Selvmord...

[AnonymBruker]

Jeg vet jeg ikke passer inn, jeg funker ikke, Etter mange års sykdom så er jeg lei.

Jeg vet jeg skal dø, helst nå. Men jeg må klare å holde ut hvertfall til juleaften er over. Men hvordan gjør jeg det? Jeg har endelig funnet en måte jeg skal dø på, og det er en kamp hver dag å leve videre ( noe det forsåvidt har vært i mange år). Jeg er helt sikker på at alle får det bedre enn meg. Jeg har kun familien. Var en populær jente før, hadde venninner og var populær hos gutta, men ble syk så var alt borte.Og familien min får det bedre uten meg! Ja, jeg vet de er glad i meg og bryr seg. Men jeg vil ikke bry de mer, de har hatt mye vondt pga meg (selvmordsforsøk, innleggelser, sinne) og de gjør for mye for meg. De har bekymret seg nok!! Jeg vet de vet de hadde hatt det bedre uten meg, men de vil aldri innrømme det! 

 

Men selvom de får det bedre uten meg, så vet jeg at de får det litt vondt en stund.. (bedre uten meg på sikt!!!) Og derfor vil jeg vente til etter julaften, og det er spesielt pga snuppa på 11 som jeg er tante til. Vil ikke gjøre slik at hennes julaften blir noe annerledes enn den skal være.. Hun er den mest fantastiske personen i hele verden, og vil ikke gjøre henne mer vondt enn nødvendig.  Og hun er en tantejente, vi har alltid hatt et nært og spesielt forhold, og vil ikke ødelegge julen for henne!! Men hun har dessverre også vært mye bekymret for meg, og vet at jeg har prøvd selvmord, og har egentlig vært oppvokst med en tante som har vært innlagt på psykiatrisk. Ønsker ikke at hun skal trenge å bekymre seg for at tante skal skade seg selv mer.... Og hun er så ung enda, at hun klarer seg fint videre i livet  

 

Men hvordan skal jeg klare å fortsette livet i 24 dager til? det er så vanskelig....  

Anonymous poster hash: 436db...ea2

[Caylee]

Jeg tror ikke selvmord er løsningen kjære deg. Bare tenk.. livet kan bli bedre! Om du dør er det ingen vei tilbake, da kan du aldri vite om det blir bedre. Jeg tror mange vil utrolig knust om du dør. Du er verdifull akuratt som andre. Verden trenger deg, det er jeg sikker på! Jeg var selv langt nede. Var tvangsinnlagt på psykiatrisk. Trodde livet mitt var over. Tok selvmordsøk. Nå er jeg sjeleglad for at jeg lever. For livet mitt ble faktisk bedre. Håper er det, du må bare ikke gi opp! Du er sterk! Sender deg en stor klem <3

[miakami]

Har du prøvd litium? Det virker så bra mot selvmordstanker.

[Gjest]

Jeg vet jeg ikke passer inn, jeg funker ikke, Etter mange års sykdom så er jeg lei.Jeg vet jeg skal dø, helst nå. Men jeg må klare å holde ut hvertfall til juleaften er over. Men hvordan gjør jeg det? Jeg har endelig funnet en måte jeg skal dø på, og det er en kamp hver dag å leve videre ( noe det forsåvidt har vært i mange år). Jeg er helt sikker på at alle får det bedre enn meg. Jeg har kun familien. Var en populær jente før, hadde venninner og var populær hos gutta, men ble syk så var alt borte.Og familien min får det bedre uten meg! Ja, jeg vet de er glad i meg og bryr seg. Men jeg vil ikke bry de mer, de har hatt mye vondt pga meg (selvmordsforsøk, innleggelser, sinne) og de gjør for mye for meg. De har bekymret seg nok!! Jeg vet de vet de hadde hatt det bedre uten meg, men de vil aldri innrømme det!  Men selvom de får det bedre uten meg, så vet jeg at de får det litt vondt en stund.. (bedre uten meg på sikt!!!) Og derfor vil jeg vente til etter julaften, og det er spesielt pga snuppa på 11 som jeg er tante til. Vil ikke gjøre slik at hennes julaften blir noe annerledes enn den skal være.. Hun er den mest fantastiske personen i hele verden, og vil ikke gjøre henne mer vondt enn nødvendig.  Og hun er en tantejente, vi har alltid hatt et nært og spesielt forhold, og vil ikke ødelegge julen for henne!! Men hun har dessverre også vært mye bekymret for meg, og vet at jeg har prøvd selvmord, og har egentlig vært oppvokst med en tante som har vært innlagt på psykiatrisk. Ønsker ikke at hun skal trenge å bekymre seg for at tante skal skade seg selv mer.... Og hun er så ung enda, at hun klarer seg fint videre i livet   Men hvordan skal jeg klare å fortsette livet i 24 dager til? det er så vanskelig....   Anonymous poster hash: 436db...ea2

Dine foreldre vil ikke få det bedre uten deg. Heller ikke på sikt. Med å velge en slik løsning vil du påføre dine nærmeste en stor sorg de aldri vil komme over.

