkommende har like stort menneskeverd som en hvilken som helst annen. Det er noe totalt forskjellig når jeg en ekstremt sjelden gang mener at noen har mindre menneskeverd.

[Gjest (Anonymous)]

Til nattsvart:

Dette var det jeg skrev:

Jeg har sett mye dårlig behandling som skyldes at likhet i menneskeverd har blitt blandet sammen med llikhet i faglighet.

Dette mener du at jeg skrev, og er det du svarer på (se på din bruk av ordet oftest):

Jeg er derimot uenig med deg i at dårlig behandling oftest skyldes at pasienten setter likhetstegn mellom faglig kompetanse og menneskeverd.

Til Liza:

Jeg mener noe kvalitativt forskjellig når jeg snakker om mindre menneskeverd og det å ikke like en pasient.

Det kan godt være at jeg ikke liker en pasient, men mener at vedkommende har like stort menneskeverd som en hvilken som helst annen. Det er noe totalt forskjellig når jeg en ekstremt sjelden gang mener at noen har mindre menneskeverd.

O.K. psykiater Dahl. Det er mulig jeg overfortolket det du skrev. Men selvom "oftest" byttes ut med "mye dårlig behandling" er jeg fortsatt uenig med deg på dette punktet.

Nattsvart er ikke lenger et gyldig nikk, så da får jeg være anonym.

[Gjest nattsvart]

Jeg tror vi tre legger litt ulike betydninger i begrepet "mennskeverd".

For meg er det et grunnleggende begrep, som faktisk går utover hva et menneske evt kan ha gjort av fæle ting. ("barnemord" f.eks)

Etter mitt syn kan derfor ikke likhet i menneskeverd forveksels med likhet i kompetanse, da det er to helt forskjellige ting som ikke berører hverandre.

Det har hendt - noen få ganger - at jeg har møtt pasienter som jeg ikke liker, jeg kan respektere dem likevel. Men noen god terapeut for dem kan jeg ikke være - og henviser dem derfor.

men at jeg ikke liker dem - det kan like gjerne være ting i meg selv, som egenskaper ved dem.

Jeg er helt enig med deg, "nattsvart" - min erfaring er også at det pasienter som regel trenger mye hjelp til, er nettopp å se og akseptere sitt eget verd, også - "oppå" det få hjelp til å bygge opp selvtillit. Hvis vi ikke har en fast overbevisning om at der finnes verdi, hvordan kunne vi da hjelpe....uansett hvor mye faglig kompetanse vi har? ( Dette må ikke misforståes dithen at jeg ikke verdsetter kompetansen vår, jeg er ingen "bløt og klissete terapeut, tvert imot!!)

Forøvrig, nattsvart, jeg synes det er innmari gøy å lese her at det faktisk finnes noen som går i langvarig, dyptgripende terapi!!!!

Hei igjen Liza !

Jeg liker innleggene dine. Jeg tror nok du er en terapeut "helt etter mitt hjerte".

Jeg har stor glede av å gå i terapi ! Jeg trenger det virkelig. Og jeg er så takknemlig for at jeg har fått en dyktig terapeut som er til fantastisk god hjelp. Vi jobber aktivt med å bearbeide traumatiske opplevelser fra tidligere, mange av dem hadde jeg faktisk glemt. Og vi jobber med mitt selvbilde og væremåte. Alt henger sammen selvsagt. Men det er et vanskelig puslespill. Han er mild,men kan også være streng. Og det trenger jeg ! Men han er aldri streng på en sånn måte at jeg føler med mindreverdig, ydmyket eller latterliggjort. Jeg setter så uendelig stor pris på han både som fagperson og menneske.

Enten du tror det eller ei så har jeg utviklet meg mye siden jeg begynte i terapi. Men som du ser av innleggene mine er det fortsatt mye igjen. Jeg ser f.eks. ikke selv at jeg har trådt over en grense med det jeg har skrevet, men jeg skjønner at jeg har gjort det når jeg blir irettesatt av webmaster, og t.o.m. nicket jeg har brukt blir gjort ugyldig (nå er det forresten gyldig igjen).

Det jeg er mest glad for er at jeg har fått god hjelp av terapeuten til å komme ut av en svært alvorlig og destruktiv depresjon, på bare et par måneder. Jeg må legge til at jeg også har fått mye hjelp, støtte og oppmuntring gjennom mitt nettverk. Jeg har alltid visst at jeg har gode venner, men først nå har jeg oppdaget HVOR gode. Så selvom er psykisk nedtur er veldig smertefull, er det også mange lyspunkter. Egentlig er jeg glad for depresjonen, for den gjorde at jeg kom meg i terapi. Jeg har utrolig mye å jobbe med for å utvikle meg selv, og dermed fungere bedre i dagliglivet. Før jeg fikk (den forløsende) depresjonen kunne det ikke falt meg inn å gå i terapi. Nå føler jeg det sånn at jeg aldri har lyst til å slutte igjen. Det er heller ikke aktuelt på lenge !