Du skal heller ikke ha det så vondt. Jeg håper du får god oppfølging. At dere ser på om det er andre behandlingsformer som kan være verdt å prøve. Ikke la noe stå uprøvd. Det kan ta tid og bli bra, og du må virkelig ønske det selv og stå på. Men jeg tror det er en mulighet for alle å kunne få det bedre.

[AnonymBruker]

 

 

Jeg tror ikke selvmord er løsningen kjære deg. Bare tenk.. livet kan bli bedre! Om du dør er det ingen vei tilbake, da kan du aldri vite om det blir bedre. Jeg tror mange vil utrolig knust om du dør. Du er verdifull akuratt som andre. Verden trenger deg, det er jeg sikker på! Jeg var selv langt nede. Var tvangsinnlagt på psykiatrisk. Trodde livet mitt var over. Tok selvmordsøk. Nå er jeg sjeleglad for at jeg lever. For livet mitt ble faktisk bedre. Håper er det, du må bare ikke gi opp! Du er sterk! Sender deg en stor klem <3

Jeg VEIT det ikke blir bedre!! Og jeg ønsker ingen veg tilbake!! Det er ikke enkelt å bestemme seg for å faktisk dø, det har vært mye fram og tilbake. Mange tror selvmord er en enkel måte for å slippe å ha det vondt, og at det er egoistisk!! Men det IKKE enkelt å ta det valget, og om det er egoistisk det får hver enkelt bedømme!!!(jeg tenker mer på andre enn meg selv. men selvfølgelig tenker jeg at det blir godt å slippe å ha de mer vondt også!!)

 

Livet til andre blir ikke forandret om jeg blir borte. Jeg er ikke en person som gjør noe betydningsfullt.. Verden blir den samme. Jeg er ikke en nyttig person, jeg utgjør ingen forskjell, Kan vell egentlig si at jeg bare tar, uten å gi noe tilbake.. Ønsker å gi noe til andre, men jeg klarer ikke. Jeg må ha hjelp bare jeg skal på butikken.Klarer kun å ha det rent og ryddig rundt meg,noe som er litt tvang, . Men da har jeg hvertfall kontroll på noe..Men i Men føler jeg ikke bryr meg så mye lenger,. Eneste jeg synes er kjipt med å dø er at jeg blir deprimert når jeg tenker på begravelsen min!! Trist å tenke at alle, utenom familien, er der fordi det er forventet eller for å vise sin støtte for mamma og pappa, eller søsknene mine!! At det ikke kommer noen for min del liksom. 

 

Har selv vært mye innlagt, for det meste på tvang... Lengste sammenhengende oppholdet på tvang var 6 måneder, men det var neste et år jeg var der på tvang hvis men ser bort fra noen få utskrivninger! (og jeg var ikke engang sinnssyk!!! så lover og regler er kun for noe. Tror noen psykiatere utdanner seg kun for å leke GUD!! Men dette gjelder virkelig ikke alle psykiatere, bare for å ha det klart!) Og jeg er det man kaller  en svingdør pasient. Har vrt mye ut og inn,mye vond... Politi, ambulanser, flere ganger.... Lurer på hva naboene tenker om meg....

Det har vært en del selvmordsforsøk for å si det slik!!

 

Jeg blir veldig glad, og stolt (rart siden jeg ikke kjenner deg) å høre at du er glad du lever, og at du har kommet deg videre etter en tøff tid!! Jeg beundrer og har en slik respekt som er umulig å forklare for mennesker som har gjort akkurat som du!! Det er imponerende og utrolig tøft gjort! Det er sterkt gjort, du er rå!!

 

Uff, ble langt dette. Jeg syter og klager.. Beklager altså! Håper jeg ikke er for ille

 

Har du prøvd litium? Det virker så bra mot selvmordstanker.

 

 

Anonymous poster hash: 436db...ea2

[AnonymBruker]

 

 

Har du prøvd litium? Det virker så bra mot selvmordstanker.

Nei, hvordan virker det da? Hvis det er mulig å forklare da!? 

Anonymous poster hash: 436db...ea2

[ISW]

Det er bare depresjonen din som snakker her. Innlegget ditt er tøft å lese og vitner om at du virkelig har det vondt nå.

Det er like lite din skyld at du har slike tanker (at alle ville hatt det bedre uten deg) som det er en hjertepasient sin skyld at han har brystsmerter. Det er bare symptomene fra lidelsen. Det mest triste er at du ikke har fått virksom behandling.

Det kommer til å komme en tid der du ser mer lyst på livet. Det er ikke mulig å si når, men det VIL skje. Mange tusen har vært i din situasjon, og etter en tid sett lysere på livet og ikke forstått at de kunne tenke som de gjorde.

Men du trenger hjelp. Hjelp til å få det bedre, og hjelp til å forstå at tankene dine er et utslag av sykdommen din. De er ikke deg. Og med mindre du er Adolf Hitler, vil ingen få det bedre uten deg. Tro meg. Familien din vil få mentale sår så lenge de lever.

Ring Mental Helse i dag og snakk ut. De vil forstå deg. Og mandag kontakter du fastlegen din. Ikke tenk på det sistnevnte, bare gjør det. Livet ditt vil bli bedre igjen.

[Caylee]

 

Jeg VEIT det ikke blir bedre!! Og jeg ønsker ingen veg tilbake!! Det er ikke enkelt å bestemme seg for å faktisk dø, det har vært mye fram og tilbake. Mange tror selvmord er en enkel måte for å slippe å ha det vondt, og at det er egoistisk!! Men det IKKE enkelt å ta det valget, og om det er egoistisk det får hver enkelt bedømme!!!(jeg tenker mer på andre enn meg selv. men selvfølgelig tenker jeg at det blir godt å slippe å ha de mer vondt også!!)

 

Livet til andre blir ikke forandret om jeg blir borte. Jeg er ikke en person som gjør noe betydningsfullt.. Verden blir den samme. Jeg er ikke en nyttig person, jeg utgjør ingen forskjell, Kan vell egentlig si at jeg bare tar, uten å gi noe tilbake.. Ønsker å gi noe til andre, men jeg klarer ikke. Jeg må ha hjelp bare jeg skal på butikken.Klarer kun å ha det rent og ryddig rundt meg,noe som er litt tvang, . Men da har jeg hvertfall kontroll på noe..Men i Men føler jeg ikke bryr meg så mye lenger,. Eneste jeg synes er kjipt med å dø er at jeg blir deprimert når jeg tenker på begravelsen min!! Trist å tenke at alle, utenom familien, er der fordi det er forventet eller for å vise sin støtte for mamma og pappa, eller søsknene mine!! At det ikke kommer noen for min del liksom. 

 

Har selv vært mye innlagt, for det meste på tvang... Lengste sammenhengende oppholdet på tvang var 6 måneder, men det var neste et år jeg var der på tvang hvis men ser bort fra noen få utskrivninger! (og jeg var ikke engang sinnssyk!!! så lover og regler er kun for noe. Tror noen psykiatere utdanner seg kun for å leke GUD!! Men dette gjelder virkelig ikke alle psykiatere, bare for å ha det klart!) Og jeg er det man kaller  en svingdør pasient. Har vrt mye ut og inn,mye vond... Politi, ambulanser, flere ganger.... Lurer på hva naboene tenker om meg....

Det har vært en del selvmordsforsøk for å si det slik!!

 

Jeg blir veldig glad, og stolt (rart siden jeg ikke kjenner deg) å høre at du er glad du lever, og at du har kommet deg videre etter en tøff tid!! Jeg beundrer og har en slik respekt som er umulig å forklare for mennesker som har gjort akkurat som du!! Det er imponerende og utrolig tøft gjort! Det er sterkt gjort, du er rå!!

 

Uff, ble langt dette. Jeg syter og klager.. Beklager altså! Håper jeg ikke er for ille

 

 

 

Anonymous poster hash: 436db...ea2

 

Tenk igjennom.. alt det du kommer til å gå glipp av. Alle de små tingene. Yndlings programmet ditt på tv, en varm sommerdag, snøen som faller, mat, drikke, spill. Det var slik jeg tenkte når alt var som verst. "Vil jeg noen gang oppleve snøen igjen" Snøen er det beste jeg vet. Å ikke få oppleve det, er ikke spesielt bra. Nå virker det kanskje skikkelig overfladisk av meg men det fungerer. Selv om livet går til helvete som man sier, så betyr ikke det at man har ting i livet man er glad i.

 

Hvordan vet du det? Jeg sier ikke at selvmord er egoistisk, for det er det ikke. Men jeg tror det er mange vil få ødelagt livene sine om du dør. I sommer var det et år siden en venn av meg døde. Vet du hva jeg gjorde? Jeg var så knust at jeg tok overdose på samme dag hun døde. Du betyr veldig mye for mange, ikke glem det! Det glemte henne dessverre. I dag er det mange som savner henne sårt.

 

Du gjør noe nyttig i verden! Du prøver det beste du kan! Og det er det viktigste. Du virkelig viser at du vil få til noe. I tilegg gjør du nytte ved å være til. Tenk hvor mange som er glad i deg. Som smiler fordi du lever. Som ikke kunne tenkt seg et liv uten deg.

 

Trist å høre at du har opplevd psykiatrien på det måten, og ikke minst politi osv. Men du? Du er ikke alene! Om du vil prate om det så er jeg her. Jeg har opplevd mye av det samme. Jeg vet hvor vondt det er. Hvor forferdelig det føles. Så ikke la det ødelegge deg! Ikke la psykiatrien vinne. Psykiatien er ond, men ikke la det ta fra deg livet. Vis dem at du ikke lar deg knekke! For du er virkelig sterk.

 

Tusen takk. Betyr utrolig mye. Det har vært hardt for meg, men nå er jeg sjeleglad for at jeg lever. Og jeg tror du også vil få det slik! Derfor mener jeg døden er en dårlig løsning. Nei nei, dette var ikke syting. Du trengte bare et sted å få det ut. Og du gjorde det. Du skrev det ut. Og det er til respekt av!

 

Klem <3

[Caylee]

Det er bare depresjonen din som snakker her. Innlegget ditt er tøft å lese og vitner om at du virkelig har det vondt nå.

Det er like lite din skyld at du har slike tanker (at alle ville hatt det bedre uten deg) som det er en hjertepasient sin skyld at han har brystsmerter. Det er bare symptomene fra lidelsen. Det mest triste er at du ikke har fått virksom behandling.

Det kommer til å komme en tid der du ser mer lyst på livet. Det er ikke mulig å si når, men det VIL skje. Mange tusen har vært i din situasjon, og etter en tid sett lysere på livet og ikke forstått at de kunne tenke som de gjorde.

Men du trenger hjelp. Hjelp til å få det bedre, og hjelp til å forstå at tankene dine er et utslag av sykdommen din. De er ikke deg. Og med mindre du er Adolf Hitler, vil ingen få det bedre uten deg. Tro meg. Familien din vil få mentale sår så lenge de lever.

Ring Mental Helse i dag og snakk ut. De vil forstå deg. Og mandag kontakter du fastlegen din. Ikke tenk på det sistnevnte, bare gjør det. Livet ditt vil bli bedre igjen.

Hun skriver hun har dårlig erfaringen med psykiatrien. Vet du hva som skjer hvis hun går til fastlegen og sier hun har planer? Jo, hun blir tvangsinnlagt på nytt. Og er det en ting som IKKE hjelper mot selvmordstanker så er det å bli tvangsinnlagt. Det har jeg selv erfaring med. Det gjorde alt tusen ganger verre.

 

Mitt beste råd er å prate med mental helse eller en annen som står deg nær. Jeg sier ikke at du ikke skal dra til fastlegen. Hvis du føler det er best og eneste løsning for at du ikke tar livet ditt så gjør du det. Jeg vil ikke at du skal dø.

Endret 1. desember 2013 av Caylee

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er få ting jeg kan påstå med sikkerhet, men her kommer en av dem:

 

Du kan knapt gjøre noe verre mot dine nærmeste enn å begå selvmord. Det er aldri annet enn en tragedie for de etterlatte.

[tonie]

Du tror de får det litt vondt en stund, og så blir alt bra igjen? Der tar du veldig feil. Det gjør ikke litt vondt, det river dem i filler, og det går ikke over. Du påfører dem en sorg de må leve med for alltid, selv om den selvfølgelig vil gå i bølger, og med tiden bare være en smerte de alltid bærer med seg men som blusser opp når noe minner dem om deg. Det kan være hva som helst. En sang på radioen, lukten av noe de forbinder med deg, måten noen smiler på, et ord du brukte mye, ja hva som helst. De vil sikkert også ha mye skyldfølelse. De vil alltid lure på om de kunne gjort noe annerledes og på hvor de gjorde feil slik at det begynte å gå galt for deg. Den lille jenta vil kanskje vokse opp med en uro for at de hun er glad i sal velge å forlate henne, og kanskje alltid lure på om hun er snill nok, flink nok, kjærlig nok. Det er ikke "bare litt" sorg, og så er det over. Det funker ikke sånn, men jeg forstår at du velger å tro det for å forsvare ditt valg. Jeg tror ikke du egentlig vil dø. Du høres for fortvilet og hjelpsøkende ut til å være en som virkelig har bestemt seg. Jeg synes du skal søke hjelp og være helt ærlig om hvordan du har det.  

[Madelenemie]

 

Jeg vet jeg ikke passer inn, jeg funker ikke, Etter mange års sykdom så er jeg lei.

Jeg vet jeg skal dø, helst nå. Men jeg må klare å holde ut hvertfall til juleaften er over. Men hvordan gjør jeg det? Jeg har endelig funnet en måte jeg skal dø på, og det er en kamp hver dag å leve videre ( noe det forsåvidt har vært i mange år). Jeg er helt sikker på at alle får det bedre enn meg. Jeg har kun familien. Var en populær jente før, hadde venninner og var populær hos gutta, men ble syk så var alt borte.Og familien min får det bedre uten meg! Ja, jeg vet de er glad i meg og bryr seg. Men jeg vil ikke bry de mer, de har hatt mye vondt pga meg (selvmordsforsøk, innleggelser, sinne) og de gjør for mye for meg. De har bekymret seg nok!! Jeg vet de vet de hadde hatt det bedre uten meg, men de vil aldri innrømme det! 

 

Men selvom de får det bedre uten meg, så vet jeg at de får det litt vondt en stund.. (bedre uten meg på sikt!!!) Og derfor vil jeg vente til etter julaften, og det er spesielt pga snuppa på 11 som jeg er tante til. Vil ikke gjøre slik at hennes julaften blir noe annerledes enn den skal være.. Hun er den mest fantastiske personen i hele verden, og vil ikke gjøre henne mer vondt enn nødvendig.  Og hun er en tantejente, vi har alltid hatt et nært og spesielt forhold, og vil ikke ødelegge julen for henne!! Men hun har dessverre også vært mye bekymret for meg, og vet at jeg har prøvd selvmord, og har egentlig vært oppvokst med en tante som har vært innlagt på psykiatrisk. Ønsker ikke at hun skal trenge å bekymre seg for at tante skal skade seg selv mer.... Og hun er så ung enda, at hun klarer seg fint videre i livet

 

Men hvordan skal jeg klare å fortsette livet i 24 dager til? det er så vanskelig....  

Anonymous poster hash: 436db...ea2

 

Hei!

 

Jeg begynte på et svar til deg så ladet min ipad ut ...

 

Men saken er som Tonie skriver, og som NHD skriver, sorgen for de som er igjen er forferdelig!!!

 

Klarer du, la det være, du sender ditt tantebarn inn i livslang terapi og sorg.

 

En syk tante er mange mange ganger bedre.

 

Prøv å leve, tenk at du gjør det om så er for henne, ditt tantebarn, det går an,. det vet jeg.

 

Hva som skjer for din del om et eller to eller 10 år vet man jo ikke, det fins hjelp, det fins støtte, men den er nok ikke alltid like enkel for alle, jeg håper du finner om ikke løsningen for deg selv, så styrken og staheten til å ikke gjøre andre vondt.  Ditt tantebarn vil bli rammet hardt og brutalt og for lang tid...

 

Jeg håper du finner at nettopp det kan du ikke tåle/klare/orke..

 

Da må du leve, selv om du har det vondt.

[Nycora]

Jeg har en del sånne tilfeller i min nærhet. Er det noe som får de som er igjen til å få skyldfølelse, dårlig samvittighet resten av livet, så er det selvmord. Det er det verste du kan gjøre mot din slekt og dine venner.

 

Du må snakke med fastlegen om dette. Skriv gjerne ut det du skriver her og la han få det. Legg deg inn frivillig da slipper du tvang.

 

En depresjon gjør noe med tankene dine, dette ønsker du ikke når du blir friskere. Det finnes medisiner og terapi som hjelper mot dette. Never ever give up  .

[miakami]

 

Nei, hvordan virker det da? Hvis det er mulig å forklare da!? 

Anonymous poster hash: 436db...ea2

 

Jeg vet bare at uten litium så tenker ikke hodet mitt på annet enn selvmord og jeg har en fryktelig smerte i meg. Men med litium så er alt bra!